Rom for fellesskap? Ingeborg Grønning. En kvalitativ studie av sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø i Ilsvika Garden

Transkript

1 Ingeborg Grønning Rom for fellesskap? En kvalitativ studie av sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø i Ilsvika Garden Masteroppgave i sosiologi Trondheim, høsten 2008 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse Institutt for sosiologi og statsvitenskap

2

3 Forord Flere personer har hjulpet meg med å gjennomføre dette prosjektet, og jeg vil benytte anledning til å takke disse. De første jeg vil takke er informantene som delte sine tanker med meg. Jeg vil også takke min fabelaktige veileder Aksel Tjora for god hjelp og motivasjon gjennom hele prosessen. NOVA og Lars Gulbrandsen fortjener også en spesiell takk for både stipend og veiledning. Ida Marie Henriksen, Sissel Jørgensen, Christianne Bauck-Larssen og Mari Roterud har vært med på å gjøre studietilværelsen fornøyelig. Takk for utallige hyggelige stunder! Ida Marie var også til god hjelp under intervjuprosessen, og Mari leste korrektur, og kom med konstruktiv tilbakemelding. Tusen takk! Mamma og pappa fortjener også en takk, for støtte og oppmuntring gjennom hele studieløpet. Sist, men ikke minst vil jeg takke Juan Pablo: Gracias por tanto apoyo, cariño y amor. Gracias por el aguante. Ingeborg Grønning Trondheim, desember 2008

4

5 Innholdsfortegnelse 1. INNLEDNING Presentasjon av case Problemstilling Leserveiledning TIDLIGERE FORSKNING OM BYMILJØ Chicagoskolen Byplanlegging i Norge Nærmiljø og nettverk TEORI Fellesskap Tredjeplassen Samtidens subtile fellesskap Interaksjon Den goffmanske front Interaksjon i det offentlige rom Rom Meningsfulle rom Grenserom METODE Kvalitativ metode Generering av data Intervjuer Observasjon Analyse Etiske retningslinjer Konfidensialitet og informert samtykke Kan skjult observasjon forsvares? Forskningens kvalitet Troverdighet Bekreftbarhet Overførbarhet...38

6 5. ANALYSE Naboer Det holder med en liten sånn hei i trappa til de man kjenner igjen (Matias) Dette er tross alt en midlertidig plass for de fleste (Frida) Jeg har etablert min verden i andre linker enn naboskap (Matias) Fellesarealet Å våge seg utpå (William) Plena som er rett utenfor føles som min (Torkel) Ilsvika Jeg kjenner ikke igjen noen naboer. Hadde de vært Prix-ansatte så (Rikke) Det er kanskje det jeg savner mest et vannhull (Gabriel) Trondheim by Det er ganske unikt at det er så nært alt (Sandra) Det er mest naturlig å treffe folk på steder i sentrum (Isak) DISKUSJON Det intime rom Samvær på utstilling Lokale og kosmopolitiske beboere Det nære rom Tilhørighet og trygghet Å bestille det vanlige Det fjerne rommet Et sameie av individualister Territorium i byen Oppsummering og avslutning LITTERATURLISTE VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG VEDLEGG

7 1. INNLEDNING I en diskusjon rundt hvorvidt det er best å bo i byen eller på bygda argumenterte min venninne Karoline fra Sykkylven for bygderomantikken med argumentet: heile bygda er som en extended heim. Bygdefolkets forkjempere har brukt dette som argument for det gode bomiljø i alle år, men er et tett naboforhold nødvendigvis ensbetydende med et godt bomiljø? Byforskning fikk fotfeste med Chicagoskolen allerede på 1920-tallet, og urbaniseringens positive og negative konsekvenser sto i fokus (Robbins 2005). Chicagskolen mente at byen kunne føre til kalde og rotløse individer, men anså likevel byen som et sted for selvutvikling og frihet. Et av Chicagoskolens mest kjente verker er William Foot Whytes (1943) Street Corner Society. Boken tar for seg Whytes studie av unge, urbane menn i Cornerville, et italiensk strøk i Boston. Han beskriver hvordan lokale gjengdannelser oppstår og organiseres, og belyser sosial struktur, politikk og organisert kriminalitet. Whytes feltarbeid pågikk over 3,5 år, han satte en ny standard for feltarbeid i USA og ble en pioner innen deltakende observasjon. Siden Whytes utgivelse i 1943 har det vært gjort en mengde forskning på byliv, nærmiljø og bomiljø, og det er fortsatt et aktuelt tema. I Norge har feltet hovedsakelig fokusert på nettverksforskning (Schiefloe 1985) og boligsosial forskning (bl.a. Dyb, Solheim og Ytrehus 2004). For å sikre redusert arealbehov har det de siste 20 årene skjedd en fortetting av norske byer, og nye bydeler har tatt form (Opprop for Byboligaksjonen 2008). Gjennom en stadig fortetting av byer oppstår nye interessante tema for forskning. Forskning på tettbygde bydeler har i hovedsak fokusert på leilighetenes fysiske utforming. Det er for øvrig gjort lite forskning på kvaliteter utenfor boligen som har innflytelse på opplevelsen av å bo, hvilket gjør dette til et interessant forskningsfelt. Ettersom sosiologien tar sikte på å forstå de mellommenneskelige relasjoner, og er det interessant å undersøke bomiljø ut i fra et sosiologisk synspunkt. Ved hjelp av sosiologi kan man forstå hvordan og hvorfor de mellommenneskelige relasjonene oppstår eller eventuelt ikke oppstår. Denne oppgaven vil belyse sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø i Ilsvika Garden i Trondheim. 7

8 1.1 Presentasjon av case Ilsvika Garden ligger i Ila i Trondheim. Ila ble bebygd i første halvdel av 1700-tallet, og var på tallet Trondheims fornøyelsessentrum (Moksnes 2006). I dag er området tett befolket, med noe handel og industri. De siste årene har det pågått store endringer, og i ble bydelen Ilsvika utbygd. I tillegg til flere leilighetskomplekser, består bydelen av blant annet restaurant, kafé, matbutikk, frisør, barnehage, sykehjem og legesenter. Sameiet Ilsvika Garden 1 er et av prosjektene i Ilsvika, og er case for denne oppgaven. Bilde av Ilsvika Garden: fellesareal, blokk C og blokk D. Ilsvika Garden består av 130 leiligheter i fire bygninger a fire etasjer. Byggene er plassert rundt et frodig fellesareal med basketballkurv og flere sittegrupper. Leilighetene i første etasje har inngang direkte via fellesarealet, mens to og to leiligheter i andre etasje deler trapp og svalgang. Leilighetene i tredje og fjerde etasje nås gjennom utvendige trapper og felles innvendig gang. Utvendige trapper og et beplantet felles uteareal skulle kjennetegne Ilsvika Garden. I følge prospektet ønsket arkitekten å skapet et 1 Se vedlegg 1 for plantegning 8

