Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen. Illustrert av Per Dybvig

Transkript

1

2 Marit Nicolaysen Svein og rotta og kloningen Illustrert av Per Dybvig

3 2009, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Til Johanna, min kjære svigermor. Uten deg ville alt ha vært mye vanskeligere.

5 1 Halvorsen? Halvorsen! Det hjalp ikke om jeg ropte, tryglet, ba eller sang. Det hjalp ikke med koseprat. Ikke på rotsk engang, med snøfting, sniffing og gnissing av tenner. Ingen reaksjon. Han hadde virket litt slapp og sliten i det siste, men alle kan jo ha en dårlig dag. Og det behøver ikke være fordi du er gammel, eller fordi det er noe alvorlig. Men én dårlig dag ble til flere. Når han var i buret sitt, lå han stille i en krok. Yndlingsplassen hans var ikke lenger på toppen av skoesken. Kanskje han ikke brydde seg, eller så kom han seg ikke opp. Han hadde begynt å dra litt på det ene beinet, og når jeg hadde han på sofaen, ville han bare ligge på fanget og bli kost.

6 Jeg viftet med en seigmann rett foran snuten hans. Han løftet så vidt på hodet og snuste. Så krøllet han seg sammen og lukket øynene. Mamma, det er alvorlig, sa jeg. Hun la fra seg avisa og ble med inn på rommet mitt. Hva tror du det er med han? Vi satt på huk og glante på Halvorsen, begge to. Vanskelig å si, sa hun. Men han er jo gammel, da. Ja, hvor gammel er han egentlig nå? Det må vel nærme seg 2 ½ år? Han er eh Jeg måtte tenke og telle litt. Og da jeg hadde gjort det, sa jeg: 2 år, 5 måneder og 23 dager. Mamma nikket. Ja, tenk, sa hun. Noen rotter blir jo fire år, sa jeg. Vi hadde lest det begge to. Det var rotter som fikk lite mat. Og de fikk bare spesialfôr. Samme tørre pelletsen hver dag. De fikk aldri spise seg mette på spagetti, ost og

7 druer eller maiskorn. For ikke å snakke om seigmenn. De visste ikke hva seigmenn var engang. Det var visst veldig sunt å leve på den måten. De rottene levde jo så lenge. Men det hørtes litt trist ut. Det er veldig spesielt at rotter blir så gamle, sa hun. Nesten unaturlig. Som om et menneske skulle bli 150 år. Det fins noen mennesker som er så gamle, sa jeg. Mer enn 120 år i hvert fall. Det står i Guinness rekordbok. Hun svarte ikke. Vi ble sittende tause og se på Halvorsen. Men etter en stund sa hun: Jeg liker ikke dette her. Ikke jeg heller, sa jeg. Vi må dra til dyrlegen.

8 2 Vi måtte sitte og vente hos dyrlegen. Vi satt sammen med en papegøye og en hund. Mens vi ventet, kom en gråtende gutt med en blodig bylt i et håndkle. Det var en halvspist mus. Katten deres hadde vært venn med musa, men plutselig var den ikke venn lenger. De behøvde ikke vente på tur, siden det sto om livet. Etter en stund kom gutten ut igjen. Da hadde han ingenting med seg. Moren hans holdt armen rundt han, og han så ned. Han var helt rød i ansiktet. Bak dem kom søsteren, broren og faren. De fylte hele venteværelset, og alle som var der ble stille. Til og med den gnålete papegøyen holdt kjeft.

9

10 Tror du musa døde, hvisket jeg til moren min da gutten og familien hans forsvant ut døra. Hun nikket. Den var sikkert veldig skadet. Det var godt den fikk slippe. Slippe hva da? Å lide. Det var bedre at den fikk dø fort. Jeg så ned på Halvorsen som lå i det lille reiseburet sitt. Ingen hadde gnagd på han, men jeg lurte på om han led. Om han hadde vondt noe sted, uten å kunne si fra. Det virket ikke sånn, men det kunne jo hende at han led i stillhet. Uff. Jeg likte ikke å tenke på det. Men jeg klarte ikke slutte å tenke på det heller. Etter papegøyen var det endelig Halvorsens tur. Jeg tok han ut av reiseburet og satte han på undersøkelsesbordet. Han så temmelig liten og fortapt ut på det kalde stålbordet. Dyrlegen så granskende på han. Sjekket foran, og sjekket bak. Klemte litt her og der. Det er ikke noe jeg kan gjøre, sa han etter en stund. Han er ikke syk, rotta di. Han er bare gammel. Det eneste du kan gjøre, er å sørge for at han har det best mulig den tiden han har igjen å leve. Skal han dø?