Regional FoU og innovasjon i Norge

Transkript

1 - 1 - Regional FoU og innovasjon i Norge Av Knut Onsager og Frants Gundersen. Med en mer kunnskapsbasert økonomi blir kunnskapsutvikling og innovasjon viktigere for økonomisk vekst og utvikling nasjonalt og regionalt. En innovasjonspolitikk som er godt tilpasset ulike regionale forutsetninger og muligheter får da økt betydning. Kunnskapsgrunnlaget for en slik politikk vil blant annet måtte bygge på regionale analyser av relevante og robuste data. SSBs utvidede FoU- og innovasjonsundersøkelse gir relevante data og enkelte muligheter for slike analyser. Deler av datagrunnlaget er brukt i et NIBR-prosjekt som nylig har analysert regionale variasjoner i innovasjon i Norge. I det følgende gis et lite utdrag fra prosjektet. Teori og internasjonal forskning Teoretisk og empirisk litteratur har over de siste tiårene gitt et sammensatt bilde av egenskaper ved, og forklaringer til, regionale variasjoner i innovasjon. Innenfor tradisjonell regionalteori var søkelyset mest rettet mot innovasjon som forskningsbasert teknologiutvikling med utspring i sentralt lokaliserte FoU-enheter før spredning til markedet og omlandet nærmest som ringer i vannet utover og nedover i by- og regionhierarkiet. Det organisatoriske perspektiv var her mye orientert mot den foretaksinterne arbeidsdelingen mellom FoU og produksjon, mens det geografiske perspektiv ble rettet mot hvordan dette også nedfelte seg i en romlig arbeidsdeling mellom sentrum og periferi. Innenfor nyere regionalteori har innovasjon som småstegsforbedringer og interaktiv læring innenfor nettverk og systemiske relasjoner mellom bedrifter fått langt større plass. Her legges det vekt på at nettverkene og relasjonene har ulike romlige strukturer og er mer uavhengig av etablerte sentralitetshierarkier. Ulike former for nærhet (sosial, institusjonell, kognitiv, fysisk) kan her bidra til å forsterke læring og lette innovasjonsprosessene. Videre forklares enkelttegioners innovasjonskapasitet og -mønstre ikke først og fremst av størrelse og posisjon innenfor nasjonale by- og regionhierarkier, men i større grad av regionsspesifikke egenskaper ved næringsog kompetansebasene, institusjonell kapasitet, kunnskapsflyt og innovasjonskoplinger både regionalt og overregionalt. Den innovasjonsorienterte regionalforskningen internasjonalt har vært noe fragmentert. Det er imidlertid et todelt bilde av virkeligheten som også formidles her. På den ene siden at nasjoners innovasjonskapasitet og -mønstre varierer mye mellom sentrum og periferi med henvisning til egenskaper ved henholdsvis storbyer, småbyer og spredtbodde utkanter. Mens storbyene ofte beskrives som dynamiske og kreative sentra med høy innovasjonskapasitet, blir småbyer og spredtbodde utkanter ofte beskrevet som lite dynamiske og innovative områder preget av tynne og ensidige miljøer fastlåst til tradisjonelle næringer i nedgang. På den annen side viser annen forskning at dette sentrum-periferi - bildet blir for enkelt. Innovative næringsmiljøer og klynger har vokst fram i mange småbyer og distrikter de senere tiårene, samtidig som det også finnes mellomstore og store byer med svak innovasjonskapasitet og vekstkraft. Samlet viser derfor forskningen internasjonalt at det pågår motstridende prosesser i dagens kunnskapsøkonomier; på den ene siden forsterker endel av storbyene sine gamle posisjoner og roller som innovasjonssentra og vekstpoler, mens det på den annen side videreutvikles og nyutvikles innovative næringsmiljøer som er forankret til en del mindre byer og distrikter. Innovasjonsressurser og mønstre i regiontyper etter sentralitet og størrelse Hva karakteriserer de regionale innovasjonsmønstrene i Norge, og hva er årsakene til disse? I det følgende skal vi først belyse dette med utgangspunkt i fem hovedkategorier av regiontyper etter størrelse