9 fellesareal hvor beboerne kunne trekke seg tilbake fra en travel hverdag, men også søke sammen. Arkitekten hadde et ønske om å skape et område preget av yrende liv: Da vi planla Ilsvika Garden lot vi oss inspirere av inntrykk fra det pulserende livet i fasjonable og trendy strøk som Kensington og Notting Hill. Spennende og fargerike boligstrøk med sentral beliggenhet, skjermede hageanlegg der beboerne kan trekke seg tilbake fra en travel hverdag, men også søke sammen (Prospekt 2 ). Ilsvika Garden ble valgt som case for oppgaven fordi utformingen av fellesarealet skulle ta hensyn til mellommenneskelige relasjoner. Det fremsto som spennende å undersøke hvorvidt opplevd sosial betydning gjenspeilte de planlagte egenskapene ved området. Ettersom Ilsvika Garden ligger i en helt ny bydel fremsto dette som et interessant case. 1.2 Problemstilling I denne oppgaven vil ulike sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø belyses og diskuteres, og betydningen av nærmiljø vil her være sentral. Det er interessant å undersøke hva begrepet bomiljø innebærer, og hvorvidt kvaliteter i nærheten har betydning for opplevelsen av å bo. For å angripe temaet på en god måte tar oppgaven utgangspunkt i en problemstilling og tre forskningsspørsmål. Oppgavens overordnede problemstilling er som følger: Hvilke sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø kan ha innvirkning på opplevelsen av å bo? For å besvare problemstillingen vil teori rundt fellesskap (Bauman 2001; Delanty 2003; Maffesoli 1999), interaksjon (Goffman 1966; 1992) og rom (Gehl 1980; Tjora og Holst 2006) være relevant. Oppgaven vil i stor grad se på betydningen av nærmiljø og det første forskningsspørsmålet er: Hvilken betydning har nærmiljø for opplevelsen av å bo? 2 Se vedlegg 2 for prospekt 9

10 I forhold til nærmiljø er det relevant å se nærmere på ressurser med sosial betydning, og Ray Oldenburgs (1999) tredjeplass (the third place) vil ha en sentral posisjon. Oppgavens andre forskningsspørsmål er følgende: Hva slags ressurser i nærmiljøet har sosial betydning i forhold til tilhørighet, identifisering og sosiale nettverk? I nybygde områder hvor godt miljø er planlagt er det også interessant å undersøke hvorvidt de planlagte egenskapene fungerer. Ilsvika Garden ble som nevnt planlagt med tanke på det sosiale aspekt. Gjennom kombinert teori fra sosiologi og arkitektur vil det tredje forskningsspørsmålet belyse dette: På hvilke måter gjenspeiler opplevd sosial betydning de planlagte egenskapene ved nybygde områder? 1.3 Leserveiledning For å plassere forskningsfeltet historisk, vil oppgaven starte med en redegjørelse for tidligere forskning om bymiljø. Chicagoskolens byforskning vil først beskrives før byplanlegging i Norge presenteres. Herunder vil det også gjøres rede for noe forskning omkring nærmiljø og nettverk. Per Morten Schiefloe (1985) er den som har gjort mest forskning på dette feltet i Norge, og hans bok Nærmiljø i bysamfunn vil derfor være sentral. Strukturen i et nabolag kan ha stor innflytelse på hvordan bomiljøet blir. Store enheter gjør det mulig for barnefamilier å bosette seg hvilket ofte fører til lengre botid og større nabokontakt (Nordahl 1996). Små leiligheter tilsier i motsatt fall større grad av unge, midlertidige beboere, og mindre nabokontakt. Man kan dermed snakke om at boliger med ulikt antall rom vil danne ulikt potensial for fellesskap. Denne oppgaven vil se nærmere på fenomenet rom, men rettere sagt ulike byrom. Tanken bak oppgaven er at ulike romlige grenser representerer ulikt potensial for fellesskap og interaksjon, og oppgavens teoretiske bakteppe representerer teorier som omhandler fellesskap, interaksjon og rom. Michel Maffesoli (1996), Zygmunt Bauman (2001) og Gerard Delanty (2003) er alle opptatt av dagens samfunn, en tid hvor nye fellesskap og grupper tar form. I teorikapitlet vil deres teorier presenteres, og det vil redegjøres for Oldenburgs (1999) tredjeplass og Theodor Newcombs (1960) nærhetsprinsipp (the proximity principle), før teorikapitlets andre del tar for seg Erving Goffmans (1966; 1992) 10

11 mikrososiologiske interaksjonsteori. Kapitlets siste del har teori hentet fra arkitekten Jan Gehl (1980). I tillegg til Gehls teori om meningsfulle rom, vil begrepet grenserom (Tjora og Holst 2006) presenteres. Oppgavens metodekapittel redegjør for den kvalitative forskningsmetode og for hvordan datainnsamlingen foregikk. De etiske retningslinjene jeg har forholdt meg til vil også diskuteres. Til slutt vil analyseprosessen presenteres, og forskningens kvalitet vurderes. Informantenes stemmer vil ha hovedfokus i oppgavens analysekapittel, og deres tanker rundt bomiljø og naboskap vil først belyses. For å skille klart mellom informantenes tanker om ulike romlige grenser vil analysen deretter ta form av tre deler bestående av fellesarealet, Ilsvika og Trondheim by. Sosiale og fysiske aspekter ved de ulike rom vil stå i fokus. Til slutt vil empiri diskuteres i lys av teori, og de romlige grensene vil også her være utgangspunkt for diskusjon. De tre rommene vil beskrives som det intime, det nære og det fjerne rom, og rommenes sosiale potensial vil diskuteres. Diskusjonen vil rette fokus mot informantenes opplevelse av det å bo. Det vil fokuseres på ulike arenaer som informantene anser som sitt nærmiljø, og hvordan disse arenaene har innflytelse på opplevelsen av å bo. Gjennom oppgavens diskusjon vil det komme tydelig frem at det intime rom har liten grad av sosialt potensial. Informantene føler seg overvåket i fellesarealet hvilket legger begrensninger på deres oppførsel. Det nære rommet innehar mye større grad av sosialt potensial, og de lokale servicefunksjonene fungerer som arena for fellesskap og interaksjon. Naboskapet som mangler i det intime rom får spillerom i dette rommet. Det fjerne rommet har størst grad av sosialt potensial. Informantene har alle bosatt seg sentralt med tanke på nærhet til byen og marka. Byen fungerer som arena for utfoldelse og nettverk. 11

