Livet er herlig. Oversatt av Bodil Engen

Transkript

1

2 GUUS KUIJER Livet er herlig Oversatt av Bodil Engen

3

4 FØRSTE KAPITTEL om krukka i vinduskarmen og hvorfor det gror hår overalt på menn Caro sier at hun har en dagbok hjemme som hun skriver alle hemmelighetene sine i. Hemmeligheter! Det lurer jeg jammen på. Jeg tror nemlig at jeg vet alt om Caro, og hun vet alt om meg. Hva slags hemmeligheter kan hun ha? Eller jeg? Jeg kunne i høyden dikte opp noe. For eksempel at jeg har gjemt penger et eller annet sted, men det er ikke sant. Eller at jeg er forelsket i en annen enn Mimo, men det er heller ikke sant. Jeg skulle gjerne hatt noen hemmeligheter, men tror ikke jeg har en eneste en. «Hva slags hemmeligheter da?» spør jeg Caro. Hun smiler hemmelighetsfullt. «Det sier jeg ikke,» svarer hun. «Det er det som er greia med hemmeligheter.» «Bare én,» sier jeg. Hun rister på hodet. Og så spiller vi et dataspill der det er om å gjøre å skyte ned alle. Blodet spruter over skjermen. Men jeg lever meg ikke inn i spillet. Jeg vil også ha hemmeligheter. Jeg har bare ikke funnet ut hvilke ennå. Faren min treffer jeg som regel ute. Han har ikke noen leilighet lenger, han sover hos kamerater som jeg ikke kjenner. Så der er jeg aldri. I går var han i gata vår hjemme. Han sa: «Hei, Polleke, kanskje du kan hjelpe meg?» Det var leit, for det hadde han spurt om dagen før

5 også. Og dagen før der igjen. Så jeg sa: «Jeg vet ikke, Spike.» «Kanskje du har et par euro å låne meg?» Jeg følte meg kjip, for jeg hadde kjøpt lakris om formiddagen og nå var sparegrisen min tom. «Du fikk låne av meg i går og i forgårs,» sa jeg. «Ja,» sa Spike. «Du får alt sammen tilbake i morgen, det lover jeg.» «Jeg har ikke mer,» sa jeg. «Har du lyst på lakris?» «Nei,» sa Spike. «Er Tina hjemme?» Tina er moren min. «Nei,» sa jeg. «Vet du om Tina har?» «Hva da?» spurte jeg. «Penger,» sa Spike. Jeg ristet på hodet. «Skal vi gjøre noe gøy?» spurte jeg. «Skal jeg hente ballen min?» «Hun har jo en sånn krukke i kjøkkenvinduet,» sa Spike. «Kanskje det er litt i den?» «Det kan godt hende,» sa jeg. «Skal vi ikke sparke litt ball?» «Kan du ikke ta litt i den krukka?» spurte Spike. «Så legger du det bare tilbake i morgen.» «NEI!» ropte jeg. Og da skjedde det som alltid hender meg. Da begynte jeg å grine! Noe så dustete! Ærlig talt. Og ikke bare litt, jeg gråt så tårene sprutet. Buhu! Buhu! Fryktelig. Jeg klarte ikke å stoppe. Spike satte seg på huk og la armene rundt meg. «Så da, ikke gråt,» sa han og kysset meg på kinnene. Jeg kunne lukte at han ikke hadde vasket seg, men det gjorde ingenting. «Ikke gråt, Polleken min,» sa han. «Ikke gråt, det er ikke så farlig.» «Skal jeg hente ballen?» snufset jeg. «Okei,» sa Spike. «Gjør det, du.»

6 Jeg gikk til døra og låste opp. Jeg gikk inn, og Spike fulgte etter. «Jeg venter her,» sa han. «Okei,» sa jeg. Jeg løp opp på rommet mitt for å hente ballen. Jeg lette overalt, men så den ikke noe sted. Jeg kikket under senga, men der var den ikke. Så jeg klampet ned trappa igjen. Spike sto og drakk vann av krana på kjøkkenet. «Kanskje den er i hagen,» sa jeg. Vi har nemlig en knøttliten hage. Der var ballen heldigvis. «Kom igjen,» ropte jeg. Vi løp ut på gata og sparket der. Men Spike holdt ikke ut lenge. Han peste som en elefant og måtte sette seg på fortauskanten for å hvile. Jeg tenkte: Han kunne jo dusje hos oss, men han får nok ikke lov av mamma. Så jeg sa ikke noe om det. «Nå må jeg stikke,» sa Spike. «Det er gode sjanser for at jeg begynner på et dikt i dag.» «Er det sant?» spurte jeg. «Det er slett ikke umulig,» sa Spike. Jeg trodde selvfølgelig ikke på ham. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på ham. Men jeg later som, for ellers blir han lei seg. «Ha det, Pol,» sa Spike. «Ha det, pappa,» sa jeg. Han subbet bortover gata. Et stykke unna sto Dina og ventet på ham. Dina er den nye kjæresten hans, og hun er også litt avhengig av alt mulig. Det var en ting til, og det har jeg ikke lyst til å fortelle. Mens vi sparket ball, hørte jeg at det klirret i penger i jakkelomma til Spike hele tiden. Det sier jeg ikke til noen, i hvert fall ikke til mamma. Jeg er hjemme hos Caro. «Jeg synes læreren er ganske kul,» sier Caro, «men

