Livbåten. Oversatt av Mari Johanne Müller

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Livbåten. Oversatt av Mari Johanne Müller"

Else Jakobsen
6 år siden
Visninger:

2 CHARLOTTE ROGAN Livbåten Oversatt av Mari Johanne Müller

3 Originalens tittel: The Lifeboat Copyright Charlotte Rogan 2012 Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-it Oversatt av: Mari Johanne Müller ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til Kevin. Og til Olivia, Stephanie og Nick. Med kjærlighet.

5 Jeg skal synge til alle folk om flommen. Lytt! Atrahasis-myten, de siste linjene

6 Prolog I dag ble advokatene sjokkert over meg, og det overrasket meg hvilken virkning jeg kunne ha på dem. Tordenværet brøt ut da vi dro fra rettssalen for å spise lunsj. De styrtet i ly under markisen til en butikk i nærheten, for at dressene deres skulle holde seg tørre, mens jeg ble stående på gaten, åpnet munnen mot regnet og ble brakt tilbake til det andre regnet, da det hadde rent som fosser nedover oss. Jeg hadde kommet meg levende gjennom det styrtregnet, men i det øyeblikket, da jeg sto der på gaten, skjønte jeg at jeg kunne gjenoppleve det, at jeg enda en gang kunne befinne meg på den tiende dagen i livbåten, da det begynte å regne. Regnet hadde vært kaldt, men vi hadde ønsket det velkommen. Først hadde det ikke virket som det skulle bli til noe mer enn en ertende, fuktig tåke, men i løpet av dagen begynte det virkelig å skylle ned over oss. Med åpne munner løftet vi ansiktene mot det, stenket de hovne tungene. Mary Ann, en kvinne på min alder, kunne ikke, eller ville ikke, åpne munnen, verken for å drikke eller snakke. Hannah, som bare var litt eldre, fiket hardt til henne, og sa «Åpne munnen din, ellers åpner jeg den for deg!» Så grep hun tak i Mary Ann og klemte rundt neseborene hennes, helt til hun var nødt til å gispe etter luft. Lenge satt de to slik, i en slags voldelig omfavnelse,

7 mens Hannah holdt munnen til Mary Ann åpen, og det grå, livgivende vannet fikk renne inn i henne, dråpe etter dråpe. «Kom, kom!» sa herr Reichmann, hovedmannen i den lille banden av advokater som min svigermor har engasjert. Hun har ikke hyret dem inn fordi hun bryr seg om min skjebne, men fordi hun tror det kan skade familiens gode rykte hvis jeg blir dømt. Herr Reichmann og kompanjongene hans ropte på meg fra fortauet, men jeg lot som om jeg ikke hørte dem. De ble svært sinte av ikke å bli hørt, eller snarere av at man ikke adlød dem. Jeg antar at ikke å bli adlydt er uvant og langt mer fornærmende for dem som er vant til å snakke fra podier, for dem som vanligvis nyter oppmerksomheten fra dommere og juryer og mennesker som har sverget å snakke sant eller tie, og hvis frihet avhenger av de utvalgte sannhetene de velger å fortelle. Da jeg til slutt rev meg løs og gikk bort til dem, skjelvende og gjennomvåt, men smilende for meg selv, glad fordi jeg hadde gjenfunnet den lille friheten som lå i mine tanker og fantasier, spurte de meg, «Hva slags påfunn var det? Hva i all verden er det du gjør, Grace? Har du gått fra vettet?» Herr Glover, den snilleste av de tre, la frakken sin rundt de dyvåte skuldrene mine. Silkefôret var snart gjennombløtt og etter alt å dømme ødelagt, og selv om jeg syntes det var rørende at herr Glover hadde tilbudt meg frakken sin, ville jeg mye heller ha sett at det var frakken til den kjekke, røslige William Reichmann som ble ødelagt av regnet. «Jeg var tørst», sa jeg, og tørst var jeg fremdeles. «Men restauranten er rett der borte. Det er mindre enn et kvartal bort dit. Om et minutt eller to kan du få hva

8 som helst du ønsker å drikke», sa herr Glover mens de andre pekte og utstøtte oppmuntrende lyder. Men jeg tørstet etter regn og saltvann, etter et helt endeløst hav fullt av det. «Det er veldig morsomt», sa jeg og lo ved tanken på at jeg kunne velge meg hva som helst å drikke, når det ikke var noe av det jeg kunne få å drikke som jeg hadde lyst på. De to forrige ukene hadde jeg tilbrakt i fengsel, og jeg slapp bare ut til denne rettssaken, som nå var i gang, var over, og dommen var falt. Jeg klarte ikke holde latteren tilbake, den bølget inni meg, og skylte ut som enorme dønninger. Jeg kunne ikke sitte i spisesalen sammen med advokatene, men måtte spise lunsjen min i garderoben, sammen med en bekymret garderobevakt. Han satt anspent på en høy barkrakk i hjørnet mens jeg pirket i sandwichen min. Som to fugler satt vi der, og jeg fniste for meg selv så jeg fikk vondt i magen, og nesten trodde jeg måtte brekke meg. «Vel», sa herr Reichmann da advokatene møtte meg igjen etter måltidet. «Vi har diskutert det hele, og det kan hende at å begjære deg sinnssyk ikke er så dumt, når alt kommer til alt.» Det var som om tanken på at jeg hadde en psykiatrisk diagnose gjorde at de alle ble fylt av en fornøyd optimisme. Før lunsj hadde de vært nervøse og pessimistiske. Nå tente de sigarettene sine og gratulerte hverandre med andre rettssaker som jeg ikke ante noe om. Det var tydelig at de hadde lagt hodene i bløt, vurdert min psykiske tilstand, og kommet frem til at det var noe som manglet på det området. Og nå da det første sjokket over oppførselen min hadde lagt seg, og de hadde oppdaget at dette muligens kunne forklares på en vitenskapelig måte og muligens også kunne bli utnyttet til vår fordel i saken, kom de bort til meg, én etter én, og

9 klappet meg beroligende på armen. «Ikke vær redd, kjære jenta mi. Du har vært gjennom mer enn nok. Vi skal ta oss av dette, vi har gjort det minst tusen ganger før», sa de. De snakket om en doktor Cole. «Jeg er sikker på at du kommer til å like ham», sa de, før de lirte av seg en lang liste med meritter som betød mer eller mindre ingenting for meg. Jeg aner ikke hvem som først kom på tanken, om det var Glover eller Reichmann eller den lille, museaktige Ligget. Ideen var at jeg skulle prøve å nedtegne det som hadde skjedd i løpet av de tjueen dagene, og at nedtegnelsene, «dagboken», skulle bli presentert som et slags frikjennende bevis. «I så fall må vi presentere henne som tilregnelig, ellers vil det hele bare bli avfeid», sa herr Ligget prøvende, som om han snakket når det ikke var hans tur. «Ja, du har nok rett», sa herr Reichmann mens han gned den lange haken sin. «La oss se hva hun får skrevet ned før vi bestemmer oss.» De lo og veivet i luften med sigarettene sine og snakket om meg som om jeg ikke var til stede da vi gikk tilbake til tinghuset. Der skulle jeg, sammen med to andre kvinner, Hannah West og Ursula Grant, stå for retten med en dødsdom hengende over hodet. Jeg var tjueto år gammel. Jeg hadde vært gift i ti uker og enke i mer enn seks.

10 DEL 1

Like dokumenter

Michael Grant. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Michael Grant. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Michael Grant GONE MØRKE KREFTER Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Originalens tittel: Gone Hunger 2009 Michael Grant Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2009 Elektronisk utgave 2011 Første versjon,