Sonja Holterman. Frostgraven. Kriminalroman

Transkript

1

2 Sonja Holterman Frostgraven Kriminalroman

3 juritzen forlag as 2014, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Tiger Garté Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst design Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN ISBN (trykket)

4

5

6

7 Til familien min

8 Prolog Tauet presser ham mot trestammen. Det graver seg inn i magen og lager et søkk over bukselinningen. Hendene er knyttet sammen. Føttene også. Bare brystet beveger seg. Det pumper opp og ned, pusten jager inn og ut. Ikke fordi han er redd for å dø, men fordi han vil leve. Han knytter nevene og forsøker å dra dem fra hverandre. Repet graver seg gjennom den myke huden og gnisser mot senene på innsiden av håndleddene, men det løsner ikke. Pulsen dunker i ørene. Han lukker øynene. Vil ikke se trestammene som danner en ring rundt ham. Rakryggede og stilltiende vitner til det som skal skje. Beina begynner å dirre. Han forsøker å få dem til å stanse, men klarer ikke. Har han sko på? Han åpner øynene og titter ned på den hvite snøen som rekker ham til knærne. Kanskje han glemte å ta dem på i alt kaoset? Lette snøfnugg synes å henge i lufta over den hvite bakken. Han hever ansiktet mot himmelen. Bakhodet dunker mot stammen. En stråle kunstig, blått lys treffer de snøtunge greinene over ham. Han vrir nakken. Kanskje det er en turgåer med hodelykt? Kinnet skraper inntil barken, men han ser bare trær. Han gaper, forsøker å rope, men lyden drukner i den våte kluten som fyller munnhulen. Over ham treffer lysstrålen fortsatt den samme greina, og han skjønner at det er utelyset på den gamle konsentrasjonsleiren som sniker seg inn mellom greinene. Skytteren står stille og peker geværmunningen mot et punkt like under haka hans. Fingrene klemmer rundt den brune kolben. Et lite klikk forteller at sikringen er fjernet. Haka faller ned mot brystet, og han stirrer ned i den nesten umerkelige senkningen i terrenget. Han kommer til å miste livet, nå som han

9 nettopp har funnet det. Den myke snøen som fyller hullet et par meter foran treet kommer snart til å ta imot den tunge kroppen hans.

10 Oslo, 1. februar 2012 Harde, hvite plasthylstre lå i rekke på den glatte eikeplata. Den stikkende lukta av urin fylte det lyse badet. Ira Torgrimsson reiste seg og så ned på plusstegnene som sto tegnet i rødt på hvit bakgrunn. Hun vippet opp søppelbøtta, sopte til seg graviditetstestene og slapp dem oppi. Nå var det ikke lenger noen tvil å klamre seg til. Hun var gravid. «Hallo, går det bra?» Dørhåndtaket ble dratt ned, og stemmen til Kevin avbrøt det mislykkede forsøket på å ødelegge plasthylstrene. «Ja da.» Ira vaska hendene i kaldt vann og møtte sitt eget blikk i speilet. Håret var blitt mørkere, og hadde nesten samme farge som ringene rundt øynene. Blikket var ikke så blått som det pleide, og den ellers så romslige genseren satt stramt over brystene. Det var mange år siden Ira hadde forsonet seg med at hun ikke kunne bli gravid. Men nå hadde hun altså blitt det, og det kunne ikke passet dårligere. Hun var nettopp blitt fostermor for Kevin, var singel og visste ikke hvem som var far til den lille klumpen i magen. Ira visste at hun var nesten fire måneder på vei. Noen uker for sent ute til å forlange abort. Hun kikket ned på søppelbøtta. At hun ikke hadde skjønt det før. At mensen uteble var ikke noe nytt. På grunn av hormonbalansen, eller ubalansen, i kroppen hennes, kunne det gå måneder mellom hver gang. Kvalmen, de store brystene og stikkene i underlivet burde jo fått noen bjeller til å ringe. Men ikke før samme morgen, da hun oppdaget den lille bulen nederst på magen, gikk det opp for henne at hun kanskje kunne være gravid. Herregud, at det gikk an å være så fjern. Ira kløp seg selv i kinnene og låste opp døra. Kevin hadde gått tilbake til sofaen og satt tilbakelent med beina på bordet. Fjernsynet summet lavt, og flammene fra to