Arven fra Grasdalen. Stilinnlevering i norsk sidemål Julie Vårdal Heggøy. Oppgave 1. Kjære jenta mi!

Transkript

1 Stilinnlevering i norsk sidemål Julie Vårdal Heggøy Oppgave 1 Arven fra Grasdalen Kjære jenta mi! Hei! Hvordan går det med deg? Alt vel i Australia? Jeg har noe veldig spennende å fortelle deg, og selv om du er på den andre siden av kloden, håper jeg at du blir like glad og spent som jeg er etter at du får høre hva jeg har å si. Du vet min onkel, Petter, som bor i Grasdalen? Han som driver den idylliske gården som vi besøkte sist sommer? Han har dessverre kommet ut for en alvorlig arbeidsulykke, noe som har ført til at han ikke kan gå tilbake til yrket som bonde. Dette er jo selvsagt veldig synd, men det jeg egentlig skulle fortelle var at han har spurt meg om ikke jeg kan tenke meg å ta over gården! Er det ikke spennende vel? Onkel Petter sa at jeg kunne få hele gården helt gratis, og om jeg gjør en god jobb som gårdbruker vil jeg sikkert tjene kroner i året. Jeg synes at dette er et tilbud jeg nesten ikke kan si nei til, men du vet jo at jeg aldri kommer til å takke ja dersom du ikke blir med meg. Jeg kan aldri gjøre dette uten at du blir med og støtter meg fullt ut. Derfor håper jeg nå at kanskje du vil revurdere planen vår om å flytte inn i leiligheten i Oslo, og heller vurdere om et liv utenfor byen kan være en fristende mulighet for oss. Du vet jo det at jeg alltid har likt å være med onkel Petter og arbeide på gården, og nå som jeg er så pass gammel har jeg en del erfaring med det å drive en gård. Dessuten trives jeg veldig godt med denne type arbeid, og selv om jeg har informasjonsteknologiutdanningen min, vil jeg heller drive gård enn å arbeide med IT her i Oslo. Selvsagt er jo IT i byen en mulighet, men jeg vil mye heller prøve meg som bonde, og hvem vet? Kanskje jeg på et senere tidspunkt kan kombinere bondeyrket med det å arbeide med IT. I dag er det veldig vanlig med hjemmekontor, så jeg tror ikke det kommer til å bli et problem, om det er det jeg virkelig ønsker. 1

2 Samtidig som dette er noe jeg virkelig vil, ser jeg faktisk for meg at du kan komme til å like et liv hjemme i Grasdalen. Siden vi begge vokste opp der, vet jo vi hvordan bygden er, og i motsetning til menneskene i byen, kjenner vi de fleste i Grasdalen. Både familien og vennene våre bor fremdeles i hjembygden vår, og på grunn av dette vil det være en stor trygghet for både oss og eventuelt de barna vi kommer til å få å bo der. Og når jeg først snakker om barn; Grasdalen er en flott bygd å vokse opp i. Jeg husker bare godt fra min barndom, jeg hadde en flott barndom, og det var alltid trygge og gode omgivelser rundt meg. Både familie og venner passet alltid på meg, og jeg hadde alltid noen å være med. Det samme tror jeg du også hadde, for det har vi jo snakket om flere ganger. Bare det å vite at uansett hvor du går i Grasdalen, vil menneskene rundt deg alltid ta vare på og hjelpe deg om det skulle skje noe. Dessuten var det i Grasdalen du og jeg møttes for første gang, og jeg kan ikke si noe annet enn at den tiden vi var sammen i Grasdalen før vi flyttet til hver vår kant både var hyggelig, koselig og ikke minst innholdsrik. Husker du alt vi opplevde hjemme? De sene kveldene vi gikk tur over engene, eller den gangen mopeden fikk motorstopp og vi måtte gå hjem. Slike hendelser er noe som virkelig sitter igjen i meg, og det er noe jeg godt kunne opplevd flere ganger. På samme tid er jo Grasdalen en nydelig plass, og naturen rundt gir mange gode muligheter til å ha et variert fritidstilbud. Naturen på landet gir definitivt både en frihet og mulighet til å koble ut, noe en storby som Oslo ikke kan tilby. Selvsagt har Oslo sine goder som hovedstad og storby, men jeg personlig synes at et liv i Grasdalen vil være mye mer innholdsrikt og givende enn et byliv. Selv om jeg bor og studerer i Oslo for øyeblikket, sitter jeg igjen med mange gode minner fra oppveksten min i Grasdalen, minner jeg vil at vi kan få tilbake og oppleve på nytt. Noe annet som også er veldig positivt med Grasdalen og bygder generelt er at man som politisk bevisst og engasjert kan være med å påvirke miljøet rundt seg ved å være med i den lokale politikken. Er man politiker i et parti og kanskje i kommunestyret i en bygd som Grasdalen, vil det føre til at man får 2