7 ikke til å gifte seg med. Fyttigrisen altså.» «Det er mamma som skal gifte seg med ham, ikke du!» roper jeg. Jeg synes det var dumt sagt av Caro. Vi sitter og henger i sofaen hjemme hos Caro. Av og til er vi utrolig sløve, Caro og jeg. Vi kan henge i sofaen i timevis og bare snakke tull. Av og til ler vi så vi ikke kan stå på beina. «Han har hår i nesa,» sier Caro. «Nå er jeg helt sikker på at jeg er lesbisk.» Det må jeg le av. Og dermed er vi i gang igjen! Knis, knis, knis. Vi ler så vi gråter. Moren til Caro kommer ned. Hun er ganske nysgjerrig, skal jeg si deg. «Kan jeg også få høre?» spør hun. «Hva er det som er så morsomt?» Det er det fæle med latterkrampe: Vi ler av ingen verdens ting. Vi ligger rett ut i sofaen, og bare vi ser på hverandre, begynner vi å le igjen. «Okei,» sier moren til Caro, «jeg merker det nok når dere er ferdige.» Hun går ut på kjøkkenet. Det slutter med det samme. Latterkrampen er over. Men vi fortsetter å henge i sofaen. Hva var det vi lo sånn av? Det var ikke ordet lesbisk, i hvert fall. Det har Caro sagt så mange ganger. Og jeg også, når jeg er sint på Mimo. Moren til Caro kommer inn igjen med et brett. Hun har blandet saft til oss og til seg selv. Hun setter seg i stolen midt imot oss. «Nå?» spør hun. «Få høre.» Caro og jeg ser på hverandre. Jeg håper vi får latterkrampe igjen, for da slipper jeg å finne på noe. Hva var det egentlig vi lo sånn av? Nesehårene til læreren? Ikke det, vel? «Hvorfor har menn hår i nesa?» spør Caro.

8 «Godt spørsmål,» sier moren hennes. «Altså, på menn vokser det egentlig hår overalt. I nesa, i ørene, på tærne, på ryggen. Det fins ikke et sted der det ikke vokser hår.» «På ryggen?» roper jeg. «Og på hendene!» roper Caro. «Det har jeg sett selv, på Evert.» Vi sier ikke noe på en stund. Det er ganske rart egentlig, når en tenker over det. Alt det håret som bare begynner å gro her og der. «Men hvorfor?» spør jeg. «Fordi de er nærmere beslektet med apene enn vi er,» sier moren til Caro alvorlig. Og så må jeg le igjen. Bare jeg, helt alene. Caro og moren hennes ser på meg som om jeg er et dyr i dyrehagen. «HAHIHOHAHIHO!» hyler jeg. «Det er ikke tull, altså,» sier Caro. «HAHAHOHOHAAA!» Det alvorlige ansiktet hennes er så utrolig komisk! «De kan også ha hår på nesa, ikke bare inni,» sier Caro. «Og hvis de ikke klipper håret i ørene, stritter det ut som busker.» «HAHAHAHOHOHIHIHI!» «Det er fordi de stammer fra ørebuskapene i Sentral- Afrika!» sier moren til Caro. «HAHAHOHOHIHIHIHIIII!» Moren til Caro er så morsom, altså! «Men hvordan går det med Spike for tiden?» spør hun plutselig. Da blir jeg stille. «Bra,» sier jeg. Ikke noe mer. For moren til Caro er ei ordentlig sladrekjerring, skal jeg si deg. Hvis du forteller henne noe, vet hele gata det dagen etter. Jeg sier ikke at Spike ikke har noen egen leilighet lenger. Jeg sier ikke at jeg bare treffer ham ute. Jeg

9 tenker: nå som jeg vet at Caro har hemmeligheter, får jeg det også. Eller hadde jeg det alt? «Har han skrevet noe dikt i det siste, da?» spør hun. Og da skjer det noe rart. Jeg begynner å lyve. Jeg vet ikke hvorfor. «Ja,» sier jeg. Jeg kjenner at jeg blir knallrød i ansiktet. «Vil dere høre det?» spør jeg. Begge nikker. Og jeg sier: Livet var ikke godt for meg Livet gjorde meg vondt Men nå har jeg min Polleke Og hvem kan ønske seg mer? «Du verden,» sier moren til Caro. «Det må jeg si!» «Så fint!» sukker Caro. «Jeg skulle ønske at faren min kunne dikte så fint.» Det er merkelig. Jeg er stolt av Spike, enda jeg vet at det er jeg som har laget diktet og ikke han. Holder jeg på å bli sprø?

10 ANDRE KAPITTEL om hvor vanskelig det er å ha en fin kjole når en annen ikke syns den er fin Moren min og jeg skal på besøk. «Du kommer vel til å oppføre deg ordentlig, Polleke?» spør hun. Jeg sukker. Det er tredje gangen hun spør. «Ja-daaa!» roper jeg. «Det er akkurat det jeg mener,» sier hun. «Du svarer ikke ja-daaa til voksne.» «Men du spør meg om det samme hele tiden!» sier jeg. Moren min dumper ned i en stol og legger en hånd over øynene. Det ser temmelig teatralsk ut. Mamma er veldig snill, altså. Men når hun er nervøs, blir hun litt rar. «Hør nå her,» sier hun. «Hvis fru Buitenzorg spør deg om noe for tredje gang, skriker du ja-daaa da?» «Selvfølgelig ikke, mamma!» sier jeg. «Jeg kan godt spille veloppdragen. Det lover jeg!» Mamma tar bort hånda og ser på meg. «Og det kommer du til å gjøre, også?» spør hun. «Du kommer til å oppføre deg?» «Ja, mamma,» sier jeg. Vi skal nemlig spise middag hos moren til læreren min. Tenk på det! Caro sa: «Jeg visste ikke engang at lærere hadde mødre.» Men det visste jeg. Læreren er ofte hjemme hos oss. Jeg begynner å bli vant til det nå. Jeg vet at han spiser middag hos moren sin tre ganger i uka. For første gang skal vi også være med. Og gjett om mamma er nervøs! Hun har tatt på seg den aller fineste kjolen sin. Hun står