Biblioteket tar form I 1961 flyttet biblioteket videre til Menighetshuset, - det gule huset i Skiveien ved Kolbotn kirke. Lokalene var i utgangspunktet 116 m², men ble utvidet til 200 m² da nabolokalene som ble disponert av Postverket ble ledig i 1969. Kontrakten med Menighetshuset utløp 1. desember 1975. Tove Parker (født 1946) forteller: Jeg husker godt da biblioteket flyttet over til Menighetshuset. Det var lyst og stort der i forhold til Elektrisitetsverkets gård. Det var nå nytt at biblioteket satset så stort på tidsskrifter. Jeg leste særlig nyhetsbladet Nå og Aktuell. Der var det både utenriks- og innenriksnyheter. Jeg tok også etter hvert barna mine med på eventyrtimer.
Radio, peis og røyk Da biblioteket flyttet til Menighetshuset fikk bibliotekrommet en ny form. Tankene rundt bibliotekrommets funksjon ligner biblioteket slik vi kjenner det i dag. Med fokus på møteplassen og de gode opplevelsene. Likevel var nok synet på et hyggelig rom litt annerledes den gang. Det kan vi se av forslag til hvordan biblioteket skulle se ut fra 60-tallet. Utdrag fra Forslag til lokale for hovedboksamlinga ved Oppegårdbibliotekene : Boksamlinga [ ] Bør få et dagligstuepreg En hyggelig inngang med en god sofabenk der man kan slå seg ned og ta en prat og en røyk Utlånsavdelingen [ ] Bør ha peis med gode stoler eller krakker foran En god plass til tidsskrifter, aviser og radio Et akvarium ville gjøre seg
Nye tilbud Tilbudet på biblioteket ble nå utvidet ytterligere. I 1968 startet biblioteket opp med eventyrtimer for barn under skolepliktig alder, noe som fortsatt i dag er en viktig del av tilbudet til barn. Utkjøring av bøker til trygde- og aldersboliger og til enslige eldre og uføre. Hjemmebesøk hos eldre er fortsatt en del av bibliotekets tilbud. Det ble satset sterkt på musikk, tidsskrifter og dessuten også på barnebøker, selv om det ikke var pålagt å gjøre den gangen. Fra 1969, begynte biblioteket å bygge opp en platesamling med musikk. Platene var først kun til bruk i biblioteket. Det ble montert stereoanlegg med flere lytteposter for grammofonplater, som ble veldig populære, særlig blant barn og unge. Senere var det også mulig å låne med seg plater hjem.
Ny teknologi Telefon I 1961 ble det søkt om å få montert telefon i sentralbiblioteket på Kolbotn: Fra høyere bibliotekkyndig hold blir det framholdt verdien av å ha telefon på bibliotekene. Slik at en f.eks. straks kan få klarlagt mulighetene av å kunne hjelpe våre låntakere (våre kunder) med bøker fra Fylkets sentralbibliotek, fra Deichmanske eller fra Universitetsbiblioteket. Skrivemaskin og regnemaskin I 1966 ble det argumentert for behovet for bl.a. skrivemaskin og regnemaskin i biblioteket: det var uomgjengelig nødvendig å få samlingene best mulig utbygget ved bl.a. å få disse ordentlig kartotekført. Til dette var det nødvendig å anskaffe skrivemaskin, regnemaskin og annet kontorinventar - fra søknad om ekstrabevilgning
Kari Hjelde biblioteksjef 1970-1995 Kari Hjelde (født 1942) forteller: Jeg ble først ansatt som barnebibliotekar i 1968, to år etter at jeg var ferdig på Bibliotekhøgskolen. Brita Heggelund var den første fagutdannede biblioteksjefen. Da hun sluttet i 1970, overtok jeg som biblioteksjef. Da jeg begynte på Oppegård bibliotek, var biblioteket i Menighetshuset. Lokalene i Menighetshuset ga grunnlaget for den profilen biblioteket har i dag og et mer moderne bibliotek. Selve biblioteklokalet ble innredet og planlagt med en større hensikt enn tidligere. Man fikk egne barneplasser, lyttestasjoner og dessuten kontorer til de ansatte. Selv om det var små forhold, var det bra innredet etter den formen på biblioteket vi kjenner fra i dag. Vyene var store, og det ble satset på mange områder. Blant annet Boken-kommer-tjenesten og eventyrstund for barn.
Husker du fru Wisting? Til å begynne med var det utlånsstyrere som betjente folkeboksamlingen. Sara Wisting er utlånsstyreren med lengst fartstid. Hun begynte å jobbe ved Oppegård bibliotek i 1947, og feiret 25-årsjubileum i 1972. Hun fikk stadig utvidet stillingen sin, og fikk fast ansettelse som bibliotekar i 1961. Fru Sara Wisting er en meget dyktig bibliotekar og så vidt vi forstår også meget godt likt av publikum. Hun har gjennomgått flere kurs innenfor bibliotekyrket. Bibliotekar Ann Lisbeth Morris (f. 1950) forteller: Da biblioteket lå i Menighetshuset, leste jeg 14 bøker i uken, altså 2 per dag. Så det sier seg selv at jeg leste ut hele barnesamlingen etter hvert. Til slutt måtte faren min spørre fru Wisting pent om jeg også fikk låne voksenbøker. Det var hun meget skeptisk til. Hun kontrollerte nøye det jeg lånte fra voksenavdelingen. Hun kom også med noen forslag til hva jeg kunne låne. Fru Wisting var ellers meget streng. Vi måtte av og til vise hendene våre, slik at hun kunne se om de var rene nok til å kunne ta i bøkene, og vi måtte alltid være stille. Det var strengt på biblioteket den gangen. Kanskje slik mange i dag tror et bibliotek fortsatt er. Selv om fru Wisting var streng, ble hun etter hvert en stor inspirator for meg. Jeg er glad jeg fikk jobbe sammen med henne da jeg var praktikant i 1976. Hun var dyktig og flink med bøker. I ettertid har jeg tenkt mye på henne. Hun var flink til å formidle hvis det var bøker hun likte.
Husker du Fru Wisting? Fru Wisting