12 12

13 2. TIDLIGERE FORSKNING OM BYMILJØ Dette kapitlet vil presentere tidligere forskning om bymiljø. Byforskning startet med Chicagoskolen, og denne retningen vil derfor presenteres først. Videre vil byplanlegging i Norge utdypes, før fokuset rettes mot nærmiljø og nettverk i by, hovedsakelig basert på Schiefloes (1985) bok Nærmiljø i bysamfunn. 2.1 Chicagoskolen Amerikansk sosiologi var på og 30-tallet dominert av Chicagoskolen og den symbolske interaksjonismen (Robbins 2005). Chicagoskolen mente at landsbyers overgang til by oppsto som konsekvens av urbanisering, industrialisering og modernisering. De mente at bydannelse førte med seg nye former for sosiale relasjoner og nye muligheter for gruppeformasjon. Robert Park hadde et dualistisk syn på byen og mente at den kunne føre til både anomi og normløshet, men i likhet med Georg Simmel så Park byen som tiltrekkende og berusende. De så begge byens yrende liv som et sted for individets utvikling og frihet (Robbins 2005). Sentralt i Chicagoskolens visjon er å se byen som en økologisk organisme bestående av naturlige områder (Robbins 2005). Disse naturlige områdene er steder hvor grupper av individer utvikler en særegen kultur som i dagligtale kalles nabolag. For Park var nabolagene helt sentrale i kampen mot fremmedgjøring, og de naturlige områdene utgjorde cellene i den urbane superorganismen. Park refererte til dette som den naturlige mosaikken, hvor alle delene er i kontakt, men aldri griper inn i hverandre (Robbins 2005). 2.2 Byplanlegging i Norge I følge Schiefloe (1985) så de utopistiske byplanleggerne på byen som et unaturlig bosted. Utopistenes idealsamfunn var småbyer eller avgrensede enheter basert på integrasjon av bosted, arbeid, fritid og familieliv. I Norge ble de utopistiske planene viet liten oppmerksomhet og den bevisste byplanleggingen startet først på slutten av 1900-tallet. Reguleringsmessige, velferdsmessige og økonomiske hensyn ble prioritert og etter hvert ble også estetiske hensyn viktige (Schiefloe 1985). 13

14 30-tallets byplanlegging var basert på funksjonalismen som søkte en funksjonell og oversiktlig by hvor det skulle tas hensyn til bolig, rekreasjon, arbeid og transport (Schiefloe 1985). Den funksjonalistiske retningen opererte både på makro- og mikronivå, men tok ikke hensyn til de mellommenneskelige relasjoner. Det mellommenneskelige sto derimot sentralt innen nabolagsplanlegging. Denne tenkningen gikk ut på at boliger burde organiseres i avgrensede nabolag, og landsbyens sosiale liv ble sett på som ideal (Schiefloe 1985). Fra 50- til 70-tallet vokste drabantbyene opp, basert på et funksjonalistisk utgangspunkt med hagebyer og nabolagsprinsipper (Schiefloe 1985). Drabantbyene førte meg seg enorm kritikk, og ble karakterisert som menneskefiendtlige og problemskapende. På 70-tallet ble sosiale problemer ved drabantbyen avdekket hvilket satte i gang en politisk fokusering på nærmiljø (Isdahl 2003). Tanken bak dette var at nærområder av begrenset størrelse med gode uteområder og aktivitetstilbud ville virke positivt i forhold til kriminalitet og problemdannelse. På 60-tallet oppsto en kritikk mot den funksjonalistiske tankegangen basert på dens manglende hensyn til det mellommenneskelige nivå (Isdahl 2003). Den urbanistiske ideologen Jane Jacobs (1989) var en av kritikerne, og for henne fremsto både funksjonalister og naboskapsforkjempere som anti-urbanister. Jacobs kritikk var rettet mot landsbyidealet, og hun mente at mindre tette og spredt lokaliserte boligområder ville ødelegge byfenomenet (Schiefloe 1985). Hun trodde ikke på naboskapsideologien, men mente at små kvartaler, god bruk av offentlige rom, funksjonsblanding og historiske spor var avgjørende for å skape gode og levende gatemiljø (Jacobs 1989). Hun mente at mindre tette og spredt lokaliserte boligområder ville ødelegge byens livskraft: Neighbourhood is a word that has come to sound like a Valentine. As a sentimental concept neighbourhood is harmful to city planning. It leads to attempts at warping city life into imitations of town or suburban life. Sentimentality plays with sweet intentions in place of good sense (Jacobs 1989: 112). Jacobs (1989) la sterk vekt på åpne roms betydning for aktivitet, sosial kontroll og kontakt, og hun var av den oppfatning at levende gatemiljø var avhengig av funksjonsblanding. Arkitekten Jan Gehl (1980) har videreført tanken om det sosiale som bakgrunn for byplanlegging. Hans bok Livet mellom husene 14

15 omhandler livet i de offentlige rom. Oppgavens teorikapittel vil komme nærmere inn på Gehls teorier og knytte disse opp i mot utformingen av Ilsvika Gardens fellesareal. Det bymessige som funksjonalismen og naboskapsplanleggingen søkte seg bort fra idealisert på 80- tallet, og tettbebodde byer ble sett på som positivt (Schiefloe 1985). Med innflytelse fra funksjonalisme og naboskapstenkning skulle byene være funksjonsdelte med industri og tyngre næringsvirksomhet i enkelte områder. Sentrale institusjoner og tjenester skulle finne sted i sentrum, mens boligområder med friarealer skulle samles i byenes utkanter (Schiefloe 1985). Siden 1970-tallet har gentrifisering hatt en betydelig innflytelse på urbane samfunn i både Nord- Amerika og vest-europa (Delanty 2003). Gentrifisering refererer til middelklassens flytting til fraflyttede arbeider- og innvandrerstrøk, og termen kan ses på som en reversert suburbanisering (Delanty 2003). For å sikre redusert areal- og transportbehov, har det de siste 20 årene også skjedd en fortetting av store norske byer, og nye bydeler har tatt form (Opprop for Byboligaksjonen 2008). Mange av de nye boligprosjektene kritiseres for å ha trange uterom med dårlige lysforhold, og ses derfor ofte på som dårlige boområder. I Trondheim er både Ilsvika og Solsiden to nye bydeler som består av moderne blokkbebyggelser. Ilsvika Garden i Ilsvika er case for denne oppgaven. I motsetning til mange andre prosjekterte leilighetskomplekser har Ilsvika Gardens leiligheter et relativt stort fellesareal. Fellesarealets sosiale aspekt vil være et sentralt tema gjennom oppgaven. 2.3 Nærmiljø og nettverk Det råder uenighet rundt hva begrepene nærmiljø og bomiljø innebærer, og en begrepsavklaring er derfor viktig. Bomiljøet oppfattes ofte som noe mindre enn nærmiljøet (Dale og Jørgensen 1986; Unstad 2001). Bomiljøet vil sjeldent ha organiserte virksomheter som butikker og lignende, men innebærer heller den sosiale avgrensningen beboere i et område setter (Unstad 2001). I følge Schiefloe (1985) består nærmiljøet av en sosial, en materiell og en organisatorisk struktur. Den materielle strukturen er bygninger, friarealer og trafikkårer som omkranser et boligområde. Den sosiale strukturen består av de mellommenneskelige relasjonene som oppstår i lokale nettverk og grupper, og den organisatoriske strukturen er sammensatt av lokale institusjoner, servicetiltak, lag og organisasjoner. Nærmiljøet defineres med andre ord som et geografisk område som har boligen som utgangspunkt. Ut i fra denne betydningen av ordet vil nærmiljøet bety mest for gruppene som har minst tilgang til alternativer og som 15

