Bjørn Ingvaldsen. Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn. Gyldendal

Save this PDF as:

WORD PNG TXT JPG

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Bjørn Ingvaldsen. Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn. Gyldendal"

Jakob Aune
1 år siden
Visninger:

Transkript

2 Bjørn Ingvaldsen Lydighetsprøven En tenkt fortelling om et barn Gyldendal

3 Til Ellen Katharina

4 Forord Da jeg var sju år, leste min mor Onkel Toms hytte høyt for meg. Hun leste, og jeg grein. For det var en veldig trist historie. Jeg tror det er den eneste boka som har fått meg til å grine. Jeg har skrevet en god del tøysete bøker. Slike som skal få folk til å le. Men jeg har også skrevet noen alvorlige og triste bøker. Den boka du sitter med nå, er ei slik trist bok. Antagelig den tristeste jeg kommer til å skrive. Noen ganger må bøker være triste, fordi de handler om triste ting. Veldig triste ting. Det er én ting jeg vil du skal vite før du leser denne boka: Dette er ikke en sann historie. Alvis er ikke en virkelig person. Det er heller ikke mora hans eller stefaren. De er personer som jeg har diktet opp. Det som skjer med Alvis, har ikke skjedd i virkeligheten. Heldigvis. Men det finnes virkelige historier om barn som opplever fæle ting. Der voksne er veldig slemme mot barn. Jeg har lest noen slike historier i aviser og har gjort meg tanker som ble til denne boka. Hva som har skjedd før boka begynner og hvordan det går etter at den er slutt, vet jeg ikke. Men jeg vet én ting: Uansett hva barn blir utsatt for, er det aldri barnas feil. Det er de voksne

5 som gjør noe galt. Husk på det. Og husk at dette ikke er en historie fra virkeligheten. Hilsen Bjørn

6 Tenk om jeg hadde visst hvordan han døde. Hodeskallen så nesten ut som et stort egg, like hvit. Men da jeg banket forsiktig på den, virket det ikke som den lett kunne knuse. Den var hard. Hard og kald. Var han like gammel som meg? Duncan nikket. Hvordan vet du det? Vi kan se det på utviklingen av skjelettet, hvordan beina vokser, sa han og pekte. De som er eksperter på det, kan sammenligne med andre funn og fortelle oss alderen på dem vi finner. Kan dere se at det er en gutt? Duncan nikket. Vi tror det er en gutt, sa han. Men det kan vi ikke se av skjelettet. Hadde det vært en voksen, kunne vi sagt det med sikkerhet. Men denne personen var gravlagt med fiskeredskaper og jaktutstyr. Derfor tror vi det er en gutt. Snart får vi vite det helt sikkert. Det er tatt en prøve av den ene tanna hans. I den finnes det masse informasjon. Det er nok en gutt, sa jeg og strøk over den glatte skallen igjen. Duncan og jeg var i kjelleren på museumsbygningen. Der nede hadde jeg aldri vært. Før, når mamma og jeg besøkte Duncan, var vi bare der oppe. På kontoret, eller i utstillingen, eller i kantina. I dag hadde Duncan sagt at han skulle vise meg noe. Bare meg. Vi hadde tatt heisen ned i kjelleren, gått gjennom en grå gang og inn hit. Her lå skjelettet utover et bord. Du som er så opptatt av døden, hadde Duncan sagt. Har du noen gang sett noen som er død?

