M.J. ARLIDGE OVERSATT AV KIRSTI VOGT, MNO

Transkript

1

2 M.J. ARLIDGE ELLE MELLE OVERSATT AV KIRSTI VOGT, MNO

3 Originaltittel: Eeny Meeny Copyright originalutgave M.J. Arlidge 2014 First published in Great Britain in the