Det nye livet. Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Det nye livet. Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst"

Svein-Erik Dahle
9 år siden
Visninger:

1 Det nye livet Eller: Vent, jeg er ikke klar! En selvbiografisk tekst Det var sankthansaften 1996 og vi skulle flytte neste lass fra den gamle leiligheten til det nye huset. Tingene sto klare og skulle bæres ned i bilen nede ved inngangen. Jeg var gravid i syvende måned og tok ting med ro, men det var mye å bære, og en lett baderomshylle kunne vel ikke være noe problem? Vi begynte å bære den ned trappa. Da kjente jeg det. Det ble varmt og vått på låret. Jeg måtte ikke på do, men det fortsatte å renne. Jeg ble redd og stressa. Jeg tror det er noe galt, sa jeg. Far kastet seg over telefonen og ringte sykehuset. Kom med en gang! var svaret. Jeg var ikke særlig høy i hatten da vi dro. Hva ville skje nå? Var alt bra med ungen? Vel fremme ble jeg undersøkt av en jordmor som konstaterte at vannet var gått, i hvert fall delvis, og jeg ble beordret i seng. Her ligger du til du føder, sa legen. Det er stort sett det jeg husker av den samtalen. Til jeg føder? Bare tanken på å ligge der én dag var overveldende. At jeg kanskje måtte bli her i flere uker virket helt absurd. Jeg var redd, både for hva som ventet meg og for livet i magen. Jeg husker lite fra det som skjedde rett etter innleggelsen, men etter hvert fikk jeg svake veer. Ungen ville ut. Det ville ikke legen, som ga meg ett eller annet for å stanse veene og en sprøyte i låret for å fremskynde ungens lungemodning. Behandlingen virket og veene roet seg. - Jo lenger vi klarte å holde igjen fødselen, jo bedre, forklarte legen og jeg innså motvillig at de neste dagene og kanskje ukene måtte tilbringes liggende på sykehuset. Etter hvert forsvant jeg inn i en urolig og stadig avbrutt søvn. Neste dag fikk jeg en ny sprøyte i låret. Bortsett fra det, konsentrerte jeg meg fullt og helt om å ligge så rolig som mulig for at ikke måleinstrumentene på magen skulle flytte på seg. Dobesøk var helt utelukket - det som måtte gjøres, måtte gjøres i et bekken fra liggende stilling. Siden dette var nesten umulig å få til, spiste og drakk jeg minst mulig. Rommet var fullt av usikkerhet og bekymring. Oppgave 1 1 Mona K. Haug

Vi begynte å bære den ned trappa. Da kjente jeg det. Det ble varmt og vått på låret. Jeg måtte ikke på do, men det fortsatte å renne. Jeg ble redd og stressa. Jeg tror det er noe galt, sa jeg.

2 Utpå kvelden startet veene igjen. Denne gangen gikk det ikke å stanse dem. Du har kommet ganske langt. Ungen vil tåle å bli født nå, sa legen. Er du gal, tenkte jeg. Nå var det jeg som ikke ville ha noen fødsel ennå. Men ungen ville ut, og sånn ble det. Like før midnatt kom han. Uten en lyd. Så ble det action på fødestua. Leger og pleiere løp av gårde med ungen, og jeg beordret far til å henge seg på. På et lite rom i gangen ble den lille kroppen dunket og slått gjentatte ganger i ryggen. Jeg var ikke der og så det, men blåmerkene som etter hvert trådte frem levnet liten tvil om at det hadde vært alvor. Men de små lungene var for umodne, de måtte pumpes i gang. Far hadde sporadiske mareritt om dette i flere år etterpå. Deretter fulgte innføring av en slange ned i lungene, tilkobling til respirator og full fart ned på nyfødtavdelingen. Far ble sendt tilbake til fødestua. Der lå en sliten mor uten barn og med en oppskaket far. Gratulerer, sa jordmor. I noen forferdelige døgn pendlet vi mellom bekymring og håp, nye bekymringer og nytt håp. Bekymring for at det nye livet skulle stoppe opp hver gang det peip i en alarm - og det gjorde det ustanselig. Og håp om at ting skulle bli bra hver gang situasjonen roet seg - helt til det begynte å pipe i en alarm igjen Bortsett fra tomme stunder med en pumpemaskin bak hvite forheng, er dette omtrent det eneste jeg husker fra de første, kaotiske dagene på nyfødtavdelingen. Etter en uke begynte imidlertid ting å gå riktig vei. Alarmene ble færre og fremskrittene stadig fler. Vekten økte, og lungefunksjonen ble bedre. Til slutt pustet han uten hjelp, og vi fikk en liten forsmak på hvordan livet med en nyfødt baby egentlig burde være, med amming og bading og kos uten slanger og mas. Mor ble utskrevet fra sykehuset, mens junior måtte bli værende på nyfødtavdelingen for å legge på seg under medisinsk oppsyn. Dagene besto av reise til sykehuset, amming, stelling og timevis av venting ved siden av den lille barnesengen før det var på tide å reise hjem igjen for å få seg litt søvn. Oppgave 1 2 Mona K. Haug

