Internasjonal og norsk økonomi Noe mer alvorlig er på gang Av Ole Berrefjord, TOPPLEDERSKAP Berrefjord & Thomassen AS, 21. Juni 2013 Utover våren har verdensøkonomien slakket ytterligere ned på tempoet. Totalbildet er at toget snarere er på vei til enn fra stasjonen, og at det brygger opp til noe mer alvorlig. Det var rimelig labert for et halvt års tid siden, og signalene fra de toneangivende økonomiene peker nå i enda svakere retning. Kina er fortsatt i teten, men takten er avtakende og vekstforutsetningene mer usikre enn tidligere. EU-landene befinner seg rundt nullpunktet, mens det meldes riktignok noe nølende - om lyspunkter for den amerikanske økonomien. Med sin svært ekspansive økonomiske politikk siste halvåret har Japan blitt tydeligere i det internasjonale bildet, men skepsisen til regjeringens linje er økende. I tunge fremvoksende økonomier som Brasil, Sør-Afrika, Russland og India skjerpes de økonomiske og politiske utfordringene. I tilbakeblikk kan det konstateres at verdensøkonomien etter finanskrisen har lagt seg på en lavere vekstbane. Det kan i det lange løp tolkes som en sunn, men for mange svært smertefull konsolidering, etter år med gjeldsbasert vekst i OECD landene og eksportbasert vekst i de fremvoksende økonomiene. Flere tegn, og først og fremst den økende arbeidsledigheten blant unge, politisk uro som ytrer seg i stadig flere land, og for svak og for treg omstillingsevne i de vestlige landene, peker imidlertid klart i negativ retning. Utover våren har det blitt tydeligere at også Norge kan stå overfor noe langt mer alvorlig. Etter fem år ganske så på utsiden av problemene som våre handelspartnere strir med, faller nå utenrikshandelen, veksttakten avtar og arbeidsledigheten tenderer opp. Mye kan bli forandret i løpet av de nærmeste månedene. VERDENSØKONOMIEN SAKKER NED De siste prognosene for verdensøkonomien går ut på at veksten i 2013 vil ligge på snaut 3 prosent. Dette er lavt, og prognosene ligger lavere enn for bare kort tid siden. Det viser at verdensøkonomien bremser, mens situasjonen i arbeidsmarkedet og i befolkningene burde ha tilsagt at det ble trått på gassen. Problemet er at myndighetene i de store forbrukslandene er mest opptatt av å stramme inn og kutte kostnader. Håpet var at økonomiene nå skulle ha kommet i et nytt positivt spor - etter først å ha dempet effektene av finanskrisen med en betydelig dose finanspolitikk, for så å følge på med lavrente og ekspansiv pengepolitikk. Tanken var at disse operasjonene dels skulle lede til, dels bli supplert av såkalte strukturelle tiltak og reformer. Men dette er en type tiltak som økonomenes trylleformler ikke får taket på. Her er det andre politiske og institusjonelle krefter som rår, selv om fellesnevneren selvfølgelig er den samme: Penger.
