Marimba- og vibrafonteknikk

Transkript

1 Marimba- og vibrafonteknikk Statistisk sett er det like mange tekniske utfordringer som det er verk i marimba- og vibrafonliteraturen. Hvert eneste verk inneholder sine særegne tekniske vanskeligheter. Likevel er det mulig - i et forsøk på å få en oversikt - å klassifisere de ulike problemene og samle dem i et sett med avgrensede kategorier. Det er to måter å gjøre dette på. Den ene måten er å ta utgangspunkt i de ulike måtene vi kan slå an stavene på - de ulike slagtyper og deres kombinasjoner - og å lage en klassifisering på grunnlag av disse. Leigh Howard Stevens har i sin bok Method of Movement beskrevet marimbateknikk på denne måten. Her beskriver han de ulike slagtypene i detalj og gir en metodisk serie med øvelser for å utvikle kontroll over dem. Det er en velskrevet og grundig bok som jeg varmt anbefaler. Den andre måten er å inndele teknikken etter musikalsk struktur. Forskjellige musikalske strukturer krever forskjellige bevegelsesmønstre. Disse lar seg klassifisere utifra hvilke og hvor mange muskelgrupper som er nødvendige for å utføre de forskjellige slagkombinasjonene. Disse to beskrivelsene utfyller hverandre og gir samlet et dekkende bilde av hva som er kjernen i marimba- og vibrafonteknikk. Marimba og vibrafon er to forskjellige instrumenter med hver sine særegenheter når det gjelder klangframbringelse og -behandling. Likevel har spilleteknikken på de to instrumentene så mange fellestrekk at jeg har valgt å omtale dem sammen her. Hensikten med å lage en slik oversikt er at vi i ett glimt kan få et overblikk over hovedområdene innen marimba- og vibrafonteknikken. Denne oversikten gir deg ikke råd om hvilke øvelser du bør øve på, men den indikerer hvilke problemområder du må være oppmerksom på når du på lang sikt skal bygge opp din teknikk og på kort sikt skal legge en plan for din daglige øving. De slagtypene Det fins uendelig mange måter å slå an en marimba- og vibrafonstav på. I sin søken etter det mest presise musikalske uttrykk benytter marimbaister og vibrafonister alle tenkelige anslagsmåter. Når det gjelder kunstnerisk uttrykk er det ingen regler for hvordan eller med hva man skal slå an en stav. Dagens komponister kommer stadig opp med nye måter for lydframbringelse på vibrafon og marimba i sine forsøk på å utnytte instrumentenes klanglige potensiale. Tross en uendelighet av anslagsvariasjoner er det mulig å skille ut noen grunntyper av anslag. Disse skiller vi ut på grunnlag av slagtypenes grunnleggende K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

2 bevegelsesmønstre og om vi holder to eller fire køller i hendene. Når det gjelder firkølleteknikk har jeg valgt å beholde Leigh Howard Stevens sin kategorisering som han presenterer i sin bok Method of Movement. Jeg finner hans presentasjon så gjennomtenkt og overbevisende at jeg ikke ser noen grunn til å gjøre andre tilføyelser til hans liste med 5 grunnslag enn å nevne dobbeltslag som en mulig egen kategori. Slagtypene er de samme for vibrafon som for marimba. På vibrafonen bruker vi i tillegg køllene til å dempe stavene med. Kølledemping er ikke en slagtype, men en spesialisert måte å bruke køllene på. Spiller vi med to køller, er det to grunnleggende slagtyper. 1. Enkeltslag 2. Dobbelslag Enkeltslag Med enkeltslag mener vi et enkelt fullt slag enten det utføres i tre trinn (preparationstroke-recovery) eller to trinn (stroke-recovery). Et to-trinns fullt slag kalles et «pison stoke» eller et «ned-opp slag». Et enkeltslag kan utføres på mange måter. Det utføres i hovedsak med håndleddet, eventuelt med tillegg av fingre og arm. Slaget kjennetegnes ved én håndbevegelse som resulterer i ett slag. Dobbeltslag Et dobbeltslag utføres med én håndbevegelse som resulterer i to slag i rask rekkefølge. Vi kjenner dobbeltslaget fra lilletrommeteknikken. Her er slagtypen tydeligere, i og med at det andre slaget oppstår ved at stikken spretter tilbake fra skinnet. Det er ingen sprett i en marimba- eller vibrafonstav, derfor må vi hjelpe det andre slaget med en rask liten håndledds- eller fingerbevegelse. Jeg er klar over at dobbeltslag på marimba og vibrafon kan være gjennstand for diskusjon. Spørsmålet er om det virkelig er snakk om et dobbeltslag eller om vi faktisk utfører to enkeltslag i rask rekkefølge, i og med at vi må bruke en aktiv håndbevegelse for å utføre det andre slaget; f.eks. «a full piston stroke» etterfullt av «a tap piston stroke», eller omvendt. Jeg mener det er grunnlag for å klassifisere dobbeltslaget som en egen slagtype. Dobbeltslaget gir en helt annen spillemessig følelse enn å spille to raske enkeltslag. Det gir også et annet klanglig resultat. Vi benytter dobbeltslag når vi spiller skalaer med kombinert håndsetting. En skala spilt med kombinert håndsetting vil føles og høres anderledes ut enn spilt med alternerende håndsetting selv om vi alltid etterstreber egalitet når vi øver kombinert håndsetting. En utstrakt bruk av dobbeltslag gir en følelse av en mer legato spillestil. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

