Laila Sognnæs Østhagen Konglehjerte

Transkript

1

2 Laila Sognnæs Østhagen Konglehjerte

3 Elektronisk utgave Forlaget Oktober AS 2012 Første gang utgitt i Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN

4 1 JEG HUSKER AT klokka var fem over to, at det var sol, at jeg jobbet hjemmefra, at det var tomt for kaffe og at jeg hadde den ene sokken på vrangen. Jeg sto ved vinduet i stua for å hvile blikket mot noe kjent. Jeg så mot blokka på den andre siden av gaten. Jeg så på kjente vinduer med kjente gardiner før jeg så opp mot den klare, blå himmelen. Da jeg hadde hvilt lenge nok i blått, så jeg ned på den svarte katta som alltid sitter utenfor inngangsdøra og venter på å komme inn, og som like etterpå sitter rett innenfor og venter på å komme ut. Men midt i dette kjente bildet fra dagen i går, fra uken før, fra flere måneder tilbake, sto Anne. Jeg har selvfølgelig sett henne før. Hun er tross alt kona mi. Jeg har sett henne både stå og gå der ute før. Jeg ser ofte etter henne når jeg vet at hun er på vei hjem. Jeg liker å se på at hun går. Hun går så fint, med hodet litt på skakke og med raske og stødige skritt. Men der og da visste jeg ikke at hun var på vei hjem, langt mindre visste jeg at hun var sammen med Tone. De sto der nede på fortauet, og de sto tett. Men tydeligvis ikke tett nok, for Anne lente seg enda litt nærmere Tone. Hjelpe meg, hun kommer til å kysse henne, var jeg på vei til å si, men før jeg fikk sagt noe som helst, la Anne hånden sin på skulderen til Tone og strøk den kjærlig fram og tilbake mens hun hvisket noe inn i øret hennes. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg brølte. I egen stue, bak eget vindu, bak Annes og mitt nyvaskede vindu brølte jeg et langt brøl. De hørte det

5 ikke, vinduet var lukket, men Anne kunne ha sett meg om hun ville, jeg så Anne uten at jeg ville, jeg så at hun fortsatt sto med munnen inntil øret til Tone og hvisket, søte små ord, eller kanskje bet hun henne lett i øreflippen, jeg aner ikke, men jeg så at hun ikke tok vekk hånden sin, at hun lot den ligge der på den nakne skulderen til Tone, Tone som hadde på seg singlet, som om hun hadde verdens vakreste skuldre, som om hun ikke hadde annet å gjøre enn å skille to mennesker som elsket hverandre. Hva var det Annes hånd holdt på med? Ville den oppover eller ville den nedover, nedover mot brystene, ville den legge seg over en pupp og bare bli der? Tanken var ikke til å holde ut, men det var likevel umulig ikke å tenke den. Annes pene hånd på Tones kropp. Den holdt på som om jeg ikke fantes, som om jeg ikke bodde i det hjemmet som vendte ut mot dem, som om jeg ikke sto tre meter over dem med en sokk på vrangen og et brøl som ikke lot seg stoppe, som om jeg var ute av tiden, ute av blokka, ute av byen, som om jeg ikke var til. Og mens Anne sto der og kjente på Tones hud, sa hun noe som fikk Tone til å åpne de smale leppene sine og le ut en latter det ikke var plass til inne i denne lille munnen. Hun gapte så høyt at jeg kunne se både drøvel og emalje. Hun lo av noe Anne hadde sagt, og jeg prøvde å huske sist gang Anne sa noe som fikk meg til å le. Jeg kom ikke på noe, jeg kom ikke på en eneste morsom ting hun hadde sagt de siste dagene, de siste ukene, de siste årene, trøste og bære, Anne har ikke fått meg til å le på flere år, tenkte jeg mens jeg sto stille og brølte. Jeg brølte helt til jeg mistet pusten, og så besvimte jeg. Jeg gikk rett i stuegulvet og var borte i et sekund, eller kanskje fem. Det er umulig å vite. Det var ingen som tok tiden på meg.