Så her står vi, midtveis i 2013. IMF og OECD finner det nødvendig å skjerpe budskapet, og melder om en svært åpen og skjør situasjon. Det oppfordres til mer nennsomhet i innstrammingspolitikken, fortsettelse av den offensive pengepolitikken, disiplinering av finansmarkedene, fortgang i reformtiltak som kan bedre statsgjeldsutviklingen på lengre sikt, tiltak mot arbeidsløshet, omstillinger innenfor offentlig og privat sektor, og økt vekt på investeringer til utdanning og infrastruktur. For så vidt velkjente toner. Risikoen er at anvisninger av denne type fortsatt er rimelig ok i manusene, men at budskapet ikke biter på realøkonomien, og at verdensøkonomien beveger seg inn i en ny og ennå ukjent situasjon. Ungdomsledigheten er nå på over 25 prosent i ni OECD-land. Det er en dramatisk økning siden 2007. En av fem personer mellom 15 og 24 år er helt utenfor, det vil si utenfor arbeid eller utdanning. Det dreier seg om over tjue millioner mennesker, og i tillegg deres familier. Hva om mange av disse aldri kommer i arbeid? Hva om tallet de nærmeste årene fortsetter å stige, og at en stadig større andel av ungdomskullene faller utenfor? KINA NEXT Kina har gjennom noen tiår vært globaliseringens store vekstvinner. Med sin enorme befolkning har landet evnet å pøse på med billig arbeidskraft som i kombinasjon med en rask industrivekst, har tatt kraftig for seg av etterspørselsveksten i de vestlige landene. I tillegg har handelen mellom Kina og landene i Sørøst Asia også økt, og sammen med den innenlandske etterspørselsveksten, har dette skapt en kinesisk økonomi i hurtigtogsfart. Landet er ennå langt bak USA i inntekt, men farten er større, og de spiser time for time inn på forspranget. Møtet nylig mellom supermakt presidentene Barack Obama og Xi Jinping bekrefter
situasjonen; det er skjebnefellesskapet og rivaliseringen mellom disse to og muligens også Tyskland inkludert - mye kommer til å dreie seg om i årene framover. Men farten avtar også for Kina. Nå må landet i langt større grad enn tidligere stole på innenlandsk etterspørsel for å opprettholde tempoet. Svakere eksport, innenlandske lønnsøkninger og konkurranse fra nye fremvoksende økonomier legger et press på de kinesiske lederne og kommunistpartiet. Svekkelsene må kompenseres av at de kinesiske husholdningene øker etterspørselen, og at mer av investeringene rettes mot innenlandske vareog tjenestebehov. Dette er en nødvendig, men krevende oppgave. Eksportvekstens og industrialiseringens dynamikk skal erstattes av en langt mer sosial og innenrikspolitisk dynamikk. For å mestre dette trengs modernisering av detaljhandelen, avbyråkratisering i tjenestesektorene, jevnere inntektsfordeling, sosiale boligmarkeder og mer transparente og tillitskapende kredittsystemer. Slik sett står Kina foran et institusjonelt reformbehov som er mer fundamentalt og antakelig enda mer krevende enn de utfordringene som europeerne og amerikanerne står overfor. I en fellesuttalelse fra en konsultasjon IMF hadde med kinesiske myndigheter i slutten av mai, er dette satt i fokus: Taken together, these measures represent a challenging reform agenda that will require strong determination and administrative capacity to implement. The authorities repeatedly emphasized that they are fully aware of those challenges, as they are of the need for a decisive new round of reforms to shift the economy onto a more balanced and sustainable growth path. Their success will benefit both China and the rest of the world, reflecting the growing importance of China and its integration with the global economy. IMF Mission Consultation Discussions with China 28.5.2013 USA HÅPER NERVØST PÅ BEDRING Tallene for amerikansk økonomi har gitt ulike signaler siste halvåret, men alt i alt er inntrykket at den kan være i ferd med å få tryggere grunn under føttene. Arbeidsledigheten er fortsatt svært høy (7,6 %), men utviklingen har riktignok