FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE 5885 15.11.2005 VESTA ULYKKE Fastsettelse av medisinsk invaliditet årsakssammenheng. Forsikrede (f. 1950) var i 1998 utsatt for en bussulykke. Forsikrede var på det tidspunkt dekket av to ulykkesforsikringer i Zürich, nå Vesta. Etter ulykken fikk forsikrede skulderplager og psykiske plager. I innhentet spesialisterklæring er skulderplagene vurdert å medføre en medisinsk invaliditet på 18 %. I en annen spesialisterklæring er de skadebetingede psykiske plagene vurdert å medføre en medisinsk invaliditet på 15 %. Selskapets medisinske fagsjef har vurdert den medisinske invaliditet som følge av skulderplagene til 12 %, mens det etter hans vurdering ikke er årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes psykiske plager. Selskapet har med støtte i vurderingen av sin medisinske fagsjef utbetalt erstatning basert på en invaliditetsgrad på 12 %. Forsikrede krever utbetalt erstatning basert på en invaliditetsgrad på 33 %. ANTATT ØKONOMISK OMFANG: Kr 71.820 og kr 42.000 (differansen mellom 12 % og 33 % invaliditet). Forsikringsskadenemnda bemerker: Selskapets medisinske fagsjef har underkjent begge spesialisterklæringene, idet han mener at invaliditeten er satt for høyt for skulderskaden og at det ikke er årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes psykiske plager. Begge spesialistene har kommentert fagsjefens uttalelse. De står fast på sine opprinnelige vurderinger. Det vises i denne sammenheng bl.a. til at selskapets fagsjef ikke har undersøkt forsikrede. Nemnda finner det altfor enkelt av selskapet å legge avgjørende vekt på sin egen interne medisinske vurdering, når denne ikke er i samsvar med vurderinger foretatt av eksterne spesialister som har undersøkt pasienten. Nemnda mener at selskapet i det minste bør besørge innhentet nye eksterne spesialistvurderinger før det konkluderes i saken. Nemnda er oppmerksom på at spørsmålet om dekning for psykiske plager ikke bare er et spørsmål om medisinsk årsakssammenheng, men også om utstrekningen av det juridiske ansvaret for avledede skadefølger. En best mulig belysning av de medisinske sammenhenger vil likevel være av stor betydning også for vurderingen av denne siden av saken. Nemnda konkluderer etter dette med at det bør innhentes nye spesialistvurderinger av forsikrede. Konklusjon: Forsikrede gis delvis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Thorsby, Johansen, Lange og Thommesen. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak 20034704 BK(IR) av 8.7.2005. Side 1 av 7
Saken gjelder Vestas fastsettelse av forsikredes medisinske invaliditet i forbindelse med krav etter en ulykkesforsikring og en reiseulykkesforsikring. Derunder gjelder saken Vestas vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes plager. Den 13.6.98 var forsikrede utsatt for en bussulykke ved at bussen han satt i som passasjer veltet ut av veien i 80 km/t. Forsikrede var på det tidspunkt dekket av en ulykkesforsikring og en reiseulykkesforsikring i Zurich, nå Vesta. Vilkårene for disse forsikringene er ikke fremlagt i saken. Forsikrede meldte ulykken til selskapet 9.6.99, og oppga at han hadde pådratt seg skader i skulder og nakke samt sterke psykiske plager. Selskapet innhentet etter dette medisinske opplysninger. Pasientjournal for perioden 1.11.89-13.9.99 følger som vedlegg til redegjørelsen. I saken er det fremlagt flere uttalelser og erklæringer fra forsikredes lege dr. SA for tiden etter ulykken. Fra hans uttalelse av 1.9.98 gjengis: Jeg undersøkte ham 14.6.98 efter buss-ulykke: Nummen og nedsatt kraft i høyre hånd, efter at armen både var dradt og klemt i alvorlig buss-velt. Han hadde også symptomer og tegn på psykisk reaksjon på det som kunne blitt en døds-ulykke. Av legeerklæring ved sykefravær av 13.9.99 hitsettes: Asthma som liten, ellers frisk. -97 fikk han akutte brystsmerter under seiltur i Danmark; negativ infarktstatus og senere en omfattende coronarutredn. uten funn, antatt Prinzmetalls angina. Efterhvert økende