En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde. blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den"

Oskar Magnussen
7 år siden
Visninger:

1 Bok 1 To fremmende møtes En liten valp satt ved utkanten av en stor skog. Den hadde blitt forlatt der etter at dens eiere ikke hadde klart å gi den bort til noen andre. Valpen som var svært ung hadde aldri sett verden utenfor husets fire vegger og var selvsagt veldig redd. Det var mørkt, kaldt og mange nye rare lyder han aldri hadde hørt før. Den visste ikke hva den skulle gjøre, men instinktet fortalte ham at han burde finne ly så han begynte å gå inn i skogen. I

2 *** Samtidig, dypt inne i skogen var det en annen skapning som også var alene og litt redd. Et pinnsvin. Noen mennesker som trodde det ville være gøy å ha henne som kjæledyr hadde tatt henne fra hennes foreldre og brakt henne med hjem. Pinnsvinet savnet foreldrene sine og likte II

3 ikke å være inne så alt hun gjorde var å trampe rundt om natten og tisse over alt. Til slutt fikk menneskene nok og tok henne med tilbake til skogen igjen. Saken var bare den at skogen hun befant seg i ikke var den samme hun hadde blitt tatt fra, og hun hadde nå ingen ide om hvor hun var eller hvor hun skulle gå. Selv om hun var trist og savnet sin mamma visste hun at hun måtte være modig og smart. Hun bestemte seg for å finne noe mat for hun hadde ikke spist på flere dager. Siden hun hadde levd i en skog hele livet visste hun hva hun kunne og ikke kunne spise, så på jakt bar det. Hun hadde en favoritt og kunne gjenkjenne lukten av den på lang avstand. Hun stakk snuten i været og pustet dypt inn, en gang, to ganger og der var den, en svak lukt. Hun III

4 snudde litt på hodet og lukten ble sterkere. Der er veien til himmelen, sa hun og begynte å løpe. Ikke lenge etter kom hun til en liten åpning i skogen, hun stoppet og med et smil ropte hun: Blåbær! *** Samtidig hadde vår venn valpen også begynt å føle seg IV

5 sulten, men siden han aldri hadde vært i skogen før og således ikke ante hva han kunne og ikke kunne spise måtte han ta i bruk prøve og feile metoden, snuse rundt og smake litt på alt han kunne finne. Det meste av det han fant smakte vondt, men til slutt kom han over noe riktig så vel-smakende. Han visste ikke hva det var selvsagt, men det var lite, rundt, blått og smakte fantastisk. Og da han såg seg rundt la han merke til at de blå godbitene var over alt. Valpen begynte å spise med stort V

6 mot og han var mye mer sulten enn han først hadde trodd. Mens han spiste seg gjennom engen hørte han plutselig en lyd. Det hørtes ut som bittesmå føtter som raslet i løvet. Han såg seg rundt og oppdaget en liten skapning med merkelig pels. Valpen var litt skeptisk til nye ting, men det var noe med dette lille dyret som gjorde at hans nysgjerrighet tok overhånd. Han gikk nærmere for å få en kikk og lukte litt på det, for det er det valper gjør. *** Samtidig spiste vår venn pinnsvinet blåbær og passet sine egne saker. Hun hørte noen lyder, men bet seg ikke merke til dem, hun visste hva hun skulle gjøre dersom fare dukket VI

7 opp. Hun var svært fokusert på blåbærene sine så hun skvatt til da noe kaldt plutselig kom borti henne. Hun gjorde det som pinnsvin gjør når de blir skremt, krøllet seg sammen, skøyt ut piggene sine og stakk valpen på snuten. Pinnsvinet visste ikke hva det var hun hadde stukket. Ikke brydde hun seg noe særlig heller. Ingen forstyrrer meg når jeg spiser blåbær, tenkte hun og laget en frfrfr lyd. *** Valpen var litt sjokkert og skjønte ikke helt hva som hadde VII