3 Et dobbeltslag har fire betoningsmuligheter: betont - ubetont, ubetont - betont, ubetont - ubetont og betont - betont. Spiller vi med fire køller, er det fem grunnleggende slagtyper. Jeg bruker her de engelske betegnelse Leigh Howard Stevens bruker i sin bok. 1. Single Independent - inside - outside 2. Single Alternating 3. Double Vertical 4. Double Lateral - inside - outside 5. The independent roll Noen spesielle slagtyper: Musser roll eller «ripple-roll» Mandolin roll Deadstroke (kalles også drop- eller pressure-slag, eller ghosting notes). 1. Single independant "Single independent stroke" er et enkelt uavhengig slag med inner- eller ytterkølla. Det kalles uavhengig fordi den kølla som ikke spiller ideelt sett er urørlig og ikke representerer en tilleggsvekt eller påvirker den køllen som utfører slaget på noen måte. Med urørlig menes at den ikke har noen vertikal eller horisontal bevegelse, men kun roterer rundt sin egen akse. Spiller du med Stevensteknikk utføres slaget med en dreiebevegelse uansett intervallavstand mellom køllene. Melodiske linjer spilles like naturlig med alle køllene. Ved Burtonteknikk spilles musikalske linjer vanligvis med kølle 1 og 3. I høyre hånd holder man da køllene med en åpning på 90 og slaget utføres med en ned-opp håndleddsbevegelse. Køllene i venstre hånd holdes med en åpning på ca. 45 og slaget utføres med en dreiebevegelse. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

4 2. Single alternating Med single alternating menes at vi spiller enkeltslag med vekselvis inner og ytterkølla. Slaget utføres med en dreiebevegelse både for Stevens- og Burtonteknikk. Den foregående slagtypen karakteriseres ved at hver kølle skal være mest mulig uavhengig av den andre. Ved single alternating slag er køllene avhengig av hverandre; når den ene kølla går ned for å gjøre et slag løftes den andre til riktig slaghøyde, klar for neste slag. Det er viktig å merke seg at det er snakk om enkeltslag. Det betyr at det er en kort stopp mellom hvert slag. Det vil igjen si at det er et maksimum tempo for denne slagtypen. Over denne maksimumsgrensen går single alternating over til å bli independent roll; det korte stoppet mellom hvert slag opphører og bevegelsen blir en sammenhengende fram-og-tilbake-bevegelse. Hvis det kun er to slag, ett med innerkølla og ett med ytterkølla - eller omvendt -, vil disse to slagene gå over til å bli et double lateral når tempoet blir hurtig. 3. Double vertical Et double vertical slag er en slagtype der begge køllene treffer samtidig. Vi bruker det når vi skal spille intervaller med én hånd eller akkorder. Slaget utføres med en nedopp håndleddsbevegelse, eventuelt med tillegg av underarmen. Ved Burtonteknikk er det vanlig kun å bruke en underarmsbevegelse med et nærmest stivt håndledd når vi spiller store intervaller (oktaver). Vanskeligheten ved double vertical slag er å treffe begge tonene nøyaktig samtidig. Ved marimba er det viktig å være bevisst høydeforskjellen mellom de hvite og sorte tastene. Denne må kompenseres for i håndleddet. 4. Double lateral Et double lateral slag er en slagtype som består av to toner i rask rekkefølge som blir spilt av ytterkølla etterfulgt av innerkølla (double lateral outside) eller innerkølla etterfulgt av ytterkølla (double lateral inside). Slaget er en kombinasjon av double vertical og single independent slag. Det utføres i én bevegelse; først en ned-bevegelse med håndleddet som går over i en dreiebevegelse, og som resulterer i to toner. Slaget starter som et double vertical slag der de to køllehodene ikke har samme avstand til stavene. Den kølla som skal treffe først er nærmest stavene. Når den første kølla treffer staven gjøres en rask dreiebevegelse med håndleddet og det andre slaget utføres som et single independent slag. Det er viktig å merke seg at de to tonene må følge hverandre i rask rekkefølge. Er tempoet for langsomt vil slaget gå over til å bli to single independent slag. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

