Siobhán Parkinson. Noe usynlig. Oversatt av Gry Wastvedt

Transkript

1

2 Siobhán Parkinson Noe usynlig Oversatt av Gry Wastvedt

3 En Tusenfryd følger Solen blidt Og når hans gyldne gang er slutt Sitter han sky ved hans føtter Han våkner og finner blomsten der Hvorfor Røver er du her? Fordi kjærligheten er skjønn, Herre! Emily Dickinson (Gjendiktet av Kurt Narvesen, Bokvennen, 2008)

4 Kapittel 1 Ingen har noensinne klandret Jake for det som skjedde.

5 Bortsett fra ham selv. Kapittel 2

6 Kapittel 3 Men la oss starte med begynnelsen.

7 Kapittel 4 Det satt ei jente på bussholdeplassen. Hun så ut til å være omtrent på Jakes alder, eller kanskje litt eldre. Han pleide vanligvis ikke å legge særlig merke til jenter, bortsett fra at han sa til seg selv at han burde unngå dem. Det var fordi han syntes de som regel oppførte seg overlegent, og det gjorde ham usikker. Men han la merke til denne fordi hun var så tynn. Ikke underernært tynn. Mer greyhound-tynn. Det lange, pistrete håret var lysebrunt eller mørk blondt, litt fargeløst, egentlig; det fikk henne til å se enda mer ut som en greyhound. Hun hadde to sånne veldig grønne handlenett, sånne som varer i en evighet, det ene dro høyrearmen hennes helt ned til bakken, mellom føttene hennes. To yngre barn som lekte på fortauet bak henne, var liksom vagt forbundet med henne. De så aldri på henne, ikke hun på dem heller. Men av en eller annen grunn visste Jake at de var sammen. Det var noe usynlig som bandt dem til hverandre. Det stakk en rull med aluminiumsfolie opp av nettet ved føttene hennes, sånn ekstra bred som man bruker til kalkun, og den var altfor lang i forhold til resten av varene. Jake la merke til at hun dyttet til den med kneet

8 for at den ikke skulle velte. Hun ventet på den samme bussen som han, men da den kom, var den proppfull, og bussføreren lot bare to gå om bord, Jake og en gammel dame med en stokk med tre små bein med gummiknotter på. Jenta og de yngre barna presset seg fram med et håpefullt uttrykk i ansiktet, men bussføreren ristet på hodet og pekte bakover over skulderen for å si at neste buss kom rett bak. Jake nølte et øyeblikk. Han burde la jenta få gå på istedenfor ham ikke fordi hun var jente, men på grunn av de tunge handlenettene men det ville jo ikke være plass til de andre barna, og de ville bare gå i veien for damen med den rare stokken, det kunne til og med hende hun ville snuble. Hun så ut som om hun ikke ville takle at små barn surret seg fast i stokken hennes. Så det endte med at han gikk på bussen og klemte seg inn i en åpning mellom to høye mennesker. Han sto trangt, men han kunne i det minste se ut av vinduet. Han så den tynne jenta flytte nettet med den lange folierullen over i den andre hånden mens hun satte det andre nettet, som virket mye tyngre, mellom føttene isteden. Hun la haken oppå folierullen for å støtte den og skyflet med føttene for å få plass til det andre nettet også. Så trillet Jakes buss ut fra bussholdeplassen, og han mistet henne av syne.

9 Kapittel 5 Om natten svømte han ut av en drøm og tenkte at noen burde fortelle henne at det finnes en annen type aluminiumsfolie å få kjøpt. Den rullen er kortere, sånn som plastfolie, og det gjør det lettere å få plass til den i handlenettet. Men det kunne jo hende hun skulle steke kalkun, og da ville hun jo trenge den brede folien. Han visste ikke så mye om matlaging.

10 Kapittel 6 Moren hans vekket ham om morgenen, slik hun alltid gjorde, ved å røske gardinene fra hverandre. Han slengte armen over øynene for å stenge det sterke sollyset ute. Hun dro overlakenet over hodet hans og sa: «Nå kan du ta vekk armen din.» Under lakenet flyttet han forsiktig på armen og åpnet øynene. Øyenvippene strøk mot stoffet som filtrerte lyset. Lukten av vaskepulver og tøymykner blandet seg med lukten av ham selv i neseborene. Sakte dro han vekk lakenet og møtte dagslyset. Moren sto på skrå og kikket ut av vinduet, men hun var delvis vendt inn mot rommet og ham. Silhuetten av kroppen hennes var synlig i motlyset. Hun var blitt veldig tykk i det siste, tung og treg, men håret var akkurat som det alltid hadde vært, vilt og tykt og lyst. Han likte å se på henne, utydelig mot sollyset. Det fikk henne liksom til å ligne mer på seg selv. Han kunne ikke forklare det, men det gjorde alltid at han fikk lyst til å ta på henne, legge en hånd på armen hennes og stryke den eller dra fingrene gjennom håret hennes. Men han gjorde det ikke. Det ville være for søtlatent. «Kom igjen, Jake, nå er det frokost,» sa hun og vendte