7 Reiselivet i Valdres og Innlandet

243 7 Reiselivet i Valdres og Innlandet Birgitta Ericsson, ØF, Svein Erik Hagen, ØF og Kjell Overvåg, ØF Kapittel 7 i Johnstad, Tom (red.) 2004. Klynger, nettverk og verdiskaping i Innlandet. 7.1 Innledning I dette kapittel fokuseres det på forhold av strukturell og organisatorisk karakter innenfor reiselivet, som i mange henseenden er forholdsvis generelle. De generelle diskusjonene er knyttet opp til situasjonen i Valdres og den organisasjonsprosessen som er i gang der. Da tenker vi ikke bare på det som foregår på Beitostølen, med oppbyggingen av Beitostølen Resort 36, men først og fremst på organiseringen av næringen i resten av dalføret, som har en, etter norske forhold, mer tradisjonell eier- og organisasjonsstruktur. Det er framfor alt verdiskapningsperspektiver som legges til grunn for arbeidet i notatet. Før vi går mer spesifikt inn på reiselivet i Valdres, ser vi på enkelte mer generelle trekk både ved næringen og dalføret. Stikkordsmessig kan reiselivsnæringen beskrives på følgende måte (Jacobsen et al 2002, Ericsson 1992): to-delt næring, en konkurranseutsatt del og en skjermet del - det er den skjermede delen som vokser den skjermede delen har sentrumsorientert lokaliseringstilbøyelighet lite kunnskapsintensiv og beskjeden satsing på kompetanseheving andelen ufaglært arbeidskraft er høg og lønnsnivået er lavt 36 Der stedsdriften er organisert etter en konsernmodell (Flagestad 2001).

244 244 av stor regionaløkonomisk betydning, særlig for innlandskommuner og i Nord-Norge (I 20 kommuner utgjør reiseliv minst 20% av all næringsvirksomhet. (Jacobsen m.fl. 2002)) Reiselivet i Hedmark og Oppland er intet unntak fra ovenstående, og begge fylkene har sitt hovedmarked innenfor den konkurranseutsatte delen av næringen. Denne delen er preget av store sesongsvingninger, lavere verdiskapning og mer komplekse produksjonsforhold enn produksjon for den skjermede trafikken. Oppland har lenge vært det største reiselivsfylket i landet målt i antall kommersielle ferie- og fritidsbetingede overnattinger, og næringen har lange tradisjoner knyttet til ferdsel fra øst til vest/nord og tradisjonell fjellturisme. Hedmark har først de siste 10-15 årene utviklet et kommersielt reiseliv av en viss størrelse, og da først og fremst lokalisert til Trysil og Sjusjøen (Ringsaker kommune). Dette er bakgrunnen for at bedriftsstrukturen og delvis lokaliseringsmønsteret er svært forskjellig i Hedmark og Oppland. I enkelte områder i Oppland, men etter hvert også i Hedmark, er reiselivsnæringene viktige inntekts- og sysselsettingskilder. Strukturen i reiselivsnæringene i de to fylkene er imidlertid svært forskjellig: Hedmark har liten sysselsetting knyttet til tradisjonell overnattingsvirksomhet, og mye av kapasiteten i selvstellanlegg, mens Oppland har en tyngre bedriftstruktur på overnattingssida og gammelt lokaliseringsmønster, dvs mer spredt beliggende bedrifter. I Hedmark er de største reiselivskommunene Trysil og Ringsaker, som til sammen har nærmere 11.000 av de i underkant av 30.000 privateide fritidshusene/hyttene i fylket. Det store antallet fritidshus fører til at mye av verdiskapningen ikke blir registrert innenfor overnattings- og serveringssektoren. Dette er en situasjon en også finner i Valdres. 7.2 Valdres befolkningsstruktur og næringsliv Valdresregionen omfatter de 6 kommunene Sør-Aurdal, Etnedal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang. Dette er både en administrativ regionavgrensning som brukes av regionale og lokale myndigheter, og en funksjonell region. Valdres er definert som en egen økonomisk region av SSB, og som en egen bo- og arbeidsmarkedsregion av NIBR (NIBR 2002). Hovedkriteriet for begge disse inndelingene er pendlingstall, og som dermed viser at regionen i stor grad utgjør et felles arbeidsmarked. Sammenlignet med mange andre regioner er derfor Valdres en relativt klart avgrenset og tydelig region.

245 I forhold til mange andre regioner med tilsvarende folketall (ca 18 000) og avstander har Valdres en spesiell senterstruktur. Valdres har bare ett handelssenter, Fagernes (inkl. Leira) i Nord-Aurdal med ca 2600 innbyggere. I resten av regionen er det bare små tettsteder og spredt bebyggelse. En virkning av dette er at Fagernes har svært stor varehandelsomsetning, sett i forhold til Nord-Aurdals folketall, selv uten at den reiselivsbetingede omsetningen telles med. Beitostølen i Øystre Slidre er det mest kjente turiststed i regionen. Der er det knapt 400 faste innbyggere, men et betydelig antall tilreisende deler av året. Figur 7.1 Valdres: Beliggenhet, kommunegrenser og hovedvegnett. Kilde: www.valdres.org Befolkning Det er pr. i dag (1.1.2004) ca 18 000 personer bosatte i Valdres. Det representerer en liten reduksjon (ca 800 personer eller 4.2%) fra 1960. (Jfr. tab. 7.1) I samme periode (1960-03) har det vært en økning i befolkningen i Norge med vel 27% og i Oppland på knapt 11%. Valdres sin andel av befolkningen har altså gått ned fra 0,53 i 1960 til 0,40% i 2003, og h.h.v fra 11,5 til 9,9% av befolkningen i Oppland. I

246 246 et slikt perspektiv har befolkningsutviklingen i Valdres vært svært svak de siste ti-årene. Tabell 7.1 Antall bosatte i Valdres 1960-2003 1960 1970 1980 1990 2000 2004 %-endring 1960-04 Sør-Aurdal 4 099 3 770 3 698 3 568 3 389 3251-20,7 Etnedal 1 964 1 837 1 732 1 580 1 401 1410-28,2 Nord-Aurdal 5 707 5 829 6 333 6 573 6 560 6539 14,6 Vestre Slidre 2 492 2 393 2 442 2 525 2 282 2304-7,5 Øystre Slidre 2 793 2 744 3 017 3 120 3 060 3116 11,6 Vang 1 981 1 762 1 736 1 817 1 675 1616-17,4 18 19 Valdres 19 036 335 18 958 183 18 367 18 236-4,2 Kilde: SSB Det er store forskjeller i utviklingen mellom kommunene i Valdres. Etnedal, Sør-Aurdal og Vang har hatt stor nedgang i befolkningen, og Vestre Slidre viss nedgang. De to øvrige kommunene, Nord-Aurdal og Øystre Slidre, har hatt en befolkningsvekst på langt nær så stor som på landsbasis, men likevel på nivå med gjennomsnittet for Oppland. Fra 1990 har imidlertid disse to kommunene hatt en stagnasjon, samtidig som befolkningsnedgangen fortsetter i de øvrige kommunene. I perioden 1990-2001 skyldes den negative befolkningsutviklingen i Valdres både negative fødselsoverskudd og flere ut- enn innflyttinger. Fra 1960 og fram til i dag kan årsakene til befolkningsutviklingen oppsummeres slik i de enkelte kommunene: Vang, Etnedal og Sør-Aurdal har både hatt en betydelig utflytting og fødselsunderskudd Nedgangen i Vestre Slidre skyldes vesentlig fødselsunderskudd Økningen i Nord-Aurdal og Øystre Slidre skyldes i første rekke et betydelig innflytting. Stagnasjonen de siste årene skyldes at innflyttingen i stor grad har stoppet opp. Valdres har dessuten også mange av de kjennetegn som preger de fleste norske distrikts- og utkantregioner. Dette omfatter bl.a. spredtbygdhet, store natur-/fjellområder, et kulturlandskap preget av stor sysselsetting i jord-/skogbruk, synkende folketall og sysselsetting, og aldrende befolkning.

