Midtvinterblod. Oversatt av Nina M. Due

Transkript

1

2 MONS KALLENTOFT Midtvinterblod Oversatt av Nina M. Due

3 Originalens tittel: Midvinterblod Mons Kallentoft 2007 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2008 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-It AS Oversatt av: Nina M. Due ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Forfatteren takker Jeg vil takke følgende personer for på forskjellig vis å ha hjulpet meg i arbeidet med denne boka: Bengt Nordin og Maria Enberg for oppmuntring og stort engasjement. Nina Wadensjö og Petra König for vidsyn og iherdig flid. Rolf Svensson for at han holder orden på papirene mine, blant annet. Min mor Anna- Maria og min far Björn for detaljarbeidet når det gjelder Linköpings-traktene. Jeg vil også takke Bengt Elmström; uten hans fornuft og følelse var det nok ikke blitt noen bøker i det hele tatt. Min aller største takk går til min kone Karolina, som på mange måter har vært helt uunnværlig i arbeidet med Midtvinterblod. Hva ville Malin Fors og hennes familie og kolleger vært uten Karolina? Mitt fokus har hele tiden vært på det som gagner fortellingen. Derfor har jeg tatt meg enkelte friheter, om enn ganske små, når det gjelder så vel politiarbeidet som Linköping med omegn og innbyggerne der Mons Kallentoft

5 Prolog Östergötland, tirsdag enogtredevte januar [I mørket] Ikke slå meg. Hører dere? La meg være i fred. Nei, nei, slipp meg inn. Epler, duften av epler. Jeg kjenner den. Ikke la meg stå her i det kalde, hvite. Vinden har skarpe nåler som spiser opp hendene mine, ansiktet mitt til det ikke er noen forfrossen hud, ikke noe kjøtt, ikke noe fett igjen på knoklene, på kraniet. Merker dere ikke at jeg forsvinner? Dere bryr dere ikke det minste, gjør dere vel? Markene bukter seg på jordgulvet. Jeg hører dem. Og musene, jeg hører dem elske og bli ville og gale av varmen, slite hverandre i filler. Vi skulle ha vært døde nå, hvisker de, men du har fyrt opp i kaminen og holder oss i live, vi er det eneste selskapet du har her i kulda. Men for et selskap. Har vi i det hele tatt levd, eller døde vi for lenge siden, i et værelse så trangt at det ikke ga rom for kjærlighet?

6 Jeg trekker et fuktig tøystykke rundt den magre kroppen min, ser ilden brenne bak glasset i kamindøra, kjenner hvordan røyken sprer seg gjennom den svarte hulen min og siver ut til de sovende furuene, granene, til mosen og gråsteinen og den isbelagte sjøen. Hvor er det varme å få? Bare i det kokende vannet. Hvis jeg sovner, våkner jeg igjen da? Ikke slå. Ikke la meg bli stående i snøen. Utenfor. Jeg blir blå, siden hvit som alt annet. Her får jeg være alene. Jeg sover nå, og i drømmen kommer ordene tilbake: fittunge, pissunge, du hører ikke hjemme i virkeligheten, du finnes ikke. Men hva har jeg gjort dere? Det er det eneste jeg vil ha svar på: Hva har jeg gjort? Hva var det som skjedde? Og hvor kom duften av epler fra første gang? Eplene er runde, men de eksploderer, forsvinner mellom hendene på meg. Kakesmuler på gulvet under meg. Og jeg vet ikke hvem hun er, men det svever en naken kvinne over kroppen min, hun sier: Jeg skal ta meg av deg, for meg er du virkelig, vi er mennesker, vi hører sammen, men så blir hun revet vekk, taket i hulen min blir bendt opp av en svart vind, og jeg hører hvordan noe åler seg etter henne der ute, og hun skriker og blir taus. Så er hun tilbake, men hun er en annen nå, den ansiktsløse som jeg har savnet hele livet, kom hun seg unna, slo hun meg, hvem er hun egentlig? Innboksen blinker. Den er full, utboksen tømt. Jeg kan få savnet til å forsvinne. Jeg kan gi blaffen i å puste. Hvis savnet og pusten forsvinner, så kommer

7 tilhørigheten, ikke sant? Jeg har våknet. Jeg er mange år eldre, men hulen og kulda og vinternatten og skogen er de samme. Noe må gjøres. Jeg har allerede gjort det. Noe har skjedd. Hvor kommer blodet på hendene mine fra? Og lydene. Hva er i veien med dem? Jeg kan ikke høre markene og musene i alt spetakkelet. Stemmen din. Bankingen på de sammenspikrede plankene som danner døra til hulen min. Så, der er du, dere, endelig. Bankingen. Ikke drikk så mye. Er det dere? Eller de døde? Hvem dere nå enn er der ute, si at dere kommer med fred i sinne, med kjærlighet. Lov meg det. Lov meg såpass. Lov meg.

8 DEL 1 Sistnevnte kjærlighet

9 1 Torsdag andre februar Kjærligheten og døden er naboer. De har ett og samme ansikt. Et menneske trenger ikke å slutte å puste for å dø, og det trenger ikke å puste for å leve. Du har aldri noen garantier, verken i død eller i kjærlighet. To mennesker møtes. Kjærlighet. De elsker. Og de elsker og de elsker og så, en vakker dag, tar kjærligheten slutt like brått som den tilsynelatende oppsto. Dens ampre kilde er blitt kvalt av omstendighetene ytre eller indre. Eller så fortsetter kjærligheten til tidens ende, eller så er den umulig i utgangspunktet, men like fullt uunngåelig. Er den slags kjærlighet, den sistnevnte typen, mest til bry? Den er det, tenker Malin Fors der hun står ved oppvaskbenken i morgenkåpa, ennå fuktig etter dusjen, og smører en skive grovt brød med den ene hånden mens hun fører en kopp sterk kaffe til leppene med den andre.

10 IKEA-klokka på den hvitmalte veggen viser Utenfor vinduet, i lyset fra gatelyktene, virker det som om lufta har frosset til is. Kulda rammer inn de grå steinveggene på Sankt Larskyrkan, og lønnetrærnes hvite greiner ser ut til å ha gitt opp for lengst: Ikke én natt til med temperaturer under tjue minus, da kan vi like godt knekke og falle døde til jorda. Hvem kan elske den slags kulde? Denne dagen er ikke skapt for de levende, tenker Malin. Linköping er som lammet. Byens gater henger kraftløse på jordskorpa, og rimet på rutene blinder husene. Folk orket ikke engang å dra til Cloetta Center for å se LHC spille i går kveld. Bare et par tusen tilskuere der det alltid pleier å være fullsatt ellers. Lurer på hvordan det gikk med Martin? tenker Malin sønnen til hennes kollega Zeke, hans eget avkom, måltyven med landslagsspill og proffkarriere i kikkerten. Selv greier hun ikke å mobilisere den store interessen for ishockeylaget, men bor man i denne byen, er det umulig å unngå å få med seg hva som foregår på isen. Nesten ikke et menneske i bevegelse der ute. Reisebyrået på hjørnet av Sankt Larsgatan og Hamngatan lokker hånlig med plakater for det ene reisemålet mer eksotisk enn det andre; sola, strendene og den uvirkelig blå himmelen hører hjemme på en annen planet, en beboelig en. En ung mor strever med en tvillingvogn utenfor Östgötabanken, barna nedpakket i svarte babyposer, usynlige, viljeløse, sterke, men likevel uendelig sårbare. Moren sklir på issvuller skjult under puddersnøen, snubler, men peiser likevel videre som om ingenting annet var mulig. «Vintrene her er djevelens verk.»