med små skritt - gått i rett retning. Det er flere tegn på det. Gjeldsbyrden til husholdningene flater ut, boligmarkedet er i bedring og boligprisene tar seg opp igjen. Det er vekst i salg av varige goder, og detaljhandelen ventes å stige. BNP-veksten for 2012 som nå er anslått til drøyt 2 prosent, ligger for 2013 an til å bli på 2,8 %. Men situasjonen er skjør. Innstrammingene på de føderale budsjettene og i enkeltstatene kan undergrave veksten, og det gjenstår ennå å se hvordan disse kuttene vil slå ut. Hva den trøblete politiske prosessen i Washington kommer fram til når det gjelder å mestre utviklingen i statsgjelden, er heller ikke avklart. I tillegg bidrar svakere eksportimpulser til å dempe forventningene. Derfor rettes mye av oppmerksomheten i finansmarkedet mot sentralbanken; hvor lenge vil den følge sin ekspansive pengepolitikk? Og når innstrammingen starter, i hvilket tempo vil den redusere pengeflommen? Antydningene går ut på at det kan komme nedtrapping ut over
høsten, eventuelt tett inn mot eller i samband med at Ben S. Bernankes funksjonstid løper ut i januar 2014. Samlet sett taler situasjonen i økonomien for at en nedtrapping ikke bør komme for brått og bratt. JAPAN DRIVER RISKY BUSINESS Tross relativt mager økonomisk utvikling de siste 20 årene er Japan verdens tredje største økonomi, rett bak Kina som passerte Japan for få år siden. Det har vært lett å undervurdere landets betydning når krisen i Euroen, den politiske striden i Washington og den kinesiske ekspansjonen trekker til seg oppmerksomheten. Skyggetilværelsen opphørte da den nyvalgte statsminister Shinzo Abe for et halvt års tid siden iverksatte sin offensive, patriotiske trippel strategi for å gjenvinne vekstevnen og styrke landets posisjon, ikke minst vis a vis erkerivalen Kina. Satsingen besto av ekspansiv pengepolitikk og ekspansiv finanspolitikk som skulle understøttes av betydelige reformer i økonomien og samfunnslivet. De første effektene kom raskt, og hva vi må tro etter hensikten. Kursen på Yen falt, optimismen ble tent, børsene tok bølgen og pilene vendte oppover. I første kvartal i år var veksten 4,1 %. G-7 kameratene ønsket rett nok å sikre seg mot at Japan sparket i gang en devalueringsrunde, men ellers ble Abes dristige politikk godt mottatt. Det var da, for bare kort tid siden. Nå er inntrykket endret. De strukturelle reformene som etter hvert kom på bordet, virket ikke overbevisende på markedet. Det synes å bre seg en frykt for at Abes politikk kan ende i fiasko, og få som tydeligste resultat at Japan får en kraftigere rentebelastning på en statsgjeld som allerede er rekordhøy. I juli er det valg i Japan. Mye står på spill for Abe. EUROPA SKAL SLITE LENGE De svake økonomiske utsiktene for eurolandene som ble varslet for et halvt år siden, har stort sett blitt enda svakere. Det betyr at de grunnleggende problemene er som før, og at vanskene med å løse dem er blitt enda mer krevende. Det gjelder den økende arbeidsløsheten generelt, og den ekstremt høye ledigheten blant ungdom spesielt. Stagnasjon er bare forbokstaven, når situasjonen egentlig er at store deler av hvert ungdomskull som skal inn i voksenlivet settes på et sidespor; mange for å bli der for lang tid, og i verste fall for alltid. Vekstprognosene for Eurolandene er justert ned, og ligger nå på tilnærmet null vekst i 2013. Arbeidsløsheten er på sitt høyeste, 12,1 prosent. Dette er skuffende svakt, og lite tyder på at det vil bli bedre med det første. Det kuttes i kostnader, uten at det skapes noe nytt. Folk mister jobbene, men det er ikke nye jobber å ta fatt på. Innstrammingene svelger det som måtte være av vekstimpulser så lenge kjøpekraften i befolkningen er svak, banksektoren ikke har tilstrekkelig soliditet og tillit, og næringslivet er tilbakeholdne med nye investeringer. Situasjonen i EU utenom euroen er mye den samme. Storbritannia sliter rundt nullpunktet, Sverige merker svekkelsen i eksporten, Finland tenderer ned, og Danmark får heller ikke sving på hjulene. Problemets sammensatte karakter fordrer politisk kreativitet, ledelse og samarbeid innen og mellom land. Det gjøres tilsynelatende politiske anstrengelser hele tiden. Men også her synes
