Profesjonelt ansvar og profesjonell praksis Foredrag NFLIS, 8 mai 2015
Profesjonelt ansvar Anvisning av ansvar skjer på grunnlag av sertifisert kompetanse Knyttet til et delegert avgrenset saksområde Knyttet til rollen som en bestemt type profesjonell Ansvar overfor ulike parter (pasienten, avdelingen, andre yrkesgrupper Profesjonsorganisering av tjenesteyting forutsetter tillit og med tillit følger ansvar
Profesjonelt ansvar (kortform) Profesjonsorganisering gjev bestemde yrkesgrupper bestemde typar ansvar knytt til bestemde rollar, i kraft av at dei har bestemde typar dokumentert kompetanse (Harald Grimen, 2011 )
Profesjonsansvar i følge yrkesetiske retningslinjer Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene, og være kunnskapsbasert Sykepleieren har et personlig ansvar for at egen praksis er faglig, etisk og juridisk forsvarlig Sykepleieren erkjenner grensene for egen kompetanse, praktiserer innenfor disse og søker veiledning i vanskelige situasjoner Sykepleieren holder seg oppdatert om forskning, utvikling og dokumentert praksis innen eget fagområde, og bidrar til at ny kunnskap anvendes i praksis.
Mangfold av forpliktelser Formelt hierarkisk/juridisk ansvar: lojalitet overfor administrative og juridiske krav, pliktmessig gjennomføring av oppgaver Profesjonelt ansvar: lojalitet til faglige og yrkesetiske standarder, yrkesrollen Personlig/moralsk ansvar: knyttet til personlige verdier og moralske overbevisninger, lojalitet til egen samvittighet Sosialt ansvar: knyttet til sosiale normer på arbeidsplassen og lojalitet til kollegaer
Antagelser knyttet til formelt ansvar Praksis består av rasjonelle prosesser utført av rasjonelle problemløsende individer Sosial interaksjon er lite produktivt Relasjoner er uviktig Helsepersonell er funksjonelt utbyttbare innenfor den formelle arbeids- og ansvarsfordelingen Ansvar handler om å forholde seg til juridiske og administrative regler, holde seg innenfor sitt profesjonelle myndighetsområder og følge standard prosedyrer
Praksisfeltets utfordringer Vedlikehold av kompetanse: en forutsetning for å ha ansvar er at den enkelte er kompetent til å utføre oppgavene hun/han får ansvar for Læring: det må legges til rette for at det som må læres for å kunne ta ansvar faktisk blir lært Arbeidsorganisering: vilkårene for å utøve profesjonelt ansvar Praksisfeltets kompleksitet: gråsoner/uklare grenser, gjensidig avhengighet i arbeidet, uforutsigbarhet knyttet til personer og hendelser, ting skjer i interaksjonen mellom aktørene i praksisfeltet, lokalt fokus og tilknytning
Praksisfeltets utfordringer forts Hierarki (virker hemmende på samarbeid, fikserer roller og hindrer åpen kommunikasjon, gir følelser av underlegenhet, manglende innflytelse går utover viljen til å ta ansvar) Turnus, høy arbeidsdeling og spesialisering fører til lav personkontinuitet, fragmentering av pasientkunnskap og av aktivitetene som inngår i et pasientforløp Høy arbeidsbelastning Vikarbruk gir meransvar Teknologisk kompleksitet,
Utfordringer knyttet til oppgaveglidning Krav til effektiv bruk av ressurser Ansatte forventes å være fleksible og vise vilje til å påta seg nye oppgaver Oppgaver flyttes nedover i hierarkiet, fra høyt rangerte til ansatte på lavere nivå i organisasjonen Utvidelsen av grensene for profesjonenes praksis gjør at ansvar distribueres på flere hender Koblingen mellom ansvar og kompetanse svekkes og ansvaret blir mer flytende og uklart samtidig som flere ansvarliggjøres. Krever endring i tradisjonelle autoritetsstrukturer og arbeidsmåter
Distribuert ekspertise- kollektivt ansvar Rigide profesjonelle grenser hindrer kunnskapsdeling Ikke alltid gitt hvem som har best forutsetninger for å ta ansvar i en klinisk situasjon? Hvem som kan hva er ikke nødvendigvis bestemt utfra hvilke profesjon man tilhører. Ekspertisen må løftes frem gjennom åpen kommunikasjon og deling av kunnskap og erfaring Kollektivt ansvar for å identifisere og løse kliniske problemer. Krever relasjonelle ferdigheter, erkjenne enkeltindividets begrensning, ikke tenke mono- men transdisiplinært