7 Nei. Har du? Duncan hadde nikket og sagt at han kunne vise meg en. Jeg trodde at han tullet. Ingen viser fram de som er døde. Jeg kan vise deg en død gutt. En på din egen alder. Jeg så på mamma. Mamma så på Duncan. Duncan smilte. Mamma hvisket noe til ham. Så hvisket han tilbake. Mamma sa det var greit. Hun smilte også. La ham se den døde gutten, sa hun. Jeg tenker ofte på de som er døde. Ikke døde dyr eller fugler. Jeg tenker på folk. Mennesker. Jeg spurte en gang mamma om hva de døde tenker på. Døde kan ikke tenke. De er døde. Men hvis de kunne tenke, hva tenker de på da? De kan ikke tenke. Hva tenkte de da de døde, da, mamma? Hva de tenkte da de døde? Det er det vel ingen som vet. De døde jo. Men de tenkte vel på forskjellige ting, de som alle andre. Kan de ikke tenke etter at de er døde? Nei, da hadde de vel ikke vært døde. Jeg vet ikke. Men, når slutter de å tenke? Idet de dør, kanskje. Jeg vet ikke. Mamma var ikke like interessert i døden som det jeg var. Vi hadde tatt bussen til byen, den første gangen jeg møtte Duncan. Mamma sa før jeg gikk på skolen at jeg ikke skulle komme hjem. Hun skulle hente meg på skolen.

8 Har du fri fra jobben? Mamma nikket. Hvorfor det? Du får se. Hun sto utenfor skolen da jeg var ferdig. Hvor skal vi? Med bussen. Hvor da? Du får se. Vi gikk av i sentrum og gikk opp en lang trapp. Jeg hadde vært der før. På museet. Klassen hadde vært der. Skal vi på museet? spurte jeg. Mamma nikket. Hvorfor det? Du får se.

9 Mamma hadde nettopp kjøpt nye briller. De var brune. Jeg strakte fram hånda for å holde henne, men hun tok den ikke. Hun rettet bare på de nye brillene. Hun så litt annerledes ut med dem. Mamma og jeg gikk inn på museet. Mannen som satt i skranken like innenfor døra, trodde vi skulle ha billetter, men vi skulle ikke det. Mamma sa noe til ham, han ringte til noen, sa at han han hadde snakket med, kom. At vi kunne sitte ned og vente. Vi satte oss ikke. Hva skal vi? Du får se. En mann kom ut av heisen. Mamma klemte ham, kysset ham også, så sa hun at han het Duncan. Duncan håndhilste på meg. Vi går på museumskafeen, sa han. Det var ingen andre der inne. Bare noen tomme bord og tomme stoler. Langs den ene veggen sto en disk. Men det var ingen som jobbet der. Man kunne bare forsyne seg selv. Er alt gratis? Duncan lo til meg. Nei, det er ikke gratis, svarte han. Man tar det man vil ha, og så legger man penger i denne skåla. Er det ingen som ser etter hva folk tar? Nei, her må man være ærlig. Duncan og mamma tok kaffe. Mamma sa at jeg sikkert ville ha et stykke sjokoladekake. Og en slik liten kartong med sjokolademelk. Jeg vil heller ha cola. Duncan strakte seg etter ei colaflaske, men mamma sa

10 at jeg ikke kunne få cola. Sjokolademelk er bedre. Eller litt vann. Duncan holdt fortsatt colaflaska i hånda. Mamma hvisket noe til ham. Da satte han den fra seg. Duncan arbeider her, sa mamma mens jeg spiste kake. Han er arkeolog. Er du arkeolog? Ja, svarte Duncan. Finner du skatter? Nede i bakken? Nesten en slags skatter. Vi finner slikt som er viktig. Slikt som forteller oss om de som har levd før oss. De som er døde? Ja. Alvis er opptatt av de som er døde, sa mamma. Jeg er opptatt av de som er døde, sa jeg. Det er vi arkeologer også, sa Duncan. Vi er opptatt av hva de forteller oss. Kan dere snakke med de døde? Duncan lo. Ikke sånn som vi snakker sammen, sa han. Men vi kan lære mye av det vi finner nede i bakken. Både av tingene som er igjen etter de som har levd, og gravene deres. Kanskje finner vi rester av det de spiste. Fuglebein, kanskje. Eller skjell og kornrester. Alt sammen forteller oss noe. Om hva de tenkte? Nei, men om hva de gjorde. Og litt om hva de trodde på. Er dere kjærester? Mamma begynte å le. Duncan også.

Like dokumenter

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så