Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet Pb 8036 Dep 0030 OSLO

Transkript

1 Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet Pb 8036 Dep 0030 OSLO Høringsuttalelse forslag til endringer i lov 17.juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester Ringerike kommune viser til departementets høringsbrev av Ringerike kommune støtter opp om regjeringens hovedformål som er å overføre mer ansvar på barnevernområdet til kommunene. Kommunen ser høringsutkastet som et ledd i regjeringens plan, og støtter således opp om hovedpunktene i dette. Det er viktig for at det med overføring av ansvar og oppgaver også følger midler. Slik kommunen ser det, er det i for liten grad tydeliggjort i høringsutkastet at når kommunens ansvar og oppgaver skal bygges opp, må statens oppgaver bygges ned tilsvarende og midlene overføres. Høringsutkastet gjenspeiler etter vårt syn ikke dette tydelig nok. Ringerike kommune opplever at høringsutkastet ser ut til å bygge på en skepsis knyttet til om kommunene er i stand til å foreta riktige vurderinger på barnevernområdet. Det ser fortsatt ut til å være en oppfatning av at det statlige barnevernet er bedre i stand til å vurdere de mest kompliserte sakene, og at de også best kan vurdere de økonomiske konsekvensene av de tiltak som settes inn. Ringerike kommune mener at det ikke er grunnlag for denne skepsisen. Det sitter kompetente folk i stillinger i kommunene. I den grad dette er en utfordring for de små kommunene, må dette løses ved interkommunalt samarbeid ikke ved overstyring fra statlig hold. Med disse utgangspunktene som styrende for vårt syn på høringsutkastet, har vi i det videre valgt å kommentere noen av delpunktene i høringsutkastet særskilt: Innholdsmessige kommentarer Ad forslagets punkt 8. «Bedre samhandling mellom stat og kommune endring av finansieringsform» Ringerike kommune er av den oppfatning at de som jobber med barna og familiene deres også er dem som bør ha ansvaret for hvilket tiltak som skal velges. Det er kommunens oppfatning at valg av tiltak i dag styres av barnas behov, ikke av økonomiske intensiver. Det er alltid slik at barneverntjenesten vurderer tiltak på lavest mulig nivå, før man setter inn tyngre tiltak. Valg av fosterhjem framfor institusjon, skyldes med andre ord ikke at fosterhjemmene er billigere enn institusjonsplassene, men at man anser at å vokse opp i familie er mer heldig for et barn enn å vokse opp på institusjon. Institusjon velges kun i de tilfellene hvor andre tiltak ikke kan føre fram. Denne tankegangen eksisterer i dag, og det er viktig at den får en framtredende plass også framover. Det å øke betalingssatsene for institusjonsplassene bare for å få ned utgiftene i

2 barnevernsektoren, er således uheldig. Vi må ikke komme i den situasjon som samfunn at de barna som har behov for en institusjonsplass ikke får det fordi det ikke er god økonomi å sende dem dit. Tanken bak dagens ordning med tilnærmet lik egenandel for omsorgstiltakene, er nettopp at barn og unge skulle sikres tiltak ut fra behov ikke ut fra kommunenes økonomi. En økning av egenandelen på institusjonsplassene kun for å gi kommunene et økonomisk intensiv til ikke å velge denne type tiltak, synes lite heldig ettersom dette kan føre til at noen barn ikke får det tiltaket de har behov for p.g.a. dårlig økonomi i kommunene. Dersom man likevel velger å gjøre dette, må det gjennomføres ved at kommunene også får tilsvarende ekstrabevilgninger på området. Økte bevilgninger kan gi rom for kommunene til å dreie fokuset mer i retning av forebyggende tiltak, som forhåpentligvis på sikt kan gi mindre behov for bruk av institusjonsplasser. Siden det vil ta tid å bygge opp alternative tiltak i kommunene, er Ringerike kommune enig i at en opptrapping av finansieringsansvaret må skje gradvis. En må for øvrig stole på at kommunene har god økonomistyring. Det kan derfor ikke brukes som et argument at rammeoverføringer til kommunene kan føre til at kommunene velger å benytte overføringene på andre områder. Kommunen er fortsatt ansvarlig for å yte forsvarlige tjenester etter barnevernloven, uavhengig av finansieringsordninger. Uansett kan dette løses ved at man har en opptrappingsplan hvor overføringene i første omgang er øremerkede, for deretter å legges inn som rammeoverføringer på sikt. Den store fordelen med å overføre finansieringsansvaret til kommunene, er at man unngår dagens «kamper» mellom Bufetat og kommunene om hvilke tiltak som må anses nødvendige for å dekke barnets behov. Å unngå å bruke tid på unødvendige diskusjoner som kanskje fører til at barn ender opp med for dårlige tiltak er svært viktig. Overføring av finansieringsansvaret vil kunne virke positivt i denne sammenheng. Det er viktig at staten fortsatt har ansvaret for å skaffe til veie institusjonsplasser. Dette vil sannsynligvis gi et større og mer differensiert tilbud enn om kommunene selv skulle ha det fulle ansvaret. Ad forslagets punkt 9. «Bedre faglig samhandling mellom stat og kommune» Ringerike kommune er helt enig at det er viktig at kommunene får et tydeligere faglig ansvar innenfor sitt formelle ansvar på barnevernsområdet. Det er nødvendig å avvikle Bufetats ulovfestede oppgaver, så som råd og veiledning i enkeltsaker, utredningsbistand og refusjon for utgifter til hjelpetiltak. Dette bør avvikles umiddelbart. Når det gjelder utredning, er det Ringerike kommunes klare oppfatning at dette må hvile på kommunene. Bufetat skal ikke gi bistand til dette, og kommunene må utruste sin barneverntjeneste til å håndtere denne oppgaven. Der ressursene er små, må kommunene søke samhandling med andre kommuner. Det vil være et skritt i feil retning å gi Bufetat en hjemmel for å kunne forlange en ytterligere utredning dersom kommunen mener egen utredningen holder faglig mål. Da er vi i så fall tilbake til en type statlig overformynderi som

