MARGUERITE DURAS MICHELLE PORTE STEDENE EN SAMTALE MED MARGUERITE DURAS OVERSATT AV HANNE ØRSTAVIK

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "MARGUERITE DURAS MICHELLE PORTE STEDENE EN SAMTALE MED MARGUERITE DURAS OVERSATT AV HANNE ØRSTAVIK"

Hans-Petter Amundsen
7 år siden
Visninger:

2 MARGUERITE DURAS MICHELLE PORTE STEDENE EN SAMTALE MED MARGUERITE DURAS OVERSATT AV HANNE ØRSTAVIK FORLAGET OKTOBER 2016

3 FORORD AV HANNE ØRSTAVIK Stedene viser en grunnholdning til hvordan være i verden. Dermed også: hvordan skrive. Som også er: hvordan elske. Boka er bygget på et tvprogram i to deler og består av bilder og nedskrevne replikker fra samtalen mellom Marguerite Duras og Michelle Porte, som selv er dokumentarfilmskaper og regissør. Dialogen begynner med bildene. I den grad det er mulig å si hvor en dialog begynner. For den begynner også i at de begge lager film, jeg tenker at det er mulig for dem å snakke sammen som de gjør her, også fordi de vet noe om å være i dette andre språket som bildene er. Uansett: I boka er det fotografier av moren til Marguerite Duras, av brødrene hennes og av Duras selv, fra barndommen i Fransk Indokina og som eldre, voksen kvinne. Det er filmstills fra filmene India Song og Nathalie Granger, og de besøker huset til Duras i Normandie, huset og hagen rundt. Uansett: Det handler om å være der. Det er ikke ordene som kommer først, det er stedet, og boka er det språket som oppsto i akkurat dette filmede møtet med disse bildene og stedene og de to som er der, akkurat da. Hva er et sted? Vi har steder i oss som er tynne, gjennomtrengelige hvor andre nivåer i oss stiger fram nærmest av seg selv, eller vi synker ned i dem. Akkurat der. Akkurat på det stedet. Vi kjenner det fra eventyrene, klesskapet i Narnia-bøkene, hvor det ikke er noen bakvegg, men en overgang til den andre, indre verdenen, til Narnia og lyktestolpen der inne, som er veien tilbake ut i klesskapet igjen. Eller som i «Aller kjæreste søster» av Astrid Lindgren, der det er et hull i bakken under rosenbusken i hagen, og der går det en stige ned, og der

4 nede kommer jenta inn i en annen verden, der Ylva-li, som kaller fortelleren «aller kjæreste søster», bor. Og der nede sier Ylva-li at den dagen rosenbusken visner, da er hun død. Den dagen er det ikke noe hull i bakken mer. Det indre og det ytre har forbindelse. Jeg tenker at sånn er det i livene våre også. Steder kan åpne og lukke seg. Noe gis, der. Stedet kan være et konkret, fysisk ytre sted, et sted du har vært, et sted i barndommen, en skog, en åpning i skogen, en lysning, eller en gate, et hjørne, en sving langs en vei. Det kan ha med lyset der å gjøre, hvordan lyset kommer ned mellom bladene på trærne akkurat der, eller hvordan vinden blåser, lyden av vinden, eller sanden på den stranda, eller steinene i bakken på akkurat den stien, hvordan det kjennes under foten å gå der. Eller stedet kan være et minne, og at å gå dit, inni deg, er en port, en åpning inn til tilstander i deg som har med det minnet å gjøre, tilstander som igjen kan omgjøres til ytre steder, sånn Marguerite Duras gjør i filmen India Song, hun lar en tilstand bli et synlig rom, som åpner erfaringen av tilstanden, gjør at den kan deles, i denne filmen hvor vi aldri ser den som snakker, bildet er alltid et annet sted, det er hos stedet, det er stedet vi ser, og stemmen er noe vi bare hører, mens vi er der. Jeg leste Stedene første gang da jeg var cirka tjue år. Jeg leste den på fransk, jeg slo ikke opp de ordene jeg ikke umiddelbart forsto, jeg holdt boka hos meg, også det jeg dermed ikke helt kunne klarlegge i den, jeg holdt den åpen i meg, som et sted, som et sted jeg kunne være i, med alt det boka berører, uten at det ble holdt for stramt, tvert imot sånn at det kunne bevege seg, ja, i en åpenhet, for at det skulle fortsette å være undersøkende, være i å være på vei, være i å undersøke i meg, en gang til. Stedet gir tilgang til noe. Det har med væren å gjøre. Med kropp. Vi ER DER. Enten konkret, fysisk, eller som bilde. Eller som indre bilde. Jeg tenker at vi er også steder, for hverandre. Rommet som åpner seg i

