Oversatt av Marius Middelthon

Transkript

1

2 ERIK VALEUR DET SYVENDE BARNET Oversatt av Marius Middelthon

3 Originalens tittel: Det syvende barn Copyright Erik Valeur og JP/Politikens Forlagshus A/S 2011 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-it Oversatt av: Mari Johanne Müller ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Co-funded by the Education, Audiovisual & Culture

4 Executive Agency

5 Forfatterens forord MARIES HUS Det må forbli en hemmelighet hvordan jeg fant frem til de nye og hittil ukjente opplysningene i det som ble kjent som Kongslund-saken. Det løftet har jeg høytidelig avlagt, i den grad det er mulig, siden den slags besvergelser gjerne betraktes som lettere komiske, fordi sannheten aldri kan holdes nede når Skjebnen har andre planer. Og det har den alltid. Under alle omstendigheter vil jeg forsøke å gjengi de merkverdige begivenhetene som hele nasjonen en kort stund var vitne til, så enkelt og presist som mulig. Jeg vil nødig ta parti for den ene eller andre part i det forløpet som bare en nådig gud av den mest tilgivende sorten vil kunne se på med milde øyne og jeg kan nesten høre Kongslunds berømte forstanderinne fnyse av slike betraktninger for hvorfor i all verden blande Gud inn i saken? I hennes verden, som i løpet av femti år hadde vært bebodd av titusenvis av foreldreløse barn, fantes det

6 ingen barmhjertig Gud og slett ikke en som minte om en distré, eldre herre med sølvgrått hår og trang til å tilgi mennesker ved dagens slutt. Her fantes bare frøknenes ukuelige vilje til å reparere følgene av de foregående generasjoners formidable egoisme, og det prosjektet hadde helt fra begynnelsen vært underkastet en mørk og uregjerlig skjebne, som opererte hinsides både religiøs og rasjonell innflytelse. Beinkrok var dens yndlingsbeskjeftigelse, og puff og brå fall dens kjernekompetanse. «Skjebnen er den eneste kraften som betyr noe, og den feller menneskenes barn så fort det passer den,» ville hun si med den smittende entusiasmen hun var berømt for for deretter å klukkle så veggene ristet: «Her på stedet har vi aldri trengt hjelp verken fra Gud eller Fanden!» Jeg kan ennå huske rumlingen som steg opp fra brystet hennes etter et slikt utsagn, og som fikk oss barn til å holde pusten av like deler fortryllelse og forskrekkelse og selv så lenge etterpå som i dag er jeg tilbøyelig til å gi henne rett. Som introduksjon til min egen rolle må det være nok å si at jeg, i likhet med denne bokens hovedpersoner, tilbrakte min første tid på adopsjons- og spedbarnshjemmet Kongslund, og at jeg ofte gjennom livet er vendt tilbake, drevet av en kraft jeg aldri helt har forstått. Det må være slik Marie fant meg til slutt. Jeg har basert opprullingen av affæren på hennes detaljerte opptegnelser, kombinert med mine egne undersøkelser av de begivenhetene hun ikke kunne kjenne i detalj. Det gjelder ikke minst portrettene av de seks barna hun tilbrakte de første månedene av sitt liv på Kongslund sammen med og som endte med å bli en slik besettelse for henne.

7 Det gåtefulle spillet om det syvende barnet, er slik jeg ser det også fortellingen om den lengselen, og jeg tror selv Kongslunds psykologer ville sagt seg enige i den tolkningen hvis de hadde kjent til den mens de som alltid betraktet verdens sammenbrutte eksistenser gjennom skinnende brilleglass, over hvesende pipehoder. Det gjenstår bare å håpe at Marie og Skjebnen tross alt, her ved teppefall, kan komme til enighet om en minnelig etterskrift. Hvis det ønsket går i oppfyllelse, har hennes reise ikke vært forgjeves. Da sitter hun et sted i skyggene der oppe under bøkekronene som en gang ga ly for Danmarks siste enevoldskonge, mens hun synger sangen om de blå elefantene, som hun sang som barn. Kveld etter kveld. Og denne gangen tror jeg ikke hun stanser før hun er kommet til siste vers. 30. april 2011

8 Finner du en venn, har du en sjanse finner du ingen, bukker du under. Magdalene, 1969

9 Prolog KVINNEN PÅ STRANDEN September 2001 Kvinnen ble funnet i sanden omtrent midtveis mellom Skodsborg Badehotell og Bellevue Strandpark, tidlig om morgenen den 11. september Det var noen timer før verden ble grunnleggende forandret, slik nesten alle mennesker over hele kloden, i vidt forskjellige land, opplevde det. Dette eiendommelige sammenfallet fikk avgjørende betydning for den merkelige sakens videre forløp, og man kan bare oppfatte det som om Skjebnen hadde moro av å legge to så usedvanlige hendelser på nøyaktig samme dag. Den mest ubetydelige av begivenhetene den danske gikk i glemmeboken omtrent med det samme, selv om

10 den i de første timene ble betraktet med det største alvor av politiet, og ble beskrevet inngående i de første rapportene: Alarmen gikk kl Den døde kvinnen lå nesten nede ved vannkanten, med ansiktet presset ned i den grå, våte sanden, som om hun hadde forsøkt å fortære københavnernes favorittstrand i en eneste, grådig jafs. Armene var bøyd bakover, hendene var åpne, og det var små mønstre av sand i håndflatene, og det fikk et øyeblikk drapsetterforskerne til å tenke på et rituelt mord med et sykt motiv som bakgrunn. Men det kunne jo som en av dem sa også skyldes at østavinden hadde virvlet opp litt sand og blåst den over den døde kroppen før solen hadde steget opp av Sundet. Det var en hundelufter fra en av de fyrstelige boligene på Tårbæk Strandvej i nærheten, som skrekkslagen slo alarm. Politiets etterforskere var slett ikke i tvil om at kvinnen i sanden døde i samme øyeblikk som hun landet på hodet. Det var et kjegleformet krater i pannen hennes, og hullet fortsatte et godt stykke inn i kraniet og videre inn i hjernen. Herfra hadde blodet rent ut i håret hennes og fuktet sanden ved begge tinningene. Teknikerne fant lyse, grå hår på den skarpe steinen hun hadde truffet, men det meste av blodet var blitt vasket ut i Sundet av saltvannet lenge før liket ble funnet. Den døde kvinnen hadde ingen identitetspapirer på seg, men klærne (og armbåndsuret) ledet politiet til å anta at hun hadde kommet til landet fra Australia (eller kanskje New Zealand), men da etterforskerne kom frem til den konklusjonen, var det allerede for sent, for på det tidspunktet var det ikke lenger noen som brydde seg det minste om den drepte kvinnen. Man må anta at noen ville gravd dypere i saken hvis