VILDE HEGGEM. Kan han si: bli. Roman FORLAGET OKTOBER 2017

Transkript

1

2 VILDE HEGGEM Kan han si: bli Roman FORLAGET OKTOBER 2017

3 Det är hennes tunga öde, att uppleva sin första kärlek redan som barn. UNICA ZÜRN

4 Han kommer inn i rommet. Han kommer gjennom døren og inn i rommet. Han kommer inn døren og går gjennom rommet. Rommet har seks dører, han kommer inn den ene av seks dører. Rommet har seks dører fordelt på tre vegger. Det er to dører på hver av de tre veggene i rommet som har dører. Rommet har fire vegger og seks dører. Rommet er avlangt, det har to korte vegger og to lange vegger. Begge kortveggene og den ene langveggen har dører. Den ene kortveggen har to sett doble dører, den andre kortveggen to enkle dører, og den langveggen i rommet som har dører, har to enkle dører. Langveggen til høyre, hvis en ser det fra der hun står, er den langveggen i rommet som har dører, den har to enkle dører. Han kommer inn den ene døren på langveggen. Det er to dører på veggen til høyre, og han kommer inn gjennom den ene. Den ene av to dører på den lengste veggen med dører i rommet, her kommer han inn. Gjennom den døren på langveggen som er nærmest kortveggen med enkle dører, kommer han inn, gjennom den døren på langveggen som er lengst fra henne. Her kommer han inn. Han kommer inn i rommet, og han går i rommet. Han kommer inn døren og går gjennom rommet. Han kommer inn døren og går over gulvet til den andre siden av rommet. Han går tvers over gulvet, går gjennom hele rommet. Han går langs kortsiden av rommet, ganske nærme den kortveggen i rommet som har enkle dører, går han, nærmere den kortveggen som har enkle dører enn den som har doble. Han går fra den ene langveggen til den andre langveggen, går fra langveggen med dører til langveggen uten dører. Han kommer inn gjennom den ene døren på langveggen som har dører, og går mot den veggen som ikke har dører. Han går fra den ene siden til den andre siden av rommet. Han går tvers over gulvet. Plankene i gulvet ligger på langs av rommet. Det er et mørkt gulv, plankene er lakket mørke. Gulvet er lagt med tynne mørke planker på langs av rommet. Han går over det på tvers, gulvet. Han krysser rommet på tvers og setter seg ned. Han går helt til den andre

5 siden av rommet, her setter han seg ned. Han kommer inn på den ene siden av rommet og går over gulvet til den andre siden av rommet. Her setter han seg ned. Han setter seg ned på en stol. På den andre siden av rommet enn der han kom inn, setter han seg ned på en stol. Han setter seg på en stol av stål og lær. Stolen han setter seg på, har bein i blankt stål og sete og rygg trukket i sort lær. På den stolen sitter han. Han sitter, men han sitter ikke stille. Han sitter ikke helt stille, han beveger seg på stolen. Han beveger på kroppen selv om han sitter. Beina er plassert langt fra hverandre på gulvet, og der står de, beina står på den samme plassen hele tiden, men overkroppen rører på seg. Den rake ryggen rører på seg. Mens han sitter, er ryggen rak. Når han går over gulvet, er ikke ryggen så rak, den er rak, men ikke så rak som når han sitter. Han sitter med rak rygg og beveger seg på stolen. Selv om han sitter på stolen, sitter han ikke stille, han beveger på seg. Han beveger på seg nesten hele tiden mens han sitter. Beina står fast der de står på gulvet, mens resten av kroppen rører på seg hele tiden og i alle retninger. Han sitter og ser rundt seg i rommet. Når han går gjennom rommet, er øynene rettet mest fremover, da ser han mest frem mot stolen. Han ser på stolen mens han går gjennom rommet. Når han sitter i rommet, ser han rundt seg, da ser han rundt seg i rommet. Han ser i rommet, men han ser ikke mye. Han kan ikke se mye i rommet, for rommet er mørkt. Lyset er ikke på i rommet, og rommet har ikke vinduer. Ingen av de fire veggene i rommet har vinduer. Rommet har seks dører, men ingen vinduer. Bare i den delen av rommet der han sitter, er lyset på. Det er et opplyst felt i rommet, ellers er rommet mørkt. Han går inn i det mørke rommet, men inn i et opplyst felt i det mørklagte rommet. Det er et opplyst felt i rommet, helt fremme i rommet, her kommer han inn, inn i det opplyste feltet. Han kommer inn i, går gjennom og setter seg i det opplyste feltet. Han ser rundt seg i det opplyste feltet, men utenfor dette feltet er rommet

