Bygda i byen. En kvalitativ studie om bomiljø i Ilsvikøra. Ida Marie Henriksen. Masteroppgave i sosiologi

Transkript

1 Bygda i byen En kvalitativ studie om bomiljø i Ilsvikøra Ida Marie Henriksen Masteroppgave i sosiologi NTNU, Høsten 2008

2

3 Hvordan skapes og vedlikeholdes et godt bomiljø?

4

5 Forord De første som fortjener en stor takk er alle informantene mine i Ilsvikøra. Tusen takk for at dere tok dere tid til å dele deres tanker og meninger rundt bomiljø med meg. For det andre må jeg få takke min veileder Aksel Tjora for å ha et åpent sinn for mine tanker og idéer, både angående masteroppgaven og diverse andre små prosjekter. Jeg vil også få takke ham for å ha vist meg de spennende måtene man kan bruke sosiologien på. Det skulle vært flere som deg. Videre må jeg sende en stor klem og takk til alle mine medstudenter som har gjort studietiden på NTNU til en fantastisk tid. Spesielt til Silje Heistein Lund som har stått ved min side i tykt og tynt alle disse årene på Dragvoll, og min kollega innenfor bomiljø Ingeborg Grønning. Dere har begge gitt meg mye god diskusjon og gode vennskap. Jeg må også få takke Per Hvattum, Linn Johansen og Ylva Bartolini for all korrekturlesing og tilbakemelding av semesteroppgaver og eksamensoppgaver i årenes løp. En spesiell stor takk går til min far Ivar Hvattum, for korrekturlesing av utkast og gode diskusjoner i forhold til masteroppgaven. Takk til Kristin Thorshaug for korrektur av sisteutkastet. Lars Gulbrandsen og Nova får en takk for god motivasjon rundt oppgavens tema, samt en takk til Marius Espnes Landheim for grafisk hjelp og kjærlighet i skriveperioden. Ved denne oppgaven markerer jeg avslutningen på en mastergrad i sosiologi, som for 7 år siden virket uoppnåelig for meg. Takket være min mor Annie Henriksen, som har støttet og motivert meg i alle stunder med frustrasjon og oppgitthet over en dysleksi som til stadighet ga utslag på karakterer og motivasjon, kan jeg nå si: - Takk mamma. Jeg klarte det! Ida Marie, Trondheim, oktober 2008

6

7 Innholdsfortegnelse 1.0 Innledning Hvorfor bomiljø? Problemstilling Oppgavens mål og avgrensing Disposisjon av oppgaven Beskrivelse av caset En sosiologisk plattform for nærmiljøstudier Den sosiologiske interaksjonismen Fenomenologi Giddens handlingsteori Goffman og vår atferd i det offentlige rom Goffman: Et skuespill for og med naboer Tidligere forskning Den kritiske, politiske og sosiale retningen Bomiljø i nærmiljøet Fellesskap og naboskap Sosiale nettverk og ressurser Tilhørighet og identitet Handling og struktur, benk og bord Metode Intervjuer Undersøkelsens utvalg Rekruttering av informanter Intervjuguide Gjennomføring Observasjon Deltagende observasjon og bomiljø Utfordringer med deltagende observasjon og hvordan notatene ble tatt Forskers posisjon og selvrefleksjon Mine observasjoner Dataanalyse Metodiske verktøy Metodisk refleksjon: Troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet Etiske vurderinger... 41

8 5.0 Analyse Bygda i byen Folkene i Ilsvikøra Alderssammensetning Antall og beliggenhet Hus med sjel og historie Det å gjøre noe sammen Aktivitet i bomiljøet De nødvendige De valgfrie arrangerte aktivitetene De sosiale aktivitetene Omsorg og aktivisme blant naboene Renner ikke ned dørene Velforeningen som integreringskatalysator En felles fiende En utmattelsesprosess Nettverk: trykke på en knapp for å påvirke Diskusjon Hva er forutsetningene for at de fysiske betingelsene spiller inn? De fysiske betingelsene Samling til samvær Fellesskap og sosial kontroll Nivå av aktivitet og interaksjonspåskudds utslag på fellesskapet Det nære fellesskapet Det fragmenterte fellesskapet Det ekskluderende fellesskapet Et fellesskap i forbifarten Oppsummering og avsluttende tankespill Kildehenvisning Litteraturliste Vedlegg Vedlegg 1: Brev nr 1 til Ilsvikøra Vedlegg 2: Brev nr 2 til Ilsvikøra Vedlegg 3: Intervjuguide... 87

9 1.0 Innledning Huset jeg regner som mitt barndomshjem, ligger i Hammerfest i Finnmark. Det er et såkalt gjenreisningshus, og ble bygget av min bestefar på slutten av 50-tallet. Bestefar drev som snekker på den tida. I motsetning til de fleste andre, priste han seg lykkelig over at tyskerne brente ned alt de kom over under andre verdenskrig. Dette ga ham en mulighet til å flytte til byen og skjule sin samiske identitet. Min mor forteller at bestemor brukte å lese i boka skikk og bruk for henne og brødrene, slik at alle skulle lære å oppføre seg som folk og passe inn i byen de nå bodde i. Det var i det samme huset jeg tilbrakte de to første månedene av mitt liv før jeg flyttet til Kirkenes i 1984 der mine foreldre hadde bygget sitt eget hus fire år tidligere. Det lå i et nyetablert boligområde på en åsrygg med flott utsikt over byen. Under byggeperioden ble mine foreldre godt kjente med naboene sine som alle var i samme livssituasjon med nye hus og små barn. De hjalp hverandre når det trengtes og delte både verktøy og redskaper. I 1987 ble det klart at arbeidsplassen til min far ville bli avviklet. Det førte til at vi solgte huset i Kirkenes og flyttet til Molde. Der slo vi oss ned i et svært homogent bomiljø som besto av flere rekkehus og små blokker. Vi hadde mange naboer med små barn. Jeg og brødrene mine tilbrakte mye tid på en felles gangvei som snodde seg mellom husene, og der fikk vi nye venner. Ifølge min far ble familien tatt godt imot, men de følte aldri noen større tilknytting til naboene utover et par familier. På grunn av ytterligere nedgangstider, bankkrise og kollaps i markedet, måtte min far igjen skifte jobb. Denne gangen flyttet vi til Ørsta og leide en enebolig i et godt etablert nabolag. Her fantes både unge og gamle. Min mor har fortsatt kontakt med to av naboene fra den tida, hele 16 år etter. Her deltok vi i lokale aktiviteter som bygdefotball, 17. mai-feiring og bålbrenning på St. Hans. I 1992 døde min bestefar, bare tre år etter at bestemor også hadde gått bort. Barndomshjemmet til mamma sto plutselig tomt. Det var samtidig blitt bedre tider og lettere på arbeidsmarkedet. Familien flyttet tilbake til Hammerfest, og inn i det som ble mitt barndomshjem. Der vet jeg at naboen som bor vegg i vegg med oss heter Turid. Hun bor der med mannen sin og er plaget av stiv nakke etter en bilulykke. På andre siden bor onkel Per Ove. Han er stadig innom mamma for å lese lokalavisen og drikke kaffe. I et rødt hus lengre 9

