Til Lars Erik og Madelen Viktoria

Transkript

1

2 Bente René Linmo

3 Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Bente René Linmo, tekst Elektronisk utgave 2013 Første versjon, 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til Lars Erik og Madelen Viktoria

5 KAPITTEL 1 T Skikkelsen i natten usen og en Tusen og to» Tordenen rullet truende utenfor og fortalte at stormen hadde lagt seg rett over hodene på beboerne i Midtbyen i Trondheim. Aleksander satt i sengen og stirret mot vinduet. Det hadde tordnet i over en time, kanskje mer. Klokkeradioen hadde dødd etter det første lynglimtet. Han trakk knærne oppunder seg og hvilte hodet mot veggen. Det var en åpning mellom gardinene, og utenfor var høstnatten. Et lyn flerret gjennom mørket og farget rommet i en kald, hvit farge. «Tusen og en» Det drønnet høyt like over hustaket.

6 Aleksander reiste seg fra sengen og gikk bort til vinduet. Fra femte etasje virket byen fargeløs og forlatt under de tunge stormskyene. Noen forsiktige regndråper begynte å falle. De var små og lette og traff ruten uten en lyd. Nok et lyn skar over den svarte himmelen og lyste opp verden utenfor i noen sekunder før det ble mørkt igjen. Aleksander myste med øynene ut i natten. Det sto en skikkelse på parkeringsplassen foran bygården. Regndråpene ble flere og tyngre til et grått teppe skilte leiligheten fra resten av byen. Men personen sto der fortsatt. Aleksander innbilte seg at personen stirret opp mot ham. Han trakk sakte for gardinene og krøp tilbake i sengen. Aleksander følte en plutselig uro. Hvem var det som sto og stirret på en bygning midt på natten, i et truende tordenvær når det pøsregnet? * Aleksander lå i sofaen med en pose potetgull på magen og zappet gjennom kanalene. Som vanlig var det ingenting å se. «Kan jeg foreslå noe annet?» Aleksander satte seg opp og så spørrende på faren, som var halvveis gjemt bak en stabel med bøker og en gammel pc. «Sa du noe?» Et par blå øyne som minnet om hans egne, så oppgitt tilbake på ham. «Du har bladd deg gjennom alle kanalene

7 flere ganger uten å finne noe å se på. Kan du ikke gjøre noe annet?» Faren klødde seg i det velkjemmede, mørke håret med en penn, før han kastet et blikk ned på den bærbare pc-en igjen. Lyset fra skjermen ga ansiktet hans en underlig, blå glød. Aleksander slo av tv-en og kastet fra seg fjernkontrollen. «Jeg vet at jeg kommer til å angre på at jeg spør, men: hva kan jeg gjøre?» «Les en bok.» Aleksander stønnet. «Du tar ikke skade av å lese en bok,» sa faren og strakte seg etter et historisk tidsskrift. Som vanlig hadde professoren tatt med seg arbeid hjem til helgen. «Ikke vær så sikker på det,» mumlet Aleksander lavt. Sist han hadde lest en bok, hadde han funnet et magisk kart som hadde kastet lillesøsteren hans inn i en magisk verden og rett i armene på den onde heksa Miranda Bell. Han hadde så vidt reddet henne, med god hjelp fra Il Virosaen Nori og de merkelige Mellion-tvillingene. Det var over fire måneder siden nå. «Du kan lese en skolebok,» fortsatte faren som ikke hadde hørt kommentaren. «Jeg er ikke fornøyd med karakterene dine.» Faren hadde rett i at karakterene hans var elendige. Men det var ikke lett å konsentrere seg på skolen når man hadde opplevd det han hadde i sommerferien. «Jeg skal skjerpe meg,» lovet Aleksander halvhjertet. En halvtime senere forlot Aleksander leiligheten. Han

8 gikk rundt i byen på måfå med jakkekragen oppslått og hendene dypt nede i lommene. Vinden blåste surt, og overalt i gatene lå det råttent løv i høstens farger. Som så mange ganger før gikk han gjennom den travle byen, opp til Nidarosdomen, hvor årets siste turistgrupper ble skysset rundt og inn i den stille steinhvelvingen i Erkebispegårdens borggård. Aleksander visste at det var en magisk portal gjemt i steinveggen foran ham, men uansett hva han sa eller gjorde, fikk han den ikke til å åpne seg. Egentlig burde han være glad for det. Han tenkte tilbake på samtalen han hadde overhørt den siste natten han var i Vidina. Trollmannen Nicolas hadde sagt at Aleksander var Vidinas neste lysbærer, og at han var i fare så lenge han var i landet. En lysbærer var en person som var født til å kjempe mot ondskap i Vidina. Aleksander la hånden prøvende på den grønne steinen til venstre på veggen. Steinen kjentes ru og kjølig mot håndflaten. «Vidina.» Ordet slapp ut som en svak hvisking. Med hjertet dunkende i brystet ventet han på at den grønne portalen skulle komme til syne på veggen. Ingenting skjedde. Han visste ikke om han skulle være lettet eller skuffet. Han trakk hånden til seg og stakk den ned i den varme jakkelommen igjen. Av og til tenkte han at det aldri hadde skjedd, at det ikke fantes en verden på den andre siden av steinveggen. Det var for sprøtt. Men så husket

9 han den lille flasken han hadde gjemt nederst i kommodeskuffen inne på soverommet. Forglemmelsesdrikken. Han hadde fått den av trollmannen før han reiste fra Vidina, og den hadde fått foreldrene til å glemme at han og Emma hadde vært borte. Når Aleksander tenkte på den, visste han at Vidina fantes. Han gikk ut av hvelvingen og stirret oppmerksomt på menneskene som gikk over den store plassen. De siste ukene hadde han følt seg overvåket. Han hadde prøvd å overbevise seg selv om at det bare var innbilning, men etter å ha sett skikkelsen foran bygården natten før, hadde følelsen bare blitt sterkere. * «Jeg er så heldig!» Aleksander og foreldrene så spørrende opp da Emma kom løpende inn i stua. Det var mandag kveld, og alle i familien Villander var hjemme. Emma hev seg ned i sofaen ved siden av broren. «Jeg har fått en rolle i skolens teateroppsetning, og alle som spiller i Romeo og Julie, skal få reise til Oslo i høstferien. Vi blir sponset av Trøndelag Teater og skal være der en hel uke!» «Så spennende,» utbrøt moren. «Vent litt da, dere har ikke hørt det beste ennå,» avbrøt Emma utålmodig. «Jeg er gress!» «Og det er en bra ting?» spurte faren med et skjevt

10 smil. «Tuller du? Det er supert! De andre må slave med rollene sine på et eller annet teater nede i Oslo, mens jeg og resten av gressgjengen kan gjøre hva vi vil hele uken. Vi har ingen replikker!» Emma kastet seg over vesken og plukket opp mobilen. Den var blekrosa med røde hjerter på og når den ringte, spilte den en eller annen tyggegummirosa popsang som Aleksander hatet. «Jeg må ringe de andre jentene i klassen.» Emma forsvant inn på rommet sitt, som snart ble fylt av skravling og høy musikk. «Jeg vil også dra til Oslo,» mumlet Aleksander sjalu. «Kanskje det er en rolle ledig som stein,» foreslo faren lattermild.