5 5. Independant roll Independent roll er en hurtig veksling mellom inner- og ytterkølla. Bevegelsen er en sammenhengende dreiebevegelse; en skjelving av håndleddet. Denne bevegelsen kan bare gjøres over et visst tempo. Blir tempoet for langsomt, går independent roll over i single alternating. Noen spesialslag Musser roll er en slagtype som brukes ved tremolospilling. Den er en variant av double vertical slag og utføres ved at innerkølla har større avstand til stavene og derved treffer noe senere enn ytterkølla. Dette gir en fyldigere tremolo med fire anslag i tett rekkefølge. Ulempen er at anslagene ikke er helt kontrollerbare. Man kan oppnå samme effekt, og ha en langt større kontroll over spredningen av anslagene ved å benytte outside lateral strokes. Mandolin roll utføres ved å plassere de to køllehodene i én hånd på over- og undersiden av staven. Ved å gjøre en rask opp-og-ned bevegelse vil du kunne lage en tremolo. Denne slagtypen fungerer best på én tone, men den kan også gjøres med et intervall. Mandolin roll fungerer best på de hvite stavene, men kan også gjøres på de sorte. Dead stroke er en slagtype der du lar køllehodet forbli på staven etter anslaget slik at vibrasjonene i staven dempes. Denne slagtypen brukes mye i jazzspilling. David Samuels bruker betegnelsen "ghosting notes" for denne slagtypen i sin bok A Musical Approach To Four Mallet Technique for Vibraphone. Andre betegnelser på denne slagtypen er drop- eller pressure-stroke. Dead stroke har størst effekt på vibrafon, men brukes også mye på marimba. Jeg vil tilslutt nevne dobbeltslaget. Det brukes i utstrakt grad i Burtonteknikk ved single independent slag i kombinert håndsetting, spesielt i skalaspill. Dobbeltslaget kan også brukes ved double vertical slag uansett teknikk. De ulike slagtypene er inngående forklart og supplert med tekniske øvelser i Bok 3. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

6 Marimbateknikkens 9 elementer Den russiske pianisten og pedagogen Heinrich Neuhaus har i sin bok The Art of Piano Playing inndelt pianoteknikken i 8 kategorier. Jeg finner hans klassifisering så fullstendig og så gjennomtenkt at jeg har adoptert den for marimba uten andre modifikasjoner enn at jeg har lagt til tremolo som et eget element. Listen kunne selvfølgelig vært mer detaljert og mye lenger. Jeg har f.eks. ikke tatt med treffsikkerhet og hastighet, noe som de fleste studenter er meget opptatt av og som mange opplever som det største tekniske problemet ved marimbaspilling. Men treffsikkerhet og hastighet vil komme av seg selv jo bedre du forstår de motoriske prinsippene som ligger bak spillingen. Selv om alle elementene i listen har sine spesielle vanskeligheter, kan den leses slik at de tekniske utfordringene blir større jo lenger ned på listen du kommer. Den er satt opp utifra en forståelse av at ting blir vanskeligere jo flere muskelgrupper som er involvert i utførelsen av slagene. 1. En tone 2. Grupper på 2 til 5 toner 3. Skalaer 4. Akkorder i arpeggio 5. Intervall 6. Akkorder i blokk 7. Tremolo 8. Store sprang 9. Polyfoni Element 1 - Én tone Som det første elementet velger vi den ene enkeltstående tonen. En enkelt tone, uten noe før og uten noe som følger etter, kan neppe kalles musikk, men den ene tonen kan sees på som et musikkens atom. Hvis du ikke greier å skape en vakker klang på én tone, vil du ikke greie å skape en vakker klang når du spiller mange toner i rask rekkefølge. Å kunne skape en vakker og variert klang er noe av det mest grunnleggende innen instrumentalteknikken. Å bruke tid på dette og å bevisttgjøre alle aspektene rundt det å skape og gjenskape en spesiell klang på alle stavene på instrumentet er helt nødvendig for en variert og fri teknikk. Når du begynner å eksperimentere og søke innover i den enkelte tone, vil du oppdage at hver eneste tone inneholder en hel verden av nyanser. En marimba har et stort dynamisk register, tonen kan være lang eller kort (det er mulig å dempe en tone på en marimba), anslagspunkt og anslagsvinkel og hvilke muskelgrupper i armen som utfører selve slaget innvirker på klangen. Når du føler du har uttømt alle muligheter for variasjon, kan du bytte til en annen kølle med en annen hardhet eller et annet fabrikat, og en ny verden åpner seg. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