10 bort i gata bor den sure dama som bestandig klaget på oss ungene da vi var små. Jeg var 8 år da jeg kom tilbake til Hammerfest og der ble jeg til jeg fylte 19. Jeg har nå bodd i Trondheim i fem år. På syv forskjellige plasser. I løpet av denne tida har jeg lært meg navnet på én nabo, en jeg delte gang med, Sissel, og ansiktet på en annen. Sistnevnte på grunn av tilfeldige møter, fordi hun kom ut for å ta seg en røyk hver gang jeg gikk ut fra boligkomplekset mitt. Det ble så tilfeldig mange ganger at vi begge begynte å smile av det. Etter det har vi fortsatt med å hilse på hverandre, til og med når vi møter hverandre på nærbutikken, men aldri vekslet et ord. Hva er det som gjør at vi hilser på naboene våre for første gang? Hvilke forutsetninger må være til stede for at vi oppnår mer kontakt? Hvordan kan vi bruke denne kunnskapen for å legge til rette for fellesskap? 1.1 Hvorfor bomiljø? Bomiljø er jo ganske viktig i den betydningen... Bomiljø og jobben... Det er jo sammen med familien. Det er jo arenaer du stort sett er på. -Tåmas- Boligen regnes i dag som et nødvendig velferdsgode for individets liv og helse. Samtidig kan en trygg og sikker bolig være en indikator for livskvalitet på andre områder, ut i fra lokalisering og naboskap med andre boliger. En god bolig i et godt bomiljø, kan i tillegg til god helse, også bidra til at det utvikles og opprettholdes gode sosiale relasjoner og sosial integrasjon (Dyb, Solheim og Yterhus 2004). Fokuset i byplanlegging har ikke vært på sosiale relasjoner. I nyere tid har funksjonalismen stått sterkest når det gjelder byplaner og arkitektonisk utforming. Francoise Choay (1969 i Schiefloe 1985) kaller denne stilen progressistisk planleggingsideologi, som tar utgangspunktet i at fornuften og vitenskapelige muligheter legger grunnlaget for et bedre samfunn, der funksjonalistiske byvisjoner fokuserer på bynivå og individnivå. Nivået mellom disse, som tar for seg de mellommenneskelige forholdene, blir ikke eksplisitt regnet med (Schiefloe 1985). Selv om man kan trekke forbindelseslinjer til temaer rundt funksjonshemninger, eldre og sosialpolitisk forskning knyttet til boligforskning, settes ikke 10

11 det mellommenneskelige i fokus. Med dette som utgangspunkt, vil jeg ut fra et sosiologisk perspektiv sette fokus på rammebetingelsene for de mellommenneskelige forholdene i et godt bomiljø. 1.2 Problemstilling Et godt bomiljø kan, som nevnt, bidra til god helse og gode sosiale relasjoner. Jeg vil med denne oppgaven undersøke hva som er et godt bomiljø, og hvordan det oppstår. Problemstillingen er derfor følgende; Hvordan skapes og vedlikeholdes et godt bomiljø? Ved å bruke sosiologisk interaksjonistisk teori for å belyse problemstillingen, kan man si noe om de mellommenneskelige relasjonene som oppstår, eventuelt ikke oppstår i et bomiljø. Jeg har valgt å angripe problemstillingen gjennom forskjellige vinklinger og forskningsspørsmål. Det første forskningsspørsmålet er: Hva oppfattes som viktig for bomiljø? De to neste går mer i dybden på hva som er viktig i bomiljø, der de ser på både de fysiske og sosiale faktorenes betydning for bomiljøet: Hvilke fysiske faktorer er med på å legge til rette for bomiljø? Hvilke sosiale faktorer er med på å skape et sosialt bomiljø? Tanken er her å ta utgangspunkt i hva som skaper et godt bomiljø, og hvilke elementer som kan spille inn. Ved å kartlegge dette kan man overføre det til andre boligsosiale områder, for eksempel til hvordan man kan tenke å inkludere vanskeligstilte 1, og redusere NIMBYeffekten (not in my back yard), som innebærer lokal motstand mot å få vanskelistilte i nabolaget. 1 Vanskeligstilte blir, når det gjelder bomiljø, brukt som betegnelse på de menneskene som trenger hjelp til å skaffe seg og holde på en bolig. 11

12 1.3 Oppgavens mål og avgrensing Målet mitt med denne oppgaven er å anvende mikrososiologi for å avdekke hvilke faktorer som har en avgjørende betydning for hvordan relasjoner mellom naboer oppstår, eventuelt ikke oppstår. Ved å kunne si noe om hvilke faktorer som har innvirkning på relasjonsdanning, håper jeg at denne kunnskapen kan brukes til integrasjon av vanskeligstilte i forskjellige bomiljøer. Denne tanken er sterkt bundet opp til at man trenger følelsen av tilhørighet og trygghet i sitt eget hjem. Min empiri viser at muligheten for å oppnå dette er mer tilstede når man vet hvem naboene er. Det finnes flere forskjellige teoretiske utgangspunkt og nivå for å studere nærmiljø. Jeg har på grunn av oppgavens fokus, valgt å fordype meg i den interaksjonistiske teorien for å se på bomiljø. Hvordan mennesker forholder seg til hverandre, og hvordan sterke og svake bånd blir dannet, er meget relevant for å si noe om hvordan relasjonene oppstår, opprettholdes, utvikles eller forsvinner. Samtidig er dette et godt sosiologisk alternativ til en mer strukturell planleggingsretning, slik vi finner i kommunale og arkitektfaglige sammenhenger. 1.4 Disposisjon av oppgaven I denne innledningen har jeg gitt en kort begrunnelse for hvorfor et sosiologisk perspektiv på bomiljø er samfunnsrelevant, og forklart hvilke problemstillinger og forskningsspørsmål som er utgangspunktet for denne oppgaven. I punkt 1.6 gis det en beskrivelse av caset. I kapittel 2 og 3 legger jeg frem relevant teori. Kapitlene tar for seg hvert sitt teoretiske nivå. Kapittel 2 tar for seg den sosiologiske plattformen med interaksjonssosiologien, og relevante teoretikere som bygger på denne plattformen. Kapittel 3 tar for seg tidligere forskning og tanker rundt bomiljø. Dette gjør jeg for å sette problemstillingen i den sosiologiske konteksten den hører hjemme i. I kapittel 4 gjør jeg rede for de metodiske valgene jeg har foretatt. Presentasjon av utvalg og hvordan jeg har gått frem for å samle inn data blir nøye gjennomgått. Kapittelet avsluttes med en drøfting av kvaliteten på undersøkelsene og empirien. I kapittel 5 begynner selve analysen av empirien. Jeg presenterer hvordan informantene tenker rundt bomiljø, og trekker opp relevant teori der det er nødvendig for å analysere funnene. 12

