Tre Jo Nesbø og et båtsportkart

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Tre Jo Nesbø og et båtsportkart"

Lilly Kristoffersen
8 år siden
Visninger:

2 Ellen Mari Thelle Tre Jo Nesbø og et båtsportkart Fortellinger

4 Til mine halvbrødre Joakim og Lars Ulrik

5 A STORM OF SWORDS Blikket var kjøttfylt, og fordi dette ga henne et sørgmodig uttrykk, lot jeg som om jeg ikke hadde billett. Du har ikke? spurte hun og gløttet opp på meg. Jeg ristet på hodet. Smilte hun? Jeg var ikke sikker. Nei, sa jeg høyt. Jeg har ikke billett. Nå så hun på meg igjen. Jovisst smilte hun. Da må du bli med meg, da, svarte hun og gikk med bestemte skritt mot dørene. Jeg fulgte etter henne. Hun luktet godt. Jeg stilte meg opp rett bak henne, hadde lyst til å stryke henne over rumpa, stikke hånden inn mellom bena hennes og trekke henne inntil meg. Jeg hadde jo billett. Men så stoppet bussen og vi gikk av. Terminal! ropte hun til kollegaen som hadde gått av lengst bak. Han kom gående mot oss, en svær brande av en påfugl. Den vifteformede hestehalen kledde ham rett og slett ikke. Idiot, tenkte jeg. Jeg betaler bare til henne, sa jeg. Han så ikke på meg. Det er jeg som tar imot betaling, svarte han. Hva ser du på? spurte jeg. Han kikket opp på meg. Deg. Nei. Jo.

Jeg fulgte etter henne. Hun luktet godt. Jeg stilte meg opp rett bak henne, hadde lyst til å stryke henne over rumpa, stikke hånden inn mellom bena hennes og trekke henne inntil meg.

6 Nei. Så ble det stille. Hun med øynene hadde tatt noen steg til siden. Du kan få en giro, hørte jeg påfuglen si. Jeg snudde meg mot ham, nikket. Han åpnet en avlang mappe, ga meg et ark som jeg brettet sammen og stappet i jakkelommen. Hest er best, var det en fyr som fortalte meg en gang, sa jeg. Påfuglen svarte ikke, kikket bare på meg med de mørke, runde øynene sine. Jeg løftet armen, kjente på hestehalen hans. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg lot armen falle ned langs siden. Verden står nok ikke til påske, i hvert fall. De kjøttfulle øynene var ikke lenger å se. Jeg tente en sigarett og begynte å spasere mot byen. På en benk i parken lå en fyllik og sov. Jeg trakk giroen opp av lommen. Våkn opp, Gabriel, ropte jeg og dasket ham i ansiktet. Ingen reaksjon. Så er han vel død, tenkte jeg og gikk videre, litt raskere nå. En hånd i lommen. Den tørre vinden i øynene.

Påfuglen svarte ikke, kikket bare på meg med de mørke, runde øynene sine. Jeg løftet armen, kjente på hestehalen hans. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg lot armen falle ned langs siden.

7 KOPIPAPIR BLÅ 80 GRAM Lyspæren i lampen på do hadde gått. Jeg satte meg irritert ned, tisset og tørket meg. Gikk inn på kontoret igjen, men alt var borte nå. Helvetes lyspære, tenkte jeg og reiste meg brått. Stolen veltet. Helvetes stol, sa jeg og sparket den så hardt at den skled gjennom rommet. Det var vel bare å begynne å drikke, da. Jeg ruslet inn på kjøkkenet, åpnet en øl og ble stående og se ut av vinduet. En litt for glad hund løp rundt på plenen på den andre siden av gaten, for hit og dit, hoppet i været, og eieren, med et stort rødt skjerf surret rundt halsen, grønne slagstøvler og en altfor vid kåpe, var litt for glad hun også. Det er jo mandag, for helvete, bjeffet jeg og løftet blikket. Himmelen var mørk grå, men over åskammen mot nord demret det en strime av lyseblått. Bortsett fra sytten solskinnstimer i løpet av februar, hadde det ikke vært sol siden før nyttår. Typisk at skydekket måtte begynne å sprekke opp akkurat nå. Jeg snudde meg rundt, trakk ut en pinnestol, satte meg, drakk halve flasken, dunket den ned i bordplaten. Det skulle visst ikke mer til. Jeg trakk opp buksebenet. Den øverste delen av såret var fortsatt betent. Jeg presset fingeren mot det gule feltet, kjente overflaten gi litt etter. Kanskje jeg må amputere, tenkte

Jeg ruslet inn på kjøkkenet, åpnet en øl og ble stående og se ut av vinduet.