utsiktene å ha blitt mer usikre. Frankrikes økonomi blir mer og mer lik naboenes i sør, og avstanden til et langt stødigere Tyskland øker, både økonomisk og politisk. I tillegg kommer at det nå blir mindre euro og mer Tyskland for Angela Merckel, inntil det tyske valget er unnagjort i slutten av september. Totalbildet er at Europa kommer til å slite lenge, og at den politiske frustrasjonen og hva som kan komme ut av den, stiller EU-prosjektet som sådant og Brüsseladministrasjonen overfor meget krevende utfordringer. NORGE NÅ BLIR DET ALVOR Samhandelen med Europa står for 75 prosent av Norges utenrikshandel. Svakere internasjonal vekst, herunder en noe svakt nedadgående oljepris, har ført til at situasjonen og stemningsbildet i norsk økonomien har endret seg radikalt i løpet av vinteren. Dramatikken ligger ikke i de absolutte tallene, nedjusteringen av prognosene er foreløpig moderate. Det er erkjennelsen om vendepunktet som er det radikalt nye. Forestillingen om at problemene som handelspartnerne våre sliter med ikke biter på oss, er på vei ut. Inn brer det seg en uro for at det nå også skal være Norges tur til å kjenne piskesnerten. I tillegg har energirevolusjonen i USA brakt inn et nytt vesentlig usikkerhetsmoment med hensyn til framtidig oljepris og utviklingen i de europeiske gassmarkedene. Kort oppsummert er situasjonsbildet dette: Utenrikshandelen avtar, veksten nedjusteres, arbeidsledigheten tenderer litt opp og usikkerheten er påtagelig større når det gjelder boligpriser, kronekurs, renteutvikling og aktivitetsnivået både innen tradisjonelt konkurranseutsatte bransjer og i petroleumssektoren. FØLG MED - NORSK ØKONOMI Siden forrige konjunkturbarometer, januar 2013 hva skjer? Oljeprisen (Brent) har holdt seg i overkant av 100 dollar fatet gjennom hele vinteren og våren. Målt i norsk valuta ligger den nå på rundt 600 kroner, en nedgang på 32 siden mai 2012. Politisk usikkerhet, svakere verdensøkonomi, og spesielt et svakere tempo i Kina, kan legge en demper på prisutviklingen. Til tross for at politiske spenninger i Midt-Østen bidrar til å holde prisen oppe, tilsier mange forhold at vi i tiden framover vil kunne se oljepris lavere enn 100 dollar fatet. Kronekursen har dalt svakt utover våren, for så å gjøre et lite byks ned samme dag som Norges Bank 14. juni lot styringsrenten ligge fast på 1,5 prosent og nedjusterte rentebanen. Det ventes at kronekursen kan ta seg noe opp igjen, men faller oljeprisen under 100 dollar fatet, vil den antakelig holde seg i det litt lavere leiet vi nå ser. Situasjonen for kronekursen er mer åpen enn på lenge.
Renten er fortsatt historisk lav, og det ventes den å være ennå en stund. Norges Banks signaliserer at styringsrenten bør ligge i intervallet 1-2 prosent fram til Hovedstyrets neste rapport som kommer 19. september 2013. Sentralbanksjefen understreker samtidig at det er stor forskjell mellom styringsrenten og renten ut til publikum. Pengemarkedspåslaget og bankenes prispolitikk kan fortsatt bidra til å øke utlånsrentene for bedrifter og husholdninger. Bedriftenes forventninger. Næringslivet fortsetter å tape kostnadsmessig konkurranseevne. Dette, sammen med lavere vekst hos våre handelspartnere, har ført til at bedriftene nedjusterer sine forventninger og holder igjen på investeringer. For de petroleumsrelaterte bransjene er aktiviteten fortsatt høy, men veksttakten i ferd med å avta. Husholdningene i Norge. Svakere internasjonal vekst slår ikke like sterkt og direkte inn hos husholdningene som i deler av bedriftslivet. Lønnsveksten ble moderert i årets oppgjør, men det er likevel noe å gå på. Forventet