13 I kapittel 6 nærmer jeg meg forskningsspørsmålene i større grad. Ved å fokusere direkte på de fysiske strukturene og aktivitetene som foregår i området vil jeg se hvilke faktorer informantene trekker frem i forhold til bomiljø. Ved å kartlegge dem, og se dem opp mot teori, vil jeg kunne si noe om hvilke av dem som er mest relevante og som er mest overførbare. I kapittel 7 oppsummerer jeg drøftingen og hovedfunnene. 1.5 Beskrivelse av caset Denne oppgaven er en kvalitativ studie rundt et lite bomiljø på 27 hustander i Ilsvika i Trondheim. Selve bydelen ligger nede ved sjøen og nær selve bykjernen. Området har gått fra å være et industriområde til å bli et av de nyeste boligområdene i Trondheim. Her finnes topp moderne leiligheter og tilrettelagte utearealer mellom boligblokkene med utsikt over sjøen og Munkholmen. Området inneholder ellers sterke kontraster med et eldre fraflyttet industribygg helt ytterst i Ilsvika og en gammel vernet trehusbebyggelse i Ilsvikøra. Bebyggelsen i Ilsvikøra vokste frem i 1860-årene og består i dag av 27 restaurerte bolighus. Det var byfiskere og arbeidere ved bedriftene i Ila som oppførte husene på grunn de fikk av Trondheim kommune. Tidligere lå det naust på stranden foran husklyngen. Ilsvikøra er et av de mest særpregede strøk i Trondheim ettersom det er et av de få bevarte boligområdene for fiskere og arbeidere i denne regionen fra 1800-tallet. Det eldste huset er nr 18 oppført av Hans Dyvik i Ilsvikøra har en rekke ganger vært på randen av utslettelse på grunn av hensynet til nærliggende industri og havnefunksjoner, deriblant Ila Jern A/S og Trondheims Nagle- og Spikerfabrikk som ville utvide. I februar og mars 1973 ble det imidlertid foretatt en registrering for å se på de fysiske forholdene. I konklusjonen på denne rapporten 2 kommer det frem at til tross for at leilighetene ligger under den vanlige tekniske standarden, at miljøforstyrrelsene fra omliggende bedrifter er alvorlige, og til tross for et langt press fra kommune og industri for sanering, er ønsket om å bli boende meget sterkt. Hovedforklaringen 2 Rapporten fra 1973 fra Ilsvikøra. Det var ikke registrert noen forfatter på denne rapporten, men den er tilgjengelig i byarkivet på Dora, et arkiv som lagrer alle saksdokumentene til Trondheim kommune. 13

14 til dette ligger i det gode sosiale miljøet som igjen har sin årsak i relativt lite gjennomtrekk av beboere sett over tid (Jones og Olsen 1977). I dag er industrien enten flyttet eller lagt ned og kommunen har hatt en stor satsing på boligutbygging i Ilsvika. De siste 10 årene er det bygget mange nye boligkomplekser. Området inneholder i dag to kafeer, en restaurant, en nærbutikk, en barnehage, frisør, legesenter, sykehjem og et nytt SPA-senter er på vei til å åpne. Norges fotofagskole holder også til her. Det er med andre ord mulig å finne det man trenger i nærmiljøet. Ilsvikøra er sosiologisk interessant fordi det er et sosialt bomiljø med et uteområde som fungerer, i den forstand at folkene som bor der bruker det. Naboskapet og fellesskapet er også sterkt i dette området der alle naboene vet hvem som bor hvor og hva de forskjellige jobber med. Dette bygger opp tilhørighetsfølelse og en tilhørende sosial kontroll. Det er interessant å se nærmere på hvordan man blir inkludert/ekskludert for å kunne svare på problemstillingen. 14

15 2.0 En sosiologisk plattform for nærmiljøstudier Denne oppgaven tar utgangspunkt i de mindre sosiale enhetene som man finner i bo- og nærmiljøet. Der står det enkelte mennesket og samspillet med andre sentralt, og man kan se nærmere på betydningen av de uskrevne reglene. Dette er regler vi ofte ikke tenker over at vi handler etter i vår interaksjon med andre i samfunnet. Slik får man mulighet til å analysere den mikrososiologiske delen av den gjeldende kultur. Med andre ord er det sosiologiske interaksjonsteorier som er grunnlaget for denne oppgaven. 2.1 Den sosiologiske interaksjonismen Interaksjonismen er et fagfelt innenfor sosiologien som har sitt opphav fra Chicagoskolen. Utviklingen av interaksjonssosiologien på dette instituttet førte også til utviklingen av den kvalitative forskningsmetoden. Selv om det kan virke som om Chicagoskolen og interaksjonismen går hånd i hånd, er det viktig å få med seg at det var andre sosiologiske retninger som også utviklet seg på denne skolen (Atkinson og Housley 2003). Den interaksjonistiske sosiologien har fokus på interaksjon mellom individene og hvordan de tilbakevendende handlingsmønstrene dannes. Slike handlingsmønstre er en naturlig del av hverdagen vår, hvordan vi opptrer på bussen eller på jobb; det er noe forutsigbart over hvert individs handling. Interaksjonssosiologi eller handlingssosiologi setter individet i sentrum for sine teorier. Funksjonalismen og strukturalismen ser også på individet og handling, men forskjellen er at det er funksjonene og strukturene på et overordnet nivå som er i studienes fokus. Symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og fenomenologi kan betraktes som sosialkonstruktivistiske fordi alle tre i utgangspunktet tar for seg det subjektivistiske i handlingen (Ekegren 1997). Symbolsk interaksjonisme er en retning som legger vekt på den kommunikative og språklige delen av samhandling (Martinussen 2001:330). Dette perspektivet bygger på sosialpsykologien til Georg Herbert Mead (Atkinson og Housley 2003). Fenomenologien er på sin side en handlingsteori som tar for seg de intensjonelle og subjektive perspektivene i forståelsen av samhandling. Etnometodologi ble utviklet av Harold Garfinkel med utgangspunkt i fenomenologien. Etnometodologi konsentrerer seg om kunnskap eller kompetanse som et medlem av et samfunn trenger for å kunne handle meningsfullt i sosiale situasjoner og sammenhenger (Måseide 1997). Jeg vil komme mer inn på etnometodologi i metodekapittelet ettersom observasjon som metode har etnometodologi 15