16 er minst mobile. Et godt nærmiljø vil komme dem til gode, på samme måte som et dårlig bomiljø vil ha motsatt virkning. For mer ressurssterke grupper vil nærmiljøet bety langt mindre. Schiefloe (1985) er også av den oppfatning at nærmiljø kan beskrives som mennesker, organisasjoner og fysiske lokaliteter som en er knyttet til, og dermed noe den enkelte bærer med seg. Sistnevnte definisjon vil være den meste sentrale i denne oppgaven. Nærmiljøidealet bygger på forestillingen om at mennesker lever best i små samfunn hvor alle kjennerog tar vare på hverandre (Schiefloe 1985). Mye av den sosiologiske tenkningen omkring nabolag bygger på Georg Simmel og Ferdinand Tönnies, som begge la stor vekt på fellesskapet som fantes i den tradisjonelle byens nabolag. Schiefloe (1985) mener derimot at nærmiljøidealene i stor grad bygger på nostalgi, og han poengterer at nærmiljø i det urbane landskap kun er gode løsninger hvis byfolket virkelig er ensomme. På 60- og 70-tallet ble det gjort undersøkelser omkring sosial tilknytning ut over nabolagets grenser (Schiefloe 1985). Disse undersøkelsene kan deles i tre hovedkategorier bestående av det tapte fellesskap, det bevarte fellesskap og det frigjorte fellesskap. Ideen om det tapte fellesskap går ut på at den lokale, sosiale integrasjonen er gått tapt, uten at andre former for relasjoner har kommet til (Schiefloe 1985). Den amerikanske sosiologen Robert Putnam (2000) er tilhenger av denne tankegangen, og han mener at amerikanernes sosiale kapital har sunket siden I følge Putnam har amerikanerne mindre kontakt med sine naboer, de deltar mindre i organisasjoner og lag, og de tilbringer mindre tid med familie og venner. I følge Putnam (2000) ligger forklaringen i forandringer i familiestruktur og arbeidsfordeling, TV, internett og det suburbane liv. Teorien om det bevarte fellesskap omhandler at det innenfor storbyens grenser finnes en mengde områder som både er kulturelt og sosialt integrerte, og slike områder kan ha et tydelig fellesskapspreg (Schiefloe 1985). Det frigjorte fellesskap omhandler derimot at sosiale fellesskap og personlige relasjoner er like utbredt og viktig for byfolk som for andre. Forskjellen ligger i at byfolkets sosiale bånd ikke begrenser seg til individer som bor i nærheten. På grunn av arbeid, slektskap og bosted på ulike steder i byen vil det sosiale nettverk konstrueres over et større geografisk område. Fischer (1982) mener at bytilværelsen gir det beste utgangspunktet for optimalisering av sosiale relasjoner, ettersom man bare opprettholder tilknytningen til de menneskene en har mest utbytte av å være sammen med. I følge Schiefloe (1985) viser flere undersøkelser at byfolk ikke er sosialt isolerte, og at nærmiljøet kun er en av flere arenaer. Han mener at 16

17 den ideelle sosiale situasjon i nærmiljøet er preget av forholdsvis svake bånd, som åpner for en viss grad av kontakt og samhandling. I en undersøkelse om sosiale relasjoner mellom naboer, viser Nordahl (1996) til ulike faktorer som kan ha innflytelse på nabokontakt. En av faktorene som skilte seg ut som forsterkende i forhold til nabokontakt var botid. Hvorvidt det bor eldre og hushold med barn i området var også av positiv betydning for nabokontakten. Men Nordahl påpeker at det er usikkert hvorvidt disse faktorene gjelder i like stor grad i byer. Som poengtert over har byfolk god mulighet til opprettholdelse av kontakt med venner og bekjente som ikke bor geografisk nært, og er av den grunn kanskje mindre interessert i å knytte kontakter i nabolaget. Det er gjort lite forskning rundt byfolks behov for, og ønske om fellesskap i nærområdet, hvilket gjør dette til et interessant tema for forskning. Denne undersøkelsen vil belyse ulike aspekter som har innflytelse på opplevelsen av å bo for informantene i Ilsvika Garden. Aspektene fellesskap, interaksjon og rom vil danne grunnlag for oppgavens teorikapittel. I oppgavens diskusjon vil disse teoretiske grenene fungere som verktøy for å belyse ulike byroms sosiale potensial. 17

18 18

19 3. TEORI Gjennom denne oppgaven vil sosiale og fysiske aspekter ved bomiljø belyses. Teori, hovedsakelig hentet fra sosiologi, vil fungere som verktøy for å besvare problemstillingen. Oppgavens teorikapittel vil ta for seg teorier rundt fellesskap og interaksjon, men også teori knyttet til sosiale aspekter ved det fysiske rom. Teorikapitlets første del tar for seg teorier tilknyttet fellesskap, og starter med en redegjørelse for nærhetsprinsippet (Newcomb 1960), og hva Oldenburgs (1999) tredjeplass representerer. Deretter vil teoretikerne Bauman (2001), Delanty (2003) og Maffesoli (1996) presenteres, da de alle har ulike teorier omkring dagens fellesskap og gruppeformasjoner. Interaksjon med individer man omgås til daglig kan også ha betydning for bomiljøet, og kapitlets andre del vil belyse interaksjon som tradisjon med spesiell vekt på Goffmans (1966; 1992) teorier. Goffmans verden består av en verden av fremmede 3, og hans arbeid kan ses på som en fortsettelse av den tidlige Chicagoskolen. Enkelte mener at et godt rom kan tilrettelegge for interaksjon og fellesskap hvilket gjør det interessant å belyse dette nærmere. Det siste delkapitlet har bakgrunn i arkitekturen, og fokuserer hovedsakelig på Gehls (1980) teorier rundt hvordan gode rom kan tilrettelegge for aktivitet og samvær. Det vil også redegjøres for begrepet grenserom (Tjora og Holst 2006), da Ilsvika består av flere grenserom som er av sosial betydning for informantene. 3.1 Fellesskap Mennesker assosierer seg med andre mennesker etter enkelte prinsipper som er med på å avgjøre hvorvidt en gruppe vil dannes eller ikke (Newcomb 1960). En gruppe kan defineres som to eller flere individer knyttet sammen på basis av en sosial relasjon. Teorier rundt gruppetilhørighet kan bidra til å belyse vennskap da dette er å betrakte som en slags sosial gruppe. Et viktig prinsipp i denne forstand er nærhetsprinsippet, som går ut på at mennesker danner relasjoner med folk i fysisk nærhet til seg selv, som for eksempel mennesker en har rundt seg til daglig. Små grupper bestående av to personer blir større over tid ettersom gruppens medlemmer blir kjent med individer i nærheten, og det er ofte tilfeldigheter som rår over nye bekjentskaper. Nærhet øker hyppighet i interaksjon, og interaksjon danner igjen grunnlag for tiltrekning. Prinsippet kjennetegnes ved å vektlegge viktigheten av tilfeldige og ikke-valgte sosiale bekjentskaper. Newcomb eksemplifiserer dette med å beskrive hvordan elever i et klasserom har større mulighet for å bli venner med dem i nærheten enn de som sitter lengre unna. 19

