Slått og beite i utmark - effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Vitenskapsmuseet Rapport botanisk serie 2006-5 Slått og beite i utmark - effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros Dag-Inge Øien og Asbjørn Moen Trondheim, august 2006

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet, Rapport botanisk serie presenterer botaniske arbeider som av ulike grunner bør gjøres raskt tilgjengelig, for eksempel for oppdragsgivere og andre som er interessert i museets arbeidsområde og geografiske ansvarsområde. Serien er ikke periodisk, og antall numre varierer per år. Serien startet i 1974. Den har skiftet navn flere ganger. Nåværende navn fikk serien i 1996. Bakerst i hver rapport står en liste over utgitte numre. Fra og med 2003 legges alle rapportene ut på Internettet som pdf-filer, se http://www.ntnu.no/vmuseet/botavd/botserie.html. Forsidebilde: Den tradisjonelle bruken av Sølendet var ljåslått på myrene og i engskogene. Bildet viser tidligere oppsynsmann Nils Stenvoll. Foto: Asbjørn Moen 09.08.1981. Rapporten er trykt i 250 eksemplarer. Den er også tilgjengelig på Internettet, se ovenfor. ISBN 978-82-7126-748-3 ISSN 0802-2992

Referat Øien, D.-I. & Moen, A. 2006. Slått og beite i utmark - effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2006-5: 1-57. Slått og beite i utmarka var en sentral del av vårt tidligere jordbruk, og fram til for 100 år siden var det utmarka som produserte det meste av fôret. I dag er tradisjonell utmarksslått opphørt og seterdrifta er kraftig redusert. Utmarka gror til med kratt og skog. På Sølendet ble utmarksslåtten gjenopptatt bare få tiår etter at den tradisjonelle slåtten opphørte, og arealer med tradisjonell slått sammenlignes med gjengroende arealer. Slått og rydding av kratt har ført til betydelige endringer i mengdefordelinga mellom artene. Busker og lyng har blitt kraftig redusert, og andelen grasvekster har økt på bekostning av urtene. Låge urter og andre konkurransesvake arter er blitt vanligere, mens høge urter er blitt sterkt redusert. Få arter er blitt borte eller kommet til som følge av skjøtselen. Vegetasjonen har hatt slått som en viktig økologisk faktor i lang tid, og perioden med gjengroing har vært for kort til at det har inntrådt vesentlige endringer i artssammensetningen. I høgproduktive vegetasjonstyper, for eksempel høgstaudebjørkeskog, har gjengroing av slåttemark ført til nedgang i artsantallet. Noen få, storvokste arter tar over. På lågvokst rikmyr gjør god lystilgang og næringsstress at artsantallet endrer seg lite. Mange vegetasjonstyper vil ha den største artsrikdommen, gjerne med rikt innslag av orkideer og sjeldne arter, de første årene etter opphør av tradisjonell drift, for deretter å utvikle seg mot mer ensformige typer. Det er vesentlige forskjeller mellom slått og beite som skjøtselsmetode. Den viktigste forskjellen er at slått gir ei jamn mekanisk påvirkning med tap av plantemateriale og næringsstoffer over hele arealet. Påvirkninga fra beite er mye mer variabel og er i stor grad avhengig av valg av beitedyr, men gir generelt høgere mekanisk (tråkk-) påvirkning enn slått. Dessuten vil både den mekaniske påvirkningen og tapet av næringsstoffer variere utover arealet. Tradisjonelle slåtte- og beitemarker har derfor ofte betydelige forskjeller i artsutvalg og vegetasjonstyper. Slåttemark har vanligvis en høgere andel urter enn beitemark, mens grasa er mer dominerende i beitemarka. Felles for slått og beite som økologiske faktorer er at de holder landskapet åpent slik at engtyper med lyskrevende og konkurransesvake arter har mulighet til å vokse fram. Grasvekster og rosettplanter med lågt plasserte vekstpunkter og arter som har vegetativ formering via utløpere eller arter med store næringsreserver i rotsystemet, tåler slått og beite godt. Motsatt vil arter med mye biomasse over bakken og vekstpunkter i toppen av skudda gå tilbake. Husdyrbeiting er vanligvis et dårlig alternativ til slått som skjøtselsmetode på tidligere slåttemyr. Tråkkpåvirkninga kan lett bli for stor. Dersom storfe skal brukes bør det benyttes lette storferaser eller ungdyr. Gamle raser, som den lokale røroskua, kan også være et brukbart alternativ. Sauebeiting anbefales ikke på myr, hovedsakelig fordi sau har en beiteadferd som lett fører til tråkkskader. 1

Summary Øien, D.-I. & Moen, A. 2006. Scything and grazing of outlying lands - effects on the plant cover. Experiences from 30 years of management and research in the Sølendet nature reserve, Røros. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2006-5: 1-57. Hay-cutting and grazing of outlying lands was an important part of the former agricultural practice in Norway. Up to 100 years ago the outlying lands produced most of the fodder. Today traditional haycutting of outlying lands has ceased and summer farming has been strongly reduced. The outlying lands grow over with scrub and forest. On Sølendet hay-cutting of outlying lands recommenced only a few decades after the traditional hay-cutting ceased, and areas with traditional use is compared with overgrown areas. Hay-cutting and clearing of shrubs has led to considerable changes in the abundance among species. Shrubs and dwarf-shrubs have been strongly reduced, and the amount of graminoids has increased at the expense of herbs. Low grown herbs and other weakly competitive species are more common, while tall-grown herbs are strongly reduced. There are few new species and few species that have disappeared as a consequence of the management. The vegetation has had mowing as an important ecological factor for a long time, and the period of abandonment has been too short for substantial changes in the species composition to appear. In high productive vegetation types, like tall-herb birch woodland, the overgrowing of haymaking areas has led to a decrease in species number. A few, large species is taking over. On low-grown rich fens abandonment leads to little change in the species number due to good light conditions and a high nutrient stress. In many vegetation types the number of species will be highest a few years after traditional use cease, usually with a rich element of orchids and rare species, and then develop into less species rich types. There are substantial differences between scything and grazing as management methods. The most important difference is the fact that scything gives an even mechanical influence with loss of plant tissue and nutrients over the whole area. The influence from grazing is much more variable and to a large extent dependent on choice of animal, but generally it leads to a higher mechanical (trampling) influence than scything. Moreover, both the mechanical influence and the loss of nutrients will vary within the area. Traditional hay-cutting areas and grazing lands are therefore considerably different in terms of species composition and vegetation types. Common for hay-cutting and grazing as ecological factors is their ability to maintain an open landscape that can sustain grassland vegetation containing light demanding and weakly competitive species. Graminoids and rosette plants with growing points close to the ground and species that spread vegetative from runners, or species with large nutrients reserves stored in the root system, tolerate scything and grazing well. On the other hand, species with a large part of their biomass above ground and growing points at the top of their shoots will be reduced. Domestic grazing is usual a poor alternative to hay-cutting on former hay fens. The impact form trampling can easily be too large. If cattle are to be used, light-weighed breeds or young animals should be used. Old breeds, like the local Røros cow, can also be a useful alternative. Sheep grazing is not be recommended on mire, mainly because sheep has a grazing behaviour that easily leads to trampling damages. 2