16 som teoretisk utgangspunkt. For å gi en større forståelse for etnometodologi vil jeg i neste avsnitt se nærmere på fenomenologi. 2.2 Fenomenologi Fenomenologien tar utgangspunkt i vår hverdagsverden. Filosofen Edmund Husserl prøvde å fornye den gamle engelske erfaringsfilosofien. Han var kritisk til den vitenskapsteorien som baserte seg på at det fantes en virkelighet som eksisterte uavhengig av individets bevissthet. Husserl så for seg at man måtte studere måten man fastsetter erfaringer av verden på, for ved å vite hva som danner hvert enkelt individs virkelighet, kan man gi mer kunnskap om virkelighet. Alfred Schütz var elev av Husserl, og tok hans idé videre inn i sosiologien (Syltvik 1997). Husserls filosofi rundt hvordan mennesket skaper verden selv, kombinert med Webers tanker rundt forstående sosiologi, utgjør utgangspunktet for sosiologen Schütz fenomenologi. Schütz mente at handlingsteorien måtte få med seg de intensjonelle og subjektive aktørene for å bli mer komplett. Det er hvordan hvert enkelt individ oppfatter sin egen omgivelse på forskjellige måter som er av interesse å undersøke. Intersubjektiv er et av hans nøkkelbegreper for å undersøke noe fenomenologisk. Det var ikke den konkret fysiske interaksjonen mellom menneskene som var i fokus, men hvordan de forskjellige menneskene i forskjellige interaksjoner griper inn i hverandres bevissthet. Ved å studere menneskers generelle hverdag kan man se på de mønstrene som ikke er formålsrasjonelle. Med det menes at han studerte de interaksjonene man som individ ikke tenker over er tilstede, men som har betydning for vår oppfattelse av verden og interaksjon med andre. De ganger et individ treffer på tilfeller der de innlærte handlingsformene ikke strekker til, kommer menneskets praktiske intelligens eller common sense-kunnskap til. Det er den som setter mennesket i stand til å skape nødvendig kunnskap for nye handlingsmønstre (Nygaard 1995:93-101). Et annet sentralt begrep i Schütz fenomenologi var livsverden. Han definerer livsverden, eller hverdagsverden som den verden vi ikke stiller spørsmål til med mindre det skjer noe utenom det vanlige, den vi tar slik den er og slik vi har oppfattet og forventer at den skal være. Dette setter han i kontrast til vitenskapsverden, der vi setter spørsmålstegn ved det vi gjør og stiller krav til rasjonalisering og refleksivitet rundt det vi gjør. Inngangsporten til livsverden får vi 16

17 gjennom langtidssosialisering og de individuelle sosialiseringsprosessene vi er med i (Nygaard 1995). Jeg har vært inne på Schütz, som er en av flere tilhengere av den interaksjonistiske retningen innenfor sosiologien. Andre tilhengere er blant annet Georg H Mead, Herbert Blumer, Peter L Berger, Thomas Luckmann og Erving Goffman (Martinussen 2001). Jeg har videre valgt å avgrense meg til å bruke mikrososiologi og Goffmans teorier om menneskelig interaksjon, kombinert med Anthony Giddens handlingsteori om praktisk bevissthet i denne oppgaven. Valget av teoretikere ble tatt med utgangspunkt i problemstillingen og hvilken teori som var mest relevant å bruke for å kunne svare på den. 2.3 Giddens handlingsteori Giddens støtter opp under etnometodologien 3 i den grad den fokuserer på den refleksive aktør som forklaring på at handlingene selv er med på å reprodusere dem. Giddens er samtidig kritisk til at etnometodologien ikke fokuserer på hvem som bestemmer og former de sosiale normene (Giddens 1976). Giddens viser til at skillet mellom struktur og aktør kan gjøres mindre entydig ved å se på det som en dualitet, at de er en sammenhengende relasjon. Strukturen kan dermed forstås som et middel til og et resultat av aktørens handling (Henriksen 1997, Kaspersen 2001, Rizer og Goodman 2003). Giddens begrep om sosial handling blir brukt for å dekke samspillet mellom handling og struktur. Han ser for seg at for å forstå dette samspillet, må det sees gjennom hvordan aktøren, eller med Giddens ord agenten, og handlingen fungerer sammen. Agenten kan handle med tre forskjellige bevisstheter: den praktiske som innebærer at noe bare blir gjort uten noe mer tanke (for eksempel å stå opp), den diskursive som forklarer (for eksempel hvorfor du pusser tennene etter frokost), og den ubevisste som innebærer å handle uten at man tenker eller vet hvorfor man gjør det. For Giddens er det den praktiske bevisstheten som er gjeldende for å forstå hvordan vi forholder oss til andre i det sosiale livet. Handlingen blir sett på som en strøm av alt det vi opplever og tar innover oss kontinuerlig, kombinert med de tanker vi tilfører. Noen handlinger tenker vi mer igjennom enn andre (Kaspersen 2001). En annen teoretiker som fokuserer på hvordan aktører forholder seg til andre med sin praktiske bevissthet, er Erving Goffman. 3 Jeg kommer tilbake til etnometodologien i metodekapittelet. 17

18 2.4 Goffman og vår atferd i det offentlige rom Hvordan oppfører man seg når man går på butikken, sitter på en kafé eller møter naboer utenfor huset? I butikken er kassene designet for at man stiller seg i kø etter hverandre, men det er ikke skiltet at det er slik. Man gjør det likevel. På en kafé kan det stå at man ikke har lov til å røyke inne, men ute er det plassert askebeger. Et møte med naboen blir et annet når du møter ham ved postkassen enn om han plutselig sitter i stuen din og tar en øl. Noen regler er skrevet og skiltet i det offentlige rom, men det eksisterer flere uformelle regler som ikke står skrevet noen steder. Disse uskrevne reglene bidrar til det vi kaller sosial orden. Den sosiale ordenen bygger på hvordan vår adferd er i gitte situasjoner. Den blir igjen påvirket av de kulturelle betingelsene som ligger under. Goffman (1963) kaller vårt forhold til den sosiale ordenen den menneskelige fornuft. Denne tilegner vi oss gjennom sosialiseringsprosessen som lærer oss hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Dette omfatter den grunnleggende kunnskapen om verdiene som gjelder for et bestemt samfunn. I prosessen påvirkes vi av disse verdiene og de formelle og uformelle reglene for hvordan vi skal opptre i det offentlige rom (Martinussen 2001). Verdiene og normene ligger hele tiden under og påvirker og regulerer våre handlinger. Ved å kunne de sosiale kodene kan man tilpasse og forutsi sin egen og andres oppførsel. Det er dette samspillet mellom aktører som er fokuset til Goffman (1963). En aktør er for Goffman en som er i sosiale situasjoner med andre aktører. Dette fører til at vi ikke bare skal kunne tilpasse oss andre, men de andre må også kunne lese oss. På denne måten opprettholdes den offentlige ordenen. Kroppsspråk, ansiktsengasjement (face engagement) i en samtale, engasjementskjold eller involvering er begreper Goffman (1963) bruker for å beskrive hvordan vi forholder oss til andre i det offentlige rom. Bevisst eller ubevisst bruker vi forskjellige fremtoninger for å vise hvordan vi forholder oss og ønsker at andre skal forholde seg til oss, for eksempel når man går på gaten og passerer andre mennesker man ikke kjenner. Vi berører ikke hverandre fysisk, går ikke i veien eller fornærmer noen seksuelt. Denne type regler blir ofte tatt for gitt når vi beveger oss mellom mennesker. Det er denne interaksjonsordenen som vil bli presentert her og brukt i analysen om hvordan bomiljø dannes og opprettholdes (Goffman 1963). 18