3 mye mer å si enn om man hadde bodd i en by. Jeg vet jo at du liker deg veldig godt i det politiske selskap, og som en ung, engasjert og ikke minst verdiorientert kvinne vil du nok kunne utrette mye positivt hjemme i Grasdalen. Jeg personlig tror i hvertfall at du vil like deg godt som politisk aktiv i Grasdalen, og du kan ikke si noe annet før du har prøvd. Så mye skylder du meg! Siden jeg kjenner deg så godt som jeg gjør, vet jeg også at du kanskje ikke nå i begynnelsen er så positiv til det å drive gård. I hvertfall ikke siden du om et halvt år er ferdig utdannet journalist, noe som jeg selvsagt skjønner veldig godt. Men selv om vi tar over gården til onkel Petter, kan jo det å være journalist i Grasdalen også være en mulighet, eller? Du kan ha hjemmekontor og arbeide med de sakene som oppstår i Grasdalen og områdene rundt. Selvsagt er det ikke det samme pulserende livet som i for eksempel Oslo, men personlig tror jeg at du vil finne like mange spennende og viktige saker å skrive om i Grasdalen. Om ikke dette er et alternativ kan du kanskje jobbe over Internett, slik at du likevel får jobbe i en av de store avisene, ukebladene eller magasinene. For selv om vi flytter tilbake til Grasdalen og tar over gården, vil jeg ikke forvente at du skal ofre like mye tid på gårdsbruket som meg. Jeg ønsker like mye som deg at du kan arbeide med det du brenner for, nemlig det å være en aktiv og velorientert journalist. Mulighetene er mange, det er bare å se dem, min kjære! En annen faktor som jeg også synes er viktig, er det at jeg er enearving etter onkel Petter. Dette medfører at jeg føler et visst ansvar. Det er ikke så enkelt å bare gi i fra seg denne gården og samtidig denne store muligheten. Det er jo tross alt noe min onkel har bygd opp og levd for, så valget er for meg ganske vanskelig. En annen ting du også bør vite er at selv om jeg/vi tar over gårdsbruket, vil det ikke si at vi trenger å drive gården slik som min onkel gjorde. Det er fullt mulig å legge om driften. Vi kan for eksempel kutte ned på noe av det som er tidkrevende og mindre lønnsomt, og heller satse på det som er lønnsomt og mindre tidkrevende. Dette vil jo selvsagt da resultere i at vi begge får mer fritid, noe jeg ser på som veldig positivt. Samtidig er det også 3

4 mulig å kombinere gårdsbruket med andre ting, slik at vi i tillegg til gårdsinntektene får andre inntekter. Dette kan være alt fra det å for eksempel starte med juletresalg eller at jeg kanskje hjelper folk i nærmiljøet med ting innenfor informasjonsteknologi. Ved at vi tar over gården får vi i tillegg hele eiendommen, og ved å eie så mye land er det mange måter vi kan utnytte dette området på. Noe som er veldig aktuelt i dagens samfunn er det med turisme, og det å få turistene til å trekke til bygde-norge. Kanskje dette hadde vært noe? Igjen er det bare å se mulighetene, og jeg tror at du og jeg, som det laget vi er, hadde klart denne oppgaven utmerket. Som du kanskje skjønner er dette noe jeg virkelig har lyst til. Selvsagt er det et vanskelig og svært viktig valg i livet mitt, og ikke minst våre liv, men det vil være vanskelig for meg å la denne muligheten gå fra meg. Jeg skjønner at du kanskje er både skeptisk og negativ til alt dette her, i hvertfall etter å ha studert i Australia, men jeg håper likevel at du vil tenke over spørsmålet mitt. Jeg kommer ikke til å gjøre dette uten deg, for selv om dette er noe jeg brenner for, betyr du mer for meg enn noe annet. Selvsagt håper jeg at du svarer ja, for dette er noe jeg tror vi begge kunne ha gjennomført veldig bra. Jeg kan virkelig se for meg at vi får et innholdsrikt og gøyalt liv i Grasdalen, vi vet jo begge at det er mulig, siden Grasdalen er det egentlige hjemmet vårt. Nå skal jeg selvsagt ikke presse deg til noe du ikke vil, men det hadde betydd veldig mye for meg om du hadde blitt med meg på dette prosjektet. Samtidig synes jeg at det minste jeg kan gjøre, og for så vidt du også, er å gi det hele en sjanse. Ellers håper jeg at alt står bra til med deg i Australia, og at studiene går strålende. Jeg savner deg mye, og gleder meg til du kommer hjem igjen. Klem fra gutten din, Lars. 4