Hvorfor er samarbeid så vanskelig? Profesjonelle (territoriale) barrierer Kunnskapsgrenser må overkommes: Syntaktiske: ulik språk og symbolbruk i forskjellige praksisfellesskap Semantiske: ulike tolkninger, betydninger og meninger mellom deltakere i et samarbeid Sporadisk, ad hoc samhandling Pragmatisk kunnskapsdeling: omarbeide, transformere egen kunnskap og praksis på bakgrunn av ulikheter
Samhandlingsnivåer Tayloristisk: Den enkelte yrkesutøver forholder seg scriptmessig til sin rolle, følger regler, planer og normer for arbeidet uten å diskutere eller forholde seg til helheten i arbeidet Kooperativ: Her er arbeidet knyttet til et felles mål. Yrkesutøverne er avhengig av hverandre for å få arbeidet gjort, i den forstand at ens handlinger direkte eller indirekte påvirker/får implikasjoner for arbeidet til andre aktører i feltet og vice versa. Gjensidig tilpasning Samkonstruksjon, interaktiv og dialogisk, konstruere felles beslutningsgrunnlag i vanskelige tilfeller
Uformell ansvarsforskyvning 2 En helg hadde jeg ansvar for tre BiPap- pasienter og legene som går visitt den helgen de ser ikke på innstillingene en gang, og det er ganske altså de kan det ikke. Med da må de spille mer på lag med oss, og det gjør de ikke. Vi har tatt over ansvaret for BiPap, og der er vi flinke, men vi står så alene med dem (Intensivsykepleier, medisinsk overvåking)
Uformell ansvarsforskyvning 1 Vi tar sånne avanserte målinger som kan veilede deg mye, men jeg syntes det er kjemperart for egentlig er det legene som skal gjøre det. Vi har overtatt de målingene, og så ringer vi kanskje og sier at nå er verdiene sånn og sånn og spør om vi skal begynne med det og det. Altså jeg syntes det er galt men jeg innser at sånn som systemet er, så hjelper jeg ikke min pasient ved ikke å ta de målingene, for det ville det bare bli helt kaos av. Så vi må gjøre det, men jeg er egentlig i mot det (Intensivsykepleier)
Konsekvenser av ansvarsforskyvning Mangel på åpen kommunikasjon om grenser og arbeidsdeling fører til bristende tillit, trygghet og respekt Rolleusikkerhet: Er det dette jeg skal drive med? Hvem har egentlig ansvar for dette? Følelse av at arbeidsbelastningen ikke er jevnbyrdig, at den ene parten abdiserer: Jeg føler at noen andre burde gjøre dette. Jeg/vi føler at vi blir dumpet på, at vi gjør alt arbeidet.
Konsekvenser av ansvarsforskyvning Følelse av uforberedthet: Jeg var ikke klar over at jeg måtte gjøre dette. Angst og moralsk stress: Jeg er på dypt vann her, jeg har ikke kontroll, jeg mangler kunnskaper. Lite optimale arbeidsprosesser, manglende synergi, misnøye Prekær praksis, utrygg, risikabel Utflytende ansvar og ansvarsforvirring
Relasjonell koordinering (Jody Hoffer Gittell 2009) Hyppig kommunikasjon Kommunikasjon på riktig tidspunkt Korrekt kommunikasjon Problemløsende kommunikasjon Felles mål Delt kunnskap Gjensidig respekt
Fra profesjonshierarki til kooperative arbeidsrelasjoner Anerkjenne gjensidig avhengighet og se eget arbeid i en større sammenheng. Hvordan henger mitt arbeid sammen med andres? Horisontal samordning (awareness, kontekstuell bevissthet) Felles læring på tvers av profesjonelle grenser Åpenhet ikke isolasjon (profesjonell renhet) Autonomi, men innenfor et forpliktende fellesskap Utvikle uformell, dialogisk kommunikasjonsform, felles kultur Anerkjenne betydningen av lokal tilknytning og kontekstuell kunnskap
Gamle og nye begreper om profesjonalitet Ekspertkunnskap Ensidig beslutningsprosess (pasienten avhengig, samarbeidspartnere ærbødige) Autonomi Individuelt ansvar Distanse Utbyttbare yrkesutøvere Reflektert praksis Felles beslutningsprosesser (pasienten bemyndiget, samarbeidspartnere involvert) Kollegastøttet praksis Individuelt og felles ansvar Tilknytning Benytter yrkesutøvernes spesifikke styrker