19 Kroppsspråk er den ikke-verbale kommunikasjonen i en sosial setting. Blikk, smil, kroppsholdning og berøring er stikkord for hvordan denne kommunikasjonen skjer. En del av kroppsspråket kan også være hvordan man kler seg og hva man vil signalisere utad gjennom artefakter. Hvis man fører en samtale er det vanlig å være ansiktsengasjert i den, slik som når man nikker forståelsesfullt, eller forskrekket sperrer opp øynene. Man bruker dermed kroppsspråk i kombinasjon med samtalen for å understreke sin tilstedeværelse, på samme måte som man kan understreke fraværelse i en sosial setting. Har du for eksempel noen gang snudd ryggen til en nabo med påskudd av at du må luke noe ugress, bare for å slippe å prate med vedkommende? Eller tatt en avis opp for å vise at du ikke er interessert i å prate med vedkommende ved siden av deg på toget? Disse handlingene kaller Goffman (1963) for engasjementskjold, det vil si hvordan man engasjerer seg i andre ting for å vise at man ikke ønsker å konversere. Som regel oppfatter den andre aktøren at dette skjer og prøver dermed ikke å involvere seg i en samtale med deg. Steget til å involvere seg er stort når man ikke kjenner til den andre aktøren. Selv om man er til stede på samme plass, betyr det ikke at man nødvendigvis er i samvær, men heller at man er en del av en samling (Album 2008:161). Slike samlinger kan man finne når man for eksempel står i en kø og venter på toget. Goffman utdyper dette videre med å vise til at det finnes to former for interaksjon, den ufokuserte og fokuserte interaksjonen. Når man befinner seg i en samling, blir man ofte en del av ufokusert interaksjon. Det betyr at selv om man ikke snakker til andre mennesker, er man hele tiden en del av en ikke-verbal kommunikasjon som skjer gjennom kroppsspråket. Den fokuserte interaksjonen er den typen som forutsetter gjensidig oppmerksomhet og som skjer når man er ansiktsengasjert. Den åpenbare interessen mellom to mennesker viser tydelig at de er fokusert på hva den andre har å meddele. Høflig uoppmerksomhet er det derimot når man i en ufokusert interaksjon gir en person nok visuell oppmerksomhet til å demonstrere at man er klar over den andre personens tilstedeværelse (Goffman 1963). Oppsummert kan man si at de uskrevne reglene som er med på å danne den sosiale ordenen, også legger føringer for hvordan vår egen interaksjon med andre aktører arter seg. 19

20 2.5 Goffman: Et skuespill for og med naboer Har du noen gang kommet hjem fra en hard dag på jobb, der ingenting har gått din vei? Du er frustrert og irritert når dagen er over, og kontordøra slår igjen bak deg. Men når du møter sjefen i gangen, gir du han et nikk og et smil før du haster videre hjemover. På butikken utveksler du et par ord med en gammel kjenning, og ved postkassen slår du av noen fraser om været med naboen. I det du har låst deg inn hjemme hos deg selv, havner posene på gulvet, og du synker ned i godstolen og forbanner dagen. Goffmans ([1959]1992) begreper front stage og back stage dekker hvorfor vi handler forskjellig i det offentlige og det private. Disse begrepene står sentralt i Goffmans dramaturgi, som tolker sosial interaksjon som handlinger som blir spilt på et teater. Front stage er hvordan man presenterer seg for omverdenen der man er opptatt av hvordan andre oppfatter en. Man prøver å gi et inntrykk av seg selv som er i overensstemmelse med de regler som er gjeldende i samfunnet. Å se menneskelig interaksjon på denne måten er bedre kjent som dramaturgi der aktørene opptrer på en scene, der man overfor hverandre utfører sin egen selvpresentasjon (performance) samtidig som man er publikum for andres. Hvordan man opptrer på scenen er avhengig av hvilken rolle vi spiller og/eller forventes å spille. Disse rollene varierer etter hvilket publikum man utøver dem for og hvilke normer som er tilført dem (Goffman [1959] 1992). Back stage er der man slapper av, og lar maskene falle. Det som er interessant her, er hva man kan tenke seg er back stage-områder knyttet til bomiljøer. Man tar på seg en rolle som nabo, men hva innebærer denne rollen? Fra å beskrive Goffman og Giddens teorier om menneskelig interaksjon, vil jeg i neste kapittel ta for meg tidligere forskning rundt bomiljø. 20

