Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND"

Else Rønningen
7 år siden
Visninger:

2 Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN EGOLAND

3 Om boken:

6 Mennesker skal falle om Alle har en hemmelighet. Men få, om noen i hele verden, bar på en like stor hemmelighet som den gamle mannen som nå halteløp bortover Parkveien. Selv om hemmeligheten var nesten tusen år gammel, hadde han bestemt seg. Han var nødt til å fortelle den til noen andre, uansett hvor grusom den var. Håret hans var tynt på toppen, men i nakken nådde de grå tjafsene ned til en frakk som var altfor varm i solsteiken. Han kastet et blikk over skulderen, men han kunne ikke se dem. Hadde han klart å riste dem av seg? Hvem er det jeg er redd for igjen? tenkte han brått. I noen sekunder forsvant alt sammen. Hvem han hadde rømt fra og hvorfor han løp. Det skjedde ofte for tiden. Ikke at han rømte, men at han glemte. Han glemte til og med hvem han var. Han lukket øynene og konsentrerte seg alt han kunne. Jeg husker ikke hva jeg heter, tenkte han. Men jeg er Profeten. Min oppgave er å varsle om det som skal skje. Men hva er det som skal skje? Det er noe med blod. Blod og søvn. Menneskene skal sovne. Jeg eldes så fort. De tar fra meg hukommelsen, tenkte Profeten idet han fortsatte å løpe. Det er som om jeg råtner fra dag til dag, fra time til time.

7 Sånn går det når man slutter å bade, tenkte han. Det er farlig å slutte å bade. Profeten lot en taxi passere før han krysset Parkveien og fortsatte oppover Riddervolds gate. Frakken gjorde ham gjennomvåt av svette og det gjorde vondt hver gang han satte den venstre foten i bakken. Har jeg vrikket den nå eller har den vært sånn lenge? undret han. Han var ikke sikker. Hvor var det han skulle igjen? Inkognitogata. Heldigvis husket han hvor den lå. Men hvilket nummer var det? Inkognitogata nummer han tittet i håndflaten. Et ettall og et åttetall var skrevet med ustø kulepennskrift. Idet Profeten svingte inn Inkognitogata, kom en bil kjørende rett mot ham. Kroppen stivnet. Kunne det være dem? Nei. Bilen kjørte rett forbi ham. Men de kommer til å lete som gale helt til de finner meg, tenkte han. Han nådde fram til nummer atten. Gleden over å gi den vonde foten en pause forsvant da han så den høye gitterporten. Han forsøkte å åpne den. Låst. Hva hadde du trodd, din gjøk? sa han høyt til seg selv. At det bare var å spasere rett inn i stua til landets statsminister? Så nær og likevel så langt unna. Profeten skulle til å gi opp og komme seg i dekning, da han oppdaget gutten. Han kom gående fra hagen til

8 statsministerboligen. Han hadde bare badebukse på, og det lyse håret var vått. Profeten viftet vilt med hendene. Hei! Du! ropte han. Den lille gutten skvatt til. Han må tro jeg er sprøyte gal, tenkte Profeten. Kanskje er jeg det også. Hvorfor går jeg for eksempel med frakk midt på sommeren? Jeg aner ikke. Kom her, er du grei, sa Profeten og forsøkte å gjøre stemmen myk og hyggelig. Gutten gikk mot porten med nølende skritt. Hva heter du da? sa Profeten. Gutten sto og så på ham i noen sekunder. Han har sikkert lært at han ikke skal snakke med fremmede menn, tenkte den gamle mannen. I hvert fall ikke sånne som meg. Jeg heter Finn, sa gutten til slutt. Hei, Finn. Bor du her? Eller, bor statsministeren i Norge her? Ja, sa Finn. Begge deler, la han til. En bil tutet langt borte og Profeten snudde seg raskt. Han ble stående for å se om det kom noen kjørende, men ingenting skjedde. Han snudde seg tilbake og fikk øye på gutten som sto på innsiden av porten. Hvem er han? tenkte den gamle mannen. Hva gjør jeg her? Han husket plutselig ingenting. Pulsen dunket i tinningen og han visste at det var en viktig grunn til at han var der. Noe fryktelig kom til å skje. Noe

9 med blod. Og han måtte fortelle det til statsministeren! ropte han, lettet over å huske hva han skulle. Jeg er Profeten og jeg snakker med en gutt som heter Finn, minnet han seg selv på. Er han hjemme? sa Profeten, roligere nå, for ikke å skremme gutten altfor mye. Men han visste at han hadde dårlig tid, han kunne ikke stå sånn lenge. Finn ristet på hodet så vanndråpene skvatt. Nei. Han skal på «Sommerkos» i kveld. Du vet, det TV-programmet? Profeten så tomt på Finn. Han hadde ikke hørt om noe TV-program som het «Sommerkos». Men så kunne han heller ikke huske sist han så på TV. Likevel nikket han, for å få Finn til å fortsette. Han skal åpne den nye vannsklia på taket til Operaen. Det er en av ideene hans, sa Finn og så nesten litt flau ut. Skjønner, sa Profeten. Han satte seg ned på huk for å komme i høyde med gutten. Den venstre foten verket enda verre når han satt slik, men det fikk så være. Finn. Du må gi faren din en beskjed. Det er viktig. Det kommer til å skje noe fælt. Gutten tok et skritt tilbake og så seg om. Hva da? sa Finn. Den gamle mannen ble svimmel og måtte lukke øynene. Hva som kommer til å skje? Han anstrengte seg for å huske. Jo.

10 Mennesker kommer til å falle om, Finn. Mange mennesker. Hvorfor faller de om? spurte Finn. De faller fordi jeg husker ikke hvorfor. En tåre trillet nedover kinnet på den gamle mannen. Han visste at det som skulle skje var så ille at han måtte advare noen om det, og han gråt fordi han ikke klarte å huske akkurat hva det var. En motorlyd vokste i styrke og mannen kom seg på beina i en fart. Han kunne ikke være her lenger. Han måtte gjemme seg. Jeg må gå. Han skulle til å legge på sprang, da han husket det. Blodet! Blodet skal flyte! Han stirret den lille gutten inn i øynene før han gjorde en brå bevegelse og ropte ut i lufta: Jeg er Profeten. Og jeg er kommet for å varsle dere. Det skal bli et nytt blodbad! Og så haltet den gamle mannen av gårde så fort han klarte, mens den lille gutten ble stående igjen og se etter ham.

Like dokumenter

Tor Fretheim. Leons hemmelighet

Tor Fretheim. Leons hemmelighet Tor Fretheim Leons hemmelighet 1 Jeg har aldri trodd på tilfeldigheter. Men det var sånn vi møttes. Det var utenfor en kino. Jeg hadde ingen å gå sammen med. Det gjorde ingenting. Jeg likte å gå alene.