PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP Kunnskap og gode råd om krisereaksjoner fra SOS International
Krisereaksjoner Alle reagerer på voldsomme opplevelser men ikke alltid på samme måte. Voldsomme opplevelser vil typisk snu opp ned på de vante reaksjonsmønstrene, og kan medføre sjokk-, stress- og krisereaksjoner. Hvordan man ser seg selv og omverdenen er snudd helt på hodet. De vante forestillingene og handlemåtene slår ikke til. En sjokkerende opplevelse og en krisereaksjon Å være i krise er en usedvanlig tilstand. Den er dramatisk og utover det normale, men den hører allikevel til i det normale livet. Alle kan forvente å oppleve en slik tilstand én, noen få eller flere ganger i løpet av livet. (Bo Jacobsen i Livets dilemmaer, 2009) En krisereaksjon er en reaksjon på en sjokkerende eller ubehagelig opplevelse, f.eks. trusler, vold, konflikter, dødsfall, avskjedigelse. Krisereaksjonen setter de vanlige reaksjonene midlertidig ut av funksjon. Krisereaksjonene varierer over tid. Det er snakk om en prosess som oftest ender med at den kriserammede vender tilbake til sin normale tilstand ofte med et arr på sjelen. Fra omgivelsene kan det være en forventning om sterke reaksjoner hos den kriserammede. Det kan det også være, og det er helt normalt. Hos andre kriserammede er reaksjonene relativt stillferdige, og det er også normalt. Selve den sjokkerende opplevelsen En sjokkerende opplevelse kan skape kaos i tanker og følelser. Noen gripes av forvirring og panikk, og kan være ute av stand til å vurdere situasjonen og handle. Andre vil være i stand til å handle automatisk og tilsynelatende rolig. Andre igjen vil få en følelse av at det hele er uvirkelig og kanskje foregår i slow motion. Det kan komme en rekke fysiske symptomer som tørrhet i munnen, hjertebank, kvalme, svimmelhet, tendens til å svette eller fryse. Enkelte reagerer ikke med det samme reaksjonen kommer først senere. Rett etter opplevelsen Når den sjokkerende opplevelsen nettopp er overstått, og man føler at man er i sikkerhet, kan det komme andre, sterke reaksjoner. Det kommer ofte psykiske og kroppslige reaksjoner som gråt, skjelving i hele kroppen, svimmelhet, magekrampe, kvalme, hodepine osv. Det kan tolkes dom en måte for kroppen å bli kvitt opphopet spenning på. Etterreaksjoner Etter noen dager avtar selve sjokkreaksjonen, og det vil komme noen uker med etterreaksjoner. Etter en måned vil de fleste reaksjonene ha avtatt, og man vil gradvis få det bedre. Vanlige etterreaksjoner er: Plutselig uro i kroppen Angst Hjertebank Trøtthet og søvnproblemer kroppen er stadig i alarmberedskap Tankene kretser rundt det som skjedde, og kanskje også hva som kunne ha skjedd: Kunne man selv ha gjort noe for å unngå hendelsen, eller var man kanskje rett og slett skyld i den? Det er veldig forstyrrende tanker som selv om de er helt normale nedsetter konsentrasjonsevnen. Noen vil gjøre sitt ytterste for å ikke tenke på hendelsen. De vil prøve å unngå alt som kan minne dem om hendelsen, f.eks. steder, ting, kontakt med de menneskene som har forbindelse med hendelsen. Erkjennelsen av hva som virkelig skjedde, blir etterhvert tydeligere. Følelsen av uvirkelighet avtar. Man husker kanskje nå nye detaljer fra hendelsen. Dette kan fremkalle sterke følelser, og man kan svinge mellom å være sårbar, ulykkelig og sint på sine nærmeste, fordi man kanskje føler at de ikke forstår hvordan man har det. Noen føler at omgivelsene ikke forstår dem, og unngår kontakt. I noen tilfeller mister den kriserammede rett og slett lysten til å være sammen med andre, og isolerer seg. Andre reagerer helt motsatt ved i en periode å ha behov for tett kontakt med familie og venner også for å få hjelp til å komme gjennom hverdagens gjøremål.
