Inger Christensen. Det. Gjendiktning ved Endre Ruset. Med etterord av Silje Harr Svare

Transkript

1

2 Inger Christensen Det Gjendiktning ved Endre Ruset Med etterord av Silje Harr Svare Pax Forlag A/S, Oslo 2016

3 Inger Christensen på Pax Forlag: Det malte værelse, 1996 Alfabet, 1997

4 Originalens tittel: Det Copyright: Inger Christensen og Gyldendal, København 1969 Utgitt etter avtale med Gyldendal Group Agency Norsk utgave: Pax Forlag 2016 Epub-produksjon: Specialtrykkeriet Viborg A/S e-isbn: Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten sårskilt avtale med Pax Forlag AS eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 PROLOGOS LOGOS SCENEN HANDLINGEN TEKSTEN symmetrier transitiviteter konneksiteter kontinuiteter variabiliteter ekstensjoner integriteter universaliteter symmetrier transitiviteter konneksiteter kontinuiteter variabiliteter ekstensjoner integriteter universaliteter symmetrier transitiviteter konneksiteter kontinuiteter variabiliteter ekstensjoner integriteter universaliteter

6 EPILOGOS

7 PROLOGOS

8 Det. Det var det. Så har det begynt. Det er. Det fortsetter. Beveger seg. Videre. Blir til. Blir til det og det og det. Går videre enn det. Blir annet. Blir mer. Kombinerer annet med mer og fortsetter å bli annet og mer. Går videre enn det. Blir annet enn annet og mer. Blir noe. Noe nytt. Noe stadig mer nytt. Blir i neste nå så nytt som det kan bli. Fører seg fram. Flanerer. Berører, berøres. Innfanger løst materiale. Vokser seg større og større. Øker sin sikkerhet ved å eksistere som mer enn seg selv, får vekt, får fart, får fatt på mer i farten, går inn for noe annet, ut over noe annet, som oppsamles, oppslukes, hurtig belastes med det som kom først, så tilfeldig begynte. Det var det. Så annerledes nå som det har begynt. Så forandret. Allerede forskjell mellom det og det, ettersom ingenting er hva det var. Allerede tid mellom det og det, mellom her og der, mellom før og nå. Allerede rommets utstrekning fra det til det andre, til mer, til noe, noe nytt, som nå, i dette nå, var, som i neste nå er og fortsetter. Beveger seg. Fyller. Er allerede nok i seg selv til å skille mellom ytre og indre. Spiller, skifter, virvler. I det ytre. Og tetner i det indre. Får kjerne, substans. Får overflate, brytninger, overganger, underganger, pirring mellom enkelte deler, fri turbulens. Tar en vending, en helt annen vending. Vender og dreier, vendes og dreies. Og følger opp en utvikling. Søker en form. Griper tilbake i tida. Dreining etter dreining får en annen dreining. Tas opp til ny behandling. Vending etter vending turneres. Får struktur i en ustanselig søken etter struktur. Variasjoner i det indre tilføres stoff fra det ytre. Endrer karakter. Lokaliserer behov, fordeler pågående funksjoner på nye funksjoner. Fungerer for å fungere. Fungerer for at annet kan fungere og fordi noe annet fungerer. I hver funksjon et behov for nye funksjoner i nye variasjoner. Demaskering av ennå omsvevende løst materiale som katalysator for alt det allerede altfor faste, det som har funnet sin egen inerti og mistet sin tilbøyelighet for frie forbindelser. Behov for fremmed energi til de sluttede delene. Uuttømmelig