247 Næringsliv og sysselsetting Næringsstrukturen i Valdres er framfor alt preget av jord- og skogbruk slik som i de to andre dalførene i Hedmark og Oppland, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Overnatting og servering, sammen med varehandel, er også betydelige næringer i Valdres sammenliknet med andre regioner. Industrisysselsettingen utgjør en betydelig mindre andel enn både Innlandet og Norge, mens offentlig sektor utgjør samme andel som Norge, men noe mindre enn i Innlandet (jfr kap.2). Antall arbeidsplasser har vært stabilt i Valdres fra 1990-2001, med totalt ca 7 900 arbeidsplasser. I samme periode var det en vekst på hele 15% på landsbasis og 3% i Oppland (Jfr. fig. 7.2). Den svake arbeidsplassutviklingen i Valdres og Innlandet gjennom 1990-tallet skyldes til dels en næringsstruktur med tungt innslag av næringer i generell sysselsettingsmessig tilbakegang, eksempelvis jord- og skogbaserte næringer, og lite av næringer i generell sysselsettingsmessig vekst, eksempelvis innen forretningsmessig tjenesteyting. Figur 7.2 Gjennomsnittlig årlig endring i totale arbeidsplasser innenfor tre delperioder fra 1990 til 4.kvartal 2002.* NORGE NORGE U/OSLO OG AKERSHUS OPPLAND HEDMARK Lillehammerregionen Hadeland Hamarregionen Gjøvikregionen Sør-Østerdal Midt-Gudbrandsdal Valdres Nord-Østerdal Glåmdalen Nord-Gudbrandsdal 1990-1995 1995-2000 2000-2002 -3 % -2 % -1 % 0 % 1 % 2 % 3 % Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av PANDA/SSB. * Innlandsregionene er rangert etter fallende prosentvis endring over hele perioden 1990-2002.

248 248 Selv om antall arbeidsplasser i Valdres har vært stabilt i denne perioden, har det også der vært betydelige strukturendringer (jfr. tab. 7.2). Det har vært en sterk nedgang i primærnæringene, og nedgangen i Valdres har vært større enn nedgangen på landsbasis. Primærnæringen har bortimot halvert sin andel av antall arbeidsplasser, og transport/ kommunikasjon er redusert med bortimot en tredjedel. Industrien som helhet har opprettholdt sysselsettingen fra 1990, men sektoren er betydelig omstrukturert. Sysselsettingen i tradisjonell industri er vesentlig redusert, men det oppveies av en stor økning innenfor næringsmiddelindustrien, som har økt sin andel av industrisysselsettingen fra 18% til 32% i perioden. Sysselsettingsvekst kan primært registreres i privat/forretningsmessig og offentlig tjenesteyting, varehandel, bygg og anlegg, og altså i næringsmiddelindustrien. Veksten innenfor varehandelen og bygg/anlegg kan trolig sees i sammenheng med den sterke økningen i antall private hytter i denne perioden. Samtidig er imidlertid kvaliteten på registreringene forbedret, slik at 433 arbeidsplasser som ikke var klassifisert i 1990 hadde i 2001 fått næringsklasse. Tabell 7.2 Antall arbeidsplasser i Valdres 1990 og 2001 og endring i perioden, fordelt på næringer 1990 2001 Endring Endr. % Primærnæringer 1612 924-688 -42,7 Bergverk mv. 30 34 4 13,3 Næringsmidler 135 249 114 84,4 Trelast/foredling 250 211-39 -15,6 Industri 194 145-49 -25,3 Kraft- og -14,6 vannforsyning 144 123-21 Bygg og anlegg 706 882 176 24,9 Varehandel 962 1171 209 21,7 Hotell og restaurant 439 420-19 -4,3 Tranport og kommu. 588 406-182 -30,9 Finansiell tj.yting 128 104-24 -18,7 Forr.messig. tj.yting 135 431 296 219,3 Privat tjenesteyting 261 564 303 116,1 Oftentlig tjenesteyting 1852 2250 398 21,5 Ufordelt tjenesteyting 180 0-180 -100,0 Uopgitt 268 15-253 -94,4 SUM 7884 7929 45 0,5 Kilde: PANDA, bearbeidet av Østlandsforskning

249 Utviklingen i antall arbeidsplasser for den enkelte kommunene i Valdres har i samme periode vært svært ulik. En kommune har hatt sterk vekst, mens de fem andre har hatt nedgang i antall arbeidsplasser: I senterkommunen Nord-Aurdal var det en vekst på hele 17% i antall arbeidsplasser fra 1990 til 2001. Dette er den høyeste veksten av samtlige kommuner i Innlandet og også litt høyere enn landsgjennomsnittet. To av kommunene har hatt en nedgang på mindre enn 10%, hhv Sør-Aurdal med 4% og Øystre Slidre med 7% Tre av kommunene har hatt en nedgang på 10% eller mer, hhv. Vestre Slidre med 10%, Vang med 14% og Etnedal med 16%. Arbeidsplassutviklingen tegner omtrent det samme bilde av regionen som befolkningsutviklingen. En kan imidlertid merke seg at befolkningsveksten i Øystre Slidre framfor alt trolig kan tilbakeføres til nærheten til Fagernes, ikke til reiselivsutviklingen på Beitostølen lokalisert til den andre enden av kommunen. Pendlingen ut av Valdres er relativt liten. 7.3 Om reiselivet generelt 7.3.1 Markedsforhold Reiselivsnæringen er ikke en entydig og klart avgrenset del av næringslivet. Det som definerer og er fellestrekket ved reiselivsnæringen er at den helt eller delvis er basert på etterspørsel fra reisende. Den tradisjonelle inndelingen er at reiselivsnæringen omfatter følgende næringsgrupper (Jacobsen et al 2002): Overnatting (hoteller, pensjonater, camping) Servering (restauranter, kafeer, barer) Attraksjoner (severdigheter, opplevelser, aktiviteter) Transport (fly, båt, tog, buss) Formidling (reisebyråer og turoperatører, booking og informasjonstjenester) Det er imidlertid slik at mange reiselivsbedrifter ikke bare produserer for turister og yrkesreisende, samtidig som turistene også etterspør varer og tjenester fra andre næringer enn de som vanligvis inkluderes i

