Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

Transkript

1

2 Hanne Ørstavik Hakk. Entropi

3 2012 Forlaget Oktober AS, Oslo Første gang utgitt i 1994/ Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN

4 Hakk

5 En sel kommer mot henne. Den har mørke hull til øyne, den har ingen øyne og kroppen virker for tung, kroppen virker altfor tung i det tynne vannet, hun ser tvers gjennom vannet inn i disse mørke hullene, leiter. Å være så tung og allikevel flyte. Å være blind med så mørkt blikk. Den myke selhuden i det kalde vannet, retningen mot henne, en strek rett mot. Sånn treffer bildet henne når hun ser inn i det, når hun tenker på øynene.

6 Når bilen runder toppen av fjellet har fjorden på den andre sida alltid et annet lys. De skuffa henne ikke, turene over fjellet, hun visste at lyset var annerledes enn sånn hun venta det, enn forrige gang. På den måten blei også dagene med grått vær annerledes. Når hun tenkte seg en forandring i lyset, når hun venta seg noe, blei sjøl det grå lyset en overraskelse, et tegn. Hun hadde sjelden noe ærend over fjellet, det var en tur hun hadde vent seg til. På nedsida lå det ei veikro med utsikt til krysset, alle som skulle tilbake over fjellet måtte passere her. Så hun satte seg ved vinduet med sikt til veien, hvis det var ledig, satt og så ut. Hun satt og så ut av vinduet. Skulle ikke disse bildene passe meg, hun ser uklare glimt. Skulle ikke disse bildene finnes. Hun tenker på mora, på hennes redsel for død. Redselen for at hun skulle dø der oppe, ved elva, i det kalde været. Mora hadde jobba her, på denne sida av fjellet, og kjørt tilbake på ettermiddagen, kjørt hjem. Feiekosten hennes mot kjøkkengulvet, de harde dunka når den streifa veggene. Mora feide kjøkkengulvet før hun satte på potetene. Hun hadde hørt det nede på rommet sitt, hørt det første dunket lytta etter flere.

7 Det hadde stoppa en bil utafor huset. Hun holdt på med noe, hørte bare at motoren blei slokt. Hun visste ikke hvem det var, hadde ikke bedt noen. Iblant kunne hun høre biler, de for forbi på vei mot havet. Ingen ville bo så langt fra bygda, hun bodde aleine sjøl om huset hadde flere leiligheter. Det var tidlig sommer, enda fløyt det is i elva. Hun kjente ham ikke, han hadde bare flytta inn i leiligheten under henne. Han var fotograf, i midten av mai kom han for å ta bilder ved elvemunningen der hun bodde. Veien går ikke stort lengre, hadde han sagt. Smilt. Han hadde funnet stedet på kartet og fått greie på huset gjennom noen folk på butikken. Isflak lå på deltaet av sand og han plystra mens han satte i ny film og småsprang ned mot bredden. Hun blei stående. Hun blei stående og se etter ham. Bildene blanda seg. Kameraet hans blei ei fluestang, hun hørte lyden av snøret i vinden, de hissige kasta. En gang hadde flua festa seg i moras øre. Faren hadde fått den ut igjen. De snakka ikke om hvordan

8 Hun kjører tilbake over fjellet. Hun kjører fort, ser veien foran det blå panseret, blått mot det gråsorte dekket. Hun ser seg fare forbi fra veikanten, om og om igjen farer hun forbi seg sjøl, kvinnen som står i veikanten. Hun venter og løfter blikket når hun kommer. Kvinnen løfter blikket og betrakter henne når hun passerer. Hun tenker: Hun kjenner meg ikke. Det er en lettelse. Så ser hun bare veien igjen, hun skal hjem og trenger ikke tenke på det. Hun kjenner veien, det er bare denne ene. Hun kjenner svingene, lyngen, de bare kvistene over fjellet. Da ser hun seg sjøl ovenfra, ser bilen hun kjører i. Den blir mindre og mindre, en blå bit som sakte lirker seg fram i det store landskapet. Hun ser linjene som veien lager, der streken slutter er en gråhvit flekk. Det er dit hun skal. Da husker hun at han er der. Hun stanser bilen og går ut.

9 Hun kan høre ham gå under seg. Lytter. Forsøker å se for seg hva han gjør, fargen i bevegelsen, blikket. Hun ser ham legge avisa fra seg på bordet, lene seg tilbake i stolen, legge beina på bordet. Kjønnet hans mellom beina, om det blir klemt sammen. Om det er mykt å ta på. Samtidig: Den tynne huden som blir sprengt ut, den åpne sprekken, den lille, klare dråpen.

10 Hun lytter etter ham og hører lyder fra det andre huset. Stillheten i noe som faller, stillheten midt i tida. Hun vil strekke den tida ut, la alt bli stillhet. Sånn går hun gjennom det andre huset i tankene, lytter seg fram. Vindfanget, rødmalt med det lilla sikringsskapet, fargene som dirra mot henne når hun kom inn. Kom inn og lytta. Tanken står for henne som en ny tyngde i hodet: I det huset lytta hun alltid. Den gamle tyngden i den nye. Hundens trinn over gulvet, de lette potene i teppet, klørne ut i trappa. Hunden sklei i trappa, kom i full fart over teppet og bumsa ned, skrapte med neglene. Reiste seg opp igjen, kom gyngende mot henne. Myke bølger av hund, hvit hund i den hvite snøen, klumper av grå is i pelsen. Lettheten i lyden og bildene, alltid når hunden kommer mot henne, logrende med hele bakdelen. Kommer mot henne, logrende. De lette skrittene over teppet, ned trappa. Den lille stunden bildet varer, hun kan tenke det om igjen. Hun kan høre det om igjen, komme mot henne, hvitt av hund og glede. Kommer hunden mot henne, kommer hun mot seg. Hunden. Henne. Den første lyden og den siste, den eneste helt hvite.