9 energi. Fremmed elan. Det var det som skulle til. Skal til. Det som får det andre til å gjøre noe annet, noe uforbeholdent. Tvinger til uhemmet oppbrudd. Tvinger det trege til fart. Tvinger det hele til å skje. Det skjer. Det ville aldri skjedd uten det fremmede. Det ville aldri kommet noen vei uten det fiendtlige. Det og det og det ville fungere perfekt, men uten spenning, uten kraft, uten å sette sine enkelte deler, sine regler på spill. Uten framstøt. Uten forvirring. Uten feil og sidesprang, feller og muligheter. Det som fikk væren, ville aldri få vesen, hvis ikke det vesensforskjellige eksisterte og fra sitt overskudd delte ut døden så langsomt at den lignet liv. Så annerledes nå da det bare ligner. Så forvandlet. Allerede mye større forskjell mellom liv og liv enn mellom død og liv. Allerede tid som i det store og hele kun kan måles i liv. Allerede rommets ubetingede øde, begrenset til ting. Fanget i et foreløpig spill. Redusert til forbeholdne detaljer, som ustanselig skiller seg ut, dividerer og differensierer, søker det forskjellige, søker fiksjonen. Roterer og snor seg, vrir seg, vender seg, tar en tilfeldig vending, bøyer seg, krummer seg sammen i tilfeldige uttrykk, søker det tilsynelatende system. Parafraserer. Nærer de enkelte delers store ambisjon: om å utforme alt eller altet på deres egen lille måte. Vil ligne noe annet. Ikke lenger ligne på seg selv. Varierer så tilfeldig. Divergerer i sprang. Fluktuerer diffust. Modulerer, nyanserer på måter som selv moduleres, nyanseres underveis. På måfå. Forsøksvis. Søker en form. Former en form, som former en form. Går videre enn det. Fastholder fiksjonen. Søker et ikke-liv, som ikke er død. Spiller en rolle. Er ikke til å kjenne igjen. Går opp i sine roller og utelukker tomheten. Forholder seg fritt til det fremmede, fiendtlige ved å være fremmed for seg selv. Har det i seg. Refererer til det fiendtlige, utenforstående ved å stå inne for det. Innebære. Være innforstått. Innenfor spillets regler plassere det uavviselige bruddet på disse reglene som om det var en regel. Som om den uavviselige døden var en selvfølgelig vending. Som kun skulle turneres riktig. Død hvor er nå ditt brudd? Så annerledes nå da systemet fanger. Så fritt.

10 Det brenner. Det er sola som brenner. Så lang tid det tar å brenne ei sol. Så lang tid før og så lang tid etter de tider som måles i liv eller død. Brenner sola seg selv. Brenner opp. En gang. En gang. Intervaller hvis lengde det ikke er følsomhet for. Ikke engang er en ømhet for. Når sola slukkes, er liv eller død for lengst det samme som det alltid har vært. Det. Når sola slukkes er sola befridd for alt. Og det. Det var det. Imens, innimellom mens sola ennå har overskudd nok til å dele ut døden så langsomt at den ligner liv, imens holder livet fiksjonen i gang. Imens står sola opp, går sola ned. Lys og mørke skifter. Det lysner, klarner opp, åpner opp og ligger klart i dagen, klart til å avdempes, avskygges, avkjøles, mørkne, forsvinne. Himmelen er midlertidig himmel, og midlertidig mørk. Stjerner prikker ut avstander og kamuflerer det tomme, brenner så lenge det varer. Eller mørket er totalt og det tomme innhyllet av skyer, mørke skjult av mørke, midlertidig natt mot en midlertidig himmel istedenfor ingenting, minner om det som er lengre framme enn framtida. Etter. Etter. Så lenge det varer. I dette nå. I neste setter avstanden inn som et lyn mellom mørke og mørke. Utladninger, stormer, kjemi kamuflerer det statiske. Dette harmoniske minne om ingenting, om mørke uten mørke, om himmel uten himmel, og om tomhet uten manglende tomhet, dette ingenting, denne harmoni av harmoniske harmonier kamufleres med frihet. Innhylles av fiksjonen. Holdes utenfor livet hvor sola står opp og sola går ned. Så fritt som kun en konflikt formulerer sin stabile modell. Så umiddelbart ømt, så følsomt, slik kun et liv formulerer sin varighet, sine eneste bevegelser. Sola står opp. På en slette av lys driver de hvite skyene. I et skred av lys virvles de fargeløse tåkene rundt og fortettes til vannskikkelser, verdensvante, formet i skiftende farge. Flanerer. Beveger. Og beveger seg. På måfå. Forsøksvis. Søker en form. Finner et spill. Spiller en rolle, former et spill, i en sterk kontinuerlig termikk ruller de trege dampskyene over himmelen som om det var snakk om frihet. Altså er det snakk om frihet. Sola står opp og sola går ned. Et systematisk spill. En mer virkelig himmel.