Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Benedicte Meyer Kroneberg. Hvis noen ser meg nå"

Anna Holte
8 år siden
Visninger:

2 Benedicte Meyer Kroneberg Hvis noen ser meg nå

3 I

4 Etter treningen står de og grer håret og speiler seg i hvert sitt speil, grer med høyre hånd begge to, i takt som de pleier. Det er en lek. Hvis noen kommer inn i garderoben, følger de med på blikket deres, ser om de legger merke til hva de holder på med eller ikke. De deler håret i skill, grer fra skillen og ned til skulderen. Ingen kommer inn, likevel grer de i takt. Like langt hår, samme farge: mørkebrunt når det er tørt, når håret er vått, er det nesten svart. Da kommer Mona bort til Vanjas speil. Hun stiller seg ved siden av Vanja. Ser på dem i speilet. Du er høyere enn meg nå. Se. Vanja kikker i speilet. Det stemmer, hun er litt høyere. Toppen av hodet hennes er et par centimeter over toppen av hodet til Mona. De snur seg med ryggen mot hverandre. Helt inntil. Vanja merker hvordan rompa hennes møter Monas øverst på rompeballene. De ser i speilet. Jo. Høyere. Rompa, sier Vanja. Kjenner du rompa. Den er høyere også. Mona fniser. Vanja presser rompa inn mot henne. Vanja. Æsj! Vanja ser nedover seg selv. Ser ned på beina sine. De

Ingen kommer inn, likevel grer de i takt. Like langt hår, samme farge: mørkebrunt når det er tørt, når håret er vått, er det nesten svart. Da kommer Mona bort til Vanjas speil.

5 ser så rare ut. Bleke ennå, snart blir hun brun, snart er det sommer, men nå er beina bleke og rette. Er det de som har vokst? Er det derfor hennes rompe sitter høyere opp? En rar tanke. Se Mona! Har beina mine vokst? Mona ler. De er så tynne, se! Helt strekt. Vanja fniser igjen. Strekt. Som tyggis, sier hun. Spagetti, sier Mona. Da får de latterkrampe. Det er ingen andre i garderoben heldigvis. Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. Monaogvanja. De er de eneste tvillingene som hun vet om. En gang så de noen andre tvillinger i byen, men de går ikke på deres skole og ikke på svømminga og de har ikke sett dem siden. De var også helt like. Som to dråper vann, sier folk. Noen ganger kjennes det som én dråpe vann, syns Vanja. At de er inni den dråpen. Av og til på svømminga er det som om de to er inni én dråpe; de svømmer i samme takt, puster i samme takt og når de kommer opp av bassenget, ser treneren på dem og sier: Bra, jenter. Men han vet ikke hvem som er hvem, selv ikke når de har ulike badehetter; Mona har rød og Vanja har blå. Han husker det aldri likevel, han vet bare at de er tvillingene. Noen ganger bytter de badehette. Ikke for trenerens

Det er ingen andre i garderoben heldigvis. Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller Monaogvanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene.

6 skyld, han husker jo uansett ikke forskjell, de må si det til ham hver gang hvem de er, hvis de skal spørre ham om noe eller melde seg på stevner: Jeg er Vanja, femti meter bryst. Men for de andre barna bytter de om, eller de gangene treneren har med seg en av ungdommene fra ungdomsgruppa som trener, en som syns det er spennende med dem og som har skjønt at de har ulike badehetter. De går inn på do etter en stund, bytter, ler inni seg når ungdommen står ved kanten og roper: «Bra Mona» til Vanja. Å svømme der med den røde badehetta. Å svømme med Monas kropp. Med hennes bevegelser. Hun kan merke det i takene, med ett er det er en forskjell likevel, noe med vendingene også: Hun greier flipen litt bedre når hun tenker at hun er Mona, tør å gå inn i den, sparke skikkelig fra, kommer andpusten bort til den andre siden. Herlig Mona, sier Mona foran ungdommen. Øynene hennes glitrer og Vanja får et sug i magen. Takk, er det eneste hun får frem. Mona kom først. Det har mamma fortalt. Mona kom først. Skrek høyt da de la henne på vekta. Så kom Vanja uten en lyd. Mamma ble redd da. Ventet på skriket som ikke kom. Men senere skrek du masse, sier pappa og ler. Da kunne vi ikke se forskjell på dere. To illrøde ansikter med åpen munn som skrek og skrek. Mona og Vanja ler også, selv om de har hørt den historien så mange ganger før. Hvordan folk som så ned i vogna deres alltid ble så overrasket: Helt like jo! Hvordan

badehetter. De går inn på do etter en stund, bytter, ler inni seg når ungdommen står ved kanten og roper: «Bra Mona» til Vanja. Å svømme der med den røde badehetta. Å svømme med Monas kropp.