problemer med regelrett angst. Tilstanden forverret da han var utsatt for buss-ulykke i fjor: Skulderskade han fortsatt sliter med, samt økt angst. Mange og lange sykmeldinger, med flere forsøk på å begynne igjen, som alle har endt med angstanfall. Jeg har i dag drøftet med psykolog FØ, som behandler ham: Sammenbrudd i funksjon som ikke bare er en reaksjon på en ytre belastning, og som ikke har noe å gjøre med depresjon: Flere belastninger i oppveksten spiller inn og har gitt spenninger. Sterk vilje har holdt demningen oppe når spenningene til slutt blir for store og demningen brister vil det ta lang tid å mure den opp igjen. Foreløpig invalidiserende angst og dramatiske somatiske symptomer Fra legeerklæring ved krav om attføring av 25.8.00 gjengis: Jeg viser til erklæring av 22.4.00 og resumerer: Noen perioder med brystsmerter på 80-tallet gjort opp til stress, ellers frisk frem til han sommeren 97 fikk akutte brystsmerter. Innlagt, gjort opp til spasmeangina, og derfor ikke angiografert, fordi det er risikabelt ved denne tilstanden, men efter 2 neg AKG og neg myocardscinti gjort opp til stress. Ble helt frisk, var i full jobb som utviklingsdirektør i datafirma, som han selv var med å bygge opp. 13.6.98 var han utsatt for bussulykke. Han kom unna med en skulderskade men kunne like godt ha blitt drept. Fra det øyeblikket har han vært plaget av angst, som efterhvert utviklet seg til en kronisk tidvis overmannende angst, som fortsatt preger livet hans. Dr. SAs erklæringer av 14.4.99 og 22.4.00 følger som vedlegg til redegjørelsen. I forbindelse med forsikredes krav under bilansvaret ble det den 21.4.01 innhentet uttalelse fra spes. klin. psyk. FØ, som hadde hatt forsikrede til behandling både før og etter ulykken. I uttalelsen gis det en oversikt over forsikredes psykiske tilstand før og etter ulykken. Det er videre beskrevet hvilke faktorer som har bidratt til utviklingen av forsikredes nåværende plager. De faktorer som er fremhevet er forsikredes personlighetsstruktur, forsikredes arbeidsstil, samt bussulykken. Uttalelsens konklusjon gjengis: Side 2 av 7
I det foregående har jeg forsøkt å beskrive pasientens situasjon og psykiske tilstand forut for bussulykken, og den sårbarhet som lå i pasienten da ulykken inntraff. De videre konsekvenser av dette er beskrevet over. I dette perspektiv er det således min vurdering at bussulykkens bidrag til den nåværende funksjonsreduksjon er betydelig. Det ble deretter den 6.12.02 innhentet spesialisterklæring av spesialist i generell og ortopedisk kirurgi dr. EA vedrørende forsikredes skulderplager. I erklæringen er forsikredes medisinske invaliditet som følge av skulderplagene vurdert til 18 %. Begrunnelsen for fastsettelsen er utførlig og inntas derfor ikke i redegjørelsen. Den 4.2.03 ble det innhentet spesialisterklæring fra spesialist i psykiatri dr. SON vedrørende forsikredes psykiske plager. Fra erklæringen hitsettes: Årsakssammenheng: I mandatet ønskes uttalelse om skadelidtes psykiske plager kan knyttes til ulykken eller om det foreligger andre forhold. Og om plagene er sannsynlige resultater av aktuelle ulykke eller om plagene like gjerne, eller mest sannsynlig, skyldes andre årsaksforhold. Og det bes vurdert om skadelidte var frisk og/eller symptomfri på ulykkestidspunktet. Det er en vanskelig vurdering. Skadelidte hadde ikke ubetydelige psykiske lidelser inntil ½ år før ulykken (diagnosen nervøst hjerte), men samtidig skriver psykologen at han var i god psykisk balanse da behandlingen ble avsluttet mars 98, 3 måneder før ulykken. Men han er ikke kvitt sine brystsmerter, han får dem igjen også etter ulykken. Jeg finner at bussulykken bidrar til hans nåværende psykiske plager. I hvilket omfang er det derimot vanskelig å gi en skråsikker vurdering av. I psykologerklæringen anføres: "..at bussulykkens bidrag til den nåværende funksjonsreduksjon er betydelig". Hvis ulykken tenkes bort, ville da skadelidte hatt sine plager? Ja, men formentlig i betydelig mindre grad. Jeg bedømmer at undersøkte hadde en