2 - 2 - (målt i antall arbeidsplasser) 1 før vi ser på et par mindre utvalg av de mest innovative og de minst innovative regionene. Om vi først ser på regiontyper etter størrelsen har de ganske systematiske ulikheter i kvantitet og kvalitet i strukturer og innsatsfaktorer, geografiske samarbeidsmønstre, barrierer mot innovasjon samt resultater (se tabell 1). Om vi starter med strukturene er det slik at variasjonene i nærings- og kompetansebasene foruten innslaget av kunnskapsintensive næringer, bedrifter og -institusjoner øker med næringsmiljøets størrelse. Det samme gjør innsatsfaktorene knyttet til næringslivets FoU-investeringer og bruken av høgere utdannet personell i næringslivet. Den regionale profilen på nevnte strukturer og innsatsfaktorer gjør at visse typer av innovasjonspotensialer også tendensielt vil øke med regiontypenes størrelse og sentralitet. Tabell 1 Indikatorer for ressursgrunnlag, innovasjonsrater og resultater i fem regiontyper (Datakilder: SSB/NIBR). Når det gjelder samarbeidsmønstrene til viktige innovasjonspartnere ser det ikke ut til at regiontypens størrelse spiller noen stor rolle: innovative bedrifter i alle regiontypene samarbeider gjennomgående med kunder, leverandører og kunnskapsinstitusjoner i sin innovasjonsaktiviteter. Innslaget av kunder som viktige samarbeidspartnere øker riktignok litt med økende sentralitet, og omvendt for leverandører. Samarbeidsmønstrenes geografiske utstrekning viser imidlertid større forskjeller. Internasjonalt samarbeid er mye viktigere for innovative bedrifter i sentrale strøk enn i perifere strøk, mens det er omvendt for nasjonalt samarbeid. Når den internasjonale orienteringen øker med regiontypens sentralitet skyldes det primært at innslaget av store foretak, hovedkontorer og FoU-intensive virksomheter også øker med sentraliteten. Det er imidlertid det regionale nærområdet som er det viktigste samarbeidsområdet ved innovasjon uavhengig av regiontypens størrelse. Geografisk nærhet mellom partene er altså fortsatt svært viktig for innovasjon uavhengig av regionmiljøets størrelse og næringsspesialisering. Utover disse aggregerte mønstrene skal det understrekes at datagrunnlaget også viser at de fleste innovative bedriftene inngår i komplekse relasjoner og samarbeid til ulike partnere (leverandører, kunder, kunnskapsinstitusjoner) og geografiske områder (regionalt, nasjonalt, internasjonalt) samtidig. 1 Dvs alle landets 162 BA-regioner er fordelt etter størrelsen på næringsmiljøet (antall arbeidsplasser), og dette er stort sett også sammenfallende med sentralitet.

3 - 3 - Tabell 2 Andel bedrifter med innovasjonssamarbeid i ulike områder av alle bedrifter med innovasjonssamarbeid Prosent (Datakilde: SSB/NIBR) Lokalt/regionalt Landet for øvrig Internasjonalt Ande l(%) av bedriftene med samarbeid i ulike områder Hovedstadsreg Storbyreg Mellomst.byreg Småbyreg Småstedsreg Landet Innovative bedrifters lokalisering Når det gjelder faktorer som hemmer innovasjon er mangel på informasjon om teknologi og marked, tidligere innovasjoner samt mangel på samarbeidspartnere, det som oftest oppgis som viktig. Dette gjelder gjennomgående for innovative bedrifter i alle regiontyper med unntak for småstedsregionene. Der er problemer med å holde på og rekruttere kvalifisert arbeidskraft, foruten tidligere innovasjoner, de klart viktigste faktorene som hemmer innovasjon. Det gjennomsnittelige barrierenivået for alle faktorer øker ellers med regiontypens fallende sentralitet/størrelse. Når vi så ser på enkelte indikatorer for utfall og resultater viser de for det første at andelen bedrifter med produkt- og/eller prosessinnovasjoner samt andelen bedrifter med radikal innovasjon (målt i patenter) øker med regiontypens størrelse og sentralitet (se tabell 1). Det samme gjelder også nyetableringsrater, nettotilvekstrater av bedrifter samt bruttodynamikk i bedriftspopulasjonene. De sistnevnte sier primært noe om fornyelses- og vekstevnen i bedriftspopulasjonene uten at vi vet noe om fordelingen mellom innovatører og imitatorer blant de nyetablerte og nedlagte. Endelig ser vi at vekstratene i sysselsettingen i de innovative bedriftene øker mer enn de ikke-innovative bedriftene, og vekstratene i de innovative bedriftene øker igjen med økende sentralitet. Samlet er det altså store og systematiske forskjeller i regiontypenes ressursgrunnlag relatert til regiontypenes størrelse og sentralitet. Det er særlig store forskjeller i regiontypenes tilgang på FoU-ressurser, personer med UoH-utdanning samt typer av næringskompetanse. Det er videre markante forskjeller i regiontypenes resultater målt i innovasjonsrater, nyetableringsrater og vekstrater i sysselsettingen i innovativ sektor, som er differensiert etter det samme regionale mønsteret. Det er imidlertid større forskjeller i regiontypenes bruk av formelle innovasjonsressurser (FoU-investeringer, yrkesaktive med UoH-utdanning i næringslivet) enn det er i regiontypenes innovasjonsrater (utenom patenter). Dette har sammenheng med at en stor andel av industrien driver mest med inkrementell innovasjon basert på erfaringsbaserte kompetansebaser der innslaget av formell FoU og ansatte med høgere utdanning er mindre viktig. Mye av denne industrien er nettopp lokalisert i mindre sentrale byer og distrikter. Innovative regioner - noen fellestrekk og ulikheter Det er samtidig en stor spennvidde i innovasjonskapasitet blant landets regioner som delvis er uavhengig av sentralitet og størrelse. Vi har derfor sett litt nærmere på landets mest innovative regioner og belyst enkelte fellestrekk og ulikheter ved disse i forhold til de minst innovative regionene og landet som helhet. Utvalget

