«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

Transkript

1 Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett av forbena og det ene bakbenet var festet til et lite trebrett, og Louis satte tøyler i fargerikt ullgarn på hesten. Faren til Louis, Simon, drev et salmakerverksted. Overalt i verkstedet lå det avskårne lærrester. Mang en rytter kom langveisfra med hesten sin for at Simon skulle lage en god sal til den. Simon tok mål av hestens rygg og så nøye etter hvor knoklene stakk frem. Salen måtte ligge godt slik at hesten ikke skulle få vondt under rideturene. Når faren arbeidet i verkstedet, fikk lille Louis lov til å se på. Kastet faren vekk et lærstykke, tok Louis det opp og luktet på det. Han elsket lukten av lær. En gang spurte han: «Du far, hvorfor lukter ferskt lær så godt?» Faren svarte: «Lærhuden kommer fra pelsen til storfe, og hudstykkene ville råtne slik som kjøtt hvis man bare lot det ligge. Men garveren tar hudstykkene og vasker dem rene, og etterpå gnir han dem inn med malt bark fra eiketre. Eikebark lukter så godt. Garveren legger deretter hudstykkene i vann i flere dager. Vannet er tilsatt eikebark, og det gjør at læret blir tøyelig.» «Far, får jeg også lov til å bli salmaker en gang?», spurte Louis. «For da kan jeg kjenne lukten av lær bestandig!»

2 «Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å skjære av deg en finger på dem. Disse verktøyene får du ikke lov til å komme nær før du er blitt eldre og sterkere.» «Javel, far,» svarte Louis, og så hvordan faren i det samme skar ut en rem på fjølen med en skarp, spiss kniv. En uke senere reiste faren bort for å kjøpe lær. Lille Louis bega seg til verkstedet, der han ville leke med lærhesten sin. Da han kom inn, oppdaget han en kniv med to blader på høvelbenken. Louis tenkte at nå var han allerede blitt større og sterkere enn forrige uke. Han tok et stykke lær fra en krok, stilte seg ved høvelbenken og grep kniven. Lærstykket var hardt. Louis ville dele det i to. Han holdt lærstykket med den ene hånden, og med den andre presset han kniven hardt inn i det. Men i samme øyeblikk mistet knivbladet festet og traff Louis midt i øyet. Å, for en smerte! Et skrik! Kniven falt i gulvet. Louis presset hendene mot det skadde øyet. Da moren hørte skriket, for hun ut fra kjøkkenet og kom ilende til. Hun tok gutten i armene sine, bar ham inn på rommet og la ham i sengen hans. «Vær rolig, helt rolig, kjære gutten min. Ta bort de skitne hendene fra øyet ditt. Jeg skal tørke vekk blodet, og deretter koker jeg en øyete og legger et omslag på øyet ditt.» Da Louis fremdeles jamret seg, trøstet hun: «Så så, gutten min! Øyeteen vil lindre smerten.» Idet moren gikk ut av rommet, la Louis merke til at han bare så henne med det ene øyet. Det varte en stund før hun kom tilbake. Da tok hun et stykke hvitt lintøy i den

3 glovarme teen og viftet frem og tilbake med det for at det skulle avkjøles. Deretter brettet hun det sammen og la det på det skadde øyet. «Det svir,» jamret Louis.

4 Moren ba nabokona om å hente landsbylegen, for hun ville ikke la gutten sin være alene. Hun satte seg ved sengekanten og sang stille sangene han alltid likte å høre. Deretter fortalte hun ham historien om katten med støvlene. Endelig kom legen. Han undersøkte øyet til Louis og ristet på hodet. Så tok han frem litt salve fra den lille kofferten sin, strøk salven på et lite tørkle og la bandasje på øyet og rundt hodet. Skitten som kniven hadde ført inn i såret, og smuss fra hendene til Louis, forårsaket en smertefull betennelse. Verken moren eller legen kunne forhindre at betennelsen spredte seg til det andre øyet også. Når moren satt ved sengekanten, følte Louis det som om en tåke hadde lagt seg over det kjære ansiktet hennes. Han kunne ikke lenger se henne når hun sang sanger for ham eller fortalte historier. Og faren så han bare som en skygge. Simon kom med lærhesten til ham i sengen. Louis strøk den igjen og igjen og luktet på eikebarken. Når han sov, hvilte hesten ved siden av ham på hodeputen. En dag spurte Louis: «Når kommer solen, når kommer dagen?» Moren tok gutten sin på fanget. Hvordan skulle hun fortelle ham at han var blitt blind for bestandig? «Kjære Louis,» svarte hun nølende, «du må lære deg å se med fingrene dine. Kjenn på håret mitt, kjenn på ørene mine og på nesen min!» Da strøk Louis moren varsomt over håret, forsiktig følte han seg frem til øret hennes, strøk henne over kinnet, famlet etter nesen. «Mor,» sa han, «kinnene dine er våte. Hvorfor gråter du?» 10

5 «Kjære Louis, jeg er lei meg fordi du ikke lenger kan se solen. Men jeg vil ofte synge for deg og fortelle historier. Nabokona har lovet meg at du skal få en liten kattunge, som du kan kjæle med hver dag.» «Mor, jeg gleder meg til å få kattungen! Tror du at hun kommer med den i morgen?»