Lars Akerhaug SISTE JUL I KAIRO. En fortelling om de kristne i Midtøsten DREYERS FORLAG, OSLO 2016

Transkript

1

2 Lars Akerhaug SISTE JUL I KAIRO En fortelling om de kristne i Midtøsten DREYERS FORLAG, OSLO 2016

3 DREYERS FORLAG 2016 EPUB-PRODUKSJON: SPECIALTRYKKERIET VIBORG A/S ISBN Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Innhold Forord Til leseren PAKTEN Islams land Blant naboer «Kan du hjelpe meg å reise til Europa?» Vår og høst Islamistenes hevn Eremitter i ørkenen Utfor stupet IRAK Klosteret på fjellet Flodbølgen Da elven ble farget rød Hjemlandet som gikk tapt Krigen for Assyria SYRIA OG LIBANON Lammet hos slakteren

5 Korstilbedernes straff Den tapte krigen Dhimmifolket Om denne boken Takk Kilder Om kildene Ordliste Videre lesning

6 Forord 7. oktober 2001 sitter jeg i det lille resepsjonsområdet på hotell Sultan, et lite, familiedrevet hotell ved Hejaz i Damaskus, en togstasjon oppkalt etter endestasjonen til den gamle Orientekspressen, Hejaz-regionen vest i Saudi- Arabia. I våre dager er det her toget stopper i den syriske hovedstaden. Sammen med reisefølget mitt, Ingrid, ser jeg på CNN på fjernsynet i hotellobbyen. Bildene viser den offisielle starten på den amerikanske invasjonen av Afghanistan. Nesten 30 dager tidligere har to fly flydd inn i World Trade Center i New York. Der og da innser jeg at hendelsen vi sitter og ser på, kommer til å forandre hele denne regionen, en del av verden jeg skal komme til å få en sterk tilknytning til. I et hjørne av lobbyen sitter en annen nordmann. Det er ikke tilfeldig at vi møtes her; hotellet er hyppig brukt av norske palestinavenner og hjelpearbeidere. Mannen er i slutten av 60-årene, med et litt rynkete, alvorstungt ansikt. Jeg kjenner ham ikke, men reisefølget mitt har møtt ham før. Egil Fossum. Han er en gammel aktivist fra Palestinakomiteen og AKP(m-l); vi er unge og venstreradikale aktivister i Rød Ungdom.

7 Og vi kommer i prat. Slik jeg husker det, snakker vi ikke så mye om bildene på TV-skjermen, men nøyer oss med å nikke konstaterende. Som om vi alle vet at Midtøsten ikke vil bli det samme etter dette. Så forteller Egil Fossum om hensikten med oppholdet sitt i Syria. Han skal ikke besøke palestinske flyktningleirer, og er heller ikke kommet for å følge situasjonen i Midtøsten etter 11. september: Han skal skrive bok om kristne i regionen. Han har et rolig blikk, en behersket stemme. I så måte er han annerledes enn mange av de andre AKP(ml)-erne jeg hadde møtt, som ofte snakker i entusiastiske vendinger, som om revolusjonen alltid er rett rundt hjørnet. Egil Fossum forteller at han selv har blitt kristen. Nå har han funnet tilbake til barnetroen, som han hadde mistet i årene med ml-bevegelsen. Der og da er det en helteglorie som slukner. Han er et forbilde, én av dem som i alle år har kjempet palestinernes sak. Nå er det noe annet han brenner for. Men jeg er 18 år og lett påvirkelig; i det som fortoner seg krystallklart det ene øyeblikket, kan i det neste virke helt motsatt. Dagen etter drar reisefølget mitt og jeg videre. Hun tar meg med til Maaloula, nettopp en kristen by, en times kjøretur opp i fjellene fra Damaskus. Der går vi opp en liten fjellside, gjennom en ravine der det er hugget ut små trapper. Inne i ravinen ligger det små huler, som ble brukt av eremitter som munkeceller i kristendommens første år i regionen. Dette var lenge før Norge ble kristnet. Senere den dagen spiser vi oliven på en restaurant ved