3 ikke er tjenelig. En slik ordning vil lett kunne vanskeliggjøre samhandlingsklimaet mellom stat og kommune, og føre til forsinkelser for barn som er i behov av et tilbud raskt. Ringerike kommune mener videre at også statlige driftede hjelpetiltak (som MST) bør avvikles. Dette kan imidlertid først skje etter noe tid, slik at kommunene får tid til å bygge opp egne tiltak. Det forutsettes selvsagt også at en overføring av midler gir kommune ressurser til å gjennomføre slike tiltak. Ringerike kommune er ikke enig i at utvikling og formidling av forskningsbaserte tiltak ikke kan skje i kommunal regi. Noen slike tiltak finnes allerede i kommunene, som f eks. PMTO og DUÅ. En videreutvikling på dette feltet i kommunal regi vil imidlertid forutsette samhandling kommunene i mellom. Når det gjelder faglig veiledning på generelt nivå, er Ringerike kommune enig i at denne må løftes til et annet statlig nivå enn de som samhandler med kommunene i enkeltsaker. Dette vil skape en større grad av legitimitet. Ringerike kommune er sterkt imot en forskriftsfesting av samhandlingskravet mellom stat og kommune, slik det er foreslått i nytt siste ledd i barnevernloven 2-3. Forskriftshjemmelens begrunnelse er de store samarbeidskonfliktene som har oppstått mellom Bufetat og kommunene. Slik Ringerike kommune ser det, vil disse problemene i stor grad avta når kommunens faglige autoritet på barnevernområdet styrkes. Ny finansieringsordning vil føre til det samme Bufetat må i mye større grad forholde seg til kommunenes ønsker og prioriteringer enn det de må i dag. Bufetats rolle går i mye større grad over til å bli en tilbyder, i mindre grad en faglig aktør. Ved å gi en forskriftshjemmel som pålegger samarbeid på en bestemt måte, er det fare for å legitimere en faglig utøverrolle hos Bufetat som de ikke skal ha. Når et detaljert samhandlingsrundskriv ikke har klart å ta brodden av samhandlingsproblemene, er det ingen grunn til å tro at en forskrift skal kunne gjøre det. Opprettelsen av et fagråd står for kommunen i samme stilling som forslaget om utarbeidelse av en forskrift. Dette er med på å byråkratisere samhandling uten nødvendigvis å føre til gode løsninger. Ringerike kommune har ikke spesielt gode erfaringer med dagens dialogkonferanser. Det brukes unødvendig mye tid og ressurser på dette. Økte bevilgninger på barnevernområdet bør settes inn andre steder enn på utarbeidelse av et lovpålagt fagråd. Ad forslagets punkt 13 «Barns rett til medvirkning og barns mulighet til å ha en særskilt tillitsperson» Ordningen med en særskilt tillitsperson for barnet virker etter Ringerike kommunes mening ikke spesielt godt gjennomtenkt. For det første er det mange personer barna må forholde seg til allerede i dag. For det andre virker ordningen vanskelig å gjennomføre i praksis. Det virker uklart for kommunen hvem som skal sørge for å gi beskjed til tillitspersonen om hvilke arenaer denne bør møte på, hvem som skal gi tillitspersonen relevant informasjon m.v. Det synes også lite gjennomtenkt å tro at noen vil gjøre dette uten betaling. Slik samfunnet har utviklet seg, er det få lærere eller andre som påtar seg slike oppdrag uten å få betaling eller utgiftsdekning. En slik tillitsperson som ikke skal oppnevnes av barneverntjenesten kan dessuten lett bli et talerør for biologiske foreldre.