5 Hei gutten min! Tusen takk for både hyggelig, spennende og uventet e-post. Her i Sydney går alt bare bra, og selv om det er en del å gjøre, nyter jeg livet i solen og ikke minst i byen. Jeg ser selvfølgelig veldig frem til å komme hjem til deg, det er jo en stund siden vi har sett hverandre nå. Hvordan går det med deg da? Alt bra? Jeg håper alt står bra til, og at studiene dine går bra, det er noe du virkelig fortjener å lykkes med. Så til det store og ganske uventede spørsmålet ditt. Det at vi plutselig skal ta over en gård på et så tidlig stadium i livet vårt, er jeg for å være helt ærlig, veldig skeptisk til. Jeg skjønner at du føler et visst ansvar siden du er enearving, men synes du ikke at det er litt tidlig? Har du ikke heller lyst å fullføre utdanningen din, og få deg en jobb innen informasjonsteknologi i Oslo? Det var det jeg trodde var planene, i hvertfall siden vi har funnet leilighet og det hele. Selvsagt kan jeg ikke nekte deg å ta dette steget om det er det du virkelig ønsker, men som du sikkert vet, tror jeg ikke at det er så store sjanser for at jeg blir med deg. Det er mange grunner til at jeg ikke er så særlig positiv til forslaget ditt. For det første har jeg et litt annet syn enn deg på det å være journalist i en liten bygd som for eksempel Grasdalen. Du finner selvsagt ulike hendelser rundt om i bygdene, men det er ikke slike typer hendelser jeg vil skrive om som journalist. Etter å ha vært i Australia i over ett år og bodd i en by som Sydney, kan jeg nesten ikke vente med å komme tilbake til Oslo og alt byen har å tilby. Som journalist i Oslo vil jeg møte mange flere mennesker enn i Grasdalen, og de folkene jeg møter vil være både forskjellige, spesielle på hver sin måte og ha ulik bakgrunn, kultur og religion. Dette sammen med et pulserende byliv er noe jeg gjerne vil være en del av. Samtidig synes jeg, etter å ha vært her nede så lenge, at en by tilbyr mange flere og større jobb- og karrieremuligheter, noe jeg etter avsluttende studier er avhengig av å ha. Jeg tror at en by vil kunne tilby meg flere muligheter og tilbud enn det Grasdalen vil kunne gjøre, og dette gjelder ikke bare innen jobb, men også innen fritid. 5

6 Selv om du sier at Grasdalen som liten bygd tilbyr en frihet og et fritidstilbud man ikke finner i en by som Oslo, er jeg ikke helt enig i det. I Oslo vil man tross alt hele tiden ha noe å gjøre på, og uansett hvor man befinner seg har man ulike tilbud man kan benytte seg av. Dette gjelder også friluftsliv, som vi begge to liker veldig godt. Man trenger ikke ta trikken lange strekningen før man befinner seg i omtrent de samme naturomgivelsene som hjemme i Grasdalen. Som du sier til meg, kan jeg også si til deg: det gjelder bare å se mulighetene man har rundt seg. Det å være bonde og drive et gårdsbruk tror jeg ikke er noe for meg. Selvsagt har jeg hatt det gøy de gangene vi har vært på besøk hos din onkel og på andre gårder, men jeg tror ikke det er et yrke jeg kunne hatt til daglig. Det å være bundet til gården, og ikke ha muligheten til å bare reise bort en dag er noe som ikke helt passer meg. Som bonde har man et stort ansvar, og om man vil gjøre noe annet, må dette planlegges lenge med tanke på avløser og lignende. Dessuten er ikke en årslønn på kroner så altfor mye i dagens samfunn. Det er selvsagt en del penger og helt sikkert nok penger til å forsørge både oss og eventuelt våre barn, men med jobb innenfor informasjonsteknologien tror jeg du ville ha tjent mye mer penger. En annen grunn til at jeg ikke er noe særlig lysten på å flytte tilbake til Grasdalen, er alt det negative man også finner i en bygd. Selvsagt er det positivt at vi begge har både familie og venner der, men etter å ha flyttet derifra har jeg erfart at det er like fint å bo i for eksempel Australia. Selvsagt hadde jeg ikke mange venner i begynnelsen, men etter hvert som tiden går møter man nye folk og får nye venner, og dette er noe jeg ikke kommer til å få noe problem med i Oslo. Dessuten er det ikke så veldig langt fra Oslo til Grasdalen, så om jeg absolutt vil være sammen med familien min, kan jeg jo bare ta turen en dag eller en helg. Og selv om dette er noe som er positivt, er det som sagt mye negativt i bygdene rundt om også. Det at alle vet alt om alle er ikke i alle tilfeller positivt, det synes i hvertfall ikke jeg. Det at naboen vet hva vi skal ha til middag og hvem jeg snakket med i telefonen nettopp, er ikke det jeg aller helst vil oppleve. En annen ting som også er veldig typisk, 6