Innhold Referat... 1 Summary... 2 Forord... 4 1 Innledning... 5 2 Utmarkas plantedekke og økologi... 6 2.1 Regional variasjon... 6 2.2 Lokal variasjon vegetasjonstyper... 6 2.3 Naturlig og seminaturlig vegetasjon... 8 2.4 Slått og beite som økologiske faktorer... 8 3 Sølendet... 11 3.1 Historie... 11 3.2 Geologi, hydrologi og klima... 12 3.3 Planteliv... 14 3.4 Forskning... 17 3.5 Skjøtsel... 20 3.6 Framtidig skjøtsel... 27 4 Effekter av slått... 30 4.1 Effekter på næringsomsetning og produksjon... 30 4.2 Effekter på artsmangfold og arters forekomst og blomstring... 33 5 Effekter av beite på rikmyr... 38 6 Oppsummering og konklusjon... 38 7 Referanser... 39 Vedlegg 1. Oversikt over faglige arbeider... 41 A Botaniske arbeider... 41 B Andre arbeider... 45 Vedlegg 2 Oversikt over plantearter funnet på Sølendet... 46 A Karplanter... 46 B Moser... 52 3

Forord Det er i år 30 år siden restaurering og skjøtsel av slåttelandskapet i Sølendet naturreservat startet. Samtidig arbeides det med en ny forvaltningsplan for Sølendet naturreservat der skjøtselsarbeidet fram til i dag blir vurdert og justert. Dette arbeidet har også aktualisert behovet for mer kunnskap om effekter av slått på plantedekket i utmark. Interessen for erfaringene som er gjort på Sølendet kommer ikke bare fra lokale myndigheter i Røros og Sør-Trøndelag, men også fra nasjonale myndigheter og fra naturforvaltningen i Sverige. Vitenskapsmuseet har helt siden 1976 tatt det faglige ansvaret for skjøtselsarbeidet på Sølendet, og drevet omfattende forskning på effektene på plantelivet i nært samarbeidet med forvaltningsmyndighetene. Hvert år har vi utgitt årsrapporter som oppsummerer både det praktiske og det faglige arbeidet, og vi har publisert flere avhandlinger og en rekke vitenskapelige publikasjoner. Denne rapporten er en sammenstilling av hovedtrekkene i den kunnskap og erfaring vi har opparbeidet gjennom disse årene. Rapporten vil både gi faglig grunnlagsmateriale for oppdatering og revidering av skjøtselsopplegget for Sølendet, og ha overføringsverdi til skjøtsel i andre områder. Den vil også være et viktig faglig innspill i det utstrakte samarbeidet om skjøtsel som i dag foregår mellom norsk og svensk naturforvaltning i grensetraktene mellom Sør-Trøndelag og Jämtland. Arbeidet med rapporten er finansiert av naturforvaltningen, gjennom Røros kommune, og Vitenskapsmuseet. Kontaktpersoner hos Røros kommune har vært naturforvalter Tom Johansen og landbrukssjef Per M. Langøien. Professor Asbjørn Moen ved Seksjon for naturhistorie har vært faglig ansvarlig, og med forsker Dag-Inge Øien som prosjektmedarbeider. Trondheim, august 2006 Dag-Inge Øien Asbjørn Moen 4

1 Innledning Utnyttinga av utmarka til slått, beite og annen høsting av fôr har gått sterkt tilbake det siste hundreåret. Spesielt skjøt utviklinga fart etter andre verdenskrig. I dag er stort sett tradisjonell utmarksslått opphørt, og seterdrifta har gått gjennom store endringer og er kraftig redusert (Reinton 1955-1961; Moen 1998a, b). Dette har ført til merkbare endringer i vegetasjon og landskap de siste tiåra. Overalt gror gamle voller, slåttemyrer og annen kulturmark til med kratt og skog. Spesielt er dette tydelig i områder med rik vegetasjon, noe som henger sammen med at disse områdene ble sterkt utnytta, at de var de siste områdene som ble høstet, og at vegetasjonsforandringene ved endra bruk skjer raskere i rike enn i fattige områder. Rike engskoger og rike bakkemyrer utgjorde viktige slåttearealer i utmarka i Midt-Norge. Mange av plantesamfunnene vi finner i disse områdene har trolig oppstått som følge av den langvarige bruken. Denne hindret oppslag og spredning av busker og trær, og reduserte akkumuleringen av torv på myr slik at den naturlige suksesjonen fra rikmyr til nedbørsmyr ble forsinka. Den tradisjonelle bruken av utmarka favoriserte også en rekke plantearter som er tilpasset åpen, lågvokst vegetasjon og som tåler et moderat nivå av forstyrrelse (f.eks. små gras og urter som orkideer). I dag er mange av disse artene og plantesamfunnene sjeldne og trua av utrydding. Men i noen områder, der den tradisjonelle bruken holdt seg til etter andre verdenskrig, har vi kunnet ta vare på kunnskapen om utmarksbruket og videreført bruken gjennom restaurering og skjøtsel. Et slikt område er Sølendet naturreservat ved Brekken i Røros kommune, der 1600 daa tradisjonell slåttemark har blitt skjøtta siden 1976. Med utgangspunkt i 30 års studier og skjøtsel på Sølendet skal vi her se nærmere på hvordan slått og beite påvirker de økologiske prosessene og artssammensetningen i utmarka, og hvilken betydning dette har for forvaltningen og valg av skjøtselsmetode for gamle slåtte- og beitemarker. Omfanget av utmarksslåtten Utmarksslåtten var en sentral del av vårt tidligere jordbruk, og høsting av høy i utmark har foregått helt tilbake til den eldste norske gardsbosettinga. Det var tilgangen på vinterfôr som begrensa husdyrholdet for de fleste bønder i Norge, og fram til for 100 år siden var det utmarka som produserte det meste av fôret. Engskoger (skoger med urter og gras i feltsjiktet) og myrer utgjorde de viktigste slåttearealene, ellers hadde flommarker ved elver og sjøer stor betydning, og langs kysten ble det slått lyng. I tillegg ble det sanket lauv, lav og andre typer av tilleggsfôr. Siste halvdel av 1800-tallet regnes som den viktigste perioden for utmarksslåtten, men landsdekkende oppgaver over høymengde og slåtteareal fra denne perioden fins ikke. Den første statistiske oversikten for hele landet er jordbrukstellingen i 1907, der arealet brukt til utmarksslått er oppgitt til 2681 km², eller 0,9 % av landarealet. Omfanget var størst i Agder-fylkene, Rogaland og Sør- Trøndelag, der 2-5 % av landarealet ble brukt til utmarksslått. Bruken av utmarka til slått var imidlertid allerede på tilbakegang, og dessuten var det en kjent sak at bøndene ofte oppga for låge tall, da oppgavene ble brukt som grunnlag for skattlegging. Det er stor forskjell på hvor mye høy som kan høstes fra de ulike vegetasjonstypene som ble brukt til utmarksslått. Lågproduktive myrer med en produksjon helt ned til 20-30 kg/daa (=tonn/km²) ble mange steder regelmessig slått i tidligere tider. Gode slåttemyrer og -enger har en produksjon på 100-150 (200) kg/daa ved slått annahvert år. Det var og stor forskjell på hvor stor del av utmarksområdene som var egnet til slått. For Sølendet ble ca. 2/3 av arealet brukt til utmarksslått, og store deler av dette var høgproduktiv mark, slik at i gjennomsnitt ble det årlig høstet ca. 20 tonn høy pr. km². Så stor høyproduksjon var det nok få områder som hadde, og spesielt i den siste fasen av utmarksslåtten. På Nerskogen i Rennebu, der en har gode oppgaver for høstingen gjennom et lengre tidsrom, viser tallene at høymengden i 1860 var dobbelt så stor som i 1930-årene (Moen & Moen 1975, Kjelland 1982, Moen 1989). Nordmarka på Nordmøre og Hollamarka i Hemne var og gode produksjonsområder med henholdsvis ca. 8 og 6 tonn høy pr. km² i de kartlagte områdene (Aune 1973, Moen 1989). Store utmarksarealer i boreal sone i Midt-Norge hadde høyproduksjon i denne størrelsesorden. Rindal kommune (med 7 % av landarealet til utmarksslått) er representativ for kommunene med mye utmarksslått i Midt-Norge. Her var produksjonen ca. 2 tonn høy pr. km² fordelt på det totale utmarksarealet (Moen 1989). 5