4 Ringerike kommune foreslår derfor å styrke tilsynsføreres rolle overfor barnet i stedet for å lage en ny ordning med en tillitsperson. Tilsynsføreren bør heller gis anledning til å være til stede for barnet i viktige møter etc. dersom barnet ønsker det. Ad forslagets punkt 14 «Begrepsbruken i barnevernloven» Ringerike kommune mener at endring av begrepsbruken er på sin plass. Det vil være en modernisering av begrepene som fører til mindre stigmatisering av de barna de gjelder. Ad forslagets punkt 15 «Hjelpetiltak for barn og barnefamilier» Ringerike kommune er enig i lovendringen på hjelpetiltaksområdet. Det er viktig å ha en lovhjemmel som er åpen, og som baner vei for strukturerende / endrende tiltak på en bedre måte enn dagens lovtekst gjør. Ad forslgets punkt 16 «Regulering av institusjoner med behandlingshjem» Ringerike kommune mener at dette er et svært godt forslag om det lar seg gjennomføre i praksis. Det antas imidlertid at det vil være krevende å rekruttere slike hjem. Ad forslagets punkt 17 «Forslag om styrking av barneverntjenestens oppfølging av barn under og etter varetekt og straffegjennomføring» Ringerike kommune er uenig i forslaget om at barneverntjenesten alltid skal på banen i disse sakene. Det må vurderes, der som i alle andre barnevernssaker, hvorvidt foreldrene er i stand til å håndtere situasjonen uten barnevernets hjelp. Dersom dette ikke er tilfelle, blir det aktuelt å få barnevernet på banen. Ad forslagets punkt 18 «Samvær med søsken etter omsorgsovertakelse» Ringerike kommune mener dette er en viktig presisering som vil kunne skape fokusendring hos saksbehandlere og fylkesnemnd. Ad forslagets punkt 19 «Barneverntjenestens ansvar for å følge opp barnet etter en omsorgsovertagelse» Det er Ringerike kommunes oppfatning at de forslag og vurderinger som her fremkommer er bra og viktige for at barneverntjenesten skal sette inn nok fokus på dette området. Ad forslagets punkt 20 «Tilsyn og kontroll med barn i fosterhjem» Dersom tilsynsføreransvaret fortsatt skal ligge til kommunen, er det bra å få inn endringen om at det er kommunen som sådan som har ansvaret. Dette vil kunne gjøre det lettere å administrere og profesjonalisere ordningen. Det er viktig at tilsynsordningen blir mer profesjonalisert enn den er i dag. Det bør utarbeides en tilsynsmetodikk.

5 Det er viktig å opprettholde retten til å redusere tilsynsbesøk for ungdom over 15 år. Det er viktig for disse ungdommene å føle at de lever så normalt som mulig. Tilsynsbesøk virker ofte forstyrrende inn på dagliglivet. Ad forslagets punkt 24 «Beregning av plasseringstid ved vedtak etter barnevernloven 4-24» Ringerike kommune mener at det er viktig at det presiseres i loven hvordan tidsberegningen skal foregå i disse sakene, slik at ungdom ikke opplever å utsettes for tvang i lengre tid enn loven forutsetter. Det bør imidlertid etter kommunens mening ikke være slik at akuttplasseringer i forkant av endelig 4-24-vedtak regnes med i behandlingstiden. Dette fordi akuttplasseringen oftest ikke medfører behandling, mer en utredning og til dels bare oppbevaring. Det finnes ikke akuttinstitusjoner som er godt nok organisert til å påbegynne en behandling som siden kan videreføres av en behandlingsinstitusjon. Å medta akuttplasseringstiden i den endelige behandlingstiden, vil dermed føre til kortere behandling enn et år. Det er lite sannsynlig at man rekker å komme i mål med behandlingen på den korte tiden behandlingen da vil vare. Hønefoss,....