Hva kan du som kriserammet gjøre selv? RETT ETTER 1 2 3 Du bør først og fremst ikke være alene. Du har behov for å bli fulgt hjem fra ulykkesstedet. Du bør ha noen hos deg hele døgnet. Kanskje må du ha hjelp til å kontakte noen som kan være hos deg. Spesielt den første natten er det viktig at du ikke er alene. Fortell hva som har skjedd gjerne flere ganger, hvis du kjenner at du har behov for det. Men hold fokus på fakta og be evt. om informasjon fra andre for å få oversikt over hele hendelsesforløpet. Du har behov for ro og omsorg. 4 5 La den personen som er hos deg, ta seg av de praktiske tingene som f.eks. avlysing av avtaler, hente barn fra barnehage/skole, handle, kontakte andre hjelpepersoner. For du har sikkert vanskelig med å få oversikt over situasjonen og bestemme hva som må gjøres. Unngå, så vidt mulig, å sove i timene rett etter hendelsen. Unngå også å ta sovemedisin den første natten. Søvn rett etter kan gjøre at den sjokkrammede hendelsen fester seg i hukommelsen på lengere sikt. SENREAKSJONER 1 Selv om du kanskje syns at familie, venner og kolleger ikke helt kan forstå deg, kan det være godt for deg å fortelle dem om opplevelsen mange ganger. Det kan være en god måte å bearbeide opplevelsen på. Du er kanskje ikke vant til å forlange andres oppmerksomhet, men her er det på sin plass. 4 2 3 Du må være forsiktig med å bruke alkohol og beroligende midler. Økt forbruk kan stoppe din bearbeiding av hendelsen. Dessuten er det en fare for at det kan utvikle seg til en avhengighet. Husk at andre ikke kan vite når og hvor mye du har behov for å snakke. Du må selv si fra, for noen mennesker vegrer seg kanskje for å spørre om hendelsen for å ikke belaste deg. 5 Du har kanskje vanskelig for å vurdere når du kan begynne å jobbe igjen, hvis den sjokkerende opplevelsen skjedde på jobben. Det er noe, du kan snakke med fastlegen din om. Det kan være vanskelig å begynne på jobben igjen, hvis du har vært sykemeldt i lang tid. For noen er det godt å komme på jobb igjen relativt raskt. Du kan be om å bli skånet for oppgaver som krever stor konsentrasjon, eller kan minne deg for mye om den sjokkerende opplevelsen. Hvis du er veldig usikker på om du har det bra nok til å starte på jobb, kan det være en god idé å snakke med en psykolog om det. Du kan få problemer med å sove om natten. Hvis du har sovet for lite, eller nesten ikke i det hele tatt, mer enn noen dager, kan du snakke med fastlegen din om å få sovemedisin i en kortere periode.
Når skal man søke profesjonell hjelp? Du bør søke profesjonell hjelp, hvis du ikke merker en tydelig bedring i løpet av den første uken etter hendelsen. Du bør også søke hjelp hvis: Du føler at både du og dine omgivelser er forandret Hverdagen føles uvirkelig Din konsentrasjon og hukommelse fungerer dårlig Det kan dreie seg om en akutt belastningsreaksjon. Hendelsen kan også medføre en mer alvorlig belastningsreaksjon: Posttraumatisk stresslidelse (PTSD - Post-Traumatisk Stress Disorder), som du så absolutt må søke profesjonell hjelp for. Det kan være snakk om PTSD, hvis dine etterreaksjoner ikke er avtatt etter 4-6 uker. Bruk derfor tidspunktet fire uker etter hendelsen til å gjøre opp status: Hvis du fortsatt er i alarmberedskap og har angst, og hvis du er bekymret for at du er i ferd med å bli gal, må du søke profesjonell hjelp. Hva kan du som kollega gjøre? Ved en sjokkerende opplevelse på arbeidsplassen kan den rammede få god og rask psykologisk førstehjelp fra sine kolleger. RETT ETTER Ikke la din sjokkrammede kollega være alene. Vis omsorg og nærvær. Ta over