250 250 reiselivsnæringen. Dette gjelder f.eks varehandelen og bygg/anlegg på steder med mange fritidshus/hytter. Statistikk som baserer seg på den tradisjonelle inndelingen gir allikevel et bilde av omfanget og utviklingen i reiselivet, som er mest sammenliknbart med hvordan andre næringer måles. Reiselivsnæringen er todelt, og retter seg mot to etterspørselssegmenter. Den ene delen driver i hovedsak skjermet fra internasjonal og delvis nasjonal konkurranse, mens det andre er konkurranseutsatt. Både lokaliseringsbetingelser og bedriftsstruktur varierer med markedsinnretning, slik at med en gitt lokalisering vil også hovedtrekkene i markedssegment, bedriftsstruktur og sysselsettingseffekter stort sett være gitt. Hovedproduktet, sett fra etterspørselssida, for ferie-/fritidstrafikken er opplevelse og aktivitet, ikke seng og mat, og er derfor som regel avhengig av flere delprodusenter utenfor selve overnattingsbedriften. Enkelte av disse hovedproduktene framstår dessuten som fellesgoder, noe som kompliserer bildet ytterligere. Når det gjelder produkter for den yrkesbetingede trafikken, kan overnattingsbedriften selv ha kontroll på mange ledd i produksjonen. Skjermet produksjon er framfor alt yrkesbetinget etterspørsel, dvs. yrkesreiser, kurs og konferanser, samt lokal og delvis regional etterspørsel. Både den norske og utenlandske ferietrafikken er konkurranseutsatt. Malt med bred pensel kan en karakterisere skjermet produksjon som sentrumsorientert, jamt fordelt over året (har små sesongsvingninger) og med høyere verdiskapning og sysselsetting pr. gjestedøgn enn konkurranseutsatt produksjon. Den konkurranseutsatte trafikken kjennetegnes da på den andre sida framfor alt av å være distriktsorientert og preget av store sesongsvingninger (Ericsson 1992, Skalpe 2002 og 2003) Distriktenes konkurransesituasjon er derfor mer utsatt enn i sentrale områder. På den andre sida er det mindre muligheter til å påvirke lokaliseringen av skjermet trafikk, mens store deler av den ferie- /fritidsbetingede trafikken lar seg påvirke. Distriktenes vekstmuligheter (konkurransefortrinn) ligger framfor alt i ferietrafikken, men denne trafikken er tilbakegang og det er særlig innlandsfylkene som taper andeler (Skalpe 2003). At disse områdene også taper (både absolutt og relativt) på de yrkesbetingede markedene er mindre overraskende. Det betyr at all trafikk i distriktene er i tilbakegang, mens (stor)byene tar stadig større andeler av overnattingene. (Jfr. fig. 7.3.- 7.5)

251 Figur 7.3 Antall gjestedøgn i hoteller og andre overnattingsbedrifter etter lokalisering. Samtlige segmenter 1992-2002. Kilde: Reiselivsnæringen 2002, SND (Distrikt: Hedmark, Oppland, Nordland og Finnmark; byer: Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø) Figur 7.4 Antall ferie-/fritidsbetingede gjestedøgn ved hoteller og andre overnattingsbedrifter etter lokalisering. 1992-2002. Kilde: Reiselivsnæringen 2002, SND(Distrikt: Hedmark, Oppland, Nordland og Finnmark; byer: Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø)

252 252 Figur 7.5 Antall yrkesbetingede overnattinger ved hoteller og andre overnattingsbedrifter etter lokalisering. 1992-2002. Kilde: Reiselivsnæringen 2002, SND (Distrikt: Hedmark, Oppland, Nordland og Finnmark; byer: Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø) Det samme bildet tegnes om vi ser på trafikkutviklingen i Innlandet representert ved de tre fylkene Hedmark, Oppland og Buskerud. Siden siste halvdel av 90-åra mister disse fylkene trafikk på alle markeder, og samlet har trafikken gått ned med 14% sammenliknet med 6% på landsbasis. Størst har tapet vært i samlet yrkestrafikk og blant utlendingene på sommerstid med en nedgang på om lag 30% i åra fra 1998 til 2003. Ferietrafikken på årsbasis er redusert med ca tre ganger så mye som på landsbasis 37. (Skalpe 2003) Den ferie-/fritidsbetingede trafikken i perioden utenom juni-august er stagnert på landsbasis, mens innlandsfylkene kun kan registrere en reduksjon på 5% fra 1998 til 2003. 38 Volummessig står hotellstatistikken 39 for om lag halvparten av de registrerte kommersielle ferie-/fritidsovernattingene på landsbasis, men denne andelen vil selvsagt variere mellom ulike destinasjoner. 37 I underkant av 10% i Hedmark, Oppland og Buskerud, mot 3.5% på landsbasis. 38 Det er imidlertid usikkert om dette representerer reell reduksjon eller er et statistikkteknisk resultat som følge av en opprydding i statistikkregistrene mellom 2002 og 2003.

253 Boform vil i seg selv være svært avgjørende for hvor (i hvilke sektorer) og hva slags effekter en kan vente økonomisk og sysselsettingsmessig. Derfor vil også verdiskapningen variere med trafikktype og valgt boform. Det er dessuten viktig ikke å blande begrepene omsetning og verdiskapning, som ikke er synonyme. Privateide fritidshus vil være en viktig brikke for aktivitetsutviklingen i mange områder. Der er nå Oppland (40.000 fritidshus) og Hedmark (30.000 fritidshus) to av de tre største hyttefylkene, målt i antall fritidshus, og står som gode representanter for at interessen/ tilgangen har skiftet fra kyst til fjell (Arnesen et al 2002). Valdres har den største fritidshuskonsentrasjonen i Oppland, og veksten har vært stor (Ericsson 2002). I denne summariske gjennomgangen har vi trukket opp noen hovedtrekk ved etterspørsels-/markedsutviklingen og den økonomiske betydningen av norsk reiseliv. I tillegg er store deler av reiselivsnæringen preget av en stor andel ufaglært arbeidskraft, og det gjennomsnittlige lønnsnivået er lavt. Det er også beskjeden satsing på kompetanseheving i store deler av næringen, noe som delvis skyldes sesongsvingninger og manglende helårsarbeidsplasser 40. 7.3.2 Reiselivsorganisering: Nettverk og læring? Reiselivsnettverk og lokalisering Et viktig spørsmål i vår sammenheng er hva eventuelle bedriftsnettverk skal bidra med for bedriftene, utover det nettverkene som er organisert i reiselivslag og destinasjonsselskaper tar seg av i dag. Bærenholdt (2002) mener at reiselivsnæringen er så forskjellig fra andre næringer at en ikke uten videre kan overføre tilnærminger fra studier av vareproduserende næringer, IKT eller andre næringer med fjerne markeder direkte til studier av reiselivsnæringen. De fleste deler av reiselivsnæringen er basert på nærhet og interaksjon mellom produsent og kunde, heller enn nærhet til andre produsenter av det samme produktet, eller nærhet til andre delprodusenter på samme destinasjon. Ofte vil tett kontakt med turoperatører utenfor destinasjonen, kanskje i utlandet, være viktigere enn de lokale kontaktene. Det kan derfor være tvil om de konvensjonelle oppfatningene om betydningen av de lokale 39 Omfatter tradisjonelle overnattingsbedrifter: hoteller, pensjonater og andre overnattingsbedrifter. 40 Med stor utskifting av personale fra år til år er det dels dyrt med nødvendig opplæring, samtidig som risiko for tap av allerede etablert kompetanse er stor.

