Sommerdøden. Oversatt av Nina M. Due

Transkript

1

2 MONS KALLENTOFT Sommerdøden Oversatt av Nina M. Due

3 Originalens tittel: Sommardöden Mons Kallentoft 2008 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2009 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-It AS Oversatt av: Nina M. Due ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Sommerdøden er ren og skjær fiksjon, intet annet. Enhver likhet med virkelige personer eller hendelser er fullstendig tilfeldig.

5 Til min mor og til Karolina, Karla og Nick

6 Prolog Östergötland, søndag femogtjuende juli [I det siste rommet] Jeg skal ikke drepe deg, sommerengelen min. Jeg skal bare få deg til å fødes på ny. Du skal få din jomfruelighet tilbake. All historiens skitt skal forsvinne, tiden skal lure seg selv, og alt som var godt, skal få råde grunnen alene. Eller så dreper jeg deg virkelig, har drept deg, for at kjærligheten skal kunne vokse fram på ny. Jeg prøvde å la være å drepe, men da ble gjenfødelsen umulig, de jordiske levningene ble igjen, klamret seg til materien, og alt det skjendige vibrerte som en het, svart larve i mitt indre så vel som i ditt. Ondskap som har forpuppet seg. Tid i tusen knas. Jeg prøvde på forskjellige måter, forsøkte, men fant ikke fram. Jeg skrubbet, vasket og stelte. Dere, sommerenglene mine. Dere så snøfargede

7 tentakler, edderkoppbein som skrapte, og kaninens klør. Jeg våket over dere, samlet dere og tok dere. Nå er jeg framme. Han sitter i sofaen. Buken er åpen, og svarte, glinsende ormer ringler seg utover gulvet. Ser du ham? Nå får han ikke gjort mer vondt, så si at du vil og våger å komme tilbake. Ingen eikeplanker skal noensinne knirke mer, ingen brennevinsdunst skal noensinne igjen få lufta til å gløde av engstelse. I sommer står verden i brann. Trærne forvandles til svarte, hendøende skulpturer, monumenter over våre fiaskoer og vår manglende evne til å elske hverandre, til å innse at vi er hverandre. Vi er like, ilden og jeg. Fortærer for at livet skal kunne oppstå på ny. Noen har fanget hoggormer, kastet dem i et åpent oljefat, helt bensin over og tent på. De stumme dyrene står i lys lue der de kryper, forsøker å unnslippe smerten, men forgjeves. Slutt å krype, jenta mi. Jeg kjørte forbi den ulmende skogen for bare en times tid siden. Hørte deg dunke mot innsiden av bilen, klar til å komme ut, tilbake, renset og befridd fra et annet menneskes skyld. Hun trodde hun visste noe om meg. Så formastelig. Men ikke vær redd, den du fremdeles er. For dette er sakens kjerne: Intet menneske kan leve et

8 liv i redsel, uten tillit. Døden er straffen for den som fratar et annet menneske dets evne til å stole på andre. Denne tilliten er nabo med kjærligheten, og derfor også med døden og med de hvite edderkoppbeina. Vi trengte deg, på tross av det du gjorde. Til tross for det. Du eide vår verden. Vi kom oss ikke unna, selv om det var det eneste vi lengtet etter, og av og til oppsøkte vi deg, for vi kunne ikke annet. Den har hjemsøkt meg, denne trangen til å dukke ned i mørket. Jeg vet nå at jeg aldri kommer til å ha noe annet valg enn å skade meg selv. Men ved din gjenfødelse oppheves den forbannelsen. Så alt er snart forbi. Alt skal bli klart og rent. Hvitt og lyst. Du skal få føle intetheten i deg, akkurat slik vi gjorde. Du skjelver og åler deg rundt på gulvet. Men ikke vær redd. Det er bare kjærligheten som skal fødes på ny. Uskylden. Og så skal vi sykle sammen langs kanalen i en evigvarende sommer.

9 DEL 1 Den gjenfødte kjærligheten

10 1 Torsdag femtende juli Hva er det som buldrer? Drønner? Som vil ut? Det er regnet som kommer. Tordenen. Endelig litt vann til jorda. Men Malin Fors vet bedre. Denne sommerens hete viser ingen nåde; den har bestemt seg for å tørke alt liv ut av jordsmonnet, og noe regn er ikke i sikte med det første. Klimaanlegget overdøver glammet fra de gjenværende pubgjestene. Malin hører hvordan det drønner som torden, pruster, protesterer mot de lange, krevende arbeidsøktene, mot overtiden som ingen ende vil ta denne sommeren. Det virker som om hele maskineriet er i ferd med å gå i stå, det knaker i sammenføyningene, sier: «Nå er det nok. Det finnes grenser for hvor mye selv en maskin kan tåle. Dere får bare holde ut, eller døyve heten med øl.» Er det på tide å gå hjem?