20 Tendensen til å danne vennskap med mennesker i umiddelbar nærhet kommer av at interaksjon er et viktig grunnlag for identifikasjon. Hyppig kontakt fører til at man kan få en følelse av gruppetilhørighet, og denne identifiseringen vil igjen kunne føre til at mennesker utenfra identifiserer dem som en gruppe (Newcomb 1960). Samtidens individer danner grupper og fellesskap på stadig nye måter, og dette kapitlet vil gå nærmere inn på dette. En av arenaene hvor gruppemedlemskap kan oppstå er på det Oldenburg (1999) kaller tredjeplassen Tredjeplassen Jürgen Habermas (1989) hevder at den offentlige sfæren har røtter i 1700-tallets engelske kaffehus, franske salonger og tyske Tischgesellschaften 4. Opposisjonen mellom den private og den offentlige sfære ble her utfordret, hvilket resulterte i et nytt offentlig liv bestående av politikk og kultur. Kafeene fungerte som arenaer for diskusjon (Habermas 1989). Kafeen er fortsatt en arena for sosial samhandling, og faller inn under det Oldenburg (1999) refererer til som tredjeplasser. Tredjeplassen vil ha en sentral plass i oppgavens diskusjonsdel og vil derfor vies oppmerksomhet. Oldenburg (1999) refererer til tredjeplassen som et sted mellom hjem og jobb hvor man kan møte andre mennesker uten å være bundet til restriksjonene tilknyttet hverdagslivet. Mens hjem og jobb representerer den første og den andre plass, karakteriserer Oldenburg tredjeplassen som et offentlig sted hvor det ikke kreves medlemskap, og hvor alle er velkomne. Tredjeplassen karakteriseres av nøytrale, uformelle omgivelser med lav profil, lange åpningstider og stor grad av stamkunder. Kafeer, biblioteker og frisørsalonger er alle eksempler på tredjeplasser som kan fungere som lokale møtesteder. Disse stedene gir store muligheter for uformelle, intime relasjoner mellom folk som ikke ville funnet sted i hjemmet. Mens hjemmet tilbyr en rekke forskjellige aktiviteter tilbyr tredjeplassen kun noen få, og samtalen står i fokus (Oldenburg 1999). Selv om kaffehusene ikke lenger fungerer som arenaer for politisk debatt er kafeen fortsatt en arena for interaksjon. I analysekapitlet vil informantenes forhold til ulike tredjeplasser belyses. I diskusjonen vil teori omkring fellesskap og interaksjon belyse tredjeplassens sosiale betydning. 3 Den fremmede vil belyses i kapittel Bordsamfunn 20

21 3.1.2 Samtidens subtile fellesskap Innen samfunnsvitenskapen er det en utbredt oppfatning om at vi har opplevd en overgang og utvikling til et nytt og moderne samfunn (Krange og Øia 2005). Postmoderne, høymoderne og senmoderne er bare noen av navnene som nevnes på samtiden. Bauman (2001) karakteriser samtiden som den flytende moderniteten. Dette er en tid hvor alt har blitt mer flytende, løsere og mindre forpliktende, og en tid hvor sosiale former forandrer seg konstant og hurtig. Individet i dagens samfunn slites mellom ønsket om frihet, samtidig som fellesskapets sikkerhet frister. Bauman er av den oppfatning at sikkerhet og frihet er faktorer som vanskelig kan forenes, ettersom deltakelse i fellesskap frarøver individet frihet. Han mener derfor at individet søker et fellesskap som ikke eksisterer. Community is nowadays another name for paradise lost but one to which we would dearly hope to return, and so we feverishly seek the roads that may bring us there (Bauman 2001: 144). Delanty (2003) er enig med Bauman (2001) i at dagens individ innehar stor grad av frihet. Løst fra tradisjonelle bånd knyttet til familie, konsum, stat og utdanning er individet gjort friere, men er på samme tid avhengig av sosiale bånd. Søken etter fellesskap er blitt intensivert. I følge Delanty (2003) kan dagens fellesskap forstås som kommunikasjonsfellesskap basert på nye former for tilhørighet. Nye former for kommunikasjon har åpnet for utallige tilhørighetsformer basert på religion, nasjonalisme, etnisitet, livsstil og kjønn. Tilhørighetsfølelsen uttrykkes i ustabile, flytende, åpne og individualiserte grupper. Individet er ikke lenger kun knyttet til et samfunn, men kan ha mange og overlappende bånd, med flere muligheter for å delta og trekke seg ut av grupper. Kommunikasjonssamfunnene har stor grad av kommunikativ komponent, og er organisert som nettverk uten synlighet og enhet, hvilket resulterer i en noe mer forestilt tilstand av fellesskap uten et konkret referansepunkt (Delanty 2003). In-between spaces blir, i følge Delanty (2003) stadig viktigere for folks liv. Disse stedene er arenaer hvor midlertidige og liminale grupper ofte oppstår, og de har mange fellestrekk med Oldenburgs (1999) tredjeplasser. Sosialiseringen som oppstår på slike steder kan vanskelig betraktes som fellesskap gjennom den tradisjonelle forståelsen av ordet, men Delanty mener likevel at man kan snakke om en form for fellesskap. Blant annet Augé (1995) er kritisk til denne tankegangen og omtaler slike steder som ikke-steder uten noen form for sosialt liv. Delanty (2003) er derimot av den oppfatning at disse stedene er gode for midlertidige grupperinger. Verbal interaksjon vil ofte først oppstå hvis noe uvanlig 21