6 Etter å ha kommet tilbake til meg selv, kjente jeg kvalmen. Jeg var kvalm av at Anne gjorde seg til for Tone, kvalm av at Tone viste fram skulder og emalje, kvalm av at alt ville komme til å bli annerledes. Jeg ble liggende på stuegulvet. Jeg orket ikke å reise meg, jeg orket ikke å se ut av vinduet igjen, jeg orket ikke å se om hånden til Anne hadde flyttet seg nedover eller oppover på Tones kropp. Og plutselig sto Anne inne i stua. Hva holder du på med, Jenny? spurte hun. Hva er det du holder på med, ropte jeg tilbake. Og så kastet jeg opp. Men Anne er sykepleier. Hun tåler så mye mer enn oppkast. Hun hentet tørkerull og våt klut, hun vasket, tørket og trøstet, hun tok av meg klærne og fulgte meg til sengs, hun la dyna over meg før hun strøk hånden sin, den samme hånden som hadde ligget på Tones nakne skulder for bare få minutter siden, over kinnet mitt. Jeg sa ingenting. Jeg var tømt og jeg var tom. Det var så vidt jeg klarte å vende det andre kinnet til. Så sovnet jeg. Jeg var helt utslitt. Jeg sov til det var kveld, og før jeg visste ordet av det, sov jeg til det var morgen. Anne hadde dratt på jobben, og jeg fikk ikke gjort stort av min jobb, jeg hadde en deadline, en fotoreportasje jeg skulle ha sendt fra meg, men jeg gikk bare rundt meg selv, jeg gikk rundt spisebordet, rundt lenestolen, jeg gikk mot vinduet, men jeg snudde, jeg vendte meg bort fra alt der ute, jeg orket ikke tanken på hva jeg kunne komme til å se, jeg kunne ikke legge blikket mitt ut, så jeg vendte blikket inn og ned i gulvet mens jeg gikk små runder i stua. Jeg gikk og tenkte på alt jeg skulle si til Anne når hun kom hjem. Men da rundene var gått og Anne endelig var hjemme, klarte

7 jeg ikke å si noe om alt jeg hadde tenkt å si, jeg nevnte ikke at jeg hadde sett henne og Tone der ute, jeg tok ikke opp det at det var rart at hun kom hjem så tidlig i går, jeg sa ikke noe om at alt var blitt så annerledes, og at alt måtte være annerledes for henne også. Jeg sa ingenting, for jeg ville ikke at noe skulle være forandret. Dagen gikk, neste dag gikk også, og flere dager etter det, og jeg gikk og ventet på at alt skulle bli som før. Men før jeg var ferdig med å vente, ble det enda mer annerledes. Plutselig ble det så viktig for henne at bestikket lå i orden. Ser du ikke at hver bestikktype har sin egen avdeling, sa hun så høyt at jeg skvatt og bet meg selv i tunga. Det gjorde vondt, men jeg sa ingenting. Jeg turte ikke annet enn å ta de to rene knivene vekk fra gaflene og legge dem sammen med resten av knivene. Jeg kjente blodsmak, men jeg svelget det ned, for jeg kjente ikke Anne igjen. Hun sto der som en fremmed, hun sto der uten ro, uten kontroll, uten pust, og Anne er en som alltid puster rolig inn før hun puster rolig ut. Men der og da var det jeg som pustet, inn og ut gjennom nesa, flere ganger før jeg åpnet munnen. Dette går bra, sa jeg. Himmel, for et rot, hylte Anne. Ta det med ro, Anne, jeg skal ordne opp i dette. Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg kjente ikke igjen den rolige stemmen min, jeg kjente ikke igjen tunga mi, alt var i forandring, og jeg liker ikke forandringer. Jeg tåler dem dårlig. Og det blir bare verre og verre med årene. Vrang. Ja, det er godt mulig at jeg er vrang. Og hvis jeg er vrang, så er kanskje Anne rett. Vi er en rett