7 mamma måtte merke dem; alltid noe rødt på Mona, noe gult på Vanja. Så like var dere, jeg klarte nesten ikke å se forskjell selv engang. Og så slitne vi var. Kolikk, dere hadde kolikk. Tvillinger med kolikk, sier pappa og rister på hodet. Mamma sukker: Ja, da var jeg sliten. Ansiktet hennes forandrer seg alltid litt når hun sier det, syns Vanja. Som om latteren forsvinner, det er ikke morsomt lenger. Da var det godt vi hadde farmor til å hjelpe oss, sier pappa. Farmor lever ikke lenger. Vanja kan bare så vidt huske henne. Det er rart å tenke på at hun passet dem så mye og at hun likevel omtrent ikke kan se henne for seg. Farmor, ja, sier mamma. Nå er i alle fall latteren borte fra ansiktet hennes, fra stemmen. Vanja har tenkt på det. At hun ikke skrek da hun ble født. Ikke helt like likevel. Noe med Mona. Hvordan hun er. Litt tøffere enn Vanja, tør litt mer, snakker mer, i alle fall når det er andre der. Når det bare er dem, er det annerledes, da er de i dråpen, Monaogvanja. Hun er aldri redd da, eller forsiktig, men når det er andre der, snakker Mona mest. Det sier de andre i klassen også. Slik vet de forskjell på dem, sier frøken. Hun ser på hvem som snakker mest i timene, som hele tiden må snu seg til sidemannen, som må se ut av vinduet, som må skrible litt i boka, som liksom har litt lopper i blodet, sier frøken og smiler:

Som om latteren forsvinner, det er ikke morsomt lenger. Da var det godt vi hadde farmor til å hjelpe oss, sier pappa. Farmor lever ikke lenger. Vanja kan bare så vidt huske henne.

8 Da vet jeg at det er Mona. Frøken er snill, men snart er det slutt, snart skal de begynne på ungdomsskolen.

9 Så blir det sommer og de sykler ut til badeplassen. De setter syklene fra seg inne ved furuene og går fra furulukta til saltlukta ved de flate, blankskurte svabergene nede ved vannet. De har med mat og saft på flasker og strandmadrasser og den lille kassettspilleren som de egentlig ikke bruker lenger, men som er fin å ha med på tur. Og så ligger de der og soler seg i bikinibukser og leser Donald og Tuppen og hører på musikk på kassettspilleren. Whitney og Michael. Og de går ut til odden, der det er fint å hoppe og stupe, og de hopper og stuper og vannet er varmt og deilig til å være så tidlig på sommeren. De bader når de blir varme og spiser når de blir sultne og av og til kommer det noen de kjenner. Da setter Mona seg opp med én gang og prater i vei og Vanja ligger og hører på. Det tar litt tid før hun også setter seg opp, hun må liksom bli varm først, må vente litt før hun også kan sette seg opp og prate. Det beste er når det ikke kommer noen de kjenner, syns Vanja, når de bare sykler ut til svabergene og legger seg og gjør alt som det passer dem, leser og hører på musikk og spiser og bader og hopper og stuper uten at de blir avbrutt, i en egen rekkefølge som de ikke trenger

Og så ligger de der og soler seg i bikinibukser og leser Donald og Tuppen og hører på musikk på kassettspilleren. Whitney og Michael.

10 å snakke om: lese, spise, bade, hoppe, stupe. Når de sykler inn til byen om ettermiddagen, er de litt brunere enn om morgenen og huden til Vanja smaker salt når hun legger seg om kvelden. Det er en slik dag Vanja snur seg fra ryggen til magen på strandmadrassen og noe gjør vondt. Det er ikke en stein under madrassen, hun kjenner etter, likevel gjør det vondt da hun legger seg ned. Hun reiser seg igjen, drar hånda forsiktig over brystet og der kjenner hun noe. Det er klumper. Ømme klumper under brystvortene, de er nye og hun vet hva det betyr: Hun får pupper. Marianne i klassen fikk pupper lenge før sommeren og det begynte med klumpene. Vanja husker fra dusjen etter gymtimene at klumpene kom først og så tok det ikke lang tid. Mona ligger langflat på ryggen og soler seg og Vanja setter seg helt opp, vrir seg for å se henne bedre, men så langt hun kan se, er Monas bryst helt flatt og vanlig. Mona, sier hun. Det er kommet noe her. Se. Mona legger bladet fra seg på svaberget og setter seg opp. Hun myser mot sola og skygger for øynene. Hva er det? Her. Vanja ser seg rundt for å finne ut om noen andre følger med på dem, men da ingen er å se, peker hun på overkroppen sin, der klumpene så vidt er synlige når hun ser nedover seg selv. Det er kommet klumper. Mona lener seg frem, hun er helt nær Vanja nå. Oj. Jeg vet det. Jeg har ikke fått.

Hun reiser seg igjen, drar hånda forsiktig over brystet og der kjenner hun noe. Det er klumper. Ømme klumper under brystvortene, de er nye og hun vet hva det betyr: Hun får pupper.

Like dokumenter

Ordenes makt. Første kapittel

Ordenes makt. Første kapittel Første kapittel Ordenes makt De sier et ord i fjernsynet, et ord jeg ikke forstår. Det er en kvinne som sier det, langsomt og tydelig, sånn at alle skal være med. Det gjør det bare verre, for det hun sier,