Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Transkript

1

2 MICHAEL GRANT GONE PESTEN Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

3 Originalens tittel: GONE Plague Michael Grant 2011 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4

5

6 PETE HAN BALANSERTE på kanten av en glassplate. Barføtt. Helt støtt, uten å vakle. Med den ene foten foran den andre. Armene ned langs siden. Slik var spillet nå. Glassplaten strakte seg nedover og nedover i det uendelige. Som en skinnende, halvt gjennomsiktig gardin. Kanten på glassplaten var smal, så smal at han kunne skjære seg hvis han gled og falt eller tok et forhastet skritt. Kanten var et smalt regnbuebånd som speilte kraftige røde og grønne og gule nyanser. På den ene siden av glasset var det mørke. På den andre siden skrikende, plagsomme farger. Han kunne se ting der nede på høyre side, nedenfor sin høyre hånd, utenfor fingrenes rekkevidde. Der nede var moren og faren og søsteren hans. Der nede var skarpe kanter og skingrende lyder som ga ham lyst til å holde seg for ørene. Når han så ned på disse tingene, disse menneskene, de dirrende, uklare husene, møblene med

7 skarpe kanter, klohendene og de krumme nesene og de stirrende, stirrende, stirrende øynene og skrikende munnene, fikk han trang til å lukke øynene. Men det hjalp ikke. Selv gjennom lukkede øyne så han dem. Og han hørte dem. Men han forsto ikke de ville, pulserende fargene. Av og til var ikke ordene deres ord i det hele tatt, men strålende, papegøyefargede spyd som skjøt ut av munnen på dem. Mor far søster lærer andre. I det siste bare søster og andre. Som sa ting. Noen ord oppfattet han. Pete. Petey. Lille-Pete. De ordene kjente han. Og av og til var ordene myke, som kattunger eller puter, og når de drev opp fra søsteren, følte han fred en stund til den neste skramlende, skingrende lyden, det neste angrepet fra stikkende farger. Til venstre, langt der nede under den uendelige glassplaten, var en helt annerledes verden. Stille, spøkelsesaktige ting drev taust omkring som grå skygger. Ingen harde kanter, ingen høye lyder. Ingen grusomme farger som fikk ham til å begynne å skrike. Det var mørkt og fryktelig, fryktelig stille. Der nede var en glødende kule som lyste dempet, som en lysegrønn sol. Den strakte seg ut mot ham iblant. En slyngtråd. Et tåkeslør. Det berørte ham mens han sto der og balanserte med den ene foten foran den andre og hendene ned langs siden. Fred. Ro. Intethet. Slike tanker hvisket den til ham.

8 Av og til ville den spille et spill. Pete likte spill. Bare den venstre siden ville spille slik han ønsket; slik måtte spillene være, alltid på samme måte, uforanderlige. Men den siste runden Pete hadde spilt mot mørket, ble grell og altfor lys. Mørket hadde plutselig sendt piler inn i hjernen på Pete. Det hadde ødelagt spillet. Glassplaten var blitt knust. Men nå var den hel igjen, og han balanserte på toppen av den, og den duse, grønne solen sa med sin hviskende stemme, som om den var lei seg: Kom ned hit og spill. På den andre siden den oppkavede, skramlende, harde siden sto søsteren med ansiktet som en stram maske under gyllent hår, med en glitrende hvit og lyserød munn, og skrek og dyttet på ham med hender som hammere. «Rull deg rundt. Jeg må ta av lakenet du ligger på. Det er klissvått.» Pete forsto noen av ordene. Han følte at de var harde og vonde. Men Pete følte noe annet enda sterkere. Noe ukjent. Noe fremmed. Noe galt en dyp, dunkende basslinje, en bue som ble dratt over strenger, og som flyttet fokuset bort fra venstre og høyre, til og med bort fra glassplaten han balanserte på. Lyden kom fra et sted han aldri så: inne i seg selv. Nå kikket Pete forundret ned på seg selv, som om han

9 svevde utenfor sin egen kropp. Jo: Det var den nye stemmen, den insisterende tonen, den kravstore stemmen som var enda mer bydende enn Mørkets mumling eller søsterens skingrende ord. Kroppen hans krevde oppmerksomhet og distraherte ham i spillet og balansegangen på glassplaten. «Du svetter,» sa søsteren hans. «Du er brennvarm. Jeg skal ta temperaturen din.»

10 Kapittel 1 72 TIMER, 7 MINUTTER SAM TEMPLE VAR FULL. Det var en ny opplevelse for ham. Han var femten og hadde lurt til seg en slurk av morens vinglass en gang eller to. Han hadde drukket en halv øl da han var tretten. Bare for å prøve. Han hadde ikke likt det noe særlig, det smakte bittert. Han hadde tatt ett drag av en joint før REBUS. Da hadde han praktisk talt hostet opp en lunge og følt seg slapp og rar og til slutt søvnig. Det hadde aldri vært hans greie. Han hadde aldri vært noen festløve. Men i kveld hadde han gått for å se til monsteret i buret, som både var Brittney og Drake, og hadde hørt Drakes ekle, slibrige trusler og hylende, morderiske raseri. Og det som var mye verre: Han hadde hørt Brittneys bønner om å få dø. «Sam, jeg vet at du kan høre meg,» hadde hun sagt gjennom den barrikaderte døren. «Jeg vet at du er der