5 en relasjon, mellom to, er et sted. Noe blir mulig, og umulig, der, på en helt særlig måte. Stedet er ikke et punkt. Det er ikke en definisjon. Det er en romlighet i et sted, et bevegelsesrom. Og at kjærligheten også er et rom, muliggjort eller umulig, at den er det stedet to åpner, eller lukker, sammen, for hverandre. Vi er steder selv, også. Øynene som sted, som hele verdener. Det ammende barnet, for barnet er morens øyne verden. Ikke bare verden som Annen, som Ytre, for spedbarnet har ingen grense i øynene, i morens øyne ser barnet seg selv. Språket i Stedene er ikke først og fremst eller bare en dialog mellom de to, intervjueren og Duras, men det boka særlig gjør, er å vise Duras egen dialog med bildene og stedene sine: Vi får ikke bare beskrevet en metode, vi erfarer den også, den skjer, i teksten, det er sånn teksten blir til. Det handler om hvordan Marguerite Duras lytter, og tar imot. Hun kan gå lenge, lenge med et bilde, eller et sted, et forfallent slott, en sandstrand. Hun vet at det bor en film i det stedet, i den stranda, den sanden. Men hun går ikke på med viljen sin og presser noe fram. Hun gjør det omvendte. Hun er åpen, hun lytter. Hun kunne garantert ikke søkt støtte i noen av vår tids kulturelle institusjoner, som krever målrettede prosjektbeskrivelser hun vet ikke hva som skal skje. Det er dette som er å skape. Hun er i en dialog med formen, og med stoffet, hvor hun er mottakende. Jeg tror dette er det øverste laget av det provoserende ved det Marguerite Duras gjør: at hun ikke later som hun gjør noe annet. Hun insisterer på at dette også er en måte å være i verden på. At også sånn kan noe komme til syne og finnes og bli virkelig. Ved å bli lyttet til og tatt imot og sluppet fram. Samme hva det er, samme hvordan det ser ut. Den tilliten hun viser til det kommende, til det mottakende i seg. Den seige, åpne ventingen som kreves for at det skal kunne skje. For det er i åpenheten vi er sårbare. Det er der noe kan

6 komme til syne i verden og i oss selv, som vi ikke kontrollerer. Der står hun, og lager film, og skriver bøker. Der, i det åpne. Der, i det i henne som hun med autoritet vet at er det rette stedet å vente og være men hvorfor det er det, og hva hun skal finne der, det vet hun ikke. Hun stoler på at det vil vise seg. At det gis. Dette er ikke passivt. Denne måten å arbeide på er ekstremt målrettet, det er en lytting som går innover, og som krever en konstant skjerpet og avspent henvendthet mot ens eget indre sted og det der ute. Dette stedet, hvor vi skriver fra, eller med. Hva er dette stedet i oss? Er ikke det også kjærlighetens sted? Kan det deles? Det er dette Duras undersøker i romanen Emily L., der mannen til Emily ikke kan leve med at hun, som han elsker, har et skrivende sted i seg som ikke er fylt av ham, vendt mot ham, hvor han opplever at han ikke finnes. Og kanskje gjør han heller ikke det, der. Men betyr det at hun ikke elsker ham? Jeg tror dette er det dypere laget i det provoserende med Duras: at hun har denne lyttende, målrettede åpenheten mot det lysende stedet i seg der også kjærligheten er og så at hun går et annet sted med det enn til noen andre, for noen andre at hun gir det dit, til å skrive, filme, til å skape. Som kvinne at hun skaper med alt i seg det en kvinne ellers gir i kjærlighet, til barna, til andre, for andre alltid, til en mann. Hun er i det skapende stedet i seg. Les Lieux de Marguerite Duras ble lagd som et tv-program i to deler i Jeg har hørt at det ligger ute på YouTube, jeg har ikke søkt det opp, vil ikke heller. Vil ikke se. Det er ikke sånn jeg har trengt denne boka. Det finnes andre bøker hvor Duras snakker om hvordan hun tenker, for eksempel den fine monologboka Det materielle liv Marguerite Duras taler til Jérôme Beaujour, som utkom på dansk Gyldendal forlag i Men det som gjør akkurat Stedene så viktig for meg, tror jeg har å gjøre med det bevegelige. Martin Heidegger skrev tidlig om «hverdagsspråkets forunderlige bevegelighet», at det i dagligspråket

7 finnes en omtrentlighet som skaper et tøyelig betydningsrom. Det er ikke trangt. For meg er det sånn språket må være for å kunne kjennes, ikke bare tenkes. For at det skal kunne sipre inn i kroppen og nå meg der jeg virkelig er. Og at denne nærmest tilfeldige, lette, muntlige teksten som Stedene består av, har en sånn kvalitet. Det er ikke strengt. Det kunne vært litt annerledes, sikkert, men så var det noe, da, i øyeblikket der, som gjorde at det ble akkurat sånn. Ok. Så er det sånn. Det er ikke så farlig. Det viktige er det andre. At den åpner inn dit, til det andre. At den er virksom der, i stedet mitt.

8 Denne boka er basert på intervjuene Michelle Porte gjorde til to tvprogram med tittelen Les Lieux de Marguerite Duras (Stedene til Marguerite Duras), produsert av l Institut national de l audiovisuel og sendt på TF 1 i mai 1976.

9 1 Marguerite Duras: Jeg kunne ha snakket i timevis om dette huset, om hagen. Jeg vet alt, jeg vet hvor de gamle dørene var, alt sammen, muren rundt dammen, alle plantene, hvor alle plantene står, selv hvor de ville plantene står.

Like dokumenter

TOMAS ESPEDAL ÅRET ROMAN

TOMAS ESPEDAL ÅRET ROMAN vår høst VÅR Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene vår høst sommer vinter de lyse dagene i april og juni mørket i august beskrive månedene ukene dagene timene på dagen og