254 254 nettverkene, og localised learning, er relevant for destinasjonsutvikling. Kanskje er ikke dette et fruktbart utgangspunkt for å forstå reiselivsnæringen eller for å drive utviklingsarbeid i næringen. På mange steder og områder turistene besøker er det få og svake relasjoner mellom de ulike bedriftene. De ulike delprodusentene (av opplevelser, servering, overnatting, transport, med mer) har små eller ingen leveranser til hverandre, og driver så ulike virksomheter at de har lite å lære av hverandre. Det de i hovedsak trenger å samarbeide om er: markedsføring av området, regionalt, nasjonalt og internasjonalt for å trekke flere kunder finansiering og drift av lokale fellesoppgaver, som oppkjøring av løyper, merking av stier og andre former for tilrettelegging av aktivitets- og opplevelsestilbud fremme synspunkter, ønsker og søknader, og drive lobbying overfor offentlige myndigheter. Samarbeid om markedsføring og lobbying (regionalt og nasjonalt), eller om løsning av lokale fellesoppgaver gir ikke grunnlag for å utvikle de samme former for nettverk som de som utvikles gjennom fellesskap i produksjon. Bærenholdt (2002) hevder at samarbeid om salg, for eksempel felles brosjyrer, guidebøker og kart, pakking av produkter etc. ikke skaper eller utvikler relasjoner som gjør at de ulike delleverandørene danner et felles næringsmiljø eller læringsmiljø, slik fellesskap i produksjon kan gjøre. Delprodusentenes lærende samarbeid foregår, i følge Bærenholdt, i mer spesialiserte miljøer, frikoblet fra destinasjonen. Hoteller lærer av andre hoteller, museer lærer av andre museer, osv. Læringen kan ofte være knyttet til yrker, kjøkkensjefer lærer av andre kjøkkensjefer, raftingguider lærer av andre raftingguider osv. Bærenholdt sammenligner en destinasjon med et kjøpesenter. Bortsett fra felles markedsføring og drift av senteret, der målet er å skaffe kunder til senteret, har de ulike forretningene relativt lite å samarbeide om, og relativt lite å lære av hverandre. En matvareforretning, en el-forretning og en frisør har ikke så mye å lære av hverandre, og ikke så mye å samarbeide om utover det som drives av senterledelsen (destinasjonsselskapet). Fordelene med samarbeid på en destinasjon ligger kanskje ikke primært i læring eller innovasjon, men i samordning av enkelte fellestiltak, i kapasitetsutnyttelse og skalafordeler. Ved samordnet booking kan en sikre at ingen gjester blir avvist og det er muligheter for å øke beleggsprosenten for destinasjonen som helhet. I mange fellesoppgaver, som oppkjøring av løyper, rydding og merking av

255 stier, etc. er det åpenbare behov for samordning og åpenbare skalafordeler. Når det argumenteres for at konserndrevne destinasjoner er å foretrekke (Jakobsen et al 2002), er det ikke på grunn av det interne lærings- og innovasjonsmiljøet. Begrunnelsen er i hovedsak knyttet til reduksjon av transaksjonskostnader og reduksjon av gratispassasjerproblemet. Selv om det også i en konserndrevet destinasjon kan være flere selskaper inne, er det oftest en helt dominerende eier som kontrollerer destinasjonens tematiske kjerne (for eksempel alpinanlegg) og sengekapasiteten 41. Den lokale læringen på destinasjonen vil da måtte foregå som konserninterne prosesser, ikke i nettverk mellom selvstendige bedrifter. Nettverk og integrasjon i reiselivet Hvordan skal så utviklingen i reiselivsnæringen forstås, i lys av kunnskapen om endringer i andre bransjer? Det er selvsagt ikke noe poeng i seg selv å presse en analyse av reiselivsnæringen inn i et analyseskjema som primært er utviklet for å forstå andre næringer. På den annen side ser reiselivsnæringen ut til å gå i gjennom en utvikling som har mye til felles med mange andre næringer. Det gjelder både den funksjonelle og den romlige restruktureringen. Et analyseskjema og et begrepsapparat som anvendes på andre næringer vil derfor kunne gi innsikt også i deler av reiselivsnæringen. Poon (1993) har brukt begrepene old tourism som betegnelse på den storskala- og pakketurismen som var dominerende frem til 1970/80. Old tourism er den reiselivsmessige analogien til Fordistisk produksjon. New tourism henviser til en produksjonsform preget av fleksibilitet, markedssegmentering og individuell tilpasning av reise og opphold. Drivkraften bak utviklingen av den nye turismen er dels skift i konsumentenes preferanser, dels moderne informasjonsteknologi. Den nye turismen uttrykker en ny organisering av produksjon og distribusjon. Innenfor reiselivet uttrykker begreper som new tourism (Poon, op.cit.) eller the new age of tourism (Fayos-Solá 1997) overgangen fra Fordisme til fleksibel spesialisering. Som for andre næringer er det imidlertid nødvendig å nyansere og moderere en slik før-nå oppstilling. Fremdeles er det pre-fordistisk og Fordistisk produksjon som preger reiselivet i alt overveiende grad (Ioannides og Debbage 1997), og ulike regimer vil fortsette å eksistere side om side. Tab.7.3 systematiserer enkelte kjennetegn ved old tourism og new tourism. 41 Dette er en situasjon som Beitostølen nå er kommet i.

256 256 Tabell 7.3 Fra old tourism til new tourism. (Ioannides & Debage 1997) Old tourism (1950-90-årene) New tourism (1990- ) Skalafordeler Masseproduksjon av standardiserte rigid pakkede reiser. Kostnadsminimering og kostnadskontroll Pakketurer/charterturer Begrenset utvalg av standardiserte produkter Utstrakt forhåndsbooking, Turoperatørene bestemmer kvalitet og produktutforming Industriell konsentrasjon i form av horisontalt integrerte produksjonskjeder. I mindre grad vertikalt integrerte. Samdriftsfordeler Fremvekst av spesialiserte operatører, og skreddersydde reiser Segmentering og nisjeproduksjon Bruk av informasjonsteknologi Fleksible reiseopplegg, tilpasset turistenes ønsker og behov, med løpende booking Turistene bestemmer kvalitet og produkt-utforming Horisontal integrasjon, bruk av underleverandører på ikke strategiske funksjoner Bruk av regionalt integrerte informasjonssystemer Funksjonell rigiditet Høy turn-over, sesongarbeid, lave lønninger Funksjonelt fleksible, fast ansatt kjernearbeidsstokk, i tillegg til ufaglært arbeidskraft For det meste ufaglært arbeidskraft Masse-turisme Turistene er uerfarne, forutsigbare, og motivert av prisene. Individuelle turister Erfarne, uavhengige, fleksible reisende Færre gjenbesøkende Kvalitet betyr mer enn pris Etterspørsel etter nisjeprodukter Forbindelsene mellom aktørene i produksjons- respektive distribusjonsleddene i reiselivet kan deles inn i horisontale og vertikale relasjoner. Relasjonene langs disse aksene kan ha ulik styrke, og være preget av ulike former for koordinering og samarbeid. Som et yttertilfelle kan man tenke seg at systemet består av enkeltstående virksomheter, uten tette samarbeidsrelasjoner til andre innenfor systemet. Dette kan man betegne som konvensjonelle produksjons- og distribusjonssystemer, som er en slags frikonkurranseløsning, der det er mange (atomistiske) aktører uten formelle samarbeidsbaserte bindinger til hverandre. I dette systemet begrenser koordineringen seg til det som skjer indirekte via prismekanismen. Motstykket er fullt integrerte system, der koordineringen er maksimal, gjennom en sentralistisk og hierarkisk styring. Integrerte systemer innebærer at de

