Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

Transkript

1

2 Anan Singh og Natalie Normann LOFTET

3 Om forfatterne: Natalie Normann og Anan Singh har skrevet flere krimbøker sammen. En faktahest om å skrive historier (2007) var deres første bok for barn og unge og hadde mange gode råd og tips til barn som liker å skrive selv.

4 Loftet (2008), Byttingen (2009) og Parken (2910) er alle utkommet i Den svarte lesehesten, og de er alle solgt til Danmark.

5 Om boken: Et loft kan romme så mangt. Skiutstyr, klesposer, bøker og soveposer. Eller mørke kroker, støv, knirkende dører og gamle esker med rare gjenstander. Og kanskje en mystisk maske? En ting er sikkert: etter denne boken blir turen på loftet aldri det samme igjen

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7

8 Loftet var det verste stedet i verden. Mørket på loftet levde sitt eget liv, med usynlige øyne som stirret, som fulgte hver bevegelse, hver lyd, og som ventet. Gutten skalv på hendene da han for tredje gang forsøkte å sette nøkkelen i nøkkelhullet. Det var ikke så ille med den loftsboden som lå nærmest døren. Den kunne han nå ved å skru på den enslige pæren i taket, løpe som gal over gulvet til boden, låse opp hengelåsen, gå inn og hente det han skulle hente og løpe ut igjen. Den andre boden derimot... Han grøsset bare ved tanken. Den lå i den andre delen av loftet, rundt hjørnet, hvor han ikke kunne se døren. Hvor han var helt alene, med ingenting annet enn mørket som klemte seg sammen rundt ham, og det eneste han hadde å forsvare seg med var skinnet fra en parafinlampe. Det luktet nytt treverk der oppe. Gården ble ferdig året før, og de hadde flyttet inn like etterpå. Det var en fin gård, men det var så mye bråk, tenkte han. De bygget nye gårder på begge sider, og på andre siden av gaten. Hamring og dunking dagen lang. Det hadde vært tåke og frost hele dagen, store snøkjerringer lavet ned over byen, og han hadde stått med lillebroren og moren i Slottsparken i mange timer for å få

9 et glimt av den nye kongen og dronningen. Da de endelig kom, hadde han løftet opp lillebror så han skulle få se det kongelige inntoget gjennom det tykke snødrivet. De hadde alle blitt gjennomfrosne, og derfor hadde mor sendt ham på loftet for å hente flere tepper. Gården var så ny og moderne at det var innstallert elektrisk lys, til og med på loftet. Uten at det hjalp noe særlig, tenkte han. Lyspæren i taket hang i en ledning. Lyset den ga fra seg var matt og rakk verken inn i krokene eller oppunder taket. Det var høyt under taket, minst fem-seks meter. Mørket der oppe levde sitt eget liv. Han svelget. Det er bare skygger, sa han til seg selv, og løftet lykten enda et hakk høyere. Han forsøkte å tenke på kongen, på den praktfulle kortesjen oppover Karl Johans gate mot Slottet, og hvor fint det hadde vært. Men det hjalp ikke. Ullteppene lå i den innerste boden. Tanken på å måtte krysse mørket gjorde ham kvalm, og hånden som holdt lykten mistet nesten taket. Men han måtte gjøre det. Han kunne ikke gå ned og fortelle at han ikke våget å hente teppene. Moren frøs fordi hun var engstelig, fordi hun var bekymret for faren hele tiden. De hadde ikke hørt noe fra ham på flere måneder. Han tok seg sammen, festet blikket på boddøren og løp som en gal uten å se til siden. Ned på gulvet med parafinlampen, og frem med nøklene igjen. Hendene hans skalv så voldsomt at han hadde vanskelig for å låse opp hengelåsen. «Kom igjen, kom igjen,» mumlet han. «Kom igjen!» Det klikket i låsen. Han løftet den av, og trakk ut

10 boddøren. Han lukket igjen døren, og lente seg mot veggen. Her var parafinlampen nok til å jage bort mørket, her fantes ingen skygger. Han pustet langsomt ut, men stivnet igjen øyeblikkelig. Var ikke det en lyd? Han snudde seg, og presset øret mot de grove treplankene i døren. Noe subbet over gulvet, noe som trakk føttene etter seg, det var han helt sikker på. Det knirket. Han holdt pusten. Ingenting. Han holdt pusten så lenge at han ble ør i hodet av det. Men hørte ingenting. Ikke så mye som et knirk. Lettet snudde han seg. Hva var det nå han var kommet for å hente? Han hadde helt glemt det. Hjernen var tom. Nå måtte han ta seg sammen. Han satte parafinlampen på gulvet, og så seg om i håp om å huske hvorfor han var der. Det var hyller på tre vegger, med trekasser i forskjellige størrelser. «Klær. Bøker. Sengetøy. Henrik Ibsen,» leste han. Hadde de virkelig Ibsen i en kasse? Stakkars mann, noen burde slippe ham ut, tenkte han. Det var en dum vits, men det fikk ham til å føle seg litt bedre. På de to andre veggene sto trekasser faren hadde sendt hjem. Han reiste over hele verden. Nå hadde han ikke vært hjemme på nesten to år. Det siste brevet kom sammen med den siste kassen, fra Tibet. I brevet sto det at ingen kasser måtte overleveres museet før han kom hjem. Siden hadde de ikke hørt fra ham, og alle antok at han var død. Akkurat det trodde han ikke på. Far kunne ikke dø, og han kom alltid hjem. Far hadde vært på ekspedisjoner i Kina, India, Amerika og Egypt, og fra alle steder han hadde vært hadde han