4 - 4 - har vi basert på en rangering av landets bo- og arbeidsmarkedsregioner (BA) 2 etter en innovasjonsindikator 3, og som avdekket en ganske stor spredning mellom BA-regionene i landet. De klart mest innovative regionene etter dette utvalgskriteriet er hovedstadsregionen og de fem småbyregionene Halden, Kongsberg, Ulsteinvik, Ørsta-Volda og Alta. Som to hovedgrupper av regioner med svært ulik størrelse er det er naturlig å først beskrive dem hver for seg. Det som da kjennetegner de mest innovative småbyregionene som aggregert gruppe sammenliknet med de fem minst innovative regionene i landet er da: Sterkere industrispesialisering 4. Et mer FoU-intensivt næringsliv, og samtidig høyere andel offentlig FoU-støtte til næringslivet. Flere innovasjonssamarbeider totalt sett til ulike partnere og geografiske områder, og høyere andel samarbeid med kunder og kunnskapsinstitusjoner. Lavere innovasjonsbarrierer blant innovative bedrifter. Høyere innovasjonsrater, nyetableringsrater, vekstrater i innovative bedrifter. Det som kjennetegner den mest innovative storbyregionen (Oslo) sammenliknet med de fem minst innovative regionene i landet er: Sterkere KIFT 5 -spesialisering, og ellers et større og mer variert næringsmiljø. Et mer FoU- og UoH-intensivt næringsliv, og samtidig en lavere offentlig FoU-støtte til næringslivet Større grad av internasjonalt innovasjonssamarbeid Lavere innovasjonsbarrierer blant bedrifter med innovasjon Høyere innovasjonsrater, nyetableringsrater og dynamikk i bedriftspopulasjonene. Felles for alle de innovative regionene i forhold til de minst innovative regionene er en sterkere spesialisering innenfor kompetanseintensive næringer (industri/tjenesteyting), høyere FoU-investeringer i næringslivet, FoU- og/eller UoH-institusjoner i nærområdet, rikere innovasjonsnettverk, lavere innovasjonsbarrierer samt høyere innovasjons- og vekstrater. Både innovative bedrifter og næringsmiljøet som helhet har større vekstkraft (målt i vekstrater for sysselsetting) i de mest innovative regionene sammenliknet med i de minst innovative regionene og landet som helhet. Dette indikerer en sammenheng på regionalt nivå mellom en høy andel innovative bedrifter, høyere vekstrater i sysselsettingen i gruppen av innovative bedrifter og til dels også innenfor en større del av næringsmiljøet som helhet. Dette kan forklares med at høy innovasjonsaktivitet ikke bare gir høyere sysselsettingsvekst i de innovative virksomhetene lokalt, men også i noen grad generer eksterne vekstimpulser til i en større del av det regionale næringsmiljøet. De innovative regionene er derimot ulike når det gjelder størrelsen og sentraliteten, type bransjespesialisering og -kompetanse, finansieringsprofilen (offentlig vs. privat finansiering av FoU i næringslivet) samt betydning av internasjonalt innovasjonssamarbeid. Dette illustrerer at det er flere veier til målet om høy innovasjonskapasitet. Når det gjelder finansieringen av FoU til næringslivet er altså den offentlig støtteandelen (særlig fra departement, direktorater, fylkeskommuner) klart høyere i de mest innovative småbyregionene både sammenliknet med de minst innovative småbyregionene og den innovative hovedstadsregionen. Nærings- 2 For å sikre et robust datagrunnlag for rangeringen ble basert på en avgrenset populasjon bestående av de 48 BA-regionene (av 162 regioner) som hadde over 100 bedrifter med i SSBs FoU- og innovasjonsundersøkelse (2008). Det innebærer at alle store og mellomstore byregioner inngår (18), 30 av 47 småbyregioner, men ingen av småstedsregionene (96) som har for få enheter. 3 Innovasjonsindikatoren er basert på gjennomsnittet for andelen innovative bedrifter og andelen sysselsatte i innovative bedrifter, og der en innovativ bedrifter må ha hatt produkt- og/eller prosessinnovasjoner mellom Unntaket her er Alta som ikke er industrispesialisert. 5 Kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting.

