Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger. Forlaget Oktober"

Sara Tollefsen
8 år siden
Visninger:

2 Kim Hiorthøy Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig Tekster og Tegninger Forlaget Oktober

3 En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

4 Det var bare oktober, men det hadde rukket å bli kaldt og surt og vått. Jeg hadde ingen penger og egentlig ingen ordentlig jobb heller, men rett før helgen hadde jeg fått et mindre oppdrag fra svogeren min om å tegne sau. Det var til Bøndenes Salgslag, som han jobbet for, men jeg klarte ikke å få sauen til å bli noe bra. Jeg satt og tegnet og så ut på regnet og hadde mest lyst til å gi opp. Men husleien måtte betales, den skulle vært betalt for lenge siden, og dette var ingen årstid å bli kastet ut på. Det var tross alt bedre å måtte tegne sau enn å gå tilbake til posten, hvis de hadde villet gi meg jobben tilbake. Det var noe med hodet, der det går over til bare å bli ull, som jeg ikke fikk til. Det var vanskelig å se at det skulle forestille sau. Jeg ringte til Erika og spurte hva jeg skulle gjøre. Det vakreste vi kan oppleve er det hemmelighetsfulle, sa hun. Dette gjentok jeg da jeg noen dager senere stod inne på det lille kontoret til svogeren min og viste tegningen til ham.

Det var til Bøndenes Salgslag, som han jobbet for, men jeg klarte ikke å få sauen til å bli noe bra. Jeg satt og tegnet og så ut på regnet og hadde mest lyst til å gi opp.

5 Sent en ettermiddag mens jeg satt alene og lot tankene fare, ringte det på døren. Jeg åpnet og der sto Henriette, hun var naken og så ut som om hun hadde løpt. Hei, sa jeg. Hei, sa hun. Kan jeg komme inn? Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg. Kaffen kunne vi jo drikke senere. Men etterpå oppdaget jeg selvfølgelig at jeg ikke hadde kaffe. Det var noe jeg bare hadde foreslått i ørska, kan man kanskje si, uten å være klar over konsekvensene. Skuffelsene, nederlagene. De vil ingen ende ta.

Klart det, sa jeg, har du lyst på kaffe? Jeg vil heller kysse deg over hele kroppen, sa hun. Det er greit for meg det, sa jeg.

6 Værmeldingen ble avbrutt av et gammelt opptak med Hot Club de Norvége. Meteorologen knakk sammen i latter rett før han skulle fortelle om et nytt lavtrykk som var på vei over Nord-Norge. Langsomt sank han ned på kne mens han så inn i kamera og spurte seerne om de egentlig innså hva slags samfunn de var en del av. Avbrutt av sin egen latter, kom han ikke lenger før Hot Club var godt i gang med en fin versjon av «Alabamy Bound».

7 Idet jeg steg på bussen og skulle til å betale, spurte sjåføren hvordan jeg hadde det. Jo takk, bra, sa jeg og smilte. Jeg la pengene på toppen av det lille betalingsapparatet, og han skjøv myntene ned i sine respektive hull. Det der er vel egentlig ikke sant, sa han. Sikkert ikke, svarte jeg og bega meg innover i bussen. Du ser ikke det store bildet! ropte sjåføren etter meg. Da snudde jeg meg og gikk tilbake og bøyde meg over ham. Det der med «det store bildet» er bare noe du har lest, sa jeg. Han så ned og innrømmet at det var sant. Jeg gav ham et hardt klaps på kinnet og gløttet tilbake på de andre passasjerene. De fleste nikket bekreftende, noen smilte tilbake, og helt bakerst var det en som klappet. Kanskje du lærer til neste gang, sa jeg. Sjåføren svarte, men han snakket så lavt at det var umulig å forstå hva han sa.

Sikkert ikke, svarte jeg og bega meg innover i bussen. Du ser ikke det store bildet! ropte sjåføren etter meg. Da snudde jeg meg og gikk tilbake og bøyde meg over ham.

8 Først urinerte jeg i bøtten. Så åpnet jeg døren såvidt og balanserte bøtten oppe på den, forsiktig lent litt mot veggen, slik at den ville falle ned når døren ble åpnet. Så ropte jeg på Flügger. Han stod ute i biblioteket, og jeg måtte rope høyt for at han skulle høre det. Hva er det? ropte han tilbake. Kom hit litt! ropte jeg. Etter noen sekunder kunne jeg høre skrittene hans som nærmet seg. Hjertet mitt begynte å banke fortere og jeg gikk litt tilbake i rommet. Hva er det? spurte Flügger igjen. Kom inn hit, sa jeg. Nå kunne jeg se ham. Han kom langsomt helt opp til døren, og så stanset han. Jeg ble redd for at han skulle se bøtten, men han holdt heldigvis blikket rettet mot gulvet. Jeg har tenkt på en ting, sa han. Ok, men vil du ikke komme inn hit? sa jeg raskt. Flügger så på meg gjennom sprekken. Han nølte litt og så strøk han seg over pannen og sa: Jeg tror ikke på menneskelig nærhet lenger. Æsj, drit i det, sa jeg. Kom inn her da vel, så blir det lettere å snakke. Jeg begynte å bli redd for at han skulle merke lukten fra innholdet i bøtten. Flügger sank sammen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvisket han, og det hørtes ut som om han skulle begynne å gråte. Det kommer til å gå bra, sa jeg. Tror du? sa han og så opp. Hva? sa jeg. Jeg hører nesten ikke hva du sier når du står der ute i gangen. Flügger reiste seg. Unnskyld, det er bare det at jeg er så redd, sa han og åpnet døren. Bøtten snudde seg perfekt.

Hjertet mitt begynte å banke fortere og jeg gikk litt tilbake i rommet. Hva er det? spurte Flügger igjen. Kom inn hit, sa jeg. Nå kunne jeg se ham.

9 En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

10 I vinduet stod en blomst. Er det din? spurte jeg. Kom hit, sa hun. Jeg gikk inn i kjøkkenet, men det var tomt. Hvor er du? spurte jeg. Her inne, lød det fra et av skapene. Jeg åpnet skapdøren og så henne sitte helt sammenkrøket under vasken. Kom inn fort! sa hun. Først trodde jeg ikke det gikk, for det var så lite, men da jeg vel forsøkte, viste det seg å være mer plass der inne enn man skulle tro. Det ser så lite ut fra utsiden, sa jeg. Hun heftet fingrene i skapdøren og liksom hev den igjen slik at den lukket seg. Det ble helt mørkt. Det luktet av støv og gammel mat. Vi sart klemt inntil hverandre og jeg kunne merke pusten hennes mot ansiktet mitt og den var varm. Nå er det veldig viktig at vi sitter helt, helt stille, hvisket hun.

Først trodde jeg ikke det gikk, for det var så lite, men da jeg vel forsøkte, viste det seg å være mer plass der inne enn man skulle tro. Det ser så lite ut fra utsiden, sa jeg.

Like dokumenter

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug

Magne Helander. Historien om Ylva og meg. Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug Magne Helander ENGLEPAPPA Historien om Ylva og meg Skrevet i samarbeid med Randi Fuglehaug 2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio Omslagfoto: Bjørg Hexeberg Layout: akzidenz as Dag