7 Element 2 - Grupper på 2 til 5 toner Etter én tone følger naturlig to og grupper på tre, fire og fem. For pianister har grupper på fem toner ved siden av hverandre en helt spesiell betydning i og med at hånden har fem fingre. Pianoliteraturen inneholder en rekke etyder og tekniske øvelser hvor tonematerialet består kun av fem toner for hver hånd. Vi finner et tilsvarende repertoar hos strykere, hvor tonematerialet ligger innenfor det vi kaller første posisjon (det vil si at venstre hånd ikke flytter seg oppover halsen). Idéen bak denne type øvelser er at arbeidet begrenses til håndledd og fingre, i og med at armene stort sett ikke behøver å forflytte seg. Overfører vi denne tankegangen til marimba, får vi to måter å tenke dette på, ettersom vi holder to eller fire køller i hendene. Spiller du med to køller er det snakk om grupper med to til fem toner som ligger diatonisk eller kromatisk ved siden av hverandre. Denne typen øvelser er viktig for å utvikle håndledd- og fingerkontroll og for utvikling av dynamisk, rytmisk og klanglig egalitet. Hvis du ikke kan spille fem diatoniske toner egalt i oppadgående og nedadgående bevegelse, vil du heller ikke kunne spille en hel oktav egalt. Mye av det virtuose repertoaret for xylofon og marimba består av toner som kan spilles uten for mye bevegelse av underarmen, f.eks. Rimsky Korsakovs «Humlens Flukt». Spiller du med fire køller er tonematerialet som regel fire toner fordelt over to oktaver. En kvint i hver oktav - og hver hånd - er mye brukt, men øvelser med alle intervaller og forskjellige intervaller i hver hånd er like nødvendige. Det viktige er at armen ikke behøver å forflytte seg; arbeidet foregår i håndledd og fingre. Øvelser med køllepermutasjoner faller inn under denne kategorien. Den mye spilte «Yellow After The Rain» består av denne typen figurer. Element 3 - Skalaer Det tredje elementet er skalaer i alle former. Det som motorisk skiller dette elementet fra det foregående er at nå må armene forflytte seg oppover eller nedover klaviaturet samtidig som de også må forflytte seg i dybdeplanet innover og utover tastene. Spiller du en skala over tre oktaver eller mer, må du i tillegg forflytte bena. Å beholde en egalitet i fingre og håndledd mens armer, overkropp og underkropp foretar tildels store forflytninger er en krevende teknisk utfordring. Å øve skalaer og akkorder vil alltid være blant de mest benyttede tekniske øvelser for marimbaister og vibrafonister. Skalaer og akkorder er kompositoriske byggesteier i all musikk. Om du ikke så ofte vil støte på rene dur og mollskalaer i dagens musikk, vil linjer av alle slag alltid være en sentral del av musikken. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