2 Utmarkas plantedekke og økologi Vi kan skille mellom to hovedtyper av geografisk variasjon i naturen. Regional variasjon henger sammen med forskjeller i klimaet (nedbør, temperatur m.m.), og vegetasjonsregionene beskriver variasjonen. Lokal variasjon skyldes forskjeller i geoforhold (geologi, hydrologi, topografi m.m.), og variasjonen belyses bl.a. gjennom forekomsten av ulike vegetasjonstyper. 2.1 Regional variasjon Vegetasjonsregion brukes som samlebetegnelse på enheter som viser regional variasjon i vegetasjonen (ut fra utbredelsen til vegetasjonstyper og plantearter). Vi skiller mellom to typer (kart 1). Vegetasjonssone viser variasjon fra sør til nord, og med høgde (i belter) over havet. Variasjonen i soner henger sammen med forskjeller i varmemengden i vekstsesongen. I Midt-Norge finnes følgende soner: boreonemoral (BN), sørboreal (SB), mellomboreal (MB), nordboreal (NB) og alpin (deles ofte videre i flere, men ikke relevant her). Vegetasjonsseksjon viser variasjon mellom kyst og innland, og variasjonen henger sammen med forskjeller i oseanitet - kontinentalitet; f.eks. er vintertemperatur og luftfuktighet viktige klimafaktorer. I Norge: sterkt oseanisk (O3; deles ofte i Vintermild (O3t) og Humid (O3h) underseksjon), klart oseanisk (O2), svakt oseanisk (O1), overgangsseksjon (OC), svakt kontinental (C1). Sistnevnte finnes i Midt-Norge bare innen små områder i Dovrefjell-området. Boreonemoral og sørboreal vegetasjonssone har relativt varmt sommerklima, med et rikt innslag av varmekrevende arter og vegetasjonstyper. Disse områdene er best egnet for matproduksjon (korn, frukt med mer). Arealene i mellomboreal sone er dårligere egnet, men gardsdrift har fra gammelt av vært lagt også til denne sonen, særlig de sørligste eller lågereliggende delene. Nordboreal sone (=fjellskogsonen) har for kaldt klima og for kort vekstperiode til at man kan dyrke viktige matvekster. Tradisjonelt har det ikke vært garder i nordboreal sone, men det er her vi finner de største arealene som ble brukt til seterbruk og utmarksslått. Se for eksempel Moen (1998b:160), der det gis oversikt over vegetasjonssonenes utbredelse og fordelingen av gardstun, setrer og høyløer i Rindal kommune. 2.2 Lokal variasjon vegetasjonstyper Mellom plantearter som lever sammen på et avgrensa område er det ulike former for gjensidig påvirkning, for eksempel i form av konkurranse eller beskyttelse. Arealer med like miljøforhold har ofte en liknende sammensetning av plantearter. Slike artsgrupperinger utgjør vegetasjonstyper, som karakteriseres av en bestemt fysisk utforming, artssammensetning og mengdefordeling mellom artene. En vegetasjonstype består som regel av mange arter. Monokulturer forekommer på dyrka mark, og noen andre, helt spesielle vegetasjonstyper kan bestå av en eller bare noen få arter. En vegetasjonstype kan opptre sammenhengende over et stort areal, men vanligvis opptrer flere typer i mosaikk. Noen vegetasjonstyper inntar alltid små arealer, for eksempel på flekker med helt spesielle miljøforhold. Ofte er det diffuse eller gradvise overganger mellom vegetasjonstypene. Sammen danner vegetasjonstypene og grensesonene (økotonene) en helhet som vi kaller vegetasjon. Vegetasjonstypene har ett eller flere sjikt: tresjiktet består av trær høgere enn 2 m, busksjiktet av forveda planter på 0,3-2 m, feltsjiktet av urter, gras og forveda planter lågere enn 0,3 m, og botnsjiktet av moser og lav. Vi kan skille mellom to hovedtyper av miljøfaktorer som påvirker plantedekket: Ikke-biologiske (abiotiske) miljøfaktorer omfatter klima (lys, temperatur, fuktighet, vind, snøbeskyttelse o.l.) og jordbunnsforhold (for eksempel tilgang på næringsstoffer som nitrogen og fosfor, vanntilgang og jorddybde). Biologisk (biotiske) miljøfaktorer omfatter påvirkning på plantearter og vegetasjonstyper fra andre organismer, for eksempel gjennom konkurranse fra andre plantearter, beiting av forkjellige dyrearter, menneskelige inngrep, parasittering fra sopp og andre mikroorgansimer. Artene i en vegetasjonstype får tilfredsstilt sine miljøkrav på voksestedet. Vegetasjonstypen har derfor miljøkrav som er snevrere eller identiske med enkeltartenes. Arter med snevre toleransegrenser (nisjer) for en bestemt miljøfaktor kan være gode indikatorarter for denne miljøfaktoren. Hovedtyper av landjordas vegetasjon i Norge kan plasseres skjematisk i forhold til forskjeller i fuktighet (tørr våt) og tilgjengelig mineralnæring 6