7 og som jeg vet finnes i Grasdalen, er det velkjente bygdedyret. I en liten bygd hvor alle har kjennskap til alle, oppstår det ofte mye sladder, både sladder som stemmer og sladder som ikke stemmer. Er det noe jeg misliker, så er det faktisk sladder. Jeg skjønner bare ikke hvorfor alle er så besatt på å få vite alt om alle, og deretter si det videre til den første de møter. Dette er litt av grunnen til at jeg forlot Grasdalen, og også en del av grunnen til at jeg ikke vil tilbake. Noe som jeg også synes du overdriver litt, er det med det politiske livet i bygdene kontra det politiske livet man finner i byene. Selvsagt kan man utrette mye i en bygd, men det samme gjelder vel i en by! Om man er aktiv, politisk bevisst og jobber for det man står for, tror jeg at man kommer like langt i for eksempel Oslo. I Oslo er det for det første mye mer å ta fatt i enn i Grasdalen, og for det andre er det et større behov for flere politisk aktive i byene. Derfor synes jeg at det du skrev var ganske overdrevet, men jeg skjønner jo at du ved beste evne prøver å overtale meg å bli med deg tilbake til Grasdalen. Som du kanskje skjønner, vil jeg egentlig ikke flytte tilbake til Grasdalen og drive gård sammen med deg. Dette har ingenting med deg eller forholdet vårt å gjøre, men det at jeg faktisk verken har lyst tilbake til Grasdalen eller har noen interesse for gårdsbruk. Jeg håper du setter pris på at jeg er ærlig og at vi på en eller annen måte vil komme fram til en god løsning som begge vil bli fornøyd med. Uansett hva det blir til, må du vite at jeg elsker deg og alltid vil være sammen med deg. Aller helst håper jeg selvsagt at fortsettelsen på forholdet vårt vil bli i den nye leiligheten vår i Oslo, og jeg kan nesten ikke vente med å flytte sammen med deg. Håper at du forstår meg og at du har det bra hjemme i Norge. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem, og jeg ser fram til et langt liv sammen med deg, min kjære! Klem fra jenta di, Margaret 7

8 Så hvordan løste Lars og Margaret det dilemmaet de kom opp i? Etter mye diskusjon frem og tilbake klarte til slutt Lars å overtale Margaret til at de i det minste kunne gi gården den sjansen Lars mente den fortjente. Denne avtalen gikk ikke helt smertefritt for Lars, og han måtte inngå et kompromiss om at hvis ikke Margaret likte seg hjemme i Grasdalen, måtte han være så pass til kar at han ville gi et liv i byen en sjanse også. Det hele resulterte i at paret bosatte seg i Grasdalen, og etter noen år som journalist i en av lokalavisene, fikk Margaret jobb i den landsdekkende avisen Dagbladet. Dette var selvsagt en stor glede for dem begge, men aller helst for Margaret som fikk muligheten til å ha drømmejobben og samtidig ha hjemmekontor i Grasdalen. Etter denne gledelige hendelsen, bestemte Lars og Margaret seg for å bosette seg i Grasdalen for godt. Endelig hadde de funne hjemmet de så lenge hadde diskutert hvor skulle ligge, og best av alt, både Lars og Margaret fikk arbeide med det de begge hadde drømt om. 8