6 mørkt, og han kan ikke se hva som er der. Han kommer inn, han kommer inn i rommet. Han kommer ikke inn utenfra, han kommer ikke for eksempel fra hagen. Han kommer fra et annet rom. Han kommer fra naborommet, det høyre naborommet, hvis en ser det fra der hun står. Han kommer inn fra rommet til høyre. Rommet han kommer fra, er et mindre rom enn det han går inn i. Naborommet er et mindre rom enn det han går inn i, det er like langt, men smalere. Naborommet er like langt som det rommet han går inn i, men ikke så bredt. Rommene deler den samme langveggen fullt ut, mens naborommets kortvegger er kortere enn dette rommets kortvegger. Kortveggene til naborommet går fra langveggen rommene deler, og ut til enden av huset, ut til husveggen, den ytre husveggen. Den ytre husveggen vender ut mot en gate. Naborommet har vinduer. På den langveggen i naborommet som vender ut, er det seks vinduer mot gaten. Vinduene er plassert i forskjellig avstand til hverandre, men alle på den samme veggen, alle de seks vinduene i naborommet vender ut mot den samme gaten. Vinduene er delt opp i seks vindusruter, det er seks vinduer med seks ruter i hver. De to øverste rutene i hvert vindu er buet. Sammen utgjør de to øverste rutene i hvert av de seks vinduene en halv sirkel. De fire vindusrutene under de to buede er rektangulære. De fire vindusrutene i hvert vindu som ikke er buede, er rektangulære ruter på høykant. Hvert vindu har to buede vindusruter over fire rektangulære. Gardinene er ikke trukket for vinduene i naborommet, lys kommer inn i naborommet gjennom vinduene. Lys kommer fra naborommet og inn i rommet han går inn i gjennom døren han går gjennom. Begge de to dørene mellom rommene åpnes, og lys kommer ut fra naborommet og inn i rommet han går inn i. Lyset som kommer inn i rommet fra naborommet, sprer seg utover i rommet, det lyser opp det det treffer i rommet, lager lyse felt på gulvet rundt dørene og lyser opp det som er

7 nærmest døråpningene. De to dørene mellom naborommet og rommet han går inn i, åpnes og lukkes og blir noen ganger stående åpne, sånn lyser det inn i rommet, det lyset som kommer fra utsiden av vinduene til naborommet. Naborommets kortsider har ikke vinduer, men hvert sitt sett med doble dører som igjen fører ut til nye rom. En trenger ikke tenke på disse andre rommene, en trenger ikke tenke på naborommet heller, det holder å tenke på dem som rom rundt det rommet han kommer inn i, det rommet hun står i. En kan se for seg dette rommet som et rom midt i et bygg, at det har naborom ut på alle sider, at alle veggene i rommet blir delt med andre rom, og at både gulvet og taket er tak og gulv i andre rom. En trenger ikke tenke på de andre rommene, det holder å vite at de er der, at det er noe rundt dette rommet, at det er noe mer enn dette rommet. Han kommer inn fra naborommet, og han går ut i naborommet igjen. Sånn går han ut og inn av naborommet og rommet der hun står, går mellom rommene. Han kommer inn fra det opplyste rommet til det mørklagte rommet. Bare fremme i rommet og ved dørene når de åpnes og blir stående åpne, er det lyse felt, ellers er rommet helt mørkt. Øynene hans er vant til det lyse når han kommer inn i det mørke rommet. Fordi han kommer fra et lyst rom inn i et mørkt rom, ser han mindre enn han ville ha gjort hvis lysforholdene var likere. Han ser ikke så mye i det rommet han går inn i, han ser ikke hele rommet, ser ikke hvor langt veggene går, og når de møter taket, ser ikke hele gulvet og alt som er på det. Han ser ikke alle menneskene som er i rommet, han ser noen av de menneskene som er nærmest ham, men ikke henne. Der rommet er opplyst helt fremme i rommet, der han kommer inn, der ser han gulvet og stolen og noen av menneskene. Menneskene utenfor lyset ser han ikke. Han vet ikke hvor mange mennesker det er i rommet, han vet at det er mennesker utenfor der lyset faller, mennesker

8 han ikke ser, men han vet ikke hvor langt utenfor det opplyste det er mennesker, hvor mange de er, hvem de er. Han vet ikke hvem de er, og han tenker nok ikke så mye på dem. Han vet at de er der, men han tenker nok ikke på dem. En kan se for seg at hvis han har tenkt noe på dem, har han gjort det før han kommer inn i rommet, tenkt at det kom til å være mennesker der. Men idet han går inn i rommet, tenker han nok ikke på dem, vet at de er der, selv om han ikke kan se dem. Han hører menneskene i rommet, han kan ikke se dem, men han hører at de er i rommet, hører at de kremter og hvisker til hverandre, hører at de flytter beina over gulvet og skifter stilling på stolene. Før han kommer inn i rommet, hører han dem, mens han står i naborommet. En kan se for seg at han lener ryggen inntil veggen, langveggen mellom rommene, på den siden av veggen som vender inn mot naborommet, der kan en se for seg at han lener seg mot veggen og hører menneskene på den andre siden. Når han går inn i rommet, idet han åpner døren og går inn i rommet, hører han dem enda tydeligere. Han ser dem ikke, for han er vant til det lyse og kommer inn i det mørke, og han ser mest på stolen han går mot, men han hører at de er her. Det er andre mennesker i dette rommet, men en trenger ikke bry seg om dem, det holder å vite at de er her. Han kommer inn i det mørke rommet fra det lyse rommet. Han er vant til det lyse, for han kommer inn fra et rom med vinduer og gardiner som er trukket fra, og det er dagslys utenfor som kommer inn gjennom vinduene. Han kommer inn i det opplyste feltet i det mørke rommet. Han ser ikke hva som er utenfor det lyse feltet i det mørke rommet, for han er vant til det lyse og øynene kan ikke se inn i mørket. Han vet at det er mennesker der, han hører dem, men han ser dem ikke. Han ser ikke henne. Han kan ikke se henne, men hun ser ham. Hun står i mørket, der rommet er mørkest, og hun ser ham når han kommer inn døren og går inn i det opplyste feltet i rommet. Han ser ikke henne, men hun ser

