Høstoffer. Oversatt av Nina M. Due

Transkript

1

2 MONS KALLENTOFT Høstoffer Oversatt av Nina M. Due

3 Originalens tittel: Höstoffer Mons Kallentoft 2009 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-It AS Oversatt av: Nina M. Due ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Høstoffer er ren og skjær fiksjon, intet annet. Enhver likhet med virkelige personer eller hendelser er fullstendig tilfeldig.

5 Prolog Östergötland, oktober Er gutten på filmen redd, han som løper bort fra kameraet i en verden uten himmel? Er det redsel vi føler når vi er i ferd med å miste noe som er viktig for oss, noe betydningsfullt i livet vårt? Eller følte jeg redsel der jeg løp? Mens de jaget meg tvers over skolegården, skjøt sine glødende piler etter meg, sine hoggormord? Jeg var redd for raseriet, for slagene, som kom uten at jeg skjønte hvorfor. Var disse slagene noe som tilkom meg? Hvorfor vakte jeg slik harme? Det som alltid har skremt meg mest, har vært ensomheten. Den som lurer på den andre siden av slagene og ukvemsordene. Like fullt har jeg vært ensom nesten hele livet. Det føles som om jeg har stått alene i regnet et sted midt ute i ødemarken og ventet på at en jeg savner, skulle komme bort til meg. Himmelens sluser har åpnet seg denne høsten. Regnet har plaget byen og jordene og skogene, menneskene. Det har regnet på alle måter som skyene har kunnet finne på.

6 Avløpene har gått over sine bredder flere ganger. Døde biller og druknede mus har kommet flytende opp i rennesteinene og videre ut i Linköpings gater fra oversvømte kloakkummer. Rotter på størrelse med katter, med hvite, oppsvulmede, råtnende mager. Alle byboeres skrekk. Ormeyngel som gisper etter luft, higer etter å få bytte skinn i hvert fall én gang før de drukner, rekke å leve som ormer før ormelivet deres tar slutt. Hvem vet hva mer som kan komme flytende opp fra det underjordiske? Vi mennesker er som hunder. Vi kan føle oss aller mest ensomme når vi er sammen med andre. Men vi er reddere enn hundene, for vi vet at smerten har sin forhistorie, vi kjenner den igjen når den nærmer seg. Jeg har ormeungene i blodet, og de slutter aldri å klage, lar meg aldri være i fred. De hveser, ormene. Spytter. Tungene deres flagrer under huden på meg. Verden utenfor er enda mørkere enn på bildene her i kveld. Regndråpene er tunge drømmer på en motstrebende vindusrute. Hva skal jeg gjøre? Jeg skal bare ta tilbake en del av det som er mitt. Jeg husker far. Men det jeg husker best, er redselen. Han kunne når som helst komme til å slå, den knyttede neven hans søkte kroppen min. Faren min pleide å bære kameraet i den ene hånden, holde det tett inntil det høyre øyet og vifte med den andre hånden i været, prøve å dirigere meg hit og dit i et fåfengt forsøk på å redigere virkeligheten, styre den dit han ville, få den til å bli slik han ville ha den.

7 Men noe går alltid tapt. Og lar seg ikke gjenerobre. Nå vet jeg hva redsel er. Følelsen av at dette var alt det ble til, mer enn dette blir det ikke. Det ble aldri annerledes. Bildene på filmlerretet som var spent opp i stua. Flimrende super-åtte-bilder i blekede farger, nærmest svart-hvitt. Jeg, gutten, lydløs og hakkete, som om bare det enøyde kameraet kan fange min uro. Jeg så livet mitt bli til på de bildene. Jeg ser det samme skje igjen. Kalde, nakne føtter trommer over duggvått gress og kald grus, en ball blir sparket høyt opp i lufta, en duknakket kropp snubler seg fram i en sandkasse. Så tar bitterheten over. Skammen. Den beseiredes lutende skuldrer blir et menneskes sanne holdning. Og den slags går i arv. Det har hendt at jeg har villet gå rett i strupen på ondskapen. Stått utenfor huset hans, bak trærne, og ventet. Hva vil den gutten som er meg på bildene? Hva tror han i sitt evige nå? Tror han at latteren er livet? Jakten? Nå er det mamma som må føre kameraet. Jeg befinner meg på pappas tobakksduftende fang, armene hans er dekket av grå ull, og i bakgrunnen lyser et juletre i svarthvitt. Jeg gråter. Toåringsansiktet mitt er ren fortvilelse, hele mitt jeg er redusert til kanskje tre følelser: sorg, panikk, og så denne fordømte redselen. Hva tenker den gutten, han med de opphovnede, røde kinnene? Jeg får et suss på pannen. Far hadde helskjegg på den tiden, det var moderne da,

8 og mamma ser pussig ut i det korte skjørtet, og nå er jeg glad igjen i noen korte sekunder er jeg glede. Skogen er en mulighet. Hakket i stykker av sylskarpt, kaldt regn og giftig, grå vind. En anledning til å gjenopprette meg selv, det mennesket jeg har rett til å være, et menneske hvis liv er en lang, svart-hvit stripe av vakre, ubehagelige levende bilder i hvite, parfymeduftende konvolutter. Projektoren hveser bak meg, hakker, hodet og skuldrene mine lager skygger på veggen i utkanten av bildene, som om jeg prøver å stige inn i dem, bli den gutten på nytt. Gjenopprette det mennesket han kunne ha blitt. Hvor ble det av kjærligheten? Tobakksduften. Jeg gikk til deg, far, selv om du slo. Jeg gikk til deg, for jeg visste ikke om noe annet. Det må gå an å finne fotfeste i et annet menneskes mykhet. Slik må det være. Pappa og jeg i en park. Han snur ryggen til meg idet jeg faller. Mamma snur kameraet bort fra meg, rett mot ansiktet hans, og han skjærer en grimase. Eller er det slik han ser ut? Det finnes ingen kjærlighet i det ansiktet. Bare avsmak. Så er filmen slutt. Alt blinker. Svart, hvitt, svart, hvitt, hakk, hakk. Jeg husker gutten på bildene. Vet hva han ville ha vært i stand til, hva han kunne ha drevet det til. Vet hva denne natten bærer i sitt betente skjød. Vet at ormeyngelen må ut, ut av meg, at deres onde ansikter må utslettes. Jeg kan gjenopprette meg selv gjennom volden.

9 DEL 1 Kjærligheten som ikke vil gi tapt

10 1 Torsdag treogtjuende oktober Langsomt, langsomt inn i natten. Bare gi litt gass, så ikke det hele går til helvete. Hendene på rattet skjelver, det er svart utenfor bilvinduene, og vått; stormen får regnet til å bevege seg horisontalt gjennom atmosfæren, og store dråper blandes med mikroskopiske, frontruta fylles av svarte tårer ingen vindusviskere greier å råde bot på. Malin Fors kjenner hjertet slå i brystet, ser det for seg, like svart og levret og kjempende som natten utenfor. Hun kjører fortsatt på skogsveien, og trærnes nakne greiner griper etter bilen som de forvridde tentaklene på et forhistorisk uhyre. Malin slipper rattet med den ene hånden, senker farten, tørker øynene, forteller seg selv at det våte på kinnene bare er regn. Ikke noe annet. Hun trekker inn den innestengte lufta i bilen og føler seg kvalm. Det smatrer mot taket på den hvite tjenestevolvoen. Små, hvite kuler kommer deisende gjennom lufta i svermer. Snart stiger lyden av dem til et drønn, haglet