Oversatt av Kirsti Vogt, MNO. Shannon Hale

Transkript

1

2 FLAMMER OG IS Oversatt av Kirsti Vogt, MNO Shannon Hale

3 Originaltittel: Spirit Animals Fire and Ice Copyright originalutgave Scholastic Inc All rights reserved. Published by arrangement with Scholastic Inc., 557 Broadway, New York, NY 10012, USA, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden. SCHOLASTIC, SPIRIT ANIMALS and associated logos are trademarks and/or registered trademarks of Scholastic Inc. Copyright norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2016 Tilrettelagt for e-bok: Type-it AS, Trondheim Oversatt av: Kirsti Vogt, MNO Kartillustrasjon: Michael Walton Forsideillustrasjon: Angelo Rinaldi Forsidedesign: SJI Associates, Inc. og Keirsten Geise Bokdesign: Charice Silverman ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til

4 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

5

6

7 Til min bror Jeff, som en gang sa at kraftdyret hans var en flodhest. S.H.

8 1 G GERATHON erathon var i bevegelse. De svarte skjellene hennes var tykke som panserplater og klikket mot sandsteinen. Munnen var åpen, hun smakte på luften. Halen slo lekelystent bak henne. Liv! Hun jublet av liv, over å kjenne kroppen som gled over bakken, og bakken som gled under henne. Liv er en puls, et rykk, en vibrasjon, en innpust. Liv er bevegelse. Hun viftet med tungen og kjente smaken av menneske i vinden. Mer liv! Hun var ikke sulten akkurat nå. Flokker av dyr pilte, hoppet og trampet etter henne, skalv av

9 frykt, men greide ikke å snu seg vekk. Hvis hun fikk lyst på noe å spise, strakte hun bare ut den mektige halsen og snappet opp en kenguru eller villhund. Hun hadde ikke kjent sult etter at hun slapp fri. Men like fullt ga følelsen av liv henne en trang til å gripe det som hadde puls, og klemme til. Hun endret kurs mot det enslige mennesket. Den buktende kroppen kjentes sprelsk. Hun kunne selvfølgelig bevege seg nesten lydløst, men det var ikke nødvendig. Hva slags skapning kunne løpe fra to tonn kobra? Denne skapningen forsøkte faktisk en ung mann, ansiktet var fortsatt fullt av barndom da han snudde seg og så på henne med storøyd frykt. Hun hveste, et slags lykkelig knis, og styrken i musklene og den lange, sterke kroppen fikk det til å synge i henne. Hun bredte ut det elegante skjoldet av hud på nakken, kveilet seg sammen og hoppet. Liv! Livet mellom kjevene hennes kastet på seg, sparket, hjerteslagene galopperte mot tungen hennes. Han skrek av full hals da hoggtennene presset seg inn i ryggen hans og den tykke, svarte giften sivet inn i ham. Hjertet hans hjalp til ved å pumpe giften gjennom kroppen sammen med blodet. Det rykket i ham en stund før han ble slapp. Men hjertet slo fortsatt, sakte og deilig, da hun svelget ham hel og de fantastiske musklene hennes trakk ham centimeter for centimeter gjennom den myke, rosa munnen og ned i det definitive mørket i

10 magen hennes. Hun kveilet kroppen sammen og hvilte i den varme korallsanden, nøt følelsen av en annen puls ved siden av hennes egen, et annet liv inne i henne som sakte døde på grunn av hennes krefter. Så lo hun av tanken på hvordan hun hadde rast og sydet i århundrer der nede i fengselet av steiner og jord, under en vekt som forsøkte å knuse liv, svelge bevegelse, gjøre slutt på henne. Men nyvunnen frihet gjorde alt så mye deiligere. Hun var varm av solskinn og mat, følte seg ør og bitte litt rampete. Hun greide ikke å få ned så mye som en bit til, men sulten etter liv var bare så vidt pirret. De gule øynene ble hvite da hun strakte tankene utover. En rekke hvite, varme flekker vibrerte innenfor øynene. Hver av dem representerte et menneske. Gerathon kjente alle slik en gjeter kjenner sauene sine. Gerathon valgte en som sov. Lettere å gli inn i de som ikke er ved bevissthet. Dette var en kvinne, eldre i menneskenes øyne, som bodde langt vekk, i Nilo. Gerathons bevissthet fylte kvinnens hode slik sand fyller en krukke. Hun fikk henne til å reise seg, forlate den vesle hytta si og se seg rundt. Natten i Nilo var brun og varm og duftet sjasmin. Gerathon kunne nesten kjenne det tørre gresset som knaste under kvinnens nakne føtter, jorden som fortsatt holdt på varmen fra solen tidligere på dagen. Gjennom kvinnens øyne så Gerathon en klippe foran