sårbarhet for å utvikle psykiske plager av angstkarakter eller lignende lidelser og det bygger jeg på at han allerede hadde en angstrelatert lidelse. Ulykken har gitt ham noen psykiske plager og noen fysiske (smerter og nedsatt kraft i høyre skulder). Det er vanskelig for meg å gjøre den vurdering om: skadelidtes plager er sannsynlige resultater av aktuelle ulykke, eller at om plagene like gjerne kunne skyldes andre årsaksforhold. Jeg kan si at hans nåværende plager er en kombinasjon av bussulykken og tidligere psykisk helsetilstand og hans måte å takle sitt arbeide på, nemlig at hvis han skal ta på seg et arbeid og sette seg et mål, skal målet oppnås. Og derav følgende psykiske problemer han får, når ikke målet kan nås. Men at ulykken har hatt betydning er klart. Hans panikkangst utvikler seg etter ulykken inntraff, og jeg tror ikke det ville ha utviklet seg om ulykken ikke hadde kommet. Jeg kan derfor konkludere med at det er sannsynlig at ulykken har bidratt til aktuelle plager. Jeg vil meget nødig uttale meg om en prosentvis avveining, (hvor mye skyldes ulykken) da det etter mitt skjønn blir for spekulativt og lite reliabel og valid. Jeg håper derfor at min vurdering av årsaksforhold er tilstrekkelig for partene i saken, hvis ikke får partene ta kontakt til meg igjen. Medisinsk invaliditet: Jeg vil begynne med å uttale med om tallfeste hans nåværende totale psykiske invaliditet. Med utgangspunkt i Sosialdep. Invaliditetstabell fra 1977 må man sammenligne lidelsene som undersøkte har med de lidelser som anføres i punkt 1.10.1, Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD) eller 1.10.2, Kroniske eller hyppig residiverende psykoser. Jeg finner at hans lidelser og alvorlighetsgraden av disse vil passe med punkt b, med en medisinsk invaliditetgrad mellom 15 og 34 %, og for undersøkte finner jeg at han har en varig medisinsk invaliditet på ca 20 %. Selv om psykologen anfører at han var i psykisk balanse før ulykken vil jeg mene (jvf mine tidligere betraktninger) at det foreligger en medisinsk inngangsinvaliditet som jeg finner å utgjøre ca 5 %. Det betyr at den skadebetinget medisinske invaliditet knyttet til hans psykiske plager utgjør ca 15 %. Den medisinske invaliditet har betydning først og fremst i arbeid, og kun i mindre omfang i forbindelse med hobby. Han trives fortsatt på sjøen, men vil ikke være i seilforenings styre. Hans plager virker ikke Side 3 av 7
til å ha stor innvirkning på hans sosiale liv eller familiesituasjon. Tilstanden vurderes som varig og jeg tror ikke at videre behandling vil bedre hans tilstand. Spesialisterklæringene av dr. EA og dr. SON ble deretter forelagt selskapets medisinske fagsjef spes. i fys. med. og rehab. dr. PHS, som avga slik uttalelse: Den medisinske invaliditet hva angår acromio-clavicular leddet er OK (3%). Når det gjelder konsekvensen av bløtdelsskaden rundt scapula er det riktig at invaliditetstabellen ikke tar høyde for "snapping scapula", noe den Amerikanske tabellen heller ikke gjør. Invaliditetsmessig er det dysfunksjonen av scapulas bevegelse på thorax som skal bedømmes. Scapulas bidrag til bevegelsesevnen kan utledes av den norske tabellen som differansen mellom pkt. 3.6.3 og 3.6.4. - ved opphevet thoracoscapulær bevegelse kan invaliditeten ikke overstige 18%. I dette tilfelle foreligger det en dysfunksjon og ingen opphevet funksjon. Invaliditeten må derfor settes lavere skjønnsmessig til halvparten av scapulas normale bevegelsesevne = 9 %. Samlet invaliditet 9+3=12 %. Når det gjelder den psykiatriske bedømmelse er det på det rene at skadelidte hadde en ikke ubetydelig psykisk lidelse inntil ½ år før ulykkeshendelsen. Tilstanden fyller ikke kriteriene for en PTSD, men er forenlig med en psykisk reaksjon etter hendelsen. I henhold til RTVs veileder er psykiske reaksjoner som kan følge av fysisk skade innveid i invaliditeten for den fysiske skaden. Ulykkeshendelsen har bidratt til å reaktivere tidligere psykiske plager. Tidligere "hjertenevrose" og panikkangst er ikke vesensforskjellige. Selskapet