Kart 1. Vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner i Midt-Norge og Norden. Svart prikk angir plasseringa av Sølendet. Fra Moen (1998b). (kalkinnhold, ph; fattig rik). Vegetasjonen kan også plasseres i tre hovedkategorier eller serier: hei, myr og eng, definert av dominerende vekstformer i det lågeste sjiktene (figur 1a). Heiseriens vegetasjon: Feltsjiktet er dominert av lyng og stive gras med smale blad, botnsjiktet er ofte velutvikla og dominert av moser og lav. Med unntak av de kalkrike typene er dette artsfattige vegetasjonstyper på podsoljord, som er sur og fattig på lett tilgjengelige næringsstoffer. Podsoljord er karakterisert ved et lagdelt jordprofil med lite omdanna plantemateriale øverst, deretter et lyst bleikjordlag og et rødbrunt rustjordlag over mineraljorda. Myrseriens vegetasjon: Myr defineres som arealer på fuktige lokaliteter der vegetasjonen produserer plantemateriale som ikke omsettes fullstendig, men avsettes som torv. Det er vanlig med arter av starr, siv og torvmoser (Carex spp., Juncus spp., Sphagnum spp.) som bare finnes på myr. Feltsjiktet er oftest glissent, mens botnsjiktet som regel er tett og ofte svulmende. Næringstilgangen i torva varierer sterkt, fra ombrogen torv (med næring bare fra nedbør) til fattigmyrtorv (med dårlig tilgang på mineralnæring) og videre til rikmyrtorv (med god tilgang på mineralnæring). Engseriens vegetasjon: Feltsjiktet er vanligvis artsrikt og dominert av breiblada og saftige urter og gras, mens lyng og lav utgjør en liten del. Botnsjiktet dekker ofte lite, men kan være artsrikt. 7

Jordsmonnet består vanligvis av moldaktig brunjord med bedre tilgang på næringsstoffer enn heiserien har. 2.3 Naturlig og seminaturlig vegetasjon Jordbrukets påvirkning på vegetasjon og landskap, for eksempel gjennom rydding av trær og busker, brenning, beiting av husdyr og slått, fører til åpnere vegetasjon med bedre forhold for lyskrevende arter. Dette endrer vegetasjonstypene og gir ofte økt variasjon. Slike menneskepåvirka vegetasjonstyper kalles seminaturlige, og de avviker fra naturlige vegetasjonstyper først og fremst ved mengdefordelinga mellom artene. Arter som opptrer naturlig i området, dominerer. Det er få nye arter, og vanligvis utgjør de en liten del av vegetasjonen. Den menneskelige påvirkninga i seminaturlige vegetasjonstyper har ført til at noen arter (for eksempel beitearter på beitemark) har fått bedre vilkår og har økt i mengde. Seminaturlige vegetasjonstyper har ofte færre sjikt enn naturlige typer, og ulike urter og gras dominerer. Når kulturpåvirkninga opphører, skjer en gjengroing og endring i retning av naturlig vegetasjon, for eksempel fra åpen beitemark til skog. Størstedelen av norsk vegetasjon er mer eller mindre kulturpåvirka og kan derfor klassifiseres som seminaturlig. Reduksjonen i utnyttinga av store utmarksarealer siden begynnelsen av det 20. århundret gjør at det nå foregår ei utvikling over tid (suksesjon) fra ulike seminaturlige vegetasjonstyper mot mer naturlige. Både naturlige og seminaturlige vegetasjonstyper kan plasseres i forhold til hovedvariasjonen av tilgjengelig mineralnæring og fuktighet i jorda (figur 1). Slik plassering gir oss innsikt i hvordan menneskets bruk har endra den naturlige variasjonen, og hvilken utvikling som kan skje når driftsformer opphører. Dette forutsetter at det ikke er gjort irreversible inngrep som setter et helt nytt preg på vegetasjonen og endrer utviklingsrekkefølgen. Ved tradisjonell utnytting av vegetasjonen i heiserien forsvinner lyngvekster og andre forveda arter, mens spesielt grasvekstene vinner terreng. Dermed vil den seminaturlige vegetasjonen på slike arealer utvikle seg i retning av engseriens vegetasjon. Ved fjerning av trær og busker, uten samtidig drenering, kan mulighetene for forsumpning øke. Ved grøfting av myr skjer det motsatte. Grøfting fører til nedbryting av torva, og vi får en reduksjon av myrarealet, vanligvis slik at de rike myrene går over til engserien, mens de fattige myrene kan utvikle seg til heityper hvis de ikke gjødsles. Grøfting, torvtaking og gjødsling av myr fører til omfattende endringer som gjør at mange myrtyper får en varig utforming som er helt forskjellig fra den opprinnelige. Til hver naturlige vegetasjonstype svarer vanligvis ulike slåtte- og beiteprega vegetasjonstyper, og ved god økologisk oversikt kan korresponderende typer identifiseres. Skillet mellom slåttemark og beitemark er tydelig når en sammenlikner artssammensetning og fordeling mellom artene. Sølendet er et av få steder der seminaturlig slåttemark fortsatt holdes i hevd i dag. Det vanlige er at arealene gror igjen eller beites på samme måte som tidligere beitemark. Derfor blir sporene etter slått mer og mer utydelige. Når bruken av slåttemark og beitmark endres, endres også vegetasjonen. Ved moderat bruk er endringene i artsinnhold små til å begynne med, mens endringene i mengdefordelinga mellom artene er større. Sjøl etter flere års beiting eller gjengroing kan de fleste artene som er karakteristiske for slåttemarkene, frem-deles finnes, ofte som små, undertrykte individer. Hastigheten i endringene varierer også mye mellom ulike lokaliteter. Endringene går mye raskere i høgproduktive vegetasjonstyper enn i lågproduktive, og raskere i låglandet enn i høgereliggende områder. Ved sterkere inngrep, for eksempel hard beiting og særlig ved sterk gjødsling, kan artsendringer og artstap bli omfattende på få år. 2.4 Slått og beite som økologiske faktorer Både slått og beiting fører til umiddelbart tap av plantemateriale (biomasse) for de artene som påvirkes. Plasseringen og antallet av plantenes vekstpunkter er viktig for konsekvensene av avklippingen. Dersom vekstpunktet for en art er i toppen av skuddet, og dette blir fjerna, vil det føre til at planter slutter og vokse, og så dør. Andre arter har mange vekstpunkter og fortsetter veksten fra sideskudd etter avklipping. Arter med låge vekstpunkter og vegetativ formering gjennom utløpere er godt tilpasset beiting og slått. Det gjelder for eksempel krypende urter og flere av de vanlige grasartene. Plantens reserver etter avklipping, for eksempel i stubben etter slått, er sammen med underjordisk materiale avgjørende for plantens videre vekst og dermed for dens konkurranseevne. Generelt klarer grasvekstene avklipping bedre enn urtene, og det fører til at mengden av grasvekster øker i forhold til mengden av urter ved gjenopptatt slått eller beiting i gjengroende mark. 8