8 jeg og lo. Jeg hentet mobilen. Hva ville Swedenborg sagt? skrev jeg og sendte meldingen til Joakim. Ikke lenge etter fikk jeg svar. Himmel og helvete, sto det. Helt riktig, svarte jeg. Drikker du? leste jeg. Himmel og helvete, svarte jeg. Kommer om en times tid. Fint, ta med Lars. Oki doki. Hver engel er forferdelig, skrev jeg, men angret med det samme. Det er jo ikke Swedenborg, svarte han. Vet, skrev jeg. Helvete heller, svarte han. Jeg lot mobilen ligge på kjøkkenbordet, reiste meg igjen. Det blå fylte enda mer av himmelen nå. Lyset utenfor var blankt og tynt og foldet seg stadig mer svulmende utover. En enorm korridor av hvitt. Jeg lukket øynene og lente pannen inn mot vinduet. Det kalde glasset.

Hver engel er forferdelig, skrev jeg, men angret med det samme. Det er jo ikke Swedenborg, svarte han. Vet, skrev jeg. Helvete heller, svarte han.

9 VG-HELG En fisk er en fisk, sa jeg høyt til meg selv og la den dorske torsken med finner og skinn og gjeller og innvoller og hode og alt rett i den varme stekepannen. Ikke lenge etter begynte en mørk væske å sive ut av fisken, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt meg bryet med å sløye den likevel. Men, men. Hjort er hjort, tenkte jeg og knakk umiddelbart sammen i en hysterisk latterkule. Oppreist kunne jeg ikke stå etterpå, så jeg satte meg på kjøkkenkrakken, dro hendene over ansiktet. Skjegget var uflidd. Dem om det, tenkte jeg. Etter en ti minutters tid så fisken gjennomstekt ut, og jeg spiste den i ekte Tom-og-Jerry-stil: bikket hodet bakover, åpnet kjeften, stakk den ned i munnhulen, beit tennene sammen, trakk fisken i halen og så deretter på det skranglete skjelettet. Hadde fisken vært større, kunne jeg brukt ribbena som xylofon. Grenene på kirsebærtreet gnisset mot ruten. Jeg reiste meg, brygget meg en kopp kaffe og satte meg i fluktstolen i hagen, tente en sigarett. Låvesvalene tumlet omkring i luften. Ripsen og bringebærene var enorme felter av rødt i alt det grønne. Jeg la den ene hånden på magen, slapp en aldri så liten fjert og lo. Trygden var kommet inn på kontoen. De åtte asylbarna og den slitne moren på mottaket lenger ned i gata var endelig tvangsutsendt til Frankrike. Solen skinte. Himmelen var blå. I love this country.

Hjort er hjort, tenkte jeg og knakk umiddelbart sammen i en hysterisk latterkule. Oppreist kunne jeg ikke stå etterpå, så jeg satte meg på kjøkkenkrakken, dro hendene over ansiktet.

10 OPPBLÅSBAR NAKKEPUTE Lenge hadde jeg tenkt at det vakre ikke bare er det forferdeliges grense, men også selv er det forferdelige. Englene, kjærligheten, lyset, himmelen. Fjellene, skogene, ilden, havet. Døden finnes alle steder. Nå var jeg ikke lenger sikker, for her fantes ikke døden likevel. Døden hadde vært her og tatt med seg absolutt alt. Ingen ting var igjen. Jeg gikk langsomt videre bortover, fulgte strandkanten der den svingte utover mot et nes på den andre siden av bukta. Sanden var glatt og leireaktig, vannspeilet blankt og stille. Skyene hadde trukket ut over havet der de tårnet sammen og dannet enorme søyler av hvit røyk. Over meg var lyset tynt. Det hadde begynt å skumre, og de bratte fjellene i bakgrunnen var allerede helt svarte. Skjelvende trakk jeg pusten og gikk fort videre ut mot tuppen av neset. Der stoppet jeg, stilte meg med ryggen mot vinden, tente en sigarett, blåste røyken langsomt ut. Da jeg på nytt kikket innover mot stranden, så jeg at det sto en mann der. Han sto urørlig med armene ned langs siden, ryggen delvis vendt mot havet. Hodet holdt han unaturlig høyt, som om han var redd for ikke å få nok luft. Etter en stund stakk han hånden ned i vesken han hadde over skulderen og trakk opp et lite filmapparat. Så begynte han å filme. Han filmet stranden, sanden, han filmet himmelen, fjellene, og han filmet det tomme, flate landskapet fremfor seg, dette som en gang hadde vært en liten landsby, som nå var

Jeg gikk langsomt videre bortover, fulgte strandkanten der den svingte utover mot et nes på den andre siden av bukta. Sanden var glatt og leireaktig, vannspeilet blankt og stille.

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot