Caterina Cattaneo. Jeg sluttet å telle dager

Transkript

1

2 Caterina Cattaneo Jeg sluttet å telle dager ROMAN juritzen forlag

3 juritzen forlag as 2014, Oslo et imprint i juritzen-forlagene Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Trygve Skogrand Illustrasjon: Trevillion Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk)

4 Herr Hospitalforstander Rolfsen Jeg tillader mig herved at anmode Herr Hospitalforstanderen om at tilholde de Hospitallemmer, som ere i høi grad befængte med den spedalske Syge, at holde sig borte fra offentlige Veie og Gader. Bergens Politikammer den 8de Juni 1857

5 Del I April juni 1879

6 1 BERLY TOK IMOT hånden som ble strukket mot henne. Tviholdt med den andre i et fuktig knytte. Løftet beinet bort fra føringssjakten, opp mot den tjæresvarte bryggen, ble stående med det i en idiotisk vinkel i luften. «Frue.» Hun så opp på armen som holdt henne fast, en arm med skjorten rullet opp over blåhvit hud, svarte, lange hår som løftet seg fra underarmshuden. «Frue!» Armen rykket i henne, kroppen fløy, så stod hun på bryggen. I Bergen. Hun løftet blikket, så seilmaster, hundrevis, tusenvis, som strakte seg mot himmelen og utover Vågen. Store og små seilskip, jekter, lik den hun selv hadde reist i, lå ved siden av hverandre, bak hverandre, rundt hverandre. Menn hoppet mellom dem, kastet ting til hverandre, ropte, bannet, lo. Berly ble dyttet lenger inn på bryggen, mannen som hjalp henne, hadde allerede glemt henne og var i ferd med å hjelpe andre. Hadde han ikke sett motstanden hennes? En irrasjonell lyst til at han skulle komme bort til henne og si at alt kom til å gå bra. At hun ikke var alene. At det ikke fantes noe å frykte. Eller at alt var en ond spøk, og hun skulle være med ham tilbake, hjem. Hun stod med knyttet inntil brystet, blikket vendt mot treplankene i bryggen. Hun hadde ikke fått beskjed om hva som skulle skje når de først var ankommet Bergen. Var det meningen at hun skulle finne veien

7 selv? Hva med kisten. Kisten! «Unnskyld, jeg...» Det var plutselig blitt folksomt på bryggen, som om tiden hadde stått stille, for henne, for at hun skulle romme det hele, var den nå satt i gang igjen. Rundt om var det hektisk aktivitet. Den skjelvende gjengen som stod på bryggen med armene rundt seg selv, knytter og skrin, var så stusslig at hun ikke kunne tro at hun hadde reist med dem i flere dager. Hun husket ikke et eneste navn. Hun gikk bort til mannen som hadde hjulpet henne, han var opptatt med å hjelpe den siste opp av jekten. «Unnskyld, jeg lurte på hvor kisten min er.» Mannen var travel i blikket. «Bare gå bort til de andre, tingene deres blir tatt i land sist. Jeg trenger armslag her.» Hun fikk seg ikke til å gå nærmere skikkelsene som stod der og så ut som om de hadde mistet alt, også selve livet. Hun var ikke en av dem, kunne ikke være. Reisen nedover, sjøen, stoppene for å plukke opp stadig flere, jamringen, spyingen, alt virket som noe fjernt som ikke angikk henne. Hun kom snart til å våkne opp i sin egen seng. Dette marerittet var ikke virkelig.

8 2 DET VAR TIDLIG på ettermiddagen da de i samlet flokk forlot bryggen. En stor mann med lang skinnjakke og svart skjegg skulle lede an. Før de bega seg i vei, ba han de som skulle til Pleiestiftelsen om å gå fremst, de som skulle til St. Jørgens bak dem igjen. Hun adlød motvillig, ventet til resten av flokken hadde stokket seg før hun stilte seg et stykke bak den bakerste: en mager mann med grått ansikt og oppkast i munnvikene. Hun var hustrig og kald i kroppen etter den lange turen. Luften rundt henne var tett av yr, hun var våt selv om det ikke regnet. Foran henne reiste fjellene seg og forsvant inn i tåken som lå tung over byen. Hun så hvordan folks ansikter trakk seg sammen da de oppdaget dem. Hvordan kroppene deres forflyttet seg til andre siden av gaten. Hun krummet hendene rundt knyttet, forsøkte å rette rygg og nakke, så rett fremfor seg. De gikk gjennom trange smau, brede gater. Larmen var overveldende. Mennesker som snakket og ropte overalt, halvveis reiste bygg, banking og hamring på alle kanter. Hun visste at det var en stor by, men dette. Stort, stygt og støyende. Hun hadde forsøkt å skrike til Peder, mange ganger. Men Peder hadde sluttet å se henne for mange år siden. Han hadde ikke sett henne før det var noe å se, dette motbydelige som hadde tatt bolig i kroppen hennes, som hun hadde latt som ikke var der, men som til slutt ikke lenger lot seg skjule. Da først oppdaget han henne igjen. «Ladning til St. Jørgens!» Hun for sammen. En mann ropte det til en kvinne som stod på andre

9 siden av veien. «Tvi vøre!» ropte kvinnen tilbake og trakk seg inn døren til et vaskeri. Mannen lente seg inntil veggen idet de gikk forbi. Mumlet noe som lignet satans yngel. Noen av mennene rettet seg opp, skuldre dirret foran henne, men de passerte mannen uten at ytterligere ord ble vekslet. Berly så ikke lenger hvor hun gikk, fulgte de andre automatisk. Ett skritt foran det neste, til de kom til en smal port. Mannen med skjegget stanset, strakte den ene armen i været og ropte til dem. «Dette er St. Jørgens, dere vet selv om det er hit dere skal. Dere andre følger meg videre, Pleiestiftelsen ligger rett oppe i veien her.» Flokken delte seg som en fiskestim. Hennes flokk stimlet gjennom den lave porten og inn på en stor plass med et tre i midten. Plassen var ganske stor, belagt med heller. I motsatt ende av den smale, avrundede porten de kom gjennom, var det en tilsvarende port. Plassen var omkranset av bygninger malt i en lys, grågrønn farge, det overrasket henne at en av bygningene så ut til å være en kirke. En kvinne kom ut på trappen midt på det som så ut til å være hovedbygningen med hendene foldet over magen, et halvsmil på leppene. Allerede før det slitne følget nådde trappen, begynte hun å snakke. «Velkommen til St. Jørgens hospital. Jeg er bestyrerinne her og skal informere dere om det praktiske. Alle må registreres, vennligst tørk av dere på beina og stå rolig innenfor døren og vent på tur.» Følget hadde kommet inn i en gang med steinheller på gulvet. Berly ble stående, rett innenfor den slitte terskelen. Noen dyttet henne i ryggen. «Du kan ikke stå her, det er flere som skal inn.» Brystet ble tyngre. Synet var slørete, men hun så skikkelsene som løsrev seg ut fra krokene der inne. Mørke skygger, først en til venstre. Så en til høyre. Enda en. Truende skygger uten ansikter. Hun snudde seg,

10 banet seg vei ut igjen. Menneskeflokken delte seg, hevet armene i været, lot henne komme frem. Hun snublet ned de to trappetrinnene og ut på gårdsplassen. Hev etter pusten med lukkede øyne. Luften der inne var tett, luktene uvante. Hun hadde tenkt mye på hvordan det ville bli, hvordan det ville se ut. Om hospitalet var stort eller lite. Men stanken. Den hadde hun ikke ofret en tanke.