22 skulle skje, og de liminale samfunnene er derfor ofte ikke-verbale. Mangel på personlig kjennskap til de andre hindrer ikke en følelse av en abstrakt form for fellesskap. I likhet med Delanty (2003) har Maffesoli (1996) utviklet en teori om gruppedannelser i dagens samfunn. Han ser samfunnets former for sosialisering i hverdagslivet, i former for konsum og i uformelle vennskapsnettverk. Massesamfunnet er i tilbakegang, og er erstattet med en form for konsum og sosialisering basert på nye former for gruppeformasjon. For å beskrive dagens fellesskap har Maffesoli tatt tak i betegnelsen stamme (tribe), og skaper begrepet neostamme med henvisning til stammenes tilknytningsforhold. Fornemmelsen av fellesskap og følelsen av vi, dannes ofte gjennom omgang med andre i rutinemessige hverdagssitasjoner. I følge Maffesoli er fellesskapsfølelsen diffus, men sterk, og kan være knyttet til blant annet felles interesser og aktiviteter. Smak er diffust og kan sjeldent defineres, men gjennom felles smak kan neotribalismen utkrystallisere seg. Felles smak kan skille en gruppe fra massen, og viser dermed til et element som man er sammen om. Der det individuelle står i motsetning til massenes anonymitet, har smak en sentral plassering ettersom vi her kan markere vår individualitet. Neotribaliteten kommer til uttrykk i massekulturen, hvor det midlertidige er et viktig poeng. Vårt sosiale liv markeres av medlemskap i en mengde overlappende grupper hvor de roller man spiller er kilder til identitet, som i likhet med masker tilbyr midlertidige identifikasjoner (Maffesoli 1996). Som vist ovenfor kan fellesskap oppstå uten at verbal interaksjon finner sted. Interaksjon kan i enkelte tilfeller være grunnlag for at fellesskap dannes, men interaksjon kan også finne sted uten at fellesskap er tilfellet. Goffmans (1966; 1992) interaksjonistiske teori vil nå presenteres. 3.2 Interaksjon Interaksjonisme, symbolsk interaksjonisme og Chicagoskolen er termer som refererer til en rekke lignende forfattere og temaer (Atkinson og Housley 2003). I likhet med etnometodologi og fenomenologi faller interaksjonismen inn under den sosialkonstruktivistiske retningen som tar for seg det subjektive i handlingen (Ekegren 1997). Gjennom begreper, kategorier og tolkninger konstrueres virkeligheten, ofte som kulturutrykk knyttet til tid og sted. Perspektivet fokuserer i følge Schiefloe 22

23 (2003) på utveksling av symboler og interaksjon. Symboler som språk, tegn, kroppsspråk og ansiktsutrykk er alle meningsbærere. Både Herbert Blumer, Howard Becker og George Herbert Mead nevnes som sentrale bidragsytere til interaksjonismen (Atkinson og Housley 2003). Goffman nevnes også som viktig, men skiller seg ut fra gruppen av bidragsytere da han ikke tilhører en spesiell sosiologisk skole eller tradisjon. Hans arbeider har uansett hatt enorm innflytelse på interaksjonismen. Goffman fortsatte i den tidlige Chicagoskolens ånd ettersom hans interesse for opptreden i det offentlige rom kan ses som en fortsettelse av Chicagoskolens bekymring for modernitet og urbanisme (Atkinson og Housley 2003): Goffman s world, after all, is a world of relative strangers who are thrust together into fleetingly enforced intimacy. The modern world of strangers is one of fleeting encounters and lasting impressions. It is a world of appearances and messages. The gaze of the other can affirm our sense of self as a moral agent. Equally, it can threaten and destroy that sense (Atkinson and Housley 2003:13) Den goffmanske front Gjennom en dramaturgisk sjargong beskriver Goffman (1992) individers opptreden i dagliglivet. For Goffman fremstår kulturelle verdier, normer og forventninger som bakgrunn for individets selvpresentasjon. Han bruker betegnelsen opptreden om individers aktivitet i samvær med en bestemt gruppe iakttakere. På scenen konstruerer individer den identiteten de ønsker å fremstille, og opptredenen foregår på front stage. Kulissene er innredning, møbler og annen bakgrunn hvilket til sammen danner bakgrunn for menneskelige handlingers utspill. På samme måte som på et teater skjules back stage for publikum, og her kan individet gi slipp på fasaden, rollen og replikkene. Et skuespill blir vanskelig når aktøren ikke klarer å hindre publikum i komme bak sceneteppet (Goffman 1992). Betegnelsen personlig fasade (front) knyttes til den del av en persons opptreden som fremtrer på en generell og fastlagt måte som kjønn, antrekk, alder, rasemessige kjennetegn, utseende og talemåte (Goffman 1992). Personlig fasade deles inn i fremtoning og manerer. Fremtoningen (appearance) opplyser om sosial status og individets rituelle situasjon, mens manerene (manners) gir inntrykk av den rollen individet tar sikte på å spille. Gjennom ulike roller fremstiller vi oss selv for hverandre, og det 23

24 sosiale selvet er alltid interaksjon med andre (Goffman 1966). Goffmans teori om interaksjon i det offentlige rom vil nå belyses ytterligere Interaksjon i det offentlige rom I følge Goffman (1966) er det sosiale selvet alltid i interaksjon med andre, og tilstedeværelse kan deles i samling (gathering) og samvær (encounter). Samlinger er hendelser hvor individer er tilstedet, men ikke nødvendigvis i interaksjon, mens samvær er sosiale tilstelninger med midlertidige og romslige grenser, hvor samhandling sannsynligvis vil finne sted. Individer som ikke ønsker å kommunisere med andre kan benytte seg av kommunikasjonsskjold (engagement shield). Hvis en aktør ikke ønsker å kommunisere med en annen, kan en plutselig interesse i avislesing fungere som kommuniksjonsskjold (Goffman 1966). Selv om individer ikke kommuniserer verbalt vil det kontinuerlig foregå en form for kommunikasjon (Goffman 1966). Kroppsspråket er ikke-verbal kommunikasjon i form av kroppslig og personlig fremtreden som klær, lydnivå, bevegelser og emosjonelle uttrykk. Goffman refererer til dette som engasjement. Kommunikasjon deles for øvrig i fokusert og ufokusert interaksjon. Den ufokuserte interaksjonen finner sted når individer oppfatter informasjon om en annen mens vedkommende passerer, uten at interaksjonen fokuseres. Fokusert interaksjon oppstår først når individer retter oppmerksomhet mot hverandre. Noen ganger fører den fokuserte interaksjonen til verbal kommunikasjon. Høflig uoppmerksomhet (civil inattention) benyttes ofte når individer ikke ønsker å ta kontakt med hverandre. Ved nok visuell oppmerksomhet vil individene vise at de har lagt merke til den andre aktøren. For å unngå å uttrykke spesiell interesse vil blikket raskt trekkes tilbake (Goffman 1966). Individer som ikke kjenner hverandre vil, i følge Goffman (1966), forholde seg til spesifikke regler for når de kan ta kontakt med hverandre, og det er kun ved enkelte tilfeller at samhandling er akseptert: Som en generell regel kan man si at bekjente i en sosial situasjon er avhengige av en unnskyldning for å ikke inngå i ansiktsengasjement med hverandre, mens personer som ikke kjenner hverandre avhenger av en unnskyldning for å kunne gjøre det samme 5 (Goffman 1966: 124). 5 Min egen oversettelse 24