utbetalte etter dette erstatning etter ulykkesforsikringen og reiseulykkesforsikringen basert på en medisinsk invaliditet på 12 %. I brev til selskapet imøtegikk forsikredes advokat dr. PHS` vurdering av forsikredes psykiske plager. I brevet ble det videre argumentert med at dr. SONs erklæring måtte legges til grunn for oppgjøret. Forsikredes advokat tilskrev også dr. EA og dr. SON og ba om deres kommentar til uttalelsen fra dr. PHS. Dr. SON ga følgende kommentar: 1. I Vestas brev av 19.06.03 anføres at jeg har konkludert med PTSD. Dette er feil. (jvf side 15 øverst, hvor jeg skriver: "Jeg mener ikke at han fyller kriteriene for posttraumatisk stressledelse, F. 43. l... " 2. (DR. PHS) skriver i sin kommentar d. 17.06.03: "Tidligere "hjertenevrose" og panikkangst er ikke vesensforskjellige:" Et stykke på vei kan jeg gi (Dr. PHS) rett i dette, men hvis vi ser på dagens diagnose system, ICD - 10, er nervøst hjerte, F45.30, beskrevet under de somatoforme tilstander, og panikkangst under angst avsnittet. Det er ingen tvil om at symptombildet er ulik ved de to tilstande, selv om det er noen overlappende symptomer. Jeg mener at de psykiske reaksjoner skadelidte får, er sterkere enn de psykiske reaksjoner som kan følge av de fysiske skader som skadelidte pådrar seg ved ulykken, og er således uenig med (Dr. PHS)s synspunkt som fremkommer i siste avsnitt av hans kommentar fra 17.06.03. Jeg fastholder fremdeles mitt synspunkt at det er sannsynlig at bussulykken bidrar til hans nåværende psykiske plager. 3. Ved gjennomlesning av min erklæring fra 4. februar 03 gir jeg i de siste avsnitt (diagnose, årsakssammenheng og medisinsk invaliditet) uttrykk for at vurderingen er vanskelig, og da spesiell knyttet til årsakssammenheng og også inngangsinvaliditet. Jeg finner ved gjennomgang av saken på nytt ikke anledning til å endre mitt synspunkt men vil presisere et punkt. Jeg anfører i avsnittet, Medisinsk invaliditet, en total varig medisinsk invaliditet på ca. 20 %, og inngangsinvaliditet på 5%, og dermed en skadebetinget medisinsk invaliditet på ca. 15 %. Jeg vil presisere at med angivelsen cirka er det heller tale om en skadebetinget medisinsk invaliditet under 15 % enn over. Jeg finner det blir meningsløst ved disse psykiske lidelser at operere med mindre enn 5 % intervaller, for det kan gi inntrykket av at det er høy grad av presisjon i disse psykiatriske skjønn. Det må man bare akseptere ikke er tilfellet. Side 4 av 7
I brev til forsikredes advokat anførte selskapet at det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes psykiske plager. Selskapet viste innledningsvis til at forsikrede hadde psykiske plager forut for hendelsen og at disse syntes å være de samme som de plagene forsikrede hadde etter ulykken. Selskapet begrunnet videre sitt syn slik: Står vi overfor en psykisk skade som kan gi selvstendig medisinsk invaliditet må vilkårene for psykisk skade vurderes, og hvor bevisbyrden for dette påhviler skadelidte. Skaden må for det første ha skadeevne. Slik hendelsen er beskrevet synes den ikke å ha katastrofepreg og dramatikk over seg, som skulle tilsi at trafikkuhellet kan ha psykisk skadevoldende kraft. Så vidt vi kjenner til er det heller ingen av de øvrige passasjerer på bussen som har fått varige psykiske reaksjoner. Dernest må det kunne påvises akuttsymptomer. Slik vi ser det kan neppe dette kriteriet være oppfylt. Deres klient oppsøker først lege for angstrelaterte plager 9 måneder etter ulykken. Plagene knyttes da heller ikke til ulykken, men til jobbsituasjon med mye overtid. Det fremgår at han har tatt seg helt ut og møtt veggen arbeidsmessig. I forhold til spørsmål om brosymptomer synes dette kravet oppfylt, hvis man skulle legge til grunn at de angstrelaterte plagene som oppstod 9 måneder etter ulykke er skadebetinget. Når det gjelder spørsmål om andre årsaker til plagene, er det som påpekt dokumentasjon på at Deres klient har hatt lignende plager i flere år før skaden. Som nevnt over knyttes også plagene dels til jobbsituasjon, slik