Tørr Fattig HEI- SERIE Lavskog Naturlig vegetasjon Rik Kalklågurtskog Våt Bærlyngskog ENG- SERIE Eddellauvskog med alm, lind, hassel MYR- SERIE Nedbørmyr Røsslyngblokkebærskog Fattigmyr Blåbærskog Fattig sumpskog Småbregneskog Storbregneskog Intermediærmyr Tørr lågurtskog Frisk lågurtskog Or-askeskog Gråor-heggeskog Gråor-viersumpskog Svartor-strandskog Moderat rikmyr Høgstaudeskog Rik sumpskog Ekstremrikmyr Tørr Våt Fattig Skogstorkenebbeng Nedbørmyr/ Torvmyr HEI- SERIE Røsslyngfukthei MYR- SERIE Seminaturlig vegetasjon Røsslynghei Finnskjeggrye Sauesvingeleng Finnskjeggeng Blåtoppeng Fattigmyr (slått/beiteprega) Intermediærmyr (slått/beiteprega) Kvein-gulakseng Lågurteng Rikeng Kalkhei Flekkmurerye Mjødurtkant Rik fukteng Rikmyr (slått/beiteprega) Rik ENG- SERIE Figur 1. Vegetasjonstyper og jordbunnsforhold. Plassering av naturlig og seminaturlig vegetasjon i de tre seriene hei, myr og eng og plassering av vegetasjonstyper i forhold til forskjeller i fuktighet (tørr-våt) og tilgjengelig mineralnæring (fattig-rik). Brun farge viser heiserien, blå farge viser myrserien og grønn farge viser engserien. Etter Moen (1998a). 9

Effekten av slått, sammenraking og fjerning av høy er forskjellig fra beiting på flere måter: Slått setter ikke igjen utvalgte arter, men tar alt over ljåbladet/slåttekniven, og vi får ei jamn markoverflate med et jamhøgt, men variert plantedekke. Etter tradisjonell slått ble avlinga liggende på marka, og tørking (sammenraking og breiing med rive, såtesetting, hesjing), lagring (i stakk, løe eller låve) og transport førte til effektiv spredning av frø og sporer. Ved moderne drift (for eksempel ved silolegging), der avlingen slås før frøsetting, samles opp og kjøres bort, gjelder ikke dette. Beitedyr sprer frø med avføringa eller ved at de setter seg i pelsen. Frø fra ulike arter har forskjellige tilpasninger til spredning, og påvirkes derfor ulikt av slått og beite. Mer næring blir fjerna fra vegetasjonen ved slått, ved at høyet fraktes bort og ingen næringsstoffer føres direkte tilbake gjennom avføring fra beitedyr. I slåttemark vil vanligvis næringsinnholdet i jorda synke inntil det oppstår ei likevekt mellom naturlig tilførsel av nitrogen og fosfor og uttaket gjennom slåtten. Den mekaniske påvirkninga er forskjellig, vanligvis er tråkkpåvirkninga vesentlig mindre ved slått enn ved beiting, sjøl der slåttemarka ble beita i korte perioder hver høst. Her er det også store forskjeller mellom tradisjonell slått og moderne maskinell slått, der traktorhjulene og transportutstyret utgjør tråkkpåvirkninga. I intensivt beita områder kan tråkk være den viktigste påvirkningsfaktoren. Arter som er følsomme for tråkk, som mange av orkideartene våre, kan derfor lettere overleve på slåttemarka. Samspillet mellom beitedyr og vegetasjon er komplisert og er et produkt av blant annet dyras beitevaner og sammensetningen av plantedekket. De forskjellige artene og rasene av beitedyr har ulike anatomiske og fysiologiske egenskaper som er tilpasset beiting, for eksempel utformingen av munnpartiet og fordøyelsessystemet. Dyra har nedarvete ulikheter når det gjelder tilpasning til beiteforhold, men i tillegg kan erfaring og læring (særlig hos ungdyr) utvikle særegenheter i beitevaner. Beitedyras opptreden har igjen betydning for plantedekket: Plantene påvirkes direkte ved at skudd, blomster og blad fjernes. Beitedyra velger selv de plantene de eter og setter igjen arter som har torner, som har mye kisel i bladene, er giftige eller lite smakelige. Samtidig kan dyra beite hardt på andre arter, og endre konkurranseforholdene mellom planteartene. Beitemark kan derfor få stort innslag av beitetolerante arter som engsoleie, einer, tyrihjelm, tistler og sølvbunke (Ranunculus acris, Juniperus communis, Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale, Cirsium spp., Deschampsia cespitosa), og vi får et mer ujamt og tuva feltsjikt. Tråkk kan komprimere jorda og gi åpninger og bar jord, noe som letter frøspiringa og gir bedre lystilgang for noen individer og bestemte arter. Arter som er avhengig av bar jord for å spire, som ett- og toårige arter og einer (Juniperus communis) fremmes på beitemark med mye tråkk. Andre arter, særlig høgvokste urter, er sensitive for tråkk fordi de tåler mekanisk påvirkning dårlig eller har liten evne til å regenerere raskt. De vil ikke klare seg i beitemark. Ekskrementer (urin, gjødsel) gir næringstilskudd som begunstiger næringskrevende arter (spesielt nitrofile), men som kan hemme andre arter. I beitemark vil det dessuten skje en omfordeling av næringa slik at noen områder kan bli sterkt utarmet, mens andre, for eksempel hvileplasser, får tilførsel av næring. Næringsinnholdet vil derfor variere etter dyras beitemønster, og nitrofile arter kan få innpass rundt ekskrementer. Forskjellige dyrearter har ulik virkning på vegetasjonen. Der flere dyrearter opptrer sammen, kan en art forbedre eller forringe beitet for en annen art. Gjensidig påvirkning mellom dyreartene, mellom beitedyra og plantene, og mellom plantene innbyrdes gir dynamiske og kompliserte effekter av beiting. En gjennomgang av beitevanene til de viktigste husdyra (storfe, hest, sau og geit) finnes hos Nedkvitne et al. (1995), Staaland et al. (1998) og Norderhaug et al. (1999). 10

3 Sølendet Sølendet naturreservat ligger ved Brekken i Røros kommune, like nord for østenden av innsjøen Aursunden (kart 2), i høgdelaget 700-800 moh. Reservatet dekker et areal på 3064 daa og ble oppretta i 1974 for å bevare et slåttemyrområde med en rik og egenarta vegetasjon og flora. Opprinnelig ble 2854 daa fredet, men i 1990 ble 210 daa lagt til reservatet i nordøst og sørøst for å sikre vanntilførselen til myrområder i nord og viktige leveområder for den freda orkideen svartkurle (Nigritella nigra) i sør. Med unntak for skjøtsel og godkjent forskning, innebærer fredninga at: - vegetasjonen er freda mot beskadigelse. - det er forbudt å fjerne planter fra reservatet (unntatt sanking av bær og sopp, og ved godkjent forskning). - alle inngrep som innvirker på de naturlige vekstvilkåra er forbudt. - motorisert ferdsel er forbudt. Dagens skjøtsel følger en skjøtselsplan som ble utarbeidet i 1985 (Moen & Rohde 1985). NTNU Vitenskapsmuseet har hatt ansvaret for utarbeiding av skjøtselsplanen og har det faglige tilsyn med skjøtselen. Forvaltningsansvaret, og praktisk gjennomføring av skjøtsel og oppsyn, ligger hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Røros kommune og Statens Naturoppsyn. 3.1 Historie Sølendet har sannsynligvis vært brukt til slått eller beite siden før Svartedauden på 1300-tallet, men vi har liten kunnskap om denne tidlige bruken, og den har heller ikke etterlatt seg synlige spor i området. Fra det ble etablert fast bosetting på Brek- Kart 2. Vegetasjonssoner i Aursunden-området. 11