25 Alle samfunn som faller under det Goffman (1966) refererer til som hilselinjen (the nod line) består av voksne som hilser på hverandre uavhengig av om de kjenner hverandre eller ikke. I større samfunn vil forpliktelsen til å hilse utgå. Selv om individer kjenner igjen hverandre som naboer, vil de ofte unngå å hilse på hverandre i frykt for at det senere vil være vanskelig å opprettholde distansen. Når det gjelder gjenkjenning av individer skiller Goffman mellom kognitiv og sosial gjenkjenning. Ved kognitiv gjenkjenning vil individer kunne plassere og identifisere hverandre, mens ved sosial gjenkjenning vil de kjenne igjen hverandre og invitere til et engasjement, som et smil eller en hilsen (Goffman 1966). Enkelte er av den oppfatning at roms fysiske utforming kan ha innflytelse på interaksjonen som finner sted i rommet, og dette vil nå belyses nærmere. 3.3 Rom Gode uterom kan være av betydning for bomiljøet. Til tross for oppgavens sosiologiske forankring er det, grunnet oppgavens tema, interessant å benytte teori fra arkitekturen. Gehls (1980) teori om meningsfulle rom vil her belyses Meningsfulle rom Gehl (1980) er opptatt av livet mellom husene, og for han starter design alltid med en analyse av rommet mellom bygningene. Utendørsaktiviteter i offentlige områder kan deles inn i tre hovedaktiviteter bestående av nødvendige, valgfrie og sosiale aktiviteter. Fellesrom i byer og områder blir i følge Gehl (1980) først meningsfulle når disse aktivitetene foregår i en kombinasjon. De nødvendige aktivitetene foregår uavhengig av kvaliteten på det fysiske rommet, mens de valgfrie aktivitetene avhenger av hva rommet har å tilby og hvordan det får folk til å føle seg (Gehl 1980). Jo bedre stedet er, dess mer valgfri aktivitet foregår og dess lengre foregår de nødvendige aktivitetene. De valgfrie aktivitetene foregår kun når de ytre vilkårene er gode, og den fysiske planleggingen av rommet er derfor særlig viktig. De sosiale aktivitetene omfatter aktiviteter som har tilstedeværelsen av andre mennesker som forutsetning, og barnelek, hilsener og samtaler er eksempler på denne typen aktiviteter. De sosiale aktivitetene forekommer av seg selv og er en direkte følge av at mennesker oppholder seg og ferdes på samme steder. De sosiale aktivitetene støttes hver gang de andre aktivitetene får bedre vilkår. I bygater og bysentrum vil de sosiale aktivitetene først og fremst være tilfeldige, overfladiske kontakter. 25

26 Slike passive kontaktene er, i følge Gehl (1980), positive konsekvenser ved gode rom. Både det å se og høre hverandre, og det å møtes er sosiale aktiviteter. Hvorvidt et område er tilrettelagt for at mennesker skal kunne gå der, og om det er gode sitteplasser, er viktige faktorer for vurdering av offentlige rom (Gehl 1980). Selv om et roms fysiske utforming ikke har betydning for kvaliteten, innholdet og intensiteten av sosiale kontakter mener Gehl likevel at det er mulig å påvirke tilstedeværelse, møtemuligheter og muligheten for passive kontakter. Han er spesielt opptatt av de sosiale aktivitetene fordi det nettopp er tilstedeværelsen av andre mennesker, aktiviteter, begivenheter, inspirasjon og stimulasjon som utgjør en av de vesentligste kvaliteter ved fellesrommene (Gehl 1980). Gehl (1980) påpeker også at aktiviteten i et område er en forsterkende prosess. Om det foregår mye aktivitet i et område vil det være lettere å slutte seg til aktivitetene som foregår der, og aktivitetene vil vokse i omfang og varighet. På samme måte kan lite liv i et område ha negativ effekt. Det skjer med andre ord ingen ting, nettopp fordi det ikke skjer noen ting (Gehl 1980) Grenserom Tjora og Holst (2006) presenterer begrepet grenserom som møteplasser eller arenaer hvor naboer ofte møtes, og som har viktig sosial betydning. Hvorvidt grenserom er planlagt med tanke på det sosiale eller om de er utviklet for å dekke andre behov er et sentralt aspekt, og lokale matbutikker, bydelskaféer, bakgårder eller lokale parker er alle eksempler på grenserom. Nærbutikken som møteplass opprettholdes uavhengig av bydelsbeboernes individuelle initiativer, men det vil likevel oppleves som selvsagt å oppsøke dem (Tjora og Holst 2006). Begrepet grenserom er relevant i forhold sosiale aspekter ved butikken og kafeen i Ilsvika. Teorikapitlet har fokusert på tre teoretiske grener som alle har betydning for opplevelsen av å bo. Teoriene knyttet til fellesskap og interaksjon representerer sosiale aspekter ved bomiljø, og rom representerer de fysiske aspekter. For å finne ut hvilke aspekter ved bomiljø informantene så på som viktige startet jeg datainnsamlingen med intervjuing. Under intervjuene fortalte informantene om sine opplevelser knyttet til fellesskap og interaksjon, og hvordan romlige grenser støttet opp om, eller 26

27 forhindret, samhandling med folk i nærområdet. For å få førstehånds erfaring med den informasjonen informantene hadde gitt meg gjorde jeg observasjon av Ilsvika Gardens intime rom, nemlig fellesarealet. Oppgavens metodekapittel vil vie plass til metodene jeg benyttet for å generere data. 27