som tidligere. Flere av vilkårene for å knytte Deres klients psykiske plager til aktuelle trafikkulykke er ikke oppfylt. Vi er følgelig av den oppfatning at det ikke er sannsynlig årsakssammenheng mellom Deres klients plager av psykisk karakter og aktuelle trafikkulykke. Om man likevel skulle forutsette at det er faktisk årsakssammenheng mellom ulykken og plagene, er vi av den oppfatning at hendelsen er så vidt uvesentlig i årsaksbildet at det ikke er naturlig å knytte ansvar til den. Under enhver omstendighet må det også være klart at eventuelle psykiske plager vil være for fjerne og avledede følger av den aktuelle ulykken. Slik Vesta ser saken, er de dermed utenfor det som anses erstatningsrettslig vernet etter norsk rett. Dr. EA innga deretter sine kommentarer til uttalelsen fra dr. PHS: Jeg har flere ganger lest gjennom medisinsk fagsjef (dr. PHS) sin kommentar til min spesialisterklæring. Han skriver: "Invaliditetsmessig er det dysfunksjon av scapulas bevegelse på thorax som skal bedømmes. Scapulas bidrag til bevegelsesevnen kan utledes av den norske tabellen som differansen mellom punkt 3.6.3 og 3.6.4 - ved opphevet thoracoscapulær bevegelse kan invaliditeten ikke overstige 18%. I skade på skulderledd i den norske invaliditetstabellen er dette rubrisert i 4 underpunkter. Ingen av disse punktene er i nærheten av å være dekkende for pasientens situasjon. Man må derfor gå til den amerikanske tabellen hvor den norske tabellen kun er et svært ufullstendig resymé. Den norske tabellen er således direkte i samsvar med den amerikanske. Det man finner i den amerikanske tabellen burde være dekkende. Det jeg ikke kan forstå er at det er riktig å gjøre en subtraksjon mellom disse to punktene. Disse punktene angir ankylose og artrodese med og uten aktiv scapula thoracal bevegelse. I følge de amerikanske tabellene er dette ikke en adekvat måte å utregne invaliditeten. Jeg har skjelet til de retningslinjer som var i den amerikanske tabellen, men da snapping scapulae ikke er spesifikt rubrisert, blir en god del overlatt til skjønn. Jeg kan ikke se at det er kommet frem momenter som gjør at jeg bør fravike min konklusjon på 18 %. Jeg kan heller ikke se at fremgangsmåten med å trekke fra prosenter fra det ene punktet i forhold til det andre er akseptabel regnemåte i de amerikanske tabellene. Jeg forstår rett og slett ikke fagsjefens tankegang og finner ingen retningslinjer om at dette er adekvat utregningsmåte. Uansett mener jeg Side 5 av 7
pasientens invaliditet delvis må fastsettes skjønnsmessig. Det er derfor nødvendig å ha undersøkt pasienten personlig. Forsikredes advokat klaget etter dette saken inn for FKK. Fra klagen gjengis: Når det gjelder den faktiske siden av årsaksspørsmålet mener jeg dette er vurdert på en grundig og balansert måte i dr. SONs spesialisterklæring. Vesta synes å oppstille tilsvarende årsaksvilkår for psykisk skade som for plager etter nakketraume. Dette kan jeg verken se at det er juridisk eller medisinsk grunnlag for. Med hensyn til ulykkens skadeevne vil jeg få bemerke at det ifølge mine opplysninger ble opprettet et kriseteam for å hjelpe passasjerene umiddelbart etter bussulykken. Dette indikerer, slik jeg ser det, at ulykken må ha fortonet seg som dramatisk for passasjerene. Man vet så vidt jeg forstår ingenting om øvrige passasjerers psykiske reaksjoner etter ulykken. Om ingen av dem har utviklet psykiske plager etter ulykken, er dette uansett ikke til hinder for at (forsikrede) kan være påført varige psykiske skader. Dette beror på en konkret vurdering, hvor den enkeltes opplevelse og sårbarhet blant annet må tas i betraktning. Det er heller ikke riktig at (forsikrede) oppsøkte lege først 9 måneder etter ulykken for psykiske plager. Så vidt jeg har fått opplyst fikk (forsikrede) sitt første angstanfall i løpet av det nærmeste døgnet etter ulykken. Han forstod imidlertid ikke på dette tidspunktet at han var blitt rammet av angst, men kom i kontakt med en sykehusprest samt privatpraktiserende lege, hvor han fikk