8 Element 4 - Akkorder i arpeggio Neste element er akkorder i arpeggio av alle slag, spilt på treklanger og firklanger. Utfordringen her er den samme som for skalaer. Forskjellen er at når du spiller skalaer ligger stavene du skal spille på stort sett ved siden av hverandre, i arpeggio er det et mellomrom mellom stavene (tonene ligger i ters- eller kvartavstand eller større); du spiller på annenhver eller hver tredje stav. Det betyr at du må bevege deg raskere oppog nedover tastaturet og det øker kravet til koordinasjon og treffsikkerhet. Element 5 - Intervall Fra å spille en tone om gangen, er neste steg å spille to toner samtidig, med to hender eller med to køller i samme hånd. Vi må nå synkronisere håndledds- og armbevegelsene slik at de to tonene treffer helt samtidig. Det er viktig å huske at det er snakk om to toner som spilles samtidig. I en musikalsk sammenheng vil disse to tonene har sin egen dynamiske og klanglige identitet. Det er med andre ord aldri snakk om å spille de to tonene helt identisk. Når vi øver etterstreber vi imidlertid egalitet; du må kunne spille dem helt jevnt i anslag, dynamikk og klang, samtidig som du kan veksle mellom å vekte den øverste eller laveste tonen. For å treffe begge tonene i intervallet samtidig, er det på marimba nødvendig å være oppmerksom på høydeforskjellen mellom de «hvite og sorte» stavene. Denne høydeforskjellen må kompenseres for i håndleddet. Et annet viktig aspekt - som pianister er forskånet for - er at størrelsen på intervallene endrer seg over omfanget på instrumentet; den køllespredningen som i ett leie rekker over en oktav, vil i et annet leie kun rekke en kvint. Det er derfor nødvendig å lære seg hvor stavene skifter størrelse. Dette varierer også fra instrument til instrument. Du må øve alle intervall (fra sekund til oktav) i både diatonisk og kromatisk bevegelse. I tillegg må oktaven vies spesiell oppmerksomhet. Passasjer med parallelle oktaver har en helt sentral plass i marimbaliteraturen. Element 6 - Akkorder i blokk Dette elementet inneholder alle typer av akkorder og akkordpasasjer. Som ved intervaller er det også her viktig å etterstrebe nøyaktig presisjon i anslaget med en lik dynamisk og klanglig behandling av alle tonene, samtidig som du må mestre å kunne vekte en hvilket som helst av akkordens toner dynamisk og klanglig. Da den øverste tonen i akkordpassasjer ofte utgjør en melodilinje, må denne tonen gis en spesiell oppmerksomhet. Det samme gjelder den dypeste tonen, da denne ofte har en bassfunksjon. Øvelser med akkorder i blokk bør inneholde akkorder i tett leie og med drop-2 voicing. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

9 Element 7 - Tremolo Tremolo utgjør en helt spesiell utfordring innen marimbateknikken. Nesten hvert eneste verk av betydning inneholder partier med tremolo. Det vanskelige med tremolo er å få den til å synge, spesielt i høyt register. Problemet ligger i kravet til rapiditet kombinert med en høy grad av avspenthet. Å utvikle en rund og syngende tremolo er et langsiktig arbeid som krever stor tålmodighet. Det gjelder å finne den riktige balansen mellom anslagspunkt og -vinkel, hastighet, dynamikk og musikalsk uttrykk. Idéen med tremolo er ønsket om å kunne spille en lang utholdt tone i likhet med en cello eller et orgel. Vi etterstreber derfor at hvert enkelt anslag blir så lite markert som mulig, slik at tremoloen høres ut som én lang tone, ikke en serie med enkeltslag. I visse sammenhenger kan vi imidlertid tenke tremolo slik den spilles på instrumenter som mandolin og bouzouki. Her høres tydelig hvert anslag, og tremoloen spilles ofte rytmisk med en definert underdeling på hvert taktslag. For å ha full frihet i tremoloen må underdelingene være helt uavhengige av tempo og dynamikk. Du må også kunne utføre jevne accellerandi og ritardandi i tremoloen uten at tempoet påvirkes. For å oppnå dette er det nødvendig å øve alle underdelinger fra 2 til 9 på hvert taktslag, og uten vanskelighet kunne gå fra en underdeling til en annen i forskjellige tempi. Du må også kunne begynne og avslutte tremoloen like godt med høyre og venstre hånd. Enhåndstremolo og mandolin roll er spesielle slagtyper som må øves spesielt. Element 8 - Store sprang Store sprang betyr store og som regel raske forflytninger av under- og overarmen. For særlig store sprang må vi flytte overkroppen og i ekstreme tilfeller må vi foreta en forflytning av hele kroppen, inklusive bena. I vår iver etter å treffe de riktige notene må vi ikke glemme at det hele tiden er snakk om å plassere en tone eller en akkord, med andre ord å skape en vakker klang. Hensikten med de store forflytningene av under- og overkropp og armer er å plassere håndleddet og fingrene i riktig posisjon slik at disse kan utføre et korrekt slag. Den korteste veien mellom to punkter på klaviaturet er en kurve, sier Heinrich Neuhaus når det gjelder store sprang på klaver. Dette gjelder for oss marimbaister også. Men fordi vi i tillegg til store bevegelser med armene ofte også må forflytte både over- og underkroppen, må vi i vanskelige tilfeller finne den mest hensiktsmessige bevegelsen for flere ulike muskelgrupper som ofte beveger seg på helt forskjellige måter. Du må som regel begynne bevegelsen med de store muskelgruppene siden disse tar lengst tid på å forflytte seg. All bevegelse innebærer å gå inn og ut av en stabil situasjon. Balanse er den grunnleggende tilstanden. Raske forflyttninger av store muskelgrupper innebærer at vi i korte øyeblikk ikke har eller ikke er i balanse. Men vi må gjennvinne en balanse før vi kan spille videre. Og denne gjennvinningen av balanse må skje på så kort tid som mulig. En marimbaists bevegelser kan sammenlignes med en bordtennisspillers. Begge må kunne bevege seg lynraskt fra den ene enden av instrumentet (eller bordet for bordtennisspilleren) til den andre, gjennvinne balanse i løpet av brøkdelen av et sekund, og så plassere et presist slag. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005