8 skjedd. Han hadde gått bort til skapningen og luktet på det slik skikken var når valper møttes for første gang. Han var ikke sikker på hvordan han visste dette, han bare visste at det var slik det var. Men denne skapningen så ikke ut til å vite dette og i stedet for å lukte på ham tilbake hadde det krøllet seg sammen og stukket ham med sin rare pels. Det hadde gjort ganske vondt og valpens instinkt ba ham holde seg unna. Dessverre for valpen var han mer nysgjerrig enn smart så han gikk i stedet tilbake for å prøve en gang til. Han gikk forsiktig bort og begynte å lukte på pinnsvinet en gang til og igjen krøllet skapingen seg sammen og strittet ut den rare pelsen sin. Denne gangen var valpen raskere og klarte å trekke seg unna før han ble stukket. Han skjønte nå hva som foregikk, den lille VIII

9 skapningen var redd. Så han trakk seg litt tilbake, la seg ned og bare såg på dyret. *** Pinnsvinet hadde bestemt seg for å forbli sammenkrøllet en stund for å være sikker på at den tingen som hadde vært borti henne var borte. Etter et par minutter bestemte hun seg for å rulle seg ut igjen og fortsette å spise, men idet hun IX

10 skulle til å ta en ny bit kom den samme tingen tilbake og luktet på henne. Hun krøllet seg øyeblikkelig sammen igjen. Hun forble sammenkrøllet i minutter for å være absolutt sikker på at det var trygt å komme ut igjen. Idet hun krøllet seg ut og åpnet øynene sine fant hun seg selv stirrende rett inn i ansiktet på en merkelig skapning. Hallo, sa skapningen. Hallo, hvem er du? svarte hun. Jeg er ikke helt sikker, men de som forlot meg her kalte meg for Valpen så da er jeg vel Valpen. Hvem er du? Vel, de som plasserte meg her kalte meg Pinnsvin, så Pinnsvin antar jeg. Hyggelig å møte deg Pinnsvin, hva gjør du på? X

11 Jeg spiser blåbær. Blåbær, er det det de heter? Hva mener du, har du aldri sett blåbær før? Nei, aldri. Har ikke engang vært i skogen før nå. Hvor kommer du fra da? Jeg kommer fra byen, men jeg bodde der bare et par uker før eierne mine brakte meg hit. Hva med deg, har du bodd her hele livet ditt? Nei, jeg bodde i en annen skog, men ble tatt med til byen av noen mennesker. Jeg likte meg ikke der og de likte ikke at jeg ikke likte meg så de brakte meg hit. Jeg liker ikke mennesker, jeg FRRRer på dem. Det var trist å høre. Jeg liker dem ikke heller, men jeg liker blåbær. Har du noe imot at jeg spiser i lag med deg? Ja blåbær er det beste i verden og det går bra at vi spiser XI

12 sammen bare du ikke spiser mine bær. De fortsatte å spise en god stund. Da de var ferdig å spise oppdaget de at det hadde blitt sent og at de var ganske trette og slitne etter en lang dag med mye blåbær spising. Vi burde få oss noe søvn, sa Pinnsvin. XII

13 God ide, sa Valpen. Han senket hodet sitt litt som om han skammet seg over noe. Jeg har aldri sovet ute før og er litt redd, kan jeg få sove ved siden av deg? sa han stille. Pinnsvinet ble litt overrasket over spørsmålet, Valpen var jo mye større enn henne og likevel var han redd. Men hun så at han virkelig var redd så hun sa det var greit. De fant et tørt område under en busk og pinnsvinet krøllet seg sammen, men rolig denne gangen slik at piggene hennes ikke stakk ut og valpen kunne ligge seg trygt inntil henne uten å bli stukket. De låg der begge i stillhet og tenkte på morgendagen, de var helt alene og ante ikke hvor de var. Pinnsvin? spurte valpen forsiktig. A? Sa pinnsvinet. XIII

14 Vil du være vennen min? Ja, svarte hun. Valpen smilte, Takk. De lukket øynene og sovnet. XIV

Like dokumenter

Lyttebamsen lærer seg trærnes hemmelighet

1 Lyttebamsen lærer seg trærnes hemmelighet En fortelling for å hjelpe barn til å bære det umulige Skrevet av: Merle Levin www.listenbear.com Illustrert av: Jane Appleby Oversatt av: Marit Eikaas Haavimb