TOVE ALSTERDAL. Kvinnene på stranden (2011) En stille grav (2012)

Transkript

1

2

3 TOVE ALSTERDAL Kvinnene på stranden (2011) En stille grav (2012)

4 Oversatt av Lars Lenth

5

6 Tove Alsterdal 2014 Først utgitt av Lind & Co Sverige Publisert etter avtale med Grand Agency Sverige Norsk utgave: Kagge Forlag 2016 Originalens tittel: Låt mig ta din hand Oversatt fra svensk av Lars Lenth Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Sats: Dag Brekke akzidenz as ISBN: Kagge Forlag Stortingsg Oslo

7 BUENOS AIRES 1978 I mørket føltes det som om hun ble kvalt, om og om igjen. Hun hadde en skitten hette over hodet og hun fikk ikke nok luft. Hetten måtte ha vært i bruk før. Hun syntes hun kjente lukten av svette, av kroppsvæsker, av noen som ikke hadde orket mer. Hennes egen kropp hadde vendt seg mot henne. Den brant av elektrisitet og skrek ut gjennom de åpne sårene under føttene, banket i underlivet der de hadde gitt henne nok en omgang. De hadde spilt musikken. Alltid den musikken. You can dance, you can jive, having the time of your life Gjennom buldringen fra ventilasjonsanlegget kunne hun skille mellom togene, som var et stykke unna, og trafikken som tetnet seg til rett utenfor hver gang natt skled over i dag. Morgenlydene var det aller verste. Dører som smalt i leilighetene under, skrittene i trappen opp til loftet der hun lå. Ventingen på at støvlene skulle komme til syne gjennom glipen under hetten, og så musikken som startet nok en gang, tonene fra en kasse av en kassettspiller som este ut mellom steinveggene og fikk henne til å ønske at hun var død. Hun forestilte seg døden som en slags sval og bunnløs stillhet. Den var et stille, svart tjern i en skog hun

8 aldri ville se igjen. Den var stillhet. Om natten, da ensomheten var kompakt inni hetten og hun bare kunne ane pusting rundt seg, tenkte hun på akkurat det tjernet. Merkelig. Hun hadde ikke vært der på lenge. Det hadde kjedet henne. De endeløse, värmlandske skogene hadde gitt henne kvelningsfornemmelser den gang, og nå fikk hun det for seg at der, bare der, ville hun klare å puste igjen. Smerten ga seg aldri. Dagene sluttet aldri å komme. See that girl, watch that scene, diggin the dancing queen Av og til hørte hun skolebarn synge et sted langt borte, og det var verre enn skrikene og støvlene som smalt så hardt mot steingulvet. Det fantes et liv på den andre siden som var blitt tatt fra henne, og ingen visste hvor hun var. Hun hadde begynt å høre stemmer, stemmer hun kjente igjen. Galskapen rev og slet i henne. Det eneste hun så, var gulv og føtter og støvlene deres når de kom helt inntil. Hvis hun torde å løfte hodet en anelse, kunne hun skimte den nederste delen av en overkropp. Nå ropte de nummeret hennes. Det gjorde så vondt når hun reiste seg. De førte henne ned trappen, hun snublet i fotlenkene, med hetten over hodet så hun bare ett trappetrinn av gangen. Skramling fra flere lenker rundt henne, nok en trapp. Hun måtte prøve å si noe om jentene, at hun var mor, skjønte de ikke det? Et kølleslag mot nakken, og hun lot være å snakke mer. Kjelleretasjen. Hun visste en god del om dette huset nå, på samme måte som hun hadde lært mye om ondskap og smerten og forakten for det ekle, lille mennesket hun var. Det kom en tanke om Gud, men den hun hadde vært, ville aldri falle ned på knærne for å be. Hun ble dyttet over ende. Fuktige hender som holdt

9 armene og beina hennes fast, fingre som trengte inn i sårene. De sa at hun skulle vaksineres. Et stikk i armen. Og så tåke. Som morgentåken over innsjøen Fryken, ville hun tenke, hun ville tenke på sjøen og stillheten, men hun begynte å riste. Hun ville ikke dø. Lemmene hennes strittet imot dette urettferdige ved døden, hun hadde levd så kort, men hun klarte ikke å bevege seg lenger. Kroppen sovnet mot steingulvet. Smerten trakk seg tilbake, hun følte ikke det onde lenger. En eim av urin fylte neseborene. Så hørte hun noen jamre seg helt inntil henne, og det var det aller siste hun hørte.

10 JAKOBSBERG 2014 De to kvinnene svinset og svanset foran speilet, prøvde å finne den beste vinkelen. Venstre eller høyre profil, det var det store spørsmålet, glatt hud og trutmunner som skrek etter å bli kysset. Den ene tørket bort litt leppestift fra tennene og stirret på henne. Charlie mistenkte at de ville kommentere alderen hennes straks hun gikk ut av rommet. Dere kan stå der og gjøre dere til så mye dere vil, tenkte hun, men hva vet vel dere om å elske? Hun sjanglet litt på vei tilbake til baren. Om livet vet dere ingenting. Om det vanskelige og det stygge. Ved bardisken hadde noen i svart og glitter tatt plassen hennes. «Unnskyld, men jeg tror jeg satt her», ropte hun for å overdøve musikken. Jenta snudde seg halvveis rundt. «Når da?» Charlie trengte seg inn og klarte med viten og vilje å dytte henne av stolen. Hun kjente mannens kne mot låret og leppene hans helt inntil øret. «Du og jeg er nok de eldste her», sa han. «Sa du at du hadde vært her før?» Charlie sugde i seg den tredje drinken og snudde seg