257 ulike ledd og funksjoner drives og styres av samme organisasjon, som i et konsern (Flagestad 2001). Horisontal integrasjon Horisontal integrasjon betyr at enkeltbedrifter på samme nivå i verdikjeden går sammen i et nettverk. Horisontale samarbeidsrelasjoner går ut over destinasjonsgrensene, og skaper nettverk mellom bedrifter på samme ledd i verdikjeden, på tvers av destinasjoner. Innen reiselivet har det vært en sterk tendens til horisontale integrasjoner. Innenfor hotellbransjen er både avtalebaserte horisontale integrasjoner (frivillige kjeder) og administrative horisontale integrasjoner (eierkjeder) i dag svært utbredt. Blant overnattingsbedrifter for øvrig har kjededannelser også hatt en viss utbredelse, men ikke på langt nær så stor som blant hotellene, og det dreier seg utelukkende om avtalebaserte horisontale integrasjoner (frivillige kjeder). I andre deler av reiselivet er også horisontale integrasjoner meget fremtredende. Særlig er reisebyråbransjen er sterkt dominert av kjeder. Også innenfor turbilbransjen har utviklingen de seneste årene gått i retning av stadig større eierintegrerte enheter, med oppkjøp, fusjoner og sammenslåinger. Vertikal integrasjon Vertikal integrasjon innebærer at en organisasjonsmessig enhet kobler sammen og kontrollerer flere av funksjonene/leddene i verdikjeden til integrerte produksjons- og distribusjonssystemer. I sin ytterste konsekvens innebærer vertikal integrasjon at alle leddene fra råvarebearbeiding frem til sluttbruker kontrolleres og styres administrativt av en og samme organisasjon. Vertikal integrasjon har generelt ikke vært så fremtredende innen reiselivet, selv om utviklingen i enkelte land har gått langt i retning av at et fåtall store konserner kontrollerer reisebyråer, turoperasjon, transportleddet, samt overnattingskapasitet og aktivitetstilbud på ferieresorter, og dermed utgjør fullt integrerte produksjons- og distribusjonssystemer. Eiermessig vertikal integrasjon innebærer at de vertikale leddene i verdikjeden er kontrollert gjennom eierskap. Den andre varianten er der verdikjeden kontrolleres av en dominant aktør (ofte med utspring nær sluttbruker) som kontrollerer underleverandører gjennom kontrakter. Flyselskapene er eksempler på en slik utvikling, der f.eks. de tekniske sidene ved flyoperasjon, som vedlikehold, rengjøring, catering etc, blir satt bort til andre selskaper. Vertikal integrasjon innenfor reiselivet har i hovedsak skjedd framover i verdikjeden, mot det ferdige produktet, og mot kunden, ikke bakover for å kontrollere underleveransene. Dette innebærer

258 258 f.eks. at flyselskaper ikke har hatt noen tendens til å integrere bakover mot f. eks. produksjonen av fly, men fremover for å kontrollere turoperatørfunksjoner, hoteller, salgs- og distribusjonsfunksjoner. Heller ikke hoteller har hatt noen tendens til å integrere bakover, for å kontrollere selskaper som bygger hotellene. Dette passer inn i bildet også for andre næringer, der det er innsatsvarer og ikke investeringer som integreres. Blant norske hoteller er det vanlig at løpende vare- og tjenesteleveranser, som f.eks. hel-/halvfabrikert mat, vaskeri- og regnskapstjenester kjøpes inn av underleverandører, og at de hotellene som tidligere har ivaretatt denne typen funksjoner selv, har skilt dem ut. Tendensen mot vertikal integrasjon er likevel svak, selv i de store internasjonale hotellkjedene. Internasjonalt er turoperatørleddet det leddet i verdikjeden som i størst grad tenderer til vertikal integrasjon, bakover i hoteller og flytransport, så vel som fremover til detaljleddet/reisebyråer. Diagonal integrasjon Poon (1993) lanserte diagonal integrasjon som et nøkkelbegrep i den nye turismen. Gjennom diagonal integrasjon kan turoperatører, eller andre, sy sammen produkter fra en rekke delprodusenter, slik at det for kunden framstår som et helhetlig tilbud. Det kan være produkter for nisjer i markedet, for grupper eller for enkeltkunder. Mellom de bedriftene som kobles gjennom operatøren er det ikke nødvendigvis noen forbindelse. Hovedpoenget er å gi sluttbrukeren inntrykk av at hun/han får et skreddersydd produkt, mens det egentlig er konfeksjon. Gjennom ny teknologi og nye organisasjonsformer kan standardkomponenter settes sammen slik at sluttbrukeren oppfatter samlingen av standardvarer som skreddersøm. Sett fra turistenes ståsted er produktene fra den enkelte delprodusent deler av en totalopplevelse, bestående av transport, bevertning, overnatting og opplevelser i vid forstand. Sluttproduktet, slik turisten skal oppleve det, er ikke er en standardvare, men forskjellig fra turist til turist. Likevel er kan sluttproduktet sies å være et moderne industriprodukt. Grunnlaget for denne utviklingen ligger dels på tilbudssiden gjennom tilgang på stadig bedre informasjonsteknologiske løsninger, og dels på etterspørselssiden gjennom en økende etterspørsel etter differensierte og individuelt sammensatte reiselivsprodukter. Bærenholdt (2002) sier at Poons.. understanding sustains the idea that tourism is much a question of tourists constant choices, while on the other hand this requires highly flexibly organized tourism industries. However, this organisation does not have much to do with destinations.

259 7.4 Om reiselivet i Valdres 7.4.1 Trafikken etter formål og nasjonalitet Valdres er en av de største reiselivsregionene i Hedmark og Oppland, og er sammen med Gudbrandsdalen/Ottadalen hovedområdet for reiseliv i Oppland. Reiselivet har lange tradisjoner i Valdres, som dels er knyttet til (pionerfasen i) tradisjonell fjellturisme og til ferdsel mellom øst og vest. Hoveddelen av trafikken er ferie-/fritidsbetinget, og regionen har tradisjonelt vært sesongmessig delt ved at Øystre Slidre kommune med Beitostølen har vært svært avhengig av vintertrafikken, mens resten av dalføret i større grad har høstet av gjennomgangstrafikken sommerstid. Nå er imidlertid sommertrafikken også på Beitostølen vel så stor som vintertrafikken. Ferie og fritid utgjør ca 86% av overnattingene registrert i hotellstatistikken. Det er f.eks det samme som i Midt-Gudbrandsdalen, og noe høyere enn gjennomsnittet for Oppland på 77%. (Jfr. tab. 4.2.) På landsbasis er om lag halvparten av overnattingene i hotellstatistikken ferie- og fritidsbetinget, og Valdres er altså svært avhengig av denne trafikken. I Sør-Aurdal/Etnedal er andelen fritidsbetinget trafikk ikke mer enn 65%, men det skyldes framfor alt at den samlede trafikken er liten og at den yrkesbetingende trafikken dermed utgjør en større andel. I Vestre Slidre er det nesten ikke yrkesbetinget trafikk i det hele tatt (98% fritidsbetinget). De øvrige kommersielle overnattingsformene (camping og hytteutleie) samt den private hytteturismen er tilnærmet 100% ferie- og fritidstrafikk, slik at totalt sett er det en svært liten andel yrkestrafikk i Valdres. (Jfr. tab. 4.2.) Ferie-/fritidsbetinget trafikk gir ikke grunnlag for like høge inntekter som den yrkesbetingede trafikken, verken pr. gjestedøgn eller pr. rom. Nordmenn utgjør en større del av markedet i Valdres enn i de andre ferie-/fritidsområdene i Oppland. Av trafikken ved hoteller og andre overnattingsbedrifter utgjør nordmenn hele 76% av alle overnattinger 42, i forhold til f.eks 69% i gjennomsnitt for Oppland og 60% for Midt-Gudbrandsdalen. På hotellene er Danmark og Tyskland de klart største markedene, med om lag 60% av de utenlandske overnattingene (ca 14% av samtlige overnattinger). (Jfr. tab. 4.2.) Økonomisk statistikk etter nasjonalitet er ikke tilgjengelig. 42 Nasjonalitetsfordelingen oppgis ikke etter formål.