8 foten av fjellet. Jeg husker fortsatt smaken; frukten var nylig høstet og ferdig bearbeidet. Aldri før eller siden har jeg smakt slik oliven. Da vi kjører ut av byen, peker Ingrid på en moske ved siden av en kirke. «Ser du. De har bygget en moske ved siden av kirken, og bygget minareten høyere enn kirkespiret», sier hun. Jeg husker jeg undret meg over hvorfor det måtte være slik. Fortsatt og i mange år skulle jeg forbli preget av det narrativet ytre venstre fløy tegnet, der muslimene alltid ble fremstilt som de undertrykkede, aldri som undertrykkerne. Men en liten tvil var sådd. På vei tilbake til Damaskus og Hijaz-hotellet kvelden før tenker jeg på samtalen med Egil Fossum. Kanskje var han på sporet av noe likevel. Men jeg rister det lille øyeblikket av tvil av meg. Enn så lenge. Etter denne reisen fortsatte jeg å reise til Midtøsten, stupforelsket som jeg var i regionen, kulturen og ikke minst spenningen og følelsen av stadig å være tett på verdensbegivenhetene, fjernt fra det som alltid har fortonet seg som en i overkant trygg hverdag der hjemme. Jeg leste også Egil Fossums utmerkede bok, Hos de kristne i Midtøsten, da den ble publisert. I dag kan boken anbefales som et innblikk i hvordan situasjonen var langt bedre for de kristne for bare få tiår siden, men også for å forstå at de strukturelle problemene dagens kristne står overfor i Midtøsten, slett ikke er av nyere dato. Siden 2001 har det ikke gått et år uten at jeg har besøkt regionen. Jeg har lært arabisk, og jeg har både studert og arbeidet som journalist der. Senere, som reporter for VG, har jeg også dekket revolusjonene i Egypt og Libya.

9 Gjennom disse årene har jeg også lært en del. Noe av den viktigste lærdommen er nok at denne regionen rommer uendelig mange flere nyanser enn det som får plass innenfor det paradigmet vi vanligvis får formidlet i Norge, der Israel-Palestina-konflikten er sentral, og hvor ethvert problem gjerne fremstilles som en konflikt mellom Vesten på den ene siden og islamister og øvrige antivestlige bevegelser på den andre siden. Det var også dette narrativet vi dyrket da vi var aktivister i Rød Ungdom og Palestinakomiteen. Men i denne historiefortellingen var det mange andre og like viktige fortellinger som ikke fikk plass. En av disse historiene er om de kristne i Midtøsten. At dette var et felt også jeg skulle bli interessert i, er nokså tilfeldig. Riktignok er det slik at jeg gjennom årene jevnlig har oppsøkt forskjellige gudshus i denne regionen, kirker så vel som moskeer. Og jeg har brukt mye tid på å grunne over hvordan det kan ha seg at mens vi europeere tar for gitt at Gud er død, lever menneskene i denne delen av verden med Guds allmektige eksistens som en realitet, en selvfølge. Jeg var lenge fascinert av islam og islams sterkt monoteistiske budskap, koblet med sterke og håndgripelige ritualer. Mange nordmenn har problemer med å forstå at islam er en voksende religion, eller at muslimer i Norge velger å holde fast ved sin tro. Jeg er ikke blant dem. Islam er en religion som gir den troende en sterk identitet, tilhørighet, regelmessighet i tilværelsen og ikke minst en opplevelse av å være del av noe meningsfullt og større enn seg selv. Samtidig er det sider ved islam, slik religionen utøves,

10 som er problematiske. Det ville være galt å si at jeg ikke tidligere har vært klar over disse sidene ved denne religionen, men da jeg var yngre og mer venstreradikal, vektla jeg ikke disse trekkene ved islam. Og da jeg studerte ved Universitetet i Oslo, fikk vi høre at islamistiske bevegelser, som Det muslimske brorskap, alikhwan ul-muslimin, utgjorde en «moderniserende kraft» som kunne fungere «demokratiserende». Blant annet har professor ved Senter for islam- og midtøstenstudier Bjørn Olav Utvik argumentert for at disse bevegelsene kan sammenlignes med den norske bedehusbevegelsen. Om man ser på visse intellektuelle strømninger i det store islamistlandskapet, har argumentet mye for seg. Men retter man blikket mot det som nå skjer i Midtøsten, aner man raskt konturene av et annet bilde. Etter den arabiske våren i 2011 er det blitt stadig tydeligere for meg hvordan de islamistiske bevegelsene, til tross for at de ofte prediker demokrati og toleranse, i realiteten ikke ønsker et moderne samfunn i islamsk innpakning. Snarere vil de tilbake til et Midtøsten der muslimenes overherredømme ikke bare er de facto, men de jure: at retten muslimene har til å styre over andre og tvinge dem til å underkaste seg islams lover, er eksplisitt og uttalt i lovverket. Illustrerende nok har denne siden ved moderne islamisme i liten grad vært av interesse for norske akademikere og midtøsten-vitere, som snarere har vært opptatt av å nyansere bildet av islamisme i Vesten. Det gjelder ikke bare gamle venstreradikalere som islamkjenneren Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo og historiker Knut Vikør ved Universitetet i Bergen, men også