8 og en vrang. Men der og da var hun den vrange og jeg den rette. Jeg sto der rett og stødig og sa helt rolig at dette ordner seg, og om ikke tiden sto stille, så gikk den kanskje litt raskere, og om alt kan lukte annerledes i noen sekunder, ja så gjorde det nett opp det, og om vi hadde hatt en hund, så ville den klynket svakt der den lå sammenkrøllet i hundekurven sin. For Anne er ikke den som skriker. Anne er ikke den som ramler. Det er jeg som ramler. Etter at bestikkskuffen var lukket og vi hadde forlatt kjøkkenet, tenkte jeg at jeg fikk si noe som kunne få henne i bedre humør, som kunne få henne litt glad, selv om jeg ikke vet om det å ha godt humør er det samme som å være glad. Uansett, jeg foreslo en helt ny retning i livet vårt, det var ironisk ment, selvfølgelig, jeg skulle være morsom, hun burde jo kjenne meg etter alle disse årene, hun burde vite at jeg ikke går god for nye retninger, men hun tok det ikke imot, eller kanskje var det akkurat det hun gjorde. Vi burde kanskje få oss et par unger før det blir for sent, sa jeg. Anne lo ikke. Jeg syntes hun kunne ha kostet på seg et lite smil, eller sagt gud, jeg er i hvert fall glad for at vi ikke har barn, det er noe vi har sagt til hverandre flere ganger, men hun ga ikke fra seg en lyd, ikke et ord eller en mine. Hun ga meg derimot et blikk som jeg ikke kjente igjen. Jeg sa at det virket som om hun hadde blitt nærsynt og at det kanskje var på tide å få seg noen briller. Og at hun nok burde få dem ganske snart, slik at hun kunne se om jeg fortsatt sto der, hvis hun plutselig ville ha kyss og kos igjen. Det der trenger jeg ikke, sa hun og sank ned i en

9 stol. Jeg vet det, sa jeg og ble stående. Du har ikke enerett på sympati. Vet det, sa jeg og løftet et ben slik at jeg mistet balansen og datt i gulvet. Jeg sto verken rett eller stødig lenger. Alt var som før. Rett. Vrang. Hun sto. Jeg ramlet. Det hjelper ikke det der heller, sa hun og så ned på meg. Vet det, sa jeg og stirret opp i taket og kjente at tårene rant inn i ørene. Du kan ikke holde på sånn bare for å få oppmerksomhet, sa hun og tente seg en røyk. Vet det, sa jeg. Trodde du hadde sluttet å røyke, sa jeg også. Det der hørte jeg ikke. Jeg rullet meg rundt sånn at tårene rant ut av høyre øre. Jeg gned den lille våte flekken utover gulvet før jeg fant en olivenstein under stuebordet. Jeg kastet den mot Anne, men jeg bommet. Jeg skjønner meg ikke på deg, sa hun og strøk en hånd hardt over det våte i pannen. Jeg vet det, sa jeg og la meg på magen og puttet en pekefinger i hvert øre. Dette gidder jeg ikke, sa hun og reiste seg. Vet det, sa jeg. Hun åpnet døra til soverommet og la seg med klærne på. Er det så lurt å ligge med alle klærne på? spurte jeg. Du er faen meg helt utrolig, sa hun fra soverommet. Vet det, sa jeg og la meg på rygg igjen. Jeg sovnet der. Anne vekket meg ikke med et mykt lite kyss og fulgte meg inn i sengen. Det var den første

10 natten vi sov hver for oss. Vel, jeg sov ikke stort, det er noe med det å ligge på et stuegulv, så jeg våknet ofte, og hver gang jeg våknet, tenkte jeg den samme tanken. Det er på tide å gå, tenkte jeg. Men jeg visste ikke om det var min eller Annes tanke jeg tenkte. Og natten varte, jeg liker at netter varer, jeg har alltid likt netter, men denne natten likte jeg dårlig. Likevel ble det viktig for meg at jeg ikke skulle være den som sto først opp morgenen etter. Anne skulle få se at jeg tålte en hel natt på et stuegulv, og så fikk vi se hvem av oss som ville si at det er på tide å gå. Anne sto først opp. Hun kom ut i stua og jeg lå vondt, men stille, med jevn pust. Jeg lot som om jeg sov mens hun lo en fin liten latter. Så lot jeg som om jeg våknet, og sa at det var jammen go natten sin. Anne lo litt mer og jeg lo tilbake. Vi var begge mer enn fornøyd med hva jeg hadde tålt. Anne var ikke i nærheten av å si at det var på tide å gå. Jeg sa det ikke, jeg heller. Ingen av oss gikk. Dagene gikk. Tiden gikk, den har nå gått jevnt i tre uker, men i dag tror jeg at det ikke bare er tiden som skal gå. I dag kommer en av oss også til å gå. Kanskje til og med å løpe. Og jeg tror at det blir meg.