lønnsvekst i 2013 er 3,2 prosent, tilsvarende reallønnsøkning på 2 prosent mot 3,3 prosent i 2012. Det er også vekst i stønader til husholdningene. Boligprisene. Til tross for at boligprisene har steget kraftig gjennom mange år, og at husholdningenes gjeld vokser mer enn inntekten, er rentebelastningen relativt moderat. Risikoen for husholdningene ligger først og fremst på inntektssiden, og så lenge denne risikoen oppleves å være lav, vil boligprisene kunne fortsette å stige. Brer det seg en mer allmenn usikkerhet om framtidig inntektsevne, og denne slår inn i boligmarkedet, vil det føre til et radikalt trendskift og reduserte boligpriser. Arbeidsledigheten Ledigheten tenderer litt oppover. Den slår først og fremst inn blant unge og i gruppen under førti år, og det er innen tradisjonell eksport, varehandel, bygg og anlegg det merkes mest. Analytikerne mener arbeidsledigheten vil øke til over 4 prosent i 2016 (DNB, 22.4.), fra rundt 3 prosent i dag. Innvandring. Befolkningsveksten har aldri vært så høy som den vi har hatt i årene etter 2006. De ferskeste noteringene fra SSB viser at innvandrere sto for nesten hele sysselsettingsveksten i Norge fra 4. kvartal 2011 til 4. kvartal 2012 i alt 27 000 personer. Tallene for første kvartal i år tyder på at tempoet i innvandringen er dratt litt ned. Det er et åpent spørsmål i hvor sterk grad svakere økonomisk vekst vil slå ut på innvandringen. INTERNASJONAL ØKONOMI Det økonomiske utviklingsbildet i USA. Det ventes moderat vekst, drøyt to prosent i år og drøyt 2,5 prosent neste år. Arbeidsløsheten vil holde seg høy, og neppe bikke under 7 prosent. Sammen med den varslede nedtrappingen av sentralbankens ekspansive pengepolitikk, bidrar kuttene i offentlige budsjetter og svake eksportutsikter til å opprettholde høy usikkerhet om vekstevnen i amerikansk økonomi.
Situasjonen i EU. Stikkordet er økonomisk stagnasjon. Samlet sett er det nærmest nullvekst i eurolandene, og det er lite som tyder på at veksten tar seg raskt opp. Arbeidsledigheten er på over 12 prosent og den vil fortsette å vokse. Europa er nå sinken i det globale vekstbildet, og landene er i ferd med å omstilles til en ny virkelighet. Her dreier det seg ikke om å gjenvinne en sterk posisjon, men om å skape en ny. Det er krevende, og det vil ta tid. Vekstanslaget for de fremvoksende økonomiene utenom Kina er anslått til fire prosent i år og 4,5 % neste år (Norges Bank, juni 2013). Dette er svakere enn de senere årene. Det samme gjelder for Kina, der prognosene er dratt ned noen få hakk, til å ligge rundt 7,5 prosent som tilsvarer de kinesiske myndighetenes nedre ambisjonsmål. Svakere vekst i disse landene varsler om økt politisk spenning også innenfor de fremvoksende økonomiene. Dette bidrar til å skjerpe usikkerheten for verdensøkonomien sett under ett. Kilder: - DNB Våroppdatering, 22.4.2013 - Economist, June 8 th 2013, The Economist poll of forecasters, June averages - Handelsbanken, Capital Marktets, Konjunkturrapport 11. april 2013 - Handelsbanken, Monthly Macro Update, June 5, 2013 - IMF, Policy Steps Towards a Full-Speed Global Economy, Christine Lagarde, June 4 th, 2013 - IMF, Mission Completes the 2013 Artivle IV Consultation Discussions with China - NAV, Arbeidsmarked, 3.5.2013 - NHO, Økonomisk overblikk 2/2013. Publisert 11.6.2013 - Nordea Økonomisk oversikt, 19.3.2013 - Norges Bank, Forventningsundersøkelsen mai 2013 - Norges Bank, Pengepolitisk Rapport nr. 1/2013 - Norges Bank, Pengepolitisk Rapport nr. 2/2013 - OECD Countries commit to action plan to tackle youth joblessness, OECD, 30.5.2013 - Statistisk sentralbyrå, Konjunkturoppgangen tar et hvileskjær, 7.3.2013 - Statistisk sentralbyrå, Sysselsetting blant innvandrere, 20. juni 2013 - Statistisk sentralbyrå, Utenrikshandel med varer mai 2013, 17. juni 2013-06-23 - Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 3/2013, Konjunkturtendensene 30.5.2013