Mamma er et annet sted

Transkript

1

2 Tanja Wibe-Lund Mamma er et annet sted En bok om mobbing

3 Om forfatteren: Aasne Linnestå (f. 1963) er romanforfatter, lyriker og dramatiker. er hennes første roman for ungdom.

4 Om boken: Mamma er død. Jeg vil vekk. Bort. Jeg har fire tusen kroner på kontoen. Sommerferien går mot slutten og ingenting er som før for Tale. Begravelsen nærmer seg, men midt sorgen og savnet dukker Espen opp. Mamma er et annet sted er en sterk historie om savn og forsoning fra en av våre fremste forfattere.

5 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2015 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Mamma er død. Hun ble funnet oppe på fjellet. Selv om pappa ikke sier det høyt, veit jeg at han tenker at vi «tross alt bare er barn», og at det har vært «altfor mye en lang stund». Og som vanlig var det han som måtte komme med den dårlige nyheten her i huset. Stakkars pappa. Det var noen frivillige i Røde Kors som fant mamma. Det er allerede noen dager siden de gjorde det. De fant henne langt over tregrensa. Det har visstnok snødd litt i fjellet. Det er hvitt oppe på noen av de høyeste toppene, selv om det bare er i slutten av august. Nysnø. Og bare mamma og villreinen og den kalde vidda, overalt. Nei. Mer enn det vil jeg ikke vite. Det er mer enn nok. Mamma skulle ha valgt seg et annet sted for å dø.

8 I hele natt lå jeg og tenkte på hvor sånne som henter døde folk heller kunne ha funnet mamma. De kunne funnet henne i Paris. Eller på en benk i London. I Hyde Park, for eksempel. Hun kunne ligget på en grønnmalt benk i den parken. I en av de fineste kjolene sine. Og det skulle vært passe varmt, og så kunne hun blitt tatt med til et sted hvor de fikk stelt henne før vi kom for å se henne «for aller siste gang». Vi kunne tatt flyet til London, pappa og Ane og Jo og jeg. Vi kunne bodd på hotell. Vi kunne gått på kafé og kanskje shoppa litt, før vi gikk for å bli ferdig med det. Sånne ting tenkte jeg på. For jeg veit at hun bestemte det selv. At hun ikke ville leve. Ikke orka. At det var derfor hun gikk opp i fjellet med altfor lite klær på seg og med altfor mange tabletter i kroppen. Hun har oppført seg så rart altfor lenge. Som om hun ikke har vært her. Og når hun har det, vært her, har det blitt feil, det også. Men greia er jo at jeg aldri kommer til å se henne mer, og ikke vil jeg det heller. Aldri i livet om jeg vil se mamma igjen. Jeg vil bli ferdig med dette. Hun har rota det til, for alltid. Og Jo, stakkar, han veit ikke noe i det hele tatt om dette ennå. Og hvordan skal pappa eller noen andre uansett greie å fortelle sånt til en fireåring? Jeg er så forbanna. Denne gangen tok hun det for langt.

9 Jeg hører pappa gå over gulvet i stua. Jeg hører Ane grine på kjøkkenet. Jeg hører Jo le. Han ler og tuller og kryper så ofte han kan opp i bestefars fang. «Det er noen av oss som må holde humøret oppe her i huset nå», hørte jeg bestefar si til en eller annen i telefonen for litt siden. Alle disse stemmene som blander seg inn. Som passer på. Men bestefar tenker nok på mormor selv om han snakker med Jo, for de er her begge to akkurat nå, og mormor tenker nok på morfar, tenker at det er bra at morfar ikke lever lenger, at han ikke ville tålt det som har skjedd, og så tenker hun på mamma, det er innlysende, og så tenker hun sikkert at det er bra at bestefar passer på Jo, siden hun ikke orker det, for det gjør hun ikke, det ser jeg jo på hele henne, og alle disse tankene mine blir så bråkete, og så mange, altfor mange, og jeg hører pappa igjen. Han går og går over gulvet, det samme tråkket, de samme sirklene, men så stanser han plutselig opp. Telefonen ringer. Telefonen ringer nesten hele tida. Og pappa svarer, og pappa tar pauser, og pappa legger på. Så går han igjen. Går med så lette skritt han bare klarer. Det er jeg helt sikker på at han også tenker på. At det gjelder å gå med lette skritt i dette huset. Pappa tenker ofte på alt, tenker jeg. Og når jeg blir redd for at han ikke orker å tenke på så mye, blir jeg redd, og så blir jeg sinna, og så vil jeg bare ut og bort og vekk.

10 I natt sneik jeg meg ut. Pappa satt nede i stua sammen med Sverre, bestekompisen sin. De snakka og snakka. Pappa røyka til og med. Det har jeg ikke sett før. Jeg skvatt, for det var mamma som dreiv med sånt her i huset. Sverre satt stort sett og nikka. Han så bleik ut, han også, som pappa. Jeg så på dem en god stund. Det var som om hele stua var flombelyst. Og det var uvant å stå ute i hagen og kikke inn. Som om det å kunne se inn til oss, var noe pappa ville, og sånn liker jeg i hvert fall ikke å tenke. Da er det som om jeg tenker for mye. For langt. Som om alt blir for åpent. Han ville selvsagt ikke ha meg der ute, om han hadde visst at jeg sto der, men han var jo så oppslukt av den samtalen med Sverre, uansett. Det er nok en god del lyder han ikke får med seg også nå, tror jeg, som lyden av meg som går ut av huset når han er langt inni en samtale han trenger å ha, eller langt inni seg selv. Han får jo ikke alltid med seg hvordan jeg har det, i alle fall ikke hele tida. At jeg som nå, for eksempel, ikke kan ligge i senga mi. At jeg må opp. Midt i natta. Liste meg rundt. Liste meg ut. Og jeg gjør det igjen. Står opp, og går ned trappa og ut. Helt ut. Ut i natta. Selv om utgangsdøra knirker. Og så går jeg bort til det store stuevinduet vårt. Og jeg står ute i mørket og ser inn, og der inne er det bare mørkt nå, og det er akkurat sånt jeg tror mamma kunne drive på med når hun ikke fant roen, bare stå opp og gå ut, og vekk, og inn, i et eller annet mørke. Så ser jeg pappa inne i mørket. Pappa står stille midt ute på stuegulvet. Og pappa hørte nok aldri at jeg gikk ut i natta, for da hadde han jo ikke stått der han står nå. Da hadde han gått ut etter meg. Pappa, han finner oss når vi prøver å forsvinne.