VICTORIA KIELLAND I lyngen Prosa

Transkript

1

2 VICTORIA KIELLAND I lyngen Prosa

3

4 Når krypdyret i oss blir angrepet i én av huleåpningene sine, viser det seg i en annen. H.D. Thoreau, Walden livet i skogene (1854)

5 Til M og Y

6 1 Kroppen er åpen. Lyset siver inn langs fettkanten. Huden gløder. Blodet pumper i en urolig strøm. Beina er spredt. Fukten trenger inn overalt. Leppene er blanke. Det piper i lungene. Kroppen dirrer. Rykningene forplanter seg. Brystet heves og senkes. Lyset over magen endrer seg. Skyggene glir over i et nytt landskap. Huden glinser. Kroppen svulmer. Vinden trekker mot havet. En hinne av hud glitrer i lyset.

7 2 Bensindråpene triller av hanskene. Pusten siver ut av munnen. Reinsdyret ligger utstrakt, kroppen rister og fråden skummer rundt munnen. Bensinen drypper fra pelsen. Hun skjelver på hendene, vinden blåser ut fyrstikken. Den store munnen beveger seg langsomt. Hun tar av seg plasthanskene som har klistret seg til fingrene. Fingrene er iskalde, de skjelver. Hun flytter kameraet og sekken noen meter bort, før hun bøyer seg ned igjen og tenner en ny fyrstikk. Et ildskjær raser mot himmelen. Halsen vrir seg rundt roten. Flammene er høye. Brystet er for trangt for skrik. Øynene er blanke. Himmelen er rød. Rykningene forplanter seg. Kroppen vrenger seg. Flammene sprer seg raskt. Rykningene forplanter seg. Ilden kryper innover, sveiper over underlivet, forplanter seg, får huden til å revne, det dannes et krater. Kroppen gløder. Leppene er blanke. Flammene knitrer. Varmen sprer seg. Ilden arbeider seg vei, sprer seg gjennom pelsen, nedover i kjøttet, helt inn til beinet. Rykningene forplanter seg, lyden kveles idet halsen vrir seg. Ilden raser gjennom kroppen, brystet flerres opp, ilden tvinger seg frem, huden revner, halsen vrir seg, lukten av brent hår sprer seg, beina er spredt, kjøttet vrenger seg. Kroppen er åpen. Vinden presser seg inn mot huden, inn under ulltrøya, ildskjæret lyser opp ansiktet hennes, rykningene forplanter seg, nesen renner. Skyene samler seg på den sorte himmelen. Fingrene er iskalde, de

8 skjelver. Hun henter kameraet og zoomer inn, flammene flerrer opp muskelhinner. Reinsdyrkroppen knitrer. Flammene tegner langsomt et nytt landskap. Kjøttet løsner fra beinet. Hun følger konturene av den forbrente kroppen med blikket. Kinnene hennes er røde. Noen snøfnugg smelter mot leppene hennes. Vinden stilner. Hun børster aske av fingrene. Den tunge kroppen gløder. Måkene kommer til syne som sorte punkt langs horisonten. En forkullet kropp ligger igjen på tundraen. Den kalde vinden trekker mot havet.

9 3 John Lurie ble født i Minneapolis i Minnesota i I 1984, da John Lurie var trettito år gammel, skulle han prøvespille for sin første film. Han tok på seg en tynn jakke, han skulle prøvespille for Jim Jarmusch sin film Stranger Than Paradise, og det var varmt ute. John Lurie ble født i Minneapolis i Minnesota i Da John kom tilbake fra filminnspillingen, hadde Jim Jarmusch gitt ham en fedorahatt i tykt stoff. De harde kantene og det tjukke stoffet tegnet frem ansiktet hans, den store munnen og de tjukke leppene. De harde kantene tegnet tydelige skygger i ansiktet, skyggene tegnet tydelige linjer. Og med skyggene i ansiktet, virket munnen hans stor, og myk. 8. august i 1985 avsluttet John Lurie innspillingen av Stranger Than Paradise. Et sted der måkene svevde over stranden. Et sted der vinden hviler. Der den store munnen hviler mykt mot varm hud. I et rom der ingen utelukkes og godt peker til godt. Vår historie handler om å forstå, om å utvide, om å glemme og om å tilføre. Verden avhenger av seg selv; vi kan være midt inni og helt bak. Helt bakerst i ganen, der vi leter etter ordene. Der vi finner oss selv. Bakerst i ganen, i den største munnen. Mellom varme lepper. Under bløte tunger. Innerst inne. Der lysner det mellom stammene, og skyggene tegner langsomt et nytt landskap. Den kalde vinden trekker mot havet. John Lurie ble født i Minneapolis i Minnesota i I 1986 tok John Lurie på

10 seg en helt ny jakke da han skulle prøvespille for sin andre film, Down By Law. I 1986 var John Lurie trettifire år. Da han kom hjem etter innspillingen, virket fedorahatten overdrevet. De harde kantene fremhevet leppene hans, de virket tjukke som bløte lår. Da John kom tilbake, lå himmelen tungt over den hvite jorda. Måkene kom til syne som sorte punkt langs horisonten, han fikk hjelp av Richard Edson til å flytte alle tingene sine i en mørkebrun Saab. Eskene ble stablet inn i bilen, og de kjørte mot stranden. Også der virker hatten overdrevet, munnen blir for stor og leppene litt for tjukke. Sandkornene skraper bakerst i ganen, ved tungeroten. Bakerst i baksetet, mellom varme lepper. Under bløte tunger. Der de tjukke lårene klistrer seg til bilsetet. I den største munnen. John er trettifire år. Måkene flyr lavere nå som skyene endrer farge. Som om de faller i lufta. Som om de kjenner pusten fra den store munnen, som om de kjenner nåden. John Lurie og Richard Edson er snart fremme ved stranden. Følelsen kommer gradvis tilbake i fingertuppene, i lårene i baksetet mellom lepper og varm hud. I bilen ved stranden. Dit John og Richard endelig kom frem. På denne måten, med våt sand mellom fingrene, slik måkene flyr i sirkler over byttet, forstod vi, da kjeven kjente steintrappa, og sandkornene knitret i munnen, at dette henger sammen med det bakerste i baksetet. Tjukke lepper og varme lår i en bil på vei til stranden. Innerst inne. Skyggene tegner et landskap. Måkene kretser over havet. Han ble født i Minneapolis i Minnesota i Innerst inne. I den største munnen. Leppene hans kiler. Den varme pusten i øret, de myke leppene presser forsiktig mot halsgropa. Hatten virker