260 260 Valdres har også innenfor campingsektoren en høy andel nordmenn (85%) i forhold til gjennomsnittet for hele Oppland (76%). Tyskland (32%) og Nederland (28%) er de største utenlandske markedene, etterfulgt av Danmark og Sverige med hhv.13 og 12%. 7.4.2 Trafikken etter overnattingsform og sesong Som vi var inne på i forrige kapittel, er Oppland ett av fylkene med flest privateide fritidshus. Selv om hvert av disse brukes få dager i året, vil de i kraft av antallet likevel representere mange gjestedøgn, sammenliknet med volumtall fra kommersielle bedrifter. Som følge av at Valdres har flest privateide fritidshus av regionene i Hedmark og Oppland (jfr. fig. 7.6), vil de ikke-kommersielle overnattingene utgjøre en stor andel av de samlede overnattinger i regionen. Figur 7.6 Antall fritidshus 1970 og tilvekst 1971 etter region. Hedmark og Oppland Antall fritidshus 1970 og tilvekst 1971-2002 ette r region. Hedmark og Oppland. 16000 14000 12000 10000 8000 6000 4000 Endring hyttebestand 1970 til 2002. Sum 2000 0 Antall fritidshus 19 70 Hedmark/Oppland regioninndelt Glåmdal Hamarreg. S-Østerdal N-Østerdal Hadeland Gjøvik,Land,Toten Valdres S-Gudbr.dal M-Gudbr.dal N-Gubr.dal Valdres er, på grunn av sin store fritidshusbestand (ca 15 000 privateide fritidshus), den regionen i Oppland med flest antall overnattinger. Ser en utelukkende på de kommersielle overnattingene, er det registrert om lag dobbelt så mange kommersielle overnattinger i Sør-Gudbrandsdal som i Valdres (Jfr. fig. 7.7) Tallene i denne figuren er hentet fra SSB/Statistikknett.com, og det må understrekes at særlig anslagene over faktisk bruk av privateide fritidshus er svært usikre.

261 Figur 7.7 Samlet antall overnattinger på private fritidshus, hoteller og andre overnattingsbedrifter samt campingplasser, etter bedriftstype. Regioner i Oppland. 1 000 overnattinger 2002. Kilde: Statistisk sentralbyrå + beregninger Figur 7.8 Overnattinger ved hoteller og andre overnattingsbedrifter i Valdres etter måned. 1 000 overnattinger i 2002. Kilde: Statistisk sentralbyrå /Statistikknett.com Som en følge av at det alt vesentlige av trafikken i Valdres er ferie- /fritidsbetinget, er trafikken også svært sesongbetont, og de fire største månedene står for ca halvparten av årstrafikken. Regionen som helhet

262 262 kan vise til at sommer- og vintersesongene er om lag like store målt i volum. Svært mye av trafikken er imidlertid knytt til Beitostølen, som står for nesten halvparten av de samlede kommersielle overnattingene i Valdes. 7.4.3 Litt mer om de private fritidshusene Det er det hyttebaserte reiselivet som har hatt sterkest vekst i Valdres de siste 10-15 årene. Valdres har til sammen om lag 15 000 privateide hytter. Dette utgjør 38% av alle private hytter i Oppland. I nabo- (konkurrent-)regionen Hallingdal finner vi til sammenlikning snaut 14 000 hytter. Antall private hytter har økt sterkt de siste årene, jf. Tabell 7.4 Tabell 7.4 Antall private hytter i Valdreskommunene 1997 og 2002 Kommune 1997 2002 Vekst 1997-2002 Sør-Aurdal 2582 3082 500 Etnedal 1799 1917 118 Nord-Aurdal 3532 3763 231 Vestre Slidre 1867 2092 225 Øystre Slidre 2443 2830 387 Vang 1151 1235 84 SUM 13374 14919 1545 Kilde: GAB-registeret Det finnes ikke god statistikk over hvor mye fritidshusene blir brukt og hvor stor økonomisk betydning de har i Valdres. Et lite regneeksempel kan likevel illustrere og gi et visst innblikk i hvor mye de kan bety for regionen. Det er gjort en rekke stedsbaserte hytteundersøkelser på det indre Østlandet om hvor mye hyttene blir brukt og om forbruket knyttet til hyttene, som kan brukes som et utgangspunkt. Resultatene varierer stort, og for dette eksempelet vil vi ta utgangspunkt i resultater som ligger midt mellom de høyeste og laveste anslagene. Vi bruker da følgende forutsetninger: Gjennomsnittlig antall bruksdøgn på 50 pr år 3 personer på hytta samtidig i gjennomsnitt Forbruk lokalt (i Valdres) på kr. 25 000,- pr hytte pr. år.

263 Denne beregningen gir totalt over 2 000 000 gjestedøgn på private hytter i Valdres pr. år, og et hytte-generert lokalt forbruk på totalt 350-400 millioner kroner. Dette kan sammenlignes med de 574 000 gjestedøgnene i hotell og camping, og et anslag der hotellgjestene genererte en omsetning på 260 millioner kroner. Dette indikerer at målt på denne måten utgjør de private hyttene den største delen av reiselivsinntektene i Valdres. Det er imidlertid viktig ikke å forveksle omsetning med verdiskapning i denne forbindelsen. Det er igjen grunn til å understreke at disse beregningene ikke er fundert i statistikk eller undersøkelser fra Valdres 43, men på erfaringstall fra andre steder. Den faktiske bruken og forbruket i Valdres kan avvike relativt mye fra de forutsetningene vi har tatt ut fra ulike lokale faktorer. Størrelsen på tilført omsetning er dessuten avhengig av antallet utenbygds bosatte fritidshuseiere. Tabellen nedenfor viser noen markedsdata for overnattingsbedriftene i Oppland. Tabelen omfatter både samletall for Oppland fylke, regionene Valdres og Midt-Gudbrandsdal, samt de enkelte kommuner i Oppland. Disse tallene gir dessuten en tabularisk oppsummering av hovedpoengene i dette avsnittet. 43 Østlandsforskning arbeider imidlertid nå med et prosjekt ( Utmarksbasert næringsutvikling: Lokaløkonomiske effekter og muligheter av fritidshus ) som tar sikte på å få fram mer etterrettelige lokale/regionale tall for betydningen av private fritidshus og den trafikken disse genererer. I dette prosjektet ligger dessuten ett av studieområdene i Valdres.