ken på 1600-tallet og opp til tida rundt andre verdenskrig spilte utmarka, og spesielt Sølendet, en sentral rolle for gardene i Brekken. I mer enn 300 år ga utmarka brensel, byggematerialer, bær, fisk og vilt. Viktigst var imidlertid husdyrbeitet og slått til vinterfôr på myr og eng. Fram til 1800- tallet drev brukerne gjerne en kombinasjon av jordbruk og arbeid for Røros kobberverk. Slåtten Det totale slåttearealet på Sølendet var vel 2 km² (2000 daa), men bare halvparten ble slått i løpet av en sesong. Ved å slå de enkelte teigene annahvert år ble utbyttet nesten som om alt ble slått hvert år, men det kosta bare litt mer enn halve arbeidet. Det kunne tas ut omlag 100 tonn høy årlig fra Sølendet (se kap. 4.1). Tilgangen på vinterfôr fra slåtteengene i utmarka var avgjørende for hvor mange dyr som kunne fôres gjennom vinteren, og var dermed basis for kjøtt- og melkeproduksjonen på garden. Gjødsla fra vinterfôra dyr var i sin tur viktig for matproduksjonen på innmark. I nordlige og i høgereliggende strøk var utmarka den viktigste energileverandøren i systemet. Om våren ble eng og myr rydda for vindfall og stein og trær ble kvista opp til «slåttekarshøgde». Slåtten tok gjerne til i første halvdel av juli og kunne vare til langt ut i august/september, bare avbrutt av heimslåtten. All tilgjengelig arbeidshjelp ble satt inn og det ble ofte leid inn hjelp i tillegg. Slåttekarene gikk i skårgang, den beste først og så fulgte flere etter med nye skjær. Kvinnfolka bredde og vendte graset for tørk på marka. Om det kom regn, satte karene høyet i såter. Siden ble det transportert til høyløer eller satt i stakk (figur 2) på en tørr plass i terrenget. Omlag 1/3 av høyet ble oppbevart i løer. Høyet ble transportert med hest eller ved at de bar store kjemmer holdt sammen av riva. Underst i stakken la de et lag med kvist, gjerne einer, og så ble høyet lagt radiært rundt stakkstanga. Stakken ble kjemma og pussa slik at stråa drenerte regnet ut fra midten. En «midtskog» av kvist ga bedre lufting og ei torv på toppen holdt høyet på plass og regnet ute. Mer enn 30 personer kunne være i sving på Sølendet og disse la ned ca. 1000 arbeidsdager per sesong. Figur 2. Prinsippskisse av høystakk. Fra Arnesen & Moen (2002). Bygningene på Sølendet Tidligere fans det 8 høyløer innafor reservatområdet. Nerlaua, Midtilaua og Øverlaua er restaurert. Midtilaua (figur 3a) er luftig bygd av bjørkestokker og er kanskje mer enn 300 år gammel. De to andre er furuplankløer med rundstokk i gavlene. Det var vanlig at folk overnatta i løene eller i mer komfortable slåttebuer med ildsteder. To av disse, Olderbua og Dalbua (figur 3b), er restaurert. Mer om historia rundt Sølendet og den tradisjonelle bruken av området til utmarksslått finnes i Volden (1977), Moen, B.F. (1983), Moen, A. (1990), Arnesen et al. (1993) og Kjelland (1996). 3.2 Geologi, hydrologi og klima Sølendet ligger innen et område med kalkrike, lett forvitrelige kambro-siluriske bergarter, men like øst for området dominerer hardere bergarter som gir mindre baserik jord (kart 3a). Sølendet ligger på 12

A B Figur 3. Det finnes tre restaurerte høyløer og to slåttebuer på Sølendet. Midtilaua (A), ei høyløe luftig bygd av bjørkestokker er kanskje mer enn 300 år gammel. Dalbua (B), er ei av to slåttebuer i reservatet som er restaurert. Foto: Asbjørn Moen og Trond Arnesen. 13