sobril og sovetabletter. Dette vil bli forsøkt bekreftet skriftlig. Det vises for øvrig til vedlagte beskrivelse fra (forsikrede) av ulykken og den påfølgende perioden. Det er dokumentert at (forsikrede) var i god psykisk balanse før ulykken og fungerte i full jobb. Han har i årene før ulykken hatt krevende lederstillinger og utviste en betydelig arbeidskapasitet. Hans stressrelaterte plager før ulykken har (forsikrede) bevist at han klarte å få kontroll over, ved å bytte jobb. l den medisinske dokumentasjon er det beskrevet at (forsikrede) var tilbake i "sitt gamle jeg" før ulykken. Etter ulykken har han imidlertid falt helt ut av arbeid, og det synes klart at ulykken markerer et tydelig tidsskille i (forsikrede)s sykehistorie. Det vises for øvrig til dr. SONs spesialisterklæring vedrørende dette. Det er i den medisinske dokumentasjon klare holdepunkter for at ulykken har vært den utløsende årsak til (forsikrede)s eksisterende plager. Denne oppfatningen deles av både dr. SON og (forsikrede)s psykolog FØ. l henhold til betingelseslæren er det tilstrekkelig for å knytte ansvar til en årsaksfaktor at den er en nødvendig betingelse for den aktuelle skaden, selv om denne årsaken ikke har virket alene. l den forbindelse nevnes at skadelidte skal tas "som han er". Iboende sårbarhet for å utvikle psykiske plager fratar ikke skadelidte retten til erstatning dersom en ulykke påfører varig skade. Ulykken kan heller ikke anses uvesentlig i årsaksbildet, slik Vesta hevder i sitt brev av 03.10.03. Både dr. SON og psykolog FØ har ansett bussulykken som en betydelig årsaksfaktor i (forsikrede)s nåværende funksjonsreduksjon. Det vises i tillegg til argumentasjonen i mitt brev av 04.08.03 til Vesta. Endelig kan jeg ikke se at det her er grunnlag for å anføre at psykiske skader vil være for fjerne og avledede følger av den aktuelle ulykken. Den såkalte "Nilsen-dommen" i Rt. 2001 s. 337 viser at domstolene i vurderingen av årsakskravet aksepterer at trafikkulykker kan utløse varige psykiske lidelser til tross for at skadeforløpet er sjeldent. Tatt i betraktning at det ble lagt til grunn av retten i nevnte dom at risikoen for det aktuelle skadeforløp ble vurdert til mindre enn 1/1.770, kan det etter min oppfatning ikke være holdepunkter for å anse (forsikrede)s psykiske skader som inadekvate. På bakgrunn av ovennevnte foreligger det etter min vurdering sannsynlighetsovervekt for at det er årsakssammenheng mellom (forsikrede)s psykiske plager og ulykken i 1998. Vedlagt klagen fulgte beskrivelse fra forsikrede på hvordan hans plager utviklet seg etter ulykken. Beskrivelsen følger som vedlegg til redegjørelsen. FKK tilskrev selskapet og bemerket: Side 6 av 7
Jeg oppfatter saken slik at det foreligger to spesialisterklæringer som begge helt eller delvis er tilsidesatt av Vesta etter råd fra egen lege. I henhold til nemndspraksis kan ikke selskapet ensidig fravike foreliggende spesialisterklæring. Selskapet bør enten kontakte spesialistene for å få en ny vurdering basert på selskapets innsigelser. Alternativt bør partene enes om å innhente nye spesialisterklæringer. FKK viste deretter til FSN 1295 og 4558. Selskapet fastholdt deretter at det ikke forelå årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes psykiske plager. Selskapet fant heller ikke grunn til å innhente ny psykiatrisk spesialisterklæring. Forsikrede hadde følgende kommentar til selskapets brev: I brev fra Vesta skriver advokat : Spørsmål om medisinsk årsakssammenheng er ikke et spørsmål om matematikk det er ikke slik at den som kan legge frem flest erklæringer til støtte for sitt syn, vinner. I dette tilfellet er det ikke snakk om flest erklæringer, men ALLE erklæringene fra andre enn ansatte i Vesta, konkluderer med årsakssammenheng. Nemnda bes ta stilling til forsikredes medisinske invaliditet som følge av ulykken, derunder om det er årsakssammenheng mellom ulykken og forsikredes psykiske plager. Tidligere uttalelser: Diverse 1295 4558 4908 5516. Nemnda avviser 3331 4490 5012 5128 5479. Side 7 av 7