264 264 Tabell 7.5 Antall overnattinger ved hoteller og andre overnattingsbedrifter etter nasjonalitet, formål og kommune. Oppland 2002. 1 000 gjestedøgn. Region/ Kommune I alt Norge Utland hvorav: Danmark Sverige Tyskland Ferie og Kurs/kon fritid feranse Yrke ellers Antall fritidshus Oppland 2040.9 1415 680.2 242.7 75 114.7 1586.4 274.4 180.1 39633 Valdres 414.8 317.2 113.6 35.8 6.7 21.4 355.4 37.2 22.2 14919 Midt-Gudbr.dal 338.6 202.4 133.3 59.3 13.0 28.8 293.9 33 11.5 6236 Lillehammer 336.3 240.2 101.7 18.1 7.6 21.9 199.7 52.1 84.5 1181 Gjøvik 53.2 39.3 18.5 1 3.2 3.5 24.3 7.4 21.5 860 Dovre 71.4 50.1 19.6 4.8 1.4 5.3 59 4.5 8 593 Lesja 49.8 34.4 22.5 6.9 2.5 2.8 41.2 3.6 5 1322 Lom 101.1 73.6 29.2 2.8 6.9 5.4 96.9 2.9 1.3 252 Nord-Fron 79 45.5 29.1 15.9 2.5 7.5 72.3 3.1 3.5 1905 Sel 119 81.2 33.8 19.6 4.6 5.9 107.6 5.6 5.8 1914 Sør-Fron 151.3 77.9 72.8 36.6 5.6 16.1 130 17.4 3.9 1431 Ringebu 108.3 79 31.4 6.8 4.9 5.2 91.6 12.5 4.1 2900 Øyer 271.4 194.7 94.8 45.7 11.8 6.7 208.7 55.3 7.4 1694 Gausdal 156 79.4 82.6 40.8 14.2 6.1 130 19.2 6.7 1755 Jevnaker 29.6 28.8 2 0 0.3 0.1 4.5 24.1 1 348 Nord-Aurdal 140.7 109.5 33.2 12.6 0.7 4.1 109.1 18.6 13 3763 Vestre Slidre 50.8 43.8 11.9 1.3 0.2 4.6 49.9 0.7 0.2 2092 Øystre Slidre 158.1 116.3 53.7 15.8 3.2 8.1 145.7 6.1 6.3 2830 Vang 41.2 27.9 8.9 4.3 2 3.9 35 4.2 2 1235 S-Aurd/Etnedal 24 19.7 5.9 1.8 0.6 0.7 15.7 7.6 0.7 4999 Toten/Land 29.1 18.3 13 4.3 1.1 1.1 21.9 5.2 1.9 4241 Gran/Lunner 27.2 26.7 0.5 0 0.1 0.1 2.9 22.9 1.4 2831 Vågå/Skjåk 43.5 28.8 15.1 3.5 1.5 5.7 40.2 1.4 1.9 1487 7.5 Organisering og samarbeid i reiselivet i Valdres 7.5.1 Reiselivsorganisering Diskusjonen om hvordan reiselivet skal organisere seg for å ta hånd om fellesoppgavene har pågått i mange tiår, både i Norge og i andre

265 land. I Norge er reiselivets fellesgodeapparat i dag organisert i to forskjellige strukturer som lever side om side. Den gamle strukturen, som fortsatt finnes i mange områder, f.eks i Hedmark, er basert på lokale, kommunebaserte reiselivslag. Disse har medlemmer blant reiselivsbedriftene i kommunen. Reiselivslagene kan være kommunale eller private. Over de lokale lagene er det ofte et reiselivsråd for hvert fylke, og dette rådet har et eget sekretariat. Et eksempel på dette er Hedmark Reiseliv. Den gamle strukturen eksisterer fortsatt i noen områder, men samtidig har det vokst frem en alternativ måte å organisere reiselivsinteressene på. I den nye strukturen finnes det destinasjonsselskaper som ofte omfatter større geografiske områder enn det de lokale eller kommunebaserte reiselivslagene dekket. Et destinasjonsselskap er som regel er et aksjeselskap eller en stiftelse hvor flere kommunale/ lokale reiselivslag går sammen innen et naturlig område (en destinasjon) som ikke er avgrenset av kommune- eller fylkesgrenser, men av aktivitets- og opplevelsestilbud (funksjonelle reiselivsregioner). Organisasjonene i disse to strukturene er imidlertid ustabile. Den vanligste modellen i begge strukturer er at aktørene innen et geografisk område, en kommune eller et produktsegment samarbeider gjennom et aksjeselskap eller en stiftelse. Næringsaktørene bidrar med aksjekapital og ulike former for tilskudd til fellesorganisasjonen, mens kommuner og fylkeskommuner som regel også yter betydelige, men varierende bidrag. Finansiering har alltid vært et problem, og ofte en viktig bakgrunn for manglende stabilitet og langsiktighet i selskapenes arbeid. Organisasjonene utfører et bredt spekter av oppgaver. Den viktigste oppgaven er å drive markedsføring. Norges Turistråd (nå Innovasjon Norge) er det nasjonale markedsføringsorganet, mens regionale og lokale organisasjoner markedsfører sine områder og steder på norske og utenlandske markeder. Andre oppgaver organisasjonene utfører, er turistinformasjon, vertskap, produktpakking og stedsutvikling. Det er ca. 200 regionale og lokale organisasjoner i reiselivsnæringen i Norge. Til sammen har de en total omsetning på ca. 300 millioner kroner og sysselsetter mer enn 500 personer. Både i volum og i typen oppgaver de utfører, utgjør derfor steds- og områdeorganisasjonene en viktig del av reiselivsnæringen (Jakobsen et al 2002)

266 266 Andre organisasjoner med reiseliv som arbeidsfelt Som i andre regioner består reiselivet i Valdres av en rekke svært ulike bedrifter. De har ulik størrelse, leverer ulike produkter, de er ulike i eierskap, organisering og selskapsform, krav til lønnsomhet, med mer. Noen av bedriftene er samlokalisert og har en del felles kunder. De samlokaliserte bedriftene har mange felles interesser når det gjelder produksjon av fellesgoder. Men Valdres er en stor region med mange reisemål, og gjennom årene har det vokst fram en rekke organisasjoner som skal bidra til å utvikle reiselivsnæringen i regionen. Noen av selskapene arbeider bredt, mot alle næringer, mens andre har avgrenset sin virksomhet til reiselivet. Felles for alle organisasjonene er at helt eller delvis er finansiert av det offentlige 44. Regionrådet for Valdres er et samarbeidsorgan mellom de seks Valdreskommunene Etnedal, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang basert på en samarbeidsavtale med følgende formålsparagraf: "Rådet skal arbeide med saker av felles interesse for kommunene og fremme regionenes interesser i fylkes- og rikssammenheng med det hovedmål å skape gode levevilkår og utviklingsmuligheter for de som bor og bosetter seg i regionen" I h.h.t. Samarbeidsavtalen har Regionrådet et hovedansvar for å ivareta kommunenes engasjement på regionnivået og en helhetlig og samordnet og effektiv ledelse av dette. Regionrådet har ansvaret for oppfølging av Strategisk plan for Valdres og herunder partnerskapsavtalen med Oppland fylkeskommune. Regionrådet består av to representanter fra hver av de seks Valdreskommunene (deriblant alle ordførerne), og velges for hver kommunevalgperiode. Fra høsten 2002 har Regionrådet blitt supplert med to representanter fra Oppland Fylkeskommune i.h.t. den nye ordningen med partnerskapsavtale. Regionrådet har fire ansatte. Regionrådets har en rekke underutvalg. Sett fra reiselivsnæringen er de viktigste: Det interkommunale BU-styret : forvaltningsorgan for de interkommunale BU-midlene. Kulturutvalget : faglig rådgivende utvalg i kultursaker. 44 Store deler av beskrivelsen nedenfor er hentet fra respektive organisasjons internetside.