en morene som har høgt leirinnhold, og som hovedsakelig består av baserike løsavleiringer (kart 3b). Dette gir grunnlag for høg forsumpning (mye myr) og baserik jord. På flatene i Brekkenområdet er det avsatt store mengder løsavleiringer av annen karakter. Kvartærgeologer har funnet at i alle fall de øverste lagene er avsatt i vann, og de består i Sølendet-området hovedsakelig av finkornet sand. Grensen mellom morene og sandsedimenter ligger på ca. 706 moh. Disse sandavsetningene vises godt i flere skjæringer og erosjonskanter ved Glomma og sidebekker. I motsetning til de baserike moreneavsetningene på Sølendet er disse avsetningene i utgangspunktet basefattige. Oppe på Sølendet (750-780 moh.) tømmer en rekke kilder og mer diffuse grunnvann-framspring baserikt vann (ph høgere enn 7) ut over myrene. Mange av kildene er stabile kilder som er virksomme hele året. Tilførselen av baserikt grunnvann sammen med den baserike morena gir grunnlaget for de store arealene med ekstremrik myr som dominerer Sølendet. Etter at det baserike grunnvannet har passert myrene, samles det opp i små bekker og sig. Disse vassdalene går gjennom de nesten flate sandmoene som ligger under 706 moh. mellom Sølendet og Glåma/Aursunden. Det baserike sigevannet fra Sølendet skaper rike sig med basekrevende vegetasjon i vassdalene. I områder uten slik påvirkning er det basefattige forhold, og fattig vegetasjon dominerer de store sandmoene sør for Sølendet. Hele dette store, sammenhengende systemet av kilder, rikmyr, sig, bekker, vassdaler og sandmoer er fint utviklet i området (se kart 4), og her ligger mye av forklaringen på de store verneverdiene på Sølendet og for områdene nedenfor. De rike vassdalene har særegne miljøforhold, med et rikt og spesielt planteliv som huser flere sjeldne arter. En av disse er orkideen svartkurle (Nigritella nigra) (figur 4a), som nok har sine primærlokaliteter i disse vassdalene. Sølendet ligger i overgangen mellom den mellomboreale (MB) og den nordboreale (NB) vegetasjonssone, og mellom overgangsseksjonen (OC) og den svakt oseaniske (O1) vegetasjonsseksjonen. Klimaet er en mellomting mellom et kystnært klima og et innlandsklima. Årsnedbøren ligger på om lag 600 mm. Mest nedbør faller det i månedene juni til oktober. Årlig middeltemperatur ligger på +0,6 C. Januar er den kaldeste måneden med en middeltemperatur på -9,5 C og juli er den varmeste med en middeltemperatur på +10,5 C. Snøen ligger vanligvis fra oktober til mai, 210-220 dager i året, med en dybde på om lag 1 m midt på vinteren. Vekstsesongen er derfor kort, vanligvis fra slutten av mai til siste halvdel av september. En mer fullstendig framstilling, med referanser til klimastasjoner og geologisk litteratur finnes i Moen (1990) og Øien (1998). 3.3 Planteliv Sølendet har et svært rikt planteliv. De største sammenhengende arealene med ekstremrik myrvegetasjon i Norge finnes her. Det er registrert 296 taksoner (arter og hybrider) av karplanter, av disse er 25 hybrider, og 275 arter av moser innen reservatet (se vedlegg 2). Myrvegetasjon dekker om lag halvparten av arealet og mesteparten er rikmyr (kart 5). Rundt kildene dominerer arter som myrstjernemose, kalktuffmose, kildemoser og raud-/brunmakkmose (Campylium stellatum, Palustriella commutata, Philonotis spp., Scorpidium revolvens coll.) i botnsjiktet, og alpine arter som gulsildre og sotstarr (Saxifraga aizoides, Carex atrofusca) i feltsjiktet. De samme artene finnes på rikmyra, sammen med f.eks. grasvekster som trådstarr og breiull (figur 4b) (Carex lasiocarpa, Eriophorum latifolium). Urter som gullmyrklegg (figur 4c), fjellfrøstjerne (Pedicularis oederi, Thalictrum alpinum) og grasvekster som hårstarr, særbustarr og gulstarr (figur 4d) (Carex capillaris, C. dioica, C. flava) er vanlige. Mot rikmyrkantene dominerer ofte sumphaukeskjegg og blåtopp (Crepis paludosa, Molinia caerulea). Mange basekrevende orkideer som blodmarihand, engmarihand, lappmarihand (figur 4e) og brudespore (figur 4f) (Dactylorhiza incarnata ssp. cruenta, D. incarnata ssp. incarnata, D. lapponica, Gymnadenia conopsea) forekommer lokalt i store mengder på rikmyra. I gunstige sesonger blomstrer over to millioner individer av brudespore i reservatet. Totalt er det funnet 12 arter og minst 15 ulike hybrider av orkideer på Sølendet. Engskoger dekker om lag 20 % av arealet i reservatet (kart 5). Urter som marikåper, sumphaukeskjegg, skogstorkenebb og jåblom (Alchemilla spp., Crepis paludosa, Geranium sylvaticum, Parnassia palustris), og grasvekster som engkvein, gulaks og sølvbunke (Agrostis capillaris, Anthoxanthum odoratum, Deschampsia cespitosa) er viktige. Orkideer som grønnkurle, skogmarihand og stortveblad (Coeloglossum viride, Dactylorhiza fuchsii, Listera ovata) er vanlige. Høgstauder som 14

A B Kart 3. Geologiske forhold i Aursunden-området. A. Berggrunn og isdekkets bevegelser. B. Løsmasser. Sølendet er angitt med en stjerne. Noe endret etter Holmsen (1956), og bygger på flere andre kilder. Fra Moen (1990). tyrihjelm, kvann, turt og mjødurt (Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale, Angelica archangelica, Cicerbita alpina, Filipendula ulmaria) og breiblada gras som skogrørkvein og myskegras (Calamagrostis phragmitoides, Milium effusum) dominerer i mer frodig og høgvokst vegetasjon. Lundmoser, rosettmose og fager-/tornemoser (Brachythecium spp., Rhodobryum roseum, Mniaceae s. lat.) er typiske arter i botnsjiktet. På noe tørrere mark kan låge urter som blåklokke, flekkmure, kvitkløver, søtearter og marinøkler (figur 4g) (Campanula rotundifolia, Potentilla crantzii, Trifolium repens, Gentianella spp., Botrychium spp.) sammen med orkideen svartkurle (Nigritella nigra) danne blomstrende tepper. Resten av arealet i reservatet (om lag 35 %) er dekket av heiskog (kart 5). Dette er artsfattige plantesamfunn der lyngvekster som blåbær, tyttebær, blokkebær og fjellkrekling (Vaccinium myrtillus, V. vitis-idaea, V. uliginosum, Empetrum hermaphroditum) er framtredende i feltsjiktet. En del 15

Kart 4. Det hydrologiske systemet på Sølendet. Stjerner viser rike kilder (fylte er sterke kilder, åpne er svake kilder), heiltrukne linjer viser bekker, stipla linjer viser sig og taggete linjer viser grøfter. Omarbeidet etter Moen (1990). 16

lite næringskrevende urter som marimjeller, skogstjerne og gullris (Melampyrum spp., Trientalis europaea, Solidago virgaurea) og smalblada gras som smyle og finnskjegg (Avenella flexuosa, Nardus stricta) er vanlige. Vanlige arter i botnsjiktet er furumose, etasjemose og gåsefotskjeggmose (Pleurozium schreberi, Hylocomium splendens, Barbilophoza lycopodioides). Det forekommer også en del lav som f.eks reinlav og islandslav (Cladonia spp., Cetraria islandica) som lokalt kan være vanlig. 3.4 Forskning Sølendet har lenge vært kjent som et botanisk område av høg verdi. Den første som nevner Sølendet er læreren og amatørbotanikeren Einar Fondal som i 1939 besøker området. Han foretar en rekke innsamlinger i årene etter andre verdenskrig, og publiserer en oversikt over floraen i Brekken (Fondal 1955) der Sølendet er sentralt. En rekke ekskursjoner ble lagt hit i åra som følger. I 1963 fullfører Eldar Gaare sin hovedfagsoppgave i botanikk om myrvegetasjonen på Sølendet (Gaare 1963), og noen år senere (1969) får Sølendet status som internasjonalt verneverdig myr- Kart 5. Forenkla vegetasjonskart over Sølendet. 17