10 Element 9 - Polyfoni Dette elementet inneholder det vanskeligste aspektet ved marimba- og vibrafonteknikk: å utføre to, tre eller flere musikalsk forskjellige forløp samtidig. Ordet polyfoni leder gjerne tanken i retning av Johan Sebastian Bach og barokkmusikken med dens mesterlige teknikk av flerstemmighet. Selv om barokken var de store fugenes periode, inneholder dagens musikk partier med polyfoni som krever en helt spesiell ferdighet hos utøveren. Ofte er det snakk om partier der flere ulike musikalske strukturer foregår samtidig tilsynelatende uten noen indre forbindelse. Dette stiller krav til koordinasjon og uavhengighet mellom armene eller de to køllene i hver hånd som kan synes uløselige. Ingen andre tekniske utfordringer stiller så høye krav til motorisk analyse og effektiv muskelbruk som polyfoni og samtidighet. Ofte er de mentale anstrengelsene som kreves for å holde oversikt og kontroll over flere musikalske forløp samtidig like store. Heinrich Neuhaus sier «Only by demanding of the piano the impossible will you achieve on it what is possible». Dette gjelder for oss marimbaister og vibrafonister også. Kun ved å kreve det umulige av marimbaen og vibrafonen vil du kunne oppnå det som er mulig. Spesielt om vibrafon Det som her er sagt om marimbateknikk gjelder også for vibrafon. Spilleteknikk på vibrafon er stort sett den samme som på marimba, selv om følelsen i selve anslaget er forskjellig da vibrafonstaven er laget av metall og marimbastaven av tre. En vesentlig forskjell er også vibrafonens mindre omfang, hvilket betyr mindre bevegelser av overog underkroppen. Vibrafonen krever en annen måte å bevege seg på i og med at én fot er låst til å betjene pedalen. Forskjellige vibrafonfabrikater har forskjellige løsninger på utformingen av pedalen. Noen pedaler består av en lang bar som muliggjør en større variasjon i plassering av føttene, andre har en smal pedal som låser foten i én bestemt posisjon. Uansett er det lurt å lære seg å betjene pedalen like godt med begge ben. Et annet aspekt vi må merke oss er at stavene på vibrafonen ligger i ett plan, ikke i to plan som på marimba. Dette har stor betydning for intervall- og akkordspilling. Likevel er det hele aspektet ved demping som utgjør den største forskjellen mellom marimba og vibrafon. De ulike dempemulighetene (pedal- og kølledemping) må øves separat for å oppnå full kontroll over disse. Å tydeliggjøre en musikalsk linje eller struktur har med artikulasjon å gjøre. Dette løses på ulike måter på marimba og vibrafon. K. Samkopf: Arbeidsbok - Bok 1 Ver mars 2005