21 3.0 Tidligere forskning I denne delen vil jeg gi en kort innføring i de forskjellige satsingene på nærmiljø. Etter det kommer det en kort begrepsavklaring. Videre presenteres fire forskjellige vinklinger å se bomiljø gjennom; fellesskap og naboskap, nettverk og ressurser, tilhørighet og identitet, og til slutt handling og struktur. 3.1 Den kritiske, politiske og sosiale retningen De siste 100 årene kan man grovt dele inn i tre retninger for hva man har fokusert på i bo- og nærmiljøforskningen. Fra 1920-tallet sto den funksjonalistiske retningen sterkt i byplanleggingen. Dette var en retning som hadde ambisjoner om å skape et totalt sosialt rom for mennesket. Det skulle gjøres ved at de fire grunnfunksjonene arbeid, bolig, rekreasjon og transport i nærmiljøet var dekket. Drabantbyene i etterkrigstiden på 50-tallet, ble bygget ut fra den funksjonalistiske retningen, med hagebyer og naboskapsprinsipper som utgangspunkt. På starten av 60-tallet kom den kritiske retningen som en reaksjon på den manglende mellommenneskelige tanken (Isdahl 2003), ved at den amerikanske journalisten Jane Jacobs, tok et oppgjør med naboskapsprinsippet og funksjonalismen i Death and life of great American Cities (Jane Jacobs 1961). Jacobs argumenterte for at den sonedelte landsbyen, som idealet for funksjonalismen, ville ødelegge byfenomenet med å splitte det opp (Schiefloe 1985). Jacobs (1961) sin kritikk nådde ikke frem, og på 70-tallet blir det avdekket flere sosiale problemer i drabantbyene, og den politiske satsingen på nærmiljø aktiviseres. Man vender tilbake til førfunksjonalistiske idealer, som småskalatankegang. Dette fordi det er områdets størrelse som blir oppfattet som grunn for de sosiale problemene. Et resultat av dette var den påbegynnende boligpolitiske satsingen som skjedde på slutten av 70-tallet. Dette var en boligpolitikk som hadde i tankene at bo- og nærmiljø kan fungere forebyggende mot problemutvikling. Gjennom sosiale nettverk mellom beboerne, kan man skjerme dem fra ensomhet og isolasjon. Ungdoms-kriminalitet kan kanskje forebygges ved å ha tilgang til ulike aktivitetssenter, på samme måte som gode utearealer kan være med på å bygge opp en god helse. Denne politikken ga utslag i flere stortingsmeldinger som tok for seg statlige nærmiljøforsøk (Isdahl 2003). 21

22 I de siste 15 årene kan man se et skifte i nærmiljøpolitikken, der den har gått fra å være sosioøkonomisk og materiell, til å fokusere på det boligsosiale (Isdahl 2003). Et eksempel er et samlet rundskriv fra justis- og politidepartementet, kommunal- og regionaldepartementet, og sosialdepartementet i 2002 om boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold, som viser den politiske satsingen som tar for seg aktuelle tiltak for mestring av boforhold. Der man fokuserer på hvordan man kan ta vare på menneskene i boligen og bomiljøet, og relasjonene de i mellom. Det boligsosiale feltet er enda et meget ungt fagfelt, og behovet for mer kunnskap er dermed etterspurt. 3.2 Bomiljø i nærmiljøet Nærmiljøet blir dannet ut fra de materielle, organisatoriske og sosiale strukturene, der de materielle innbefatter de fysiske og menneskelig skapte omgivelsene, de organisatoriske er de lokale servicestasjonene og organisasjonene, mens de sosiale tar for seg de mellommenneskelige relasjonene (Schiefloe 1985, Ås 1977 i Unstad 2001). Nærmiljø er dermed nivået mellom familien som den sosiale grunnenheten og kommunen som offentlig myndighet. Nærmiljøet er en del av bysamfunnet eller storsamfunnet som setter rammene for hvordan et bomiljø arter seg. Om politikerne bestemmer seg for å bygge en skole i nærmiljøet, vil dette påvirke bomiljøene innenfor skolekretsen som får et bredere tilbud. Det kan også påvirke hvem som ønsker eller ikke ønsker å bo i de enkelte bomiljøene i nærheten av skolen (Unstad 2001). Et bomiljø er en del av nærmiljøet. I dette tilfellet er nærmiljøet Ilsvika som består av flere høye blokker, næringslokaler, en kafé og en restaurant, mens Ilsvikøra er et av flere bomiljø i Ilsvika som flyter over i hverandre. Bomiljø vil ifølge Marit Unstad (2001) sjelden ha organiserte virksomheter som butikker og lignende. De kan midlertidig ha andre typer organisert virksomhet som beboerne selv setter i gang og som gir rammene for den sosiale strukturen som utgjør bomiljøet, for eksempel jule- og 17. mai-feiringer, dugnader og andre aktiviteter som skjer. Det finnes som regel også mer formelle organisasjoner innenfor et bomiljø, som borettslag og velforeninger med sine styrer. Bomiljø er med andre ord en mindre enhet av omgivelsene, menneskene og den sosiale organiseringen de befinner seg i. Nærmiljø og bomiljø er definisjoner som brukes med flytende overganger. Bomiljø er ikke i første rekke en fysisk avgrenset del av et nærmiljø. Bomiljø er i større grad den sosiale avgrensningen menneskene selv setter, og er dermed det sentrale begrepet i denne oppgaven. 22

23 3.3 Fellesskap og naboskap Begrepet fellesskap blir problematisert i Per Morten Schiefloes studie av nærmiljø i bysamfunnet (1985), fordi fellesskap som sosiologisk begrep har blitt idealtypisk preget gjennom historien. Marianne Gullestad (1978 i Schiefloe 1985:177) har påpekt at fellesskap ikke nødvendigvis handler om idyll og konfliktløshet. Fellesskap er også det som følger med når man står andre mennesker nære. Uenigheter rundt utbygging i nærmiljøet kan vise fellesskapets sårbare sider. I denne oppgaven er fellesskap definert som interaksjon mellom naboer, uavhengig av nivå. Naboskap er en del av tilhørigheten i et bomiljø. Tilhørighet kan forstås som det ønske individet har om å være en del av en større sammenheng, at man er en del av noe og at man ikke blir fremmedgjort (Schiefloe 1985). Berit Nordahl (1996) deler naboskapet i to typer ut fra kjennskapet til hverandre. De fjerne naboene handler om å leve ut rollen som nabo, med småprating i gangene, hjelp til småtjenester og lignende. Det er denne naborollen som utspiller seg gjensidig mellom naboer som møter hverandre tilfeldig. For de nære naboer er nabokontakten mer personifisert. Her er rollen som nabo blitt mindre dominerende i relasjonen. I stedet opptrer man i andre roller, som når naboer regelmessig besøker hverandre eller drar på ferier sammen. I min case fant jeg et slikt naboskap. De hadde fått kontakt gjennom barna som var på samme alder. På den andre siden viser forskning på naboskap i dag, at ønsket om å være utilgjengelig kan være like sterkt som ønsket om å etablere relasjoner og samhandling. Per Morten Schiefloe (1985) fant i sin forskning på nærmiljøet i bysamfunn, at det også kan virke som om man ofte ikke ønsker et nærmer kjennskap til naboene sine. Ved å ta utgangspunk i nettverk da han undersøkte nærmiljøene, fant han at man ikke nødvendigvis var sosialt tilbakeholden, selv om man valgte å ikke ha kontakt med naboene sine. Det betydde for de fleste i nærmiljøet bare at man hadde nettverket og primærrelasjonene sine andre plasser enn i selve nærmiljøet sitt. Han fant dermed at nabobåndene var relativt svake, og at deltakelse i lokalmiljøets sosiale nettverk ble tatt av personlige valg, men det var et mindretall som ønsket å isolere seg helt fra den type nettverk. Noe som kan henge sammen med alle de svake båndene, også de man kan få i et bomiljø, kan utgjøre en viktig ressurs for den enkelte beboer. Dette fordi enkelte av de kontaktene man opparbeider på overfladiske nivåer kan gi innpass, om ønskelig, til miljøer 23