D A B C E 18

Figur 4. Noen av de mange karplanteartene som har store forekomster på Sølendet. Flere av dem er sjeldne i Norge, populasjonsutviklingen hos disse og et 50- talls andre arter følges i faste prøveflater. A. Svartkurle (Nigritella nigra). B. Breiull (Eriophorum latifolium). C. Gulstarr (Carex flava). D. Gullmyrklegg (Pedicularis oederi). E. Lappmarihand (Dactylorhiza lapponica). F. Brudespore (Gymnadenia conopsea). G. Haustmarinøkkel (Botrychium multifidum). Foto: Dag-Inge Øien, Asbjørn Moen og Trond Arnesen. område. Etter fredninga i 1974 har det vært en omfattende, hovedsakelig botanisk, forskningsaktivitet på Sølendet, under ledelse av Asbjørn Moen ved NTNU Vitenskapsmuseet. Det har blitt utgitt en rekke faglige publikasjoner, deriblant 3 doktoravhandlinger, 7 hovedfagsarbeider og 37 vitenskapelige publikasjoner (se vedlegg 1). F Formålet med den botaniske forskningen på Sølendet er å beskrive og forklare endringer i vegetasjon og hos enkeltarter som følge av skjøtsel og andre typer påvirkning i naturreservatet. Arter som ellers i Norge er sjeldne, bl.a. mange av orkideene, har særskilt interesse. Kunnskapen fra forskningen brukes til å forbedre forvaltningen og skjøtselen av Sølendet og andre verna områder. Spredt rundt i reservatet er det avmerka faste prøveflater i terrenget. Mange av disse undersøkes år etter år. De fleste er ruter på 2,5 x 5 m, gjerne flere på hver av de mer enn 100 lokalitetene (kart 6). Siden slutten av 1970-tallet har slike ruter vært slått med forskjellige tidsintervall og gjort det mulig å studere endringer i vegetasjon, blomstring, antall individer, planteproduksjon (biomasse) og næringsomsetning. Virkningen av storfebeite og tråkk fra besøkende og gjengroinga etter opphør, følges også i faste prøveflater, og gjengroinga i 36 bålflekker etter brenning av skjøtselsavfall (slåttegras og kvist fra rydding) har vært fulgt fra tidlig på 1980-tallet. G Endringene i vegetasjonssammensetningen undersøkes ved hjelp av vegetasjonsanalyser eller plantesosiologiske analyser. Slike analyser innebærer at arealet hver art dekker i ei rute angis i bestemte dekningsklasser. I tillegg til dekningen telles ofte også antallet skudd/individer av hver art i rutene. Resultatene bearbeides statistisk slik at vi kan kvantifisere forskjellen mellom vegetasjonen i de ulike rutene eller hvor mye vegetasjonen har endret seg siden sist rutene ble analysert. 19

En rekke utvalgte arter følges opp nøye i fastrutene. Dette inngår i den årlige overvåkningen av populasjonsutviklingen for disse artene. Blomstrende individer av over 60 arter telles i over 180 ruter. For ni orkidearter registreres også hvert individs størrelse, antall blomster og blad osv i om lag 50 av disse rutene fra år til år. Tilsvarende oppfølging av enkeltindivider blir også gjort for tre marinøkkelarter. Fastrutene brukes som et koordinatsystem, koordinatene for individene registreres og individene merkes med nummerpinner (figur 5a). Graset som slås i prøveflatene veies og stikkprøver tørkes for å finne vanninnholdet (figur 5b). Dermed kan høymengden eller den stående biomassen i tørrvekt beregnes. I noen tilfeller klippes også mindre ruter med saks og sorteres etter art eller vekstgrupper (forveda arter, urter, gras) (figur 5c). Mengden underjordisk biomasse undersøkes ved å grave opp individer/skudd av utvalgte arter med rot. Plantene deles i underjordisk og overjordisk del, tørkes og veies. Ved hjelp av gjennomsnittlig individvekt for hver art og individtellinger kan den totale biomassen i ruta beregnes. Næringsstatusen i vegetasjonen undersøkes ved å tilføre næringsstoffer i et gjødslingseksperiment. Gjennom vegetasjonsanalyser og høsting av feltsjiktet med klipping, måles vegetasjonens respons på næringstilførselen og på den måten finner en ut hvilke næringsstoffer som begrenser veksten. 3.5 Skjøtsel Skjøtselsplanen Det ble utarbeidet en skjøtselsplan for Sølendet i 1985 (Moen & Rohde 1985). Målsettinga med planen er å bevare et kulturlandskap skapt gjennom århundrelang markaslått: Åpne slåttemyrer og halvåpne, parkliknende engskoger med høyløer, buer og stakkstenger. Dette forutsetter jevnlig slått, rydding av vindfall samt forsiktig tynning av skog for å sikre rekruttering av ungtrær. Forvaltningsansvaret og praktisk gjennomføring av skjøtsel og oppsyn, ligger hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Røros kommune og Statens Naturoppsyn. I perioden 1976-1990 var grunneier Nils Stenvold oppsynsmann og sto for restaurering og skjøtsel av reservatet. Fra 1991 har Tom Johansen hatt samme funksjon. Skjøtselplanen deler de tradisjonelle slåttearealene i reservatet inn i tre skjøtselskategorier (se kart 7): A. Intensivt skjøtta areal. Her slås det om lag 180 daa slåttemark med 2-3 års mellomrom. B. Ekstensivt skjøtta areal. Her slås det om lag 1400 daa slåttemark med 4-10 års mellomrom. C. Uskjøtta areal. Her foregår det ingen skjøtsel. Arealene, derav om lag 320 daa tidligere slåttemark, er overlatt til gjengroing. Kategori A likner mest på det gamle slåttelandskapet, i B holdes krattet tilbake og i C kan man følge den naturlige gjengroinga. Restaurering Da Sølendet ble freda, hadde det gått nesten 30 år siden markaslåtten opphørte. På noen av de mest produktive arealene hadde det etablert seg tette kratt av bjørk og vier (Betula pubescens, Salix spp.) som måtte fjernes før slåtten kunne gjenopptas og det gamle slåttelandskapet gjenskapes. Dette restaureringsarbeidet kom i gang for alvor i 1977, og i årene som fulgte fram til 1986, ble det lagt ned mer enn 2 årsverk. Kratt fra i alt 560 daa ble fjerna med øks eller sag (kart 8 og figur 6). Spredte småbusker på myrene ble slått med tohjulstraktor. Årlig skjøtsel Etter restaureringsfasen har vi hatt en vedlikeholdsfase med årlig skjøtsel. Dette er hovedsakelig slått, men i tillegg inngår rydding av vindfall og tynning av trær i engskogene. Slåttegras og ryddingsavfall blir samlet opp og fjerna. Noe av graset blir levert som kalve- eller reinsfôr, og noe blir brent sammen med ryddingsavfallet. Graset som egner seg best til fôr fins i engskogene og på areal som slås ofte (kategori A). Utstyret som brukes er lett i vekt for ikke å skade myra, samtidig som det skal gjøre slåtten mest mulig effektiv og etter hensikten med skjøtselen. I dag brukes det hovedsakelig tohjulstraktor med slåttesnute til slåtten (figur 7). I tillegg brukes kantklipper eller ljå rundt steiner, tuer og trær. Til raking brukes det motorisert venderive på det jevneste underlaget, ellers manuell sleperive og vanlig rive. Til oppsamling og utkjøring brukes tohjulstraktor med høysvans og terrengmotorsykkel (firhjuling) med tilhenger. Det slås i gjennomsnitt ca. 200 daa pr år på Sølendet (tabell 1). I gjennomsnitt har graset blitt samla opp og fjerna på noe over halvparten av dette arealet, men dette har variert mye. De siste seks åra har graset på rundt 80 % av slåttearealet blitt samlet opp. Det totale arealet som holdes i hevd gjennom skjøtselen på Sølendet utgjør ca. 1600 daa. 20