Helene Guåker. Juksemaker

Transkript

1

2 Helene Guåker Juksemaker

3 Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign og illustrasjon: Kord AS ISBN: ISBN: (trykt) Støttet av Leser søker bok Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 1 Det var mandag og første skoledag. Jeg gikk ned trappa fra hybelen min. Tente meg en røyk. Kikka utover boligfeltet. Grå, grønne og hvite hus lå tett i tett. Jeg knipsa røyken over gjerdet til naboen og trakk den tunge høstlufta ned i lungene. Begynte å gå nedover veien. Grusen knaste under skoa mine. Alle begynte på videregående i dag. Ingen jeg kjente begynte på samme skole som meg. Jeg skulle gå på ei linje så langt unna

5 at jeg måtte bo på hybel: Jeg skulle gå på musikklinja. Mutter og fatter var happy. De trudde vel at jeg faktisk likte musikk. At jeg tenkte det samme som dem: at musikk er bra for dannelsen. At man blir en bra person av å drive med musikk. Det var ikke derfor jeg hadde søkt. Det var for å slippe bygda. For å gjøre noe anna enn de andre. For å kunne bestemme over meg sjøl. Jeg telte 122 skritt til skola. Rød teglstein og lyseblå veggplater lyste mot meg. Hele skola var bygd i en sirkel: skolegården i midten. Første dør til Allmenn. Andre dør til Byggfag. Tredje dør til Drama. Fjerde dør til Musikk. Det var døra mi. Jeg følte meg ikke helt bra. Kunne ikke akkurat si at jeg gleda meg. Jeg trakk pusten og gikk inn. Det sto ei klynge elever foran en fyr med langt hår og skjegg. Han så ut som en typisk musikklærer.

6 Jeg kikka på klokka. Var fem minutter for sein. I baklomma på buksa kjente jeg den lille boka med blanke ark. Ikke helt blanke nå lenger. Måtte bare stoppe og skrive noe på veien. Nå sto jeg bakerst i klynga og fikk ikke med meg en dritt av det som blei sagt. Det var først da jeg hørte navnet mitt bli gjentatt flere ganger, at jeg skjønte hva som sto på: opprop. Jeg ville rekke opp hånda og si at jeg var her. Men nå hadde læreren allerede sagt et nytt navn. Og da var det liksom for seint. Vi blei ført inn gjennom de gule dørene til aulaen. Jeg satte meg på nest bakerste rad. Et par gutter fulgte etter. Jeg stirra rett fram. Prøvde å følge med på det fyren med det lange håret sa. Så var det presentasjonsrunde. Lærerne først. Jeg glemte navna i det øyeblikket de var sagt. Alle sa noe om seg sjøl, og noe de likte å drive med utenom musikk.

7 Jeg glemte det også. Tenkte bare på hva jeg het og hva jeg skulle si. Jeg heter Vilde, sa jeg fort. Så du er her likavæl, sa fyren med det lange håret. Det ser jaggu sånn ut, svarte jeg. Elevene i setene foran snudde seg mot meg. Blikka deres virka liksom overraska. Jeg rødma. Det her kunne ikke gått verre. Hva liker du å holde på med, da, utenom musikk? fortsatte læreren. Jeg holdt på å si at det ikke egentlig var musikk jeg ville drive med. At det var mutter og fatter som ville det. Holdt på å si at jeg bare var her for hybelens skyld. Holdt på å si det med skrivinga. Men så kom jeg på hva alle hadde sagt til meg før, og kanskje enda verre: hva de ikke hadde sagt. Ingen hadde noen gang sagt at skrivinga var noe jeg burde satse på. Sjøl om jeg hadde skrivi dikt fra jeg kunne skrive. Sjøl om jeg hadde skrivi ut femten kladdebøker på barneskolen. Sjøl om jeg hadde vært med i skrivegruppa på Ungdomsklubben. Sjøl om jeg hadde fått en femmer i norsk. Sjøl om alle lærerne sa at jeg hadde god fantasi.

8 Jeg hadde god fantasi: Da jeg var seks skreiv jeg dikt om bikkja mi som jeg ville gifte meg med. Jeg visste godt at det ikke gikk an, men det var en morsom tanke. Da jeg var ni skreiv jeg om en mann som prøvde å lokke meg inn i bilen sin med sjokolade. Det var i virkeligheta et gammalt ektepar som spurte om veien. Da jeg var tolv skreiv jeg om gaupa jeg måtte løpe fra på vei til skolen. Det var egentlig en katt, men alle skreiv jo om katter. Jeg skreiv om meg sjøl, jeg skreiv om andre, jeg skreiv om det som falt meg inn. Det var det beste jeg visste og det eneste jeg virkelig likte. Det var det jeg skulle gjøre. Det var min oppgave her i livet. Og jeg sa det hver gang noen snakka om framtida. Det var da. Og ikke nå. Alle sa at det ikke fantes noen framtid i skriving. Alle tenkte det. Mutter.

9 Fatter. Lærerne. Rådgiverne. Tantene. Onklene. Venna mine. Naboene. Alle visste mye bedre enn meg. For nå var jeg blitt så stor at jeg måtte tenke ordentlig på hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Nå skulle jeg slutte å leke. Slutte å fjase. Slutte å tulle med den der skrivinga. Noen hadde til og med ledd av meg. Summen av alle «gode råd» var alltid den samme: Skrivinga kan være en hobby. Akkurat som musikken. Noe du driver med på si. Noe du vil ha glede av å gjøre en gang iblant. Det viktigste i livet er fast jobb og fast inntekt. Jeg ville for faen ikke ha fast jobb. Jeg ville for faen ikke ha skrivinga som hobby. Men hver gang jeg sa det høyt, var det som om jeg brente meg i munnen. Til slutt lot jeg være å si noe som helst.

10 Jeg hadde lovt meg sjøl at jeg aldri, aldri mer skulle gi noen en anledning til å fortelle meg hva jeg ikke kunne bli. Så jeg skreiv det ned i stedet. På en plakat over kjøkkenbenken. På små lapper i pennalet. En stor S på hånda. For SKRIV. Hvis noen spurte hva det betydde, hadde jeg planlagt å si: Samma faen. Eller Sædtryne. Eller Sug meg. 27 fjes stirra på meg der jeg satt på nest bakerste benk. De venta på et godt svar på hva jeg likte utenom musikk. Svaret jeg satt med, ville ødelegge løftet jeg hadde gitt meg sjøl. Jeg heiste på skuldrene og så ned i golvet. Det mørke håret mitt datt foran ansiktet og skjulte rødmen. Jeg kjente blikket til læreren flytte seg videre, han ba nestemann fortelle noe om seg sjøl. Det ringte ut, og alle reiste seg på likt. Læreren prøvde å si noe, men lyden forsvant i støyen. Jeg fulgte etter strømmen av elever mot døra og prøvde å unngå øyekontakt med noen. Det siste jeg ønska meg var trivielt bli-kjent-snakk.