24 med sterkere sosiale relasjoner. Svake relasjoner kan være nok til at man føler en viss tilhørighet eller trygghet i nærmiljøet, uten å ønske mer kontakt. I et nabolag er den gjensidige aksepten mellom aktører viktig for å føle at man er en del av det, at man blir inkludert. Det motsatte av inkludering, er ifølge Nils Mortensen (1995 i Unstad 2001) desintegrering, som viser til ekskludering, konflikt, dominans og marginalisering. En av grunnene til at desintegrering finner sted, kan være en følge av at en eller flere blir stigmatisert. Stigmatisering kommer fra stigma som er et av Goffman (1963) sine begreper, og viser til at en person i en viss kontekst skiller seg ut fra normaliteten på en måte som ikke er ønskelig for de andre. En slik stigma kan forekomme mellom naboer fordi man kan ha en tendens til å oppfatte naboer som ulike seg selv. Dette fordi man har lite kontakt og manglende kunnskap om hverandre. Eller akkurat det at man har kunnskap, gjør at man ikke ønsker å etablere kontakt (Nordhahl 1996). Durkheim (Emirbayer 2003) så på inkludering som en solidaritetsmåte, som han har delt i to typer. Den mekaniske solidariteten ble sett på som et samhold basert på sosial og økonomisk likhet mellom voksne mennesker i enkle sosiale systemer, der kontroll og integrering ble bygget opp fra religion og tradisjon. Den organiske solidariteten ble bygget opp rundt ulikhet, for ulikheten som oppstår gjennom arbeidsdeling fører igjen til gjensidig avhengighet. Denne avhengigheten var en del av den samfunnsmoralske funksjonelle del. Når man trekker disse typene for solidaritet ned til mikronivået, som blir brukt for å studere bomiljøet, kan man finne trekk av begge solidaritetstypene. Bomiljøet er basert på likhet i den grad beboerne inngår i det samme sosiale naboskapssystemet. På en annen side blir det holdt sammen av ulikhetene i forhold til hvem som kan være behjelpelig når det gjelder felles aktiviteter, saker mot kommunen, eller oppgaver som en nevenyttig person kan hjelpe de andre naboene med. Uansett hvilke relasjoner man har til naboene sine, blir de en del av det sosiale nettverk. I neste avsnitt skal jeg gå nærmere inn på hvordan sosiale nettverk kan være en viktig ressurs i bomiljøet. 24

25 3.4 Sosiale nettverk og ressurser Nettverk kan defineres som et sett av uformelle relasjoner som aktører skaper mellom seg. Naboskap og fellesskap er vårt kontekstuelle nettverk, det lokale fellesskapet. Et kontekstuelt nettverk er de uformelle relasjonene i en geografisk avgrenset gruppering (Bø og Schiefloe 2007:26). Fellesskapet i bomiljøet blir dermed bare et av flere forskjellige sosiale nettverk vi til daglig inngår i. Gjennom intervjuene mine ble jeg bevisst på hvordan beboernes sosiale nettverk ble brukt som en ressurs i bomiljøet, noe som gjør det sosiale nettverket relevant å se teoretisk nærmere på. Det sosiale nettverket man har er som regel dannet av mer eller mindre varige relasjoner. Schiefloe (1985) definerer det sosiale nettverket ut fra tre kjennetegn. For det første er det ikke et formelt system. Relasjonene opprettholdes på frivillig basis, men Schiefloe poengterer at selv om det i utgangspunktet er frivillig, kan det oppleves som påtvunget for enkeltindivider 4. Det andre er at man kan komme i interaksjon med hverandre gjennom spontane prosesser, slik som når man på butikken bestemmer seg for å grille med naboen. Det siste han peker på er at nettverk er overlappende med andres nettverk og kan binde dem sammen. Nettverksanalyse åpner mulighetene for å se på hvilken betydning de sosiale relasjoner har for individet og samfunnet. Man kan for eksempel undersøke om beboere i byer er sosialt isolerte, noe Schiefloe (1985) gjorde og fant at de fleste ikke var. Beboerne i byen hadde vanligvis kontakt med både familie og venner og i noen grad naboer. Som medlem av et spesielt nettverk åpner det seg mulighet for hjelp og støtte hvis man trenger det. Nettverk kan fungere som en trygghet for folk på det personlige plan (Schiefloe 1985). Videre kan man bruke nettverksanalyser for å si noe om hvordan nettverket kan påvirke organisasjoner og de byråkratiske prosessene i dem. Granovetter (1992 i Bø og Schiefloe 2007) viser til at man må forstå atferd på økonomiske og profesjonelle arenaer også i et sosialt perspektiv. Det er ikke slik at nettverk som bygges plutselig legges til side når det blir snakk om økonomi. Det kan forekomme at man aktivt bruker nettverket for å oppnå økonomiske fordeler, ved at man tar kontakt med en person i nettverket for å oppnå særbehandling. Omvendt kan man ha en god relasjon til lederen av en 4 Dette kommer jeg tilbake til i del 3.4 under tilhørighet og identitet. 25