28 28

29 4. METODE Metodekapitlet vil gjennomgå forskningsprosessen stegvis og de metodiske valgene jeg har tatt vil begrunnes. For at leseren skal oppnå et helhetlig inntrykk av hvordan generering av data har foregått, vil jeg gå grundig gjennom prosessen. Jeg vil først redegjøre for den kvalitative forskningsmetode. Jeg vil også belyse hvorfor jeg har valgt å benytte intervju og observasjon, og hvordan genereringen av data foregikk. Forskere bør forholde seg til en rekke etiske retningslinjer, og jeg vil gjøre rede for de retningslinjene jeg betrakter som viktigst i forhold til min undersøkelse, og jeg vil forsøke å forsvare mine valg. Analyseprosessen vil belyses, før forskningens kvalitet til slutt vurderes. 4.1 Kvalitativ metode Intervju og observasjon er de mest brukte metodene kvalitativ forskning baserer seg på (Silverman 2006). I kvantitativ forskning benyttes store utvalg, og utbredelsen av fenomener kartlegges. Den kvalitative metoden benytter små utvalg, og metoden gir grunnlag for å oppnå en forståelse av sosiale fenomener på bakgrunn av fyldige data. Rapley (2004) beskriver intervjuer som sosiale møter hvor informanter og forskere samarbeider om å produsere fremstillinger eller versjoner av handlinger, erfaringer, følelser og tanker. Intervjuet er en mellommenneskelig prosess hvor dataene forskeren får, preges av hvordan forskeren og informanten oppfatter hverandre (Rapley 2004). Jeg ønsket å oppnå dypere kunnskap om hvordan beboerne i Ilsvika Garden opplevde og reflekterte over sin bosituasjon og valgte derfor å benytte meg av intervjuer. I forhold til oppgavens problemstilling var det viktig å få informasjon om beboernes opplevelser, erfaringer og synspunkter, hvilket vanskelig kunne vært gjennomført via en kvantitativ tilnærming. Jeg vil komme tilbake til intervjuprosessen senere. Observasjonsstudier deles i etnografi og etnometodologi. Etnometodologien ble utviklet av Garfinkel (1967). Denne retningen benyttes hovedsakelig innen sosiologi 6. Retningen beskjeftiger seg hovedsakelig med hverdagslige hendelser, og hvordan vi lager oss forstillinger om for eksempel 6 Filmen Salmer fra kjøkkenet forteller om mannen som, sittende på en høy krakk, observerer en annen manns bevegelser. Etter hvert klarer han ikke å beholde den nøytrale observatørstatusen og setter seg ved kjøkkenbordet. Fra å være etnometodolog blir han etnograf. 29

30 objektive normer (Moe 1994). Etnografiske studier baseres på observasjon i bestemte settinger, og benyttes mer innen sosialantropologi (Delamont 2004; Silverman 2006). I tillegg til intervjuene gjorde jeg noen observasjonsstudier i Ilsvika Gardens fellesareal, basert på den etnometodologiske tradisjon. Jeg ønsket å gjøre observasjonsstudier for å se hvordan fellesarealet ble brukt, og hvordan beboerne oppførte seg der. Ved å kombinere ulike metoder, teorier og empirisk materiale er noen forskere av den oppfatning at de kan produsere mer nøyaktig- og mer objektiv representasjon av data (Silverman 2006). Den vanligste formen for triangulering er å kombinere ulike metoder, som for eksempel en kombinasjon av intervjuer og observasjon, eller en kombinasjon av spørreskjema og kvalitativ analyse. I følge Fielding og Fielding (1996) kan en metodes unøyaktighet sjeldent kunne suppleres av en annen metodes nøyaktighet, og bruk av triangulering vil derfor kunne benyttes på feil grunnlag. Hvis triangulering benyttes på riktig måte kan metoden tilføye bredde, kompleksitet, fyldighet og dybde til enhver undersøkelse (Denzin og Lincoln 2000). Jeg ønsket å benytte meg av triangulering, gjennom en kombinasjon av intervju og observasjon. Gjennom 14 intervjuer var jeg i kontakt med 18 informanter. I løpet av disse intervjuene fikk jeg tilstrekkelig informasjon om det jeg ønsket å studere, og var derfor ikke avhengig av observasjon for å erstatte mangelfullt datamateriale. Jeg ønsket likevel å gjøre observasjonsstudier for å se hvordan beboerne oppførte seg i fellesarealet, og mener derfor at jeg har benyttet triangulering på en god måte. 4.2 Generering av data Når det gjelder den kvalitative metode, mener jeg at generering av data er et mer beskrivende begrep enn innsamling av data. Kvalitative forskere er ikke nøytrale datainnsamlere, men kunnskap konstrueres gjennom utvalgte metoder (Mason 2005). Forskeren leter ikke etter data som allerede eksisterer, men søker å generere data fra utvalgte kilder. Termen metode refererer derfor til mer enn en teknikk for å skaffe data, men innebærer også en prosess bestående av intellektuelle, analytiske og fortolkende aktiviteter (Mason 2005). Som nevnt har jeg generert data gjennom både intervju og observasjon. Jeg vil poengtere at min forskning er induktiv, og ikke deduktiv. Tilnærmingen har vært utforskende, og data har bestemt den teoretiske retningen. 30

31 4.2.1 Intervjuer For å skaffe informanter til oppgaven betraktet jeg det som mest effektivt å kontakte samtlige husstander via brev 7. Ettersom Ilsvika Garden er et sameie ønsket jeg styrets velsignelse før jeg satte i gang arbeidet. Jeg kontaktet styret via e-post 8, og noen dager senere fikk jeg positiv respons. Styremedlemmet jeg snakket med informerte meg om at innsamling av informanter kunne bli vanskelig, og understøttet dette med ja, du vet jo hvordan unge folk er. Heldigvis tok han feil, og et par uker senere hadde jeg fått svar fra ti informanter som ønsket å delta. Tre av disse informantene hadde med sin samboer til intervju. I løpet av fire uker ble intervjuene gjennomført. Jeg ønsket flere informanter og sendte ut et nytt informantbrev i håp om å rekruttere flere. Ved andre forsøk meldte fire informanter seg, hvor også en av disse stilte opp med sin samboer. Av de 130 husstandene som ble invitert til å delta var det 18 informanter som meldte seg, og utvalget var derfor det Thagaard (2003) kaller strategisk tilfeldig. Utvalget var strategisk ettersom kun beboere i Ilsvika Garden ble invitert til å delta, og tilfeldig fordi de 18 beboerne som deltok selv meldte seg som informanter. Da jeg avsluttet intervjuprosessen i april hadde jeg intervjuet 18 informanter gjennom 14 intervjuer, og dermed vært i kontakt 1/10 av husstandene. I motsetning til den kvantitative forskningsmetoden som søker statistisk signifikans, ønsker den kvalitative metoden heller å gå i dybden av få informanter. Hvorvidt 18 informanter er tilstrekkelig kan diskuteres ettersom flere informanter muligens ville ha bidratt til flere interessante data. Dette er forøvrig et vurderingsproblem man alltid vil støte på ved kvalitativ forskning ettersom forskere aldri vet om det neste intervjuet vil by på interessante funn. Etter 14 intervjuer følte jeg likevel at jeg hadde nådd et metningspunkt, og bestemte meg derfor for at dette var et passende antall. For å kunne utføre gode intervjuer er forberedelse avgjørende, og nedskrevne spørsmål kan være til stor hjelp under intervjuet (Rapley 2004). Gode intervjuguider kan ta form av en rekke gjennomtenkte spørsmål, eller kun en liste med stikkord. I forkant av intervjurundene utarbeidet jeg en semistrukturertntervjuguide 9. Temaene jeg skulle ta opp var i hovedsak fastlagt på forhånd, men 7 Se vedlegg 3 for informantbrev 8 Se vedlegg 4 for e-post til styret 9 Se vedlegg 5 for intervjuguide 31