praktiske beslutninger. Sørg for at relevante personer blir informert. Hvis det er snakk om fysisk skade, så sørg for legehjelp. Ledsag evt. selv din kollega. Sørg for at din sjokkrammede kollega blir fulgt hjem, og at det er noen hos vedkommende det første døgnet. Snakk beroligende og omsorgsfullt med din sjokkrammede kollega. Du bør unngå å fokusere på sterke følelser i samtalen, fordi et høyt følelsesnivå kan holde fast på og forsterke de belastende minnene. Få heller din kollega til å snakke om fakta fra hendelsen. Det kan hjelpe med bearbeidingen å få satt sammen bruddstykker av forløpet til et sammenhengende forløp. Mange sjokkrammede husker nemlig ikke hele hendelses forløpet og kanskje heller ikke rekkefølgen. Gi oppmuntring til å skrive ned hendelsesforløpet. Snakk om muligheten for å få hjelp av psykolog. Du kan selv bli psykisk påvirket av å være tett på situasjonen. Det er en god idé å snakke med andre kolleger og venner om det. ETTER UKER/MÅNEDER Din kriserammede kollega har kanskje ikke overskudd til å kontakte deg eller andre kolleger. Det er derfor en god idé å ta initiativet selv. Ikke spør direkte om det som har skjedd. Din kollega kan ha behov for å snakke om hendelsen gjentatte ganger. Det kan fortsatt være behov for å tilby praktisk hjelp. Det kan være avlastning for spesielt krevende oppgaver i noen dager/uker. Lag klare avtaler om dette. Det bør være relevant avlastning, ikke overbeskyttelse. Det kan bli snakk om å hjelpe din kollega med å skrive en anmeldelse av arbeidsskade, hvis det er aktuelt. Avtal med de øvrige kolleger hvem som primært støtter, og hvordan de andre kan bidra konstruktivt. Avtal alltid et nytt tidspunkt for kontakt.
Hva kan du som profesjonell hjelper gjøre? Dette avsnittet henvender seg til profesjonelle hjelpere som ikke til daglig jobber med krisehjelp. Det kan være snakk om både kriserammede medarbeidere og klienter (voksne og barn). Mange av rådene under de andre overskriftene kan også brukes her. RETT ETTER Snakk beroligende og omsorgsfullt med den sjokkrammede medarbeideren eller klienten. Du bør unngå å fokusere på sterke følelser i samtalen, fordi et høyt følelsesnivå kan holde fast på eller forsterke de belastende minnene. La heller medarbeideren/ klienten snakk om fakta fra hendelsen og selv gi relevante opplysninger. Det kan hjelpe med bearbeidingen å få satt sammen bruddstykker av forløpet til et sammenhengende forløp. Mange sjokkrammede husker nemlig ikke hele hendelsesforløpet og kanskje heller ikke rekkefølgen. Vær oppmerksom på at ikke alle har behov for å snakke mye om opplevelsen. Nye forskningsresultater tyder på at det er fare for at de traumatiske minnene fester seg, dersom den kriserammede sover innenfor de første seks timene etter den sjokkerende begivenhet. Derfor bør det for sikkerhets skyld unngås å gi sovemedisin den første natten. Hvis din klient er et barn som er blitt utsatt for en sjokkerende opplevelse, vil barnets alder/utviklingstrinn påvirke dets reaksjonsmåte, og evnen til å forstå et hendelsesforløp utvikles med alderen. Dessuten er barn forskjellige mht. sårbarhet/robusthet. Mindre barn vil ofte, når de er blitt beroliget, spontant skifte fokus: leke, spille spill, se film. Det er en naturlig reaksjon som har en positiv virkning på etterforløpet. Hvis det er snakk om en ulykke, så sørg for å få barnet vekk fra stedet, vekk fra voldsomme synsinntrykk. Sørg, så vidt mulig, for at barnet er sammen med familiemedlemmer og venner, dvs. mennesker barnet kjenner og er trygg på. Lytt til barnet og aksepter dets følelser uten