267 Valdres Næringsutvikling AS (VaNu) har Oppland fylkeskommune og de seks Valdreskommunene som aksjonærer og har som formål å drive regionalt næringsutviklingsarbeid. VaNu får sine inntekter fra et fond og over Regionrådets budsjett. Styret består av en representant fra hver av de sju aksjonærene. Styret søkes sammensatt slik at næringslivet er godt representert. Formålsparagrafen i selskapets vedtekter lyder: Selskapets formål er å drive næringsutvikling til beste for Valdresregionen. Dette ved å være et samarbeidsorgan mellom kommunene og næringslivet, som gjennom sin virksomhet skal styrke grunnlaget for næringslivets vekst, utvikling og omstilling. Hovedstrategier for selskapet kan oppsummeres slik: Ivareta eksisterende virksomhet som eies og drives av VaNu. Være regionens hovedkontakt mot fylkeskommunenes næringsseksjon, SND (Innovasjon Norge) og andre fylkesvise eller nasjonale samarbeidspartnere i næringsutviklingsspørsmål. Bistå til gjennomføringen av strategisk plan i saker med næringsmessig betydning. Initiere, bistå, koordinere og eventuelt være oppdragsgiver for regionale næringsutviklingsprosjekter. Være "koblingsboks" for nettverk innenfor næringslivet. Være samtalepartner, rådgiver og veiledningsformidler for bedrifter og kommuner i næringsspørsmål. Være koordineringsinstans og kontaktledd for kommunale næringsmedarbeidere og ledere i lokale destinasjonsselskaper. Følgende saksområder vil bli prioritert av VaNu: Landbruk. Landbruket trenger å få ta større del i den verdiskapningen som foregår i reiselivsnæringen. Vi bør også se på hvordan en kan foredle basis- og nisjeprodukter mer innen for regionen. Regionen har egen landbruksrådgiver og VaNus innsats må koordineres med denne. Handelsnæring. For liten del av det regionale konsumet blir innkjøpt i Valdres. Dette gjelder spesielt hytte- og fritidsreisende.

268 268 Kompetanseintensiv næring. En satsing her skal gi unge mennesker med fagkompetanse muligheter til etablering i Valdres. Reiseliv. Næringen vil i stor grad greie seg selv, men det er behov for koordinering av markedsføring, infrastrukturarbeid o.s.v. Reisemål Valdres Jotunheimen (RVJ) er hovedansvarlig for dette, VaNu skal bistå i arbeidet. Som vi ser av denne korte presentasjonen (som er hentet fra VaNus hjemmeside), har VaNu mange oppgaver som er rettet mot og/eller angår reiselivsnæringene. Det er ikke trukket opp noen helt klare grenser mot virksomheten i RVJ. Valdres Næringshage AS ble høsten 2002 etablert som en av landets største næringshager. OPUS Valdres er et fylkeskommunalt ressurssenter og er lokalisert på Valdres vidaregåande skule. OPUS arbeider med desentralisert høyskoleutdanning i Valdres, samt kurs- og videreutdanningstilbud til næringslivet og andre. Flytrafikk Valdres A/S har Valdreskommunene, Oppland fylkeskommune og Dansk Folkeferie som A-aksjonærer og 3.058 bedrifter og privatpersoner som B-aksjonærer. Formålet er å ivareta distriktets interesser vedrørende Fagernes Lufthavn og arbeide for økt flytrafikk. Valdres folkemuseum er en stiftelse som eies av Valdreskommunene. Foruten ordinær museumsdrift, er Valdres folkemuseum et regionalt knutepunkt med høy kompetanse på tradisjon og kultur i Valdres. Stamvegutvalget - Regionrådet har sekretariatsfunksjon. Fjellregionsamarbeidet - samarbeid mellom regionrådene i Nord- Gudbrandsdalen, Fjellregionen (Nord-Østerdalen), MGOR-regionen (Midtre Gauldal, Oppdal og Rennebu) og Valdres. Rene reiselivsorgansisasjoner Flere av de nevnte organisasjonene har altså deler av sin virksomhet rettet mot reiselivsnæringene. Men Valdres har også en rekke organisasjoner som fullt ut konsentrerer seg om reiselivet. Dels er det lokale organer, reiselivslag, som arbeider for bedriftene innen et avgrenset område i en kommune. Dels er det destinasjonsselskaper som følger kommunegrensene, og omfatter en eller to kommuner. Ett av destinasjonsselskapene, Synnfjell Utvikling, omfatter Etnedal kommune og deler av Nordre Land kommune. Det regionale selskapet

269 Reisemål Valdres Jotunheimen (RVJ) som arbeider for reiselivet i alle de seks Valdreskommunene. Det må også nevnes at Oppland fylkeskommune, Innovasjon Norge, Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA) og Statens vegkontor har et Team reiseliv som følger opp utviklingsarbeidet på reiselivsfeltet i de forskjellige regionene, Valdres inkludert. Team reiseliv er kommet i stand som et resultat av at utvikling i reiselivet vil være berørt av tiltak eller ressurser disse aktørene har stor innflytelse over, og Team reiseliv fungerer dermed også som en samordner for offentlige tiltak. Reisemål Valdres og Jotunheimen A/S (RVJ) er stiftet av de lokale destinasjonsselskapene, og er reiselivets samarbeidsorgan på regionnivå, en overbygning som omfatter alle kommunene/lokale destinasjonsselskaper i Valdres. Valdres Hytteutleie A/S er et datterselskap under RVJ A/S. Reisemål Valdres og Jotunheimen er ingen ny organisasjon. Den kan vise til sitt første styreprotokollerte møte fra 23. januar 1888, den gang under navnet Jotunheimen Valdresrutens turistforening. Dette var sannsynligvis det første reisetrafikklaget i Norge, og Landslaget for reiselivet i Norge ble f.eks. ikke etablert før i 1903. Samferdsel har vært en framtredende og prioritert oppgave for foreningen gjennom alle år, og laget ytte tidlig i sin historie tilskott til båt på Fullsenn og til vegen fra Etnsenn til Fullsenn (Valdres bygdebok, bind 5). Foreningen/laget har ikke vært drevet kontinuerlig i hele denne tida, og ble første gang nedlagt allerede i 1904. Laget opplevde med ujamne mellomrom større og mindre opphold i virksomheten, noe som framfor alt skyldtes vansker med å få medlemmene til å betale den forholdsvis beskjedne kontingenten. Heller ikke medlems- og finansieringsspørsmål er altså en ny problemstilling for destinasjonsselskapene. Laget ble drevet mest på dugnad fram til 1962, da det ble ansatt turistsekretær i hel stilling. Initiativet til å starte foreningen ble tatt av sentrale reiselivsaktører i Aurdal, men foreningen var ment å omfatte området helt fra Randsfjorden (Odnes/ Land) og videre nordover i Valdres. Dette var da den naturlige reiseruta fra Oslo. At foreningen fikk denne utbredelsen, tyder på at en allerede den gang var klar over nødvendigheten av å vurdere tiltak ut fra den reisendes perspektiv. Begynnelsen til reiselivsvirksomheten i Valdres kan føres tilbake til skysstasjonene og sanatoriene. Filefjell var en forholdsvis sikker vinterveg til Vestlandet og i tillegg var Valdres tidlig en viktig innfallsport til fjellturismen i Jotunheimen. Allerede i sin tidlige fase hadde Jotunheimen Valdresrutens turistforening ambisjoner og oppgaver som minner om