Leger og pleiere løp av gårde med ungen, og jeg beordret far til å henge seg på. På et lite rom i gangen ble den lille kroppen dunket og slått gjentatte ganger i ryggen.

3 Sakte, men sikkert økte vekten og pusting, fordøyelse og andre funksjoner så ut til å virke som de skulle. Fem uker etter fødselen fikk vi endelig klarsignalet vi lengtet etter: Vi fikk dra hjem! Endelig kunne vi begynne på livet som familie. Vi prøvde å ikke bekymre oss for at som kunne skje i fremtiden. Det fikk bli en annen historie. Akkurat nå var det meste som det skulle, og det var nok. Oppgave 1 3 Mona K. Haug

Endelig kunne vi begynne på livet som familie.

4 Det nye livet (tilrettelagt for bruk som fortellerstemme i en digital historie) Det var sommer og sol, og vi skulle flytte neste lass fra gamle-leiligheten til det nye huset. Jeg var gravid i sjuende måned og tok ting med ro, men det var mye å bære, og en lett baderomshylle kunne vel ikke være noe problem? På vei ned trappa kjente jeg det: Det ble vått og varmt på låret. Hjertet begynte å hamre. - Jeg tror det er noe galt, sa jeg. Mannen min kastet seg over telefonen og ringte sykehuset. - Kom med en gang! var svaret. Vel fremme bekreftet de at vannet var gått, og jeg ble beordret i seng. Etter hvert fikk jeg svake veer. Ungen ville ut, men legen ville vente. - Jo lenger vi klarer å holde igjen, jo bedre, sa han, og ga meg noe for å stanse veene. Det virket, og vi forberedte oss på å tilbringe de neste dagene og kanskje ukene på sykehuset. Men allerede neste kveld startet veene igjen. Denne gangen gikk det ikke å stanse dem. Ungen ville ut, og sånn ble det. Like før midnatt kom han, uten en lyd. Da ble det action på fødestua. Leger og pleiere løp av gårde med ungen med far på slep. Lungene måtte pumpes i gang. Han ble intubert, lagt i kuvøse og kjørt i full fart ned på nyfødtavdelingen. Jeg lå igjen på fødestua, sliten, uten barn og med en oppskaket far. - Gratulerer, sa jordmor før hun gikk. I noen forferdelige døgn pendlet vi mellom bekymring og håp. Nye bekymringer - og nytt håp. Bekymring for at det nye livet skulle stoppe opp hver gang det peip i en alarm, og håp om at det skulle bli gå hver gang situasjonen roet seg - helt til det begynte å pipe i en alarm igjen Etter en uke begynte ting å gå riktig vei. Alarmene ble færre og fremskrittene stadig fler. Vekten økte, og lungefunksjonen ble bedre. Til slutt pustet han uten hjelp, og vi fikk en smaksprøve på livet utenfor sykehuset, med amming og bading og kos uten slanger og mas. Oppgave 1 4 Mona K. Haug

Hjertet begynte å hamre. - Jeg tror det er noe galt, sa jeg. Mannen min kastet seg over telefonen og ringte sykehuset. - Kom med en gang! var svaret.

5 Fem uker etter fødselen fikk vi klarsignalet vi lengtet etter: Vi fikk dra hjem! Endelig kunne vi begynne på livet som familie. Vi prøvde å ikke bekymre oss for at som kunne skje i fremtiden. Det fikk bli en annen historie. Akkurat nå var det meste som det skulle, og det var nok. Oppgave 1 5 Mona K. Haug

Vi prøvde å ikke bekymre oss for at som kunne skje i fremtiden.

Like dokumenter

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil

Anne-Cath. Vestly. Åtte små, to store og en lastebil Anne-Cath. Vestly Åtte små, to store og en lastebil Åtte små, to store og en lastebil Det var en gang en stor familie. Det var mor og far og åtte unger, og de åtte ungene het Maren, Martin, Marte, Mads,