9 ham. Hun står i dette rommet. I det rommet han kommer inn i, står hun. Han kommer inn i rommet, og der står hun. Hun står ganske langt bak i rommet, hvis en ser på den kortveggen med doble dører som bak i rommet og den med enkle dører som fremme i rommet, som at han kommer inn ganske langt fremme i rommet. Bak i rommet står hun. Inn mot hjørnet mellom kortveggen med doble dører og den langveggen som ikke har dører, står hun. Hun står ikke i hjørnet, hun står ikke inntil veggene. Hun står rett opp og ned midt på gulvet, men ikke i midten av rommet, nærmere veggene enn midten av rommet. Bak i rommet der det er mørkest, står hun, lengst bort fra der lyset kommer inn gjennom døråpningene til naborommet, og lengst bort fra det opplyste feltet han sitter i. Hun står lengst fra lyset, står i mørke. Rett opp og ned på gulvet står hun. Hun står rett opp og ned, rett i hele kroppen. Hun er rett i kroppen, rak i ryggen. Hun har armene om livet og halsen er strak. Hun lener seg også til noe foran seg, en gjenstand foran henne, en stund lener hun seg mot gjenstanden foran seg. Gjenstanden passer akkurat i høyde sånn at hun kan lene armene på den. Hun står sånn og lener seg til gjenstanden med armene, eller rett opp og ned med armene om livet. Hun står sånn og ser fremover, ser mot noe lenger fremme i rommet, ser mot ham når han kommer inn i rommet der fremme. Hun ser mot ham når han kommer inn i rommet. Han kommer inn i rommet, og hun ser det. Hun ser ham nok ikke idet han kommer inn i rommet. Hun blir nok ikke oppmerksom på ham med en gang han kommer inn. Hun får nok ikke øye på ham med det samme han kommer inn døren, ser ham ikke idet han kommer gjennom døråpningen, hun ser ham nok ikke i akkurat det øyeblikket. En kan tenke seg at han er et sted på veien fra døren til stolen når hun ser ham. Hun ser ham mens han går gjennom rommet, fra døren til stolen, da ser hun ham. Hvis en ser for seg at en trekker en linje

10 fra døren til der stolen står, kan en tenke seg at det finnes et punkt på denne linjen som er det nøyaktige punktet der han er når hun ser ham. Det er vanskelig å sette et sånt punkt, akkurat hvor på dette linjespennet han er når hun får øye på ham, er vanskelig å angi. Nærmere døren enn stolen kan en nok si, ikke så altfor langt fra døren kan en med ganske stor sikkerhet si at han er når hun ser ham. En kan også si at det vil være to forskjellige punkter, ett for det øyeblikket hun ser ham, og ett for det øyeblikket hun ser at det er ham. For hun har sett ham før, nå ser hun ham igjen. Hvis en skal merke av punkter for når hun ser ham, vil det bli to punkter, og det andre punktet vil være for når hun gjenkjenner ham. Fordi hun har sett ham før, vil hun gjenkjenne ham, men øynene må nødvendigvis først se ham før tanken kan reagere og oppfatte at det er ham. Altså to punkter, og en viss avstand mellom de to punktene. En kan regne på hvor stor avstand det vil være mellom de to punktene, her vil det spille en rolle hvor fort han går, og hvor fort hun reagerer. Hvor fort han går, og hvor fort hun reagerer, vil kunne måles opp mot hverandre og merkes av på en linje. Det er vanskelig å si hvor fort han går, vanskelig å si hvor fort hun reagerer. Det er heller ikke helt ukomplisert å si at han skulle ha fulgt en helt rett linje over gulvet. Det er vanskelig å regne på hvordan denne linjen vil ligge i forhold til henne, så lenge hun ikke står verken i endene av den eller på et punkt som med en ny linje treffer midt på den første linjen og i rett vinkel til den første linjen. Det blir et vanskelig forhold å lese av. Men en vet at hun ser ham, før eller siden ser hun ham og ser at det er ham. Hun blir nok overrasket når hun ser ham, når hun ser at han kommer inn i rommet. Hun skvetter nok når han kommer inn i rommet. En kan tenke seg at hun skvetter et sted mellom det øyeblikket hun ser ham, og det øyeblikket hun ser at det er ham, at det er et tredje punkt på linjen, som er punktet for da hun skvetter, og at dette punktet er mellom de to