å bagatellisere. Gi omsorg, trygghet og ro samt forsikring om at det ikke er ytterligere fare (hvis det er realistisk). Reaksjoner hos barn under 5 år: Klynker, gråter eller skriker. Skjelver, ansiktsuttrykk preget av frykt. Klynger seg til nære voksne. Beveger seg formålsløst rundt eller blir helt stille. Foreldrenes reaksjoner betyr mye for barnets reaksjon. Reaksjoner hos barn mellom 6 og 11 år: Trekker seg unna sosialt. Bli irritabel eller aggressiv. Klager over fysiske problemer, f.eks. vondt i magen. Gir uttrykk for skyldfølelse. Får søvnproblemer. Reaksjoner hos barn mellom 12 og 18: Unngår alt som minner om hendelsen. Fysiske klager. Isolerer seg eller reagerer med sinne. Noen føler skyld, f.eks. over ikke å ha forhindret ulykken. I denne teksten er det fokus på umiddelbare reaksjoner. På lengere sikt er det flere reaksjoner i alle aldersgrupper som det kan være nyttig å kjenne til se f.eks. http://www.nimh.nih. gov/health/topics/coping-with-traumatic-events/index.shtml og http://www.krisepsyk.no/ Hva kan dere som foreldre gjøre? Det er viktig at dere tar dere av deres egne følelser, før dere kan støtte barnet/barna. Barn er utrolig gode til å lese ansiktsuttrykk og stemmeleier, spesielt små barn. RETT ETTER: Forklar barnet hva som har skjedd. Barn vil gjerne forstå det, men i sitt eget tempo. Fortell barnet at du sørger for at det ikke skjer mer (hvis det er realistisk). Fortell at ulykken ikke er barnets skyld. Fortell at det er i orden å være skremt, redd og å gråte (og ikke at det er best å beherske seg). La barnet snakke om sine følelser i sitt eget tempo.
I TIDEN ETTER: Forsøk å leve som dere pleier, og gjøre vanlige ting sammen. Det kan oppstå søvnproblemer. La barnet sove med lyset tent, evt. sove hos dere de første dagene. Kanskje vil barnet i en periode gå litt tilbake i utvikling, f.eks. sutte på tommelen eller tisse i sengen. Det går over når barnet føler seg trygg igjen. La barnet skrive om sine følelser, hvis det kan. La barnet tegne for å uttrykke sine tanker og følelser, men spontant og uten voksenbistand. Hvis dere vil lese om reaksjonene i forhold til barnets alder, se avsnittet for profesjonelle hjelpere. PÅ LENGERE SIKT: Krisereaksjonene blir normalt færre og svakere når barnet får trygghet og støtte, og det ikke er andre belastninger som bytte av skole, flytting, skilsmisse, osv. Men hvis barnet etter én måned, hvor det har vært ro og trygghet, fortsatt ikke fungerer som det gjorde før ulykken, eller utvikler nye symptomer, bør barnet vurderes av en krisepsykolog eller annen profesjonell helsearbeider med erfaring med barn. Kontakt fastlegen deres om dette. Symptomer dere skal være oppmerksomme på er: Flashbacks (gjenopplevelse av scener fra ulykken). Mareritt om ulykken. Økte søvnproblemer. Barnet unngår alt som kan minne om ulykken. Barnet trekker seg fra kontakt. Barnet har mistet interessen for ting som interesserede det hadde interesse for før ulykken. Er irritabel, ukonsentrert. Bli lett skremt. Barnet er trist og nedtrykt det meste av tiden. Les mer i artikkelen: Hvordan snakke med barn om ulykker og kriser, som kan hentes her: www.krisepsyk.no under temasider - Barn Hjelp til barn. Heftet er på norsk.
Om SOS International SOS International er den ledende assistanseorganisasjonen i Norden. Vi tilbyder bl.a. psykologisk rådgivning og kriserådgivning, og vi assisterer nordiske reisende i hele verden. Disse generelle rådene om krisereaksjoner er utarbeidet av SOS Internationals psykologer og er et supplement til vår personlige rådgivningstjeneste over telefon.