5 - 5 - miljøene i de innovative småbyregionene drar altså fordeler av en god tilgang på både private og offentlige FoU-midler. Dette skyldes nok en kombinasjon av en intendert regional- og distriktspolitikk, og av uintenderte regionale effekter av de nasjonale næringsrettede FoU-programmene (særlig i regi av departementer/direktorater og til dels forskningsrådet). Konklusjoner og vurderinger Den empiriske analysene gjenspeiler en tredeling av det regionale innovasjons- og vekstmønstrene i den ressursbaserte kunnskapsøkonomien som kjennetegner Norge. På den ene siden forsterkes storbyenes roller som vekstkraftige og innovative sentra i landet med særlig viktige roller som FoU- og innovasjonssentra for radikal innovasjon og nye næringer. Størrelse og sentralitet gir opplagte ressursfortrinn for denne typen innovasjon i en kunnskapsøkonomi. På den annen side er regionale innovasjonsmønstre og kapasitet generelt preget av betydelige regionale variasjoner som går uavhengig av størrelse og sentralitet. Disse regionale variasjonene skyldes i større grad ulikheter i regionenes næringshistorier, nærings- og kompetansespesialiseringer, institusjonell kapasitet samt rikdom av overlokale koplinger. Dette gjør at noen av landets mest innovative næringsmiljøer er lokalisert i en del småbyregioner, hvor bedriftene også gjerne inngår i regionale og nasjonale utviklingsmiljøer innenfor høyteknologi, energisektor, maritim sektor m.m.. Det er imidlertid en betydelig strekk i laget i den forstand at de fleste småby- og småstedsregionene har betydelig lavere innovasjonsrater og kapasitetet enn de nevnte, og ligger også betydelig under gjennomsnittet i innovasjons- og nyetableringsrater for landet. Sammenholdt med den internasjonale forskningen har Norge en del likhetstrekk når det gjelder tosidigheten i det regionale innovasjonsmønsteret. De regionale forskjellene i innovasjonsrater mellom sentrum og periferi er imidlertid ikke så store i Norge som det man ofte ser referert fra studier i andre land. En grunn til dette er nok at en god del av de mest innovative bedriftene og næringsmiljøene er spredt lokalisert til flere av landets småby- og småstedsregioner. Disse er utviklet i et historisk prosess forankret til ressursnæringer og relaterte teknologi- og servicenæringer. Over tid er disse næringsmiljøer blitt sterkere integrert i nasjonale og internasjonale kunnskapsnettverk og innovasjonskoplinger. Empirien fra Norge viser ellers at både tradisjonelle og nyere regionalteori har elementer med relevans om man skal forstå flersidigheten i det regionale innovasjons- og vekstmønsteret man har i Norge. Endelig understreker de store regionale variasjonene man har i ressursgrunnlag, innovasjons-mønstre og barrierer i Norge, betydningen av at man har en nasjonal, men regionalt differensiert, innovasjonspolitikk som er tilpasset ulike regioners forutsetninger og muligheter. Samtidig viser analysene at generelle utviklingstiltak for å styrke samarbeidet (regionalt, nasjonalt internasjonalt) om FoU og innovasjon, informasjonsflyt og kompetanseheving, fortsatt vil være fornuftige tiltak for å styrke innovasjons- og utviklingsevnen i alle regiontyper. En særlig stor utfordring blir å klare sikre rekruttering av kvalifisert personell til mange av de innovative bedriftene og miljøene som er lokalisert i småby- og småstedsregionene flere steder i landet. Politikk for å styrke småsteders og -byenes attraktivitet blir derfor en viktig del av en helhetlig regional utviklingspolitikk, som grunnlag for å videreutvikle og styrke innovasjonsevne og verdiskaping også utenfor storbyene i framtiden. Publikasjon: Gundersen, F. & K. Onsager (2011): Regional innovasjon og næringsutvikling. NIBR-rapport 2011:12,