Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Geir Gulliksen Historie om et ekteskap. Roman"

Tobias Dahle
9 år siden
Visninger:

2 Geir Gulliksen Historie om et ekteskap Roman

3 Om forfatteren: Geir Gulliksen er forfatter og forlegger. Han har skrevet dikt, skuespill, essays og barnebøker. Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste romanene Tjuendedagen (2009), Forenkling (2010) og Bøyde knær (2012). I 2014 mottok han Aschehougprisen for sitt forfatterskap. Oda Berby

Blant de seneste bøkene hans er de kritikerroste romanene Tjuendedagen

4 Om boken: «Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde.» Slik lyder en av de første setningene i denne romanen som handler om et ekteskap, fortalt etter at alt er over. Han forsøker å se seg selv og forholdet gjennom henne, slik han tenker seg at hun kan ha opplevd det. Slik blir dette en fortelling om kjærlighet, om hva kjærlighet er og kan være, og om de største forhåpninger vi har til oss selv og hverandre.

Han forsøker å se seg selv og forholdet gjennom henne, slik han tenker seg at hun kan ha opplevd det.

5 Dette er en fiksjonsfortelling. Alle referanser til historiske hendelser, faktiske institusjoner, steder eller personer er brukt for å skape et fiktivt univers. Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

skape et fiktivt univers. Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.

6 sometimes I think this whole world is one big prison yard some of us are prisoners the rest of us are guards

7 1 Kan du fortelle om oss. Om oss? Fortell til meg som om jeg ikke visste noe. Vi var kjærester. Ja. Og mer? Vi var kone og mann. Vi hadde giftet oss. Og så? Vi var mamma og pappa. Vi hadde barn sammen. Ikke det. Fortell om oss to. Hva var det som skjedde med oss? Vi levde sammen. Tok vi vare på hverandre? Hva mener du? Jo, vi gjorde det. Men så en dag. Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det? Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke. Jeg har det ikke så klart for meg, jeg heller. Kan du ikke fortelle meg om det likevel? Jeg tror ikke jeg klarer det. Nei, jeg vil ikke, jeg kan ikke. Vil du at jeg skal fortelle det isteden? Da gjør jeg det.

Jo, vi gjorde det. Men så en dag. Men så en dag? Vil du at jeg skal fortelle om det? Jeg trenger å høre hva som skjedde med oss. Jeg skjønner det ikke.

8 2 Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele. Hun syklet under lyse trekroner. Hun pustet med åpen munn. Hun løp i trappene hver gang hun skulle opp i etasjene, og det skulle hun ofte. Hun tok aldri heis, hun likte ikke å stå stille. Denne morgenen holdt hun foredrag for de ansatte i et av departementene. Det gikk bra, hun kjente at hun hadde dem med seg (ansiktene deres: de

Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv.

9 strakte seg mot henne som når grønne vekster våkner mot lyset). Etterpå ville kommunikasjonsdirektøren gjøre en ny avtale med henne. De ble enige om å mailes, flere kom og takket henne for foredraget. Og så, på vei ut, var det en mann som fikk henne til å stoppe, hun skjønte ikke hvordan. Hun ble stående og vente på ham, han arbeidet seg frem gjennom forsamlingen mens han så på henne, holdt henne fast med blikket. Øynene hans, det var noe i dem, noe mildt og pågående, selvsikkert og søkende, hun visste ikke. Selv etter at alt var over, skjønte hun ikke hva det hadde vært, hun kunne ikke forklare det for seg selv, og i hvert fall ikke for meg. Han var høy og lett å få øye på, men ikke bare fordi han var høy. Han var lang i ansiktet, øynene lå en anelse skjevt, han hadde små arr i huden, hadde hatt kviser som tenåring, kanskje. Han var ikke så pen, det må være tillatt å si, selv for meg som ikke akkurat var en objektiv betrakter. Men det var noe forlokkende og uavklart i øynene, eller i smilet, eller i hvordan han skakket på hodet. Hun sto og ventet på at han skulle komme frem til henne, og han smilte mens han nærmet seg, skjøv seg målbevisst frem mellom de andre som var på vei ut av rommet. Hun ble varm, hun visste ikke hvorfor. Like etter sto de og så på hverandre, og hun håpet at ansiktet hennes uttrykte en slags humoristisk forventning: hva var det han hadde kommet for å si? Ansiktet hennes skulle fortelle ham at hun var blitt heftet, og at hun var usikker på hva han ville med henne, men at hun stilte seg nøkternt velvillig til hva det nå var. Han begynte å snakke. Noe om folkehelseperspektivet, nøyaktig det som interesserte henne mest. Han sa noe hun kunne ha sagt selv, men han sa det litt bedre, syntes hun. Eller? Det virket vagt forvridd, det han sa, som om han anstrengte

Hun ble stående og vente på ham, han arbeidet seg frem gjennom forsamlingen mens han så på henne, holdt henne fast med blikket.

10 seg for å følge hennes perspektiv, men ikke kunne det, fordi han ikke var i stand til å gi slipp på sitt eget. Det siste er en overtolkning, det trenger ingen å fortelle meg, jeg skjønner det jo selv. Tvert imot: hun opplevde meningene hans som berikende, frigjørende. Han gikk sammen med henne ut, fulgte henne ned alle trappene. De gikk til sykkelen hennes, og de fortsatte å snakke mens hun låste den opp og gjorde seg klar til å dra. Etterpå syklet hun sakte gjennom gatene, hun skulle til kontoret, men tok seg god tid. Alt ville vise seg frem for henne denne formiddagen, lindetrærne eller lønnetrærne, hun brydde seg ikke om hva slags trær det var, en glatt skjære som vippet fint med halen, ungt løv som rørte seg i en ellers umerkelig vind. Hun likte seg. Hun likte seg selv og livet sitt. Alt som var levende åpnet seg for henne overalt hvor hun kom. Hun var ikke redd for noe. En gang hadde hun vært ei ung jente, og nå var hun blitt en voksen kvinne. Hun var tjuefem da hun ble kjent med meg, det var lenge siden nå, og jeg var noen få år eldre enn henne. Jeg kalte henne Timmy. Hun het noe annet, et vanlig jentenavn, hun likte det ikke så godt selv. Og en kveld, en av de første månedene etter at hun og jeg ble kjærester, lå vi i sengen i den gamle leiligheten hennes og så Timmy Gresshoppe på tv. Egentlig så vi ikke på noe, vi hadde vært i sengen i flere timer, vi hadde stått opp og spist og gått og lagt oss igjen, vi hadde vært opptatt med hverandre så lenge, med hva kroppene kunne få til sammen, og nå trengte vi en pause. Vi drakk vann, jeg bladde gjennom kanalene, forbi en gammel Disney-film, hun ba meg stoppe og gå tilbake til den. Vi så på den og

De gikk til sykkelen hennes, og de fortsatte å snakke mens hun låste den opp og gjorde seg klar til å dra. Etterpå syklet hun sakte gjennom gatene, hun skulle til kontoret, men tok seg god tid.

Like dokumenter

En eksplosjon av følelser Del 2 Av Ole Johannes Ferkingstad

En eksplosjon av følelser Del 2 Av Ole Johannes Ferkingstad MAIL: ole_johannes123@hotmail.com TLF: 90695609 INT. BADREOM MORGEN Line er morgenkvalm. Noe hun har vært mye den siste uken. Hun kaster opp,