26 bedrift og dermed føle at man må handle fra den bedriften i stedet for å innhente tilbud fra andre. På den måten innebærer nettverket både fordeler og ulemper. Aktørene kan komme opp i dilemmaer om hvor grensene går mellom personlige relasjoner, særbehandling og korrupsjon. Dette er en kjent utfordring, kanskje særlig for offentlig sektor der alle i utgangspunktet skal behandles likt. Det er nettopp derfor offentlig sektor har strenge regler for innkjøp og habilitet, og offentlige ansatte må opplyse om mulige personlige forbindelser som eventuelt kan påvirke resultatet i saksgangen. En annen utfordring er at selv om nettverk kan føre til mer effektivitet innenfor velforeninger, kan det hindre nytenkning hvis nettverket blir for etablert slik at det blir vanskelig å få til forandringer. Man blir fastlåst i gamle rutiner som det er vanskelig å løsrive seg fra. Man bruker det samme nettverket til de samme oppgavene og på den måten forsvinner den positive innvirkningen nettverk kan ha på nytenkning rundt en sak. Ford viser som et paradoks at relasjoner utvikles og defineres av bedriftene, men bedriftene blir også utviklet og definert av relasjonene (Ford 2003:236 i Bø og Schiefloe 2007). På den ene siden kan det se ut som om aktørene ved hjelp av nettverket utformer sine egne roller. På den andre siden kan det virke som at aktørens posisjon og situasjon blir definert ut fra de andre. Dette er relevant å ha med seg når vi ser på hvordan private selskaper og kommuneansatte bytter arbeidsplasser. Man opparbeider et nettverkssett som man senere kan bruke til å få igjennom det man ønsker. På den andre siden kan man se at nettverket til de som har kjennskap til de byråkratiske systemene blir brukt for å kunne yte påvirkning til saksbehandling. Schiefloe (1985) peker på at bomiljøet kan være en viktig ressurs for mange menneskers individuelle og sosiale tilpassingsbehov, spesielt for de som har færrest ressurser og minst tilgang til andre arenaer og relasjonsforhold. De som er hjemmeværende er spesielt tilknyttet bomiljøet sitt og det fellesskapet og nettverket de opparbeider der. Dette kan være småbarnsforeldre, eldre, innvandrere, arbeidsløse, funksjonshemmede, folk med dårlig økonomi, barn og unge (Bø og Schiefloe 2007). For disse kan et godt bomiljø være med på å forebygge forskjellige tilpasningsproblemer. Bomiljøet er en av flere arenaer for sosialisering. Samtidig som det kan være med å forebygge, kan også et dårlig eller ressurskrevende bomiljø skape eller forsterke problemer som allerede ligger der. 26

27 Nettverket innenfor et bomiljø kan med andre ord vise seg å være nyttig på flere måter, både internt for å kunne utøve vennetjenester for hverandre og eksternt ved å bruke nettverket til beboerne for å kunne oppnå noe og for eksempel bli hørt i reguleringssaker. 3.5 Tilhørighet og identitet Landsbylivet har ofte blitt idealisert, ved at alle kjenner til alle og at man hjelper hverandre når nøden er stor. Når man hele tiden idealiserer et miljø, vil man også oppleve en viss selvoppfyllelse. Hvis man mener at bymiljøet er upersonlig, så har det lettere for å bli det. Historisk sett har det før-industrielle samfunnet blitt fremstilt som ideelt. Trygghet og samhold var nøkkelord. Bylivet ble assosiert med rotløshet, ensomhet, overfladisk livsførsel og forfall av kontrollmekanismer (Schiefloe 1985). I landsbyen opptrer man kanskje på en annen måte fordi man forventer at det skal være samhold der. Idealer er sterkt knyttet opp til identitet og hvordan man oppfatter sin egen situasjon og tolker seg selv ut fra den. Jeg vil i dette avsnittet se nærmere på identitet knyttet opp til bomiljø. Berger og Luckmann (2004) ser på teorier om identitet som noe som alltid er en del av en mer generell tolkning av virkeligheten. Med dette mener de at identiteten er innebygd i et symbolunivers. Med mindre du plasserer identiteten og de forskjellige identitetstypene i en teoretisk fortolkningsramme forblir identiteten uforståelig. Identitet er opprinnelig latinsk og betyr det samme. Å ha en identitet betyr å være det samme fra dag til dag, å oppleve en slags følelse av kontinuitet og sammenheng i livet. Både individuelle, sosiale og kulturelle faktorer er med på å utforme den bestemte identiteten (Ruud 2003:12). Giddens (1996) utdyper denne definisjonen med å mene at identitet kan sees på som en kontinuerlig prosess der individet selv er i stadig forandring og under påvirkning. Selv om den oppfattes som den samme fra dag til dag, endres den likevel hele tiden i forhold til påvirkningen utenfra slik som fra venner, bomiljø og media. Begrepet identitet er dermed veldig abstrakt, men blir ofte delt inn i individuell/personlig og sosial identitet. Den personlige identiteten er den opplevelsen vi har av oss selv. I dette tilfellet er det den sosiale identiteten som er relevant. Den sosiale identiteten kan beskrives som det sosiale jeg. Ved at man tilpasser seg de grupper av personer som man ønsker å gjøre et inntrykk på, endrer man også sin adferd både bevisst og ubevisst i forhold til andres forventninger eller 27

28 hvilket inntrykk du tenker de har av deg. Slik blir det opprettet en inntrykkskontroll (Goffman [1959]1992), kombinert med at man setter seg inn i de rollene man er forventet å ta. Roller kan defineres gjennom den sosiale rolledefinisjonen, det vil si det knippe av normer om hvordan oppgavene som hører til en sosial posisjon skal ivaretas. Med andre ord, hvordan et individ forventes å handle i bestemte situasjoner eller posisjoner. Rollene hører til kulturen (Martinussen 2001). En måte å formidle den gjeldende kultur på er gjennom historier. Ved å gjenfortelle historier som er knyttet til det gitte bomiljøet kan man signalisere hvilke normer som er forventet av en som nabo. Med andre ord er historiene som blir fortalt i bomiljøet en viktig faktor for å forstå de ulike samhandlingsmønstrene som oppstår, ifølge Deal og Kennedy (1984 i Unstad 2002). For eksempel kan en nabo opptre slik det er forventet at en nabo skal opptre av andre naboer. Nabolag er ofte forskjellige når det gjelder forventingene fra en selv og andre rundt; rollen som nabo kan være sterkt preget av det. Sosial kontroll innenfor et bomiljø kan både føre til integrering og desintegrering. Willy Martinussen (2001:328) definerer sosial kontroll som disiplinering og overvåkning av medlemmene i et sosialt system, med sikte på å holde avvik fra systemets normer innenfor visse grenser. Et bomiljø med mye sosial kontroll kan være med på å skape trygghet og støtte for de i nabolaget som kan trenge det. Det er gjensidig påvirkning medlemmene imellom, noe som fører til at de passer på at den korrekte adferden, moral og holdninger blir opprettholdt. Noen finner trygghet i disse faste rammene mens andre finner det frastøtende (Bø 2005 i Bø og Schiefloe 2007). Den sosiale kontrollen står så sterkt at den virker frastøtende for de som befinner seg utenfor fellesskapet. Det kan oppstå frykt for at den sosiale kontrollen står så sterkt at man blir ekskludert fra fellesskapet i nabolaget om man trår litt feil for i verste fall å ende som et offer for sladder. 3.6 Handling og struktur, benk og bord Sosial struktur kan beskrives som måten individene er knyttet sammen på i bestemte sett av sosiale relasjoner til en integrert helhet (Guneriussen 1996:65). Giddens kobler dette opp mot handling og viser til at de sammen utgjør en dualitet der de gjensidig forutsetter hverandre. Dette betyr at individet handler på grunnlag av strukturer som implisitte forutsetninger. Strukturen blir dermed den sosiale orden man handler etter. På den måten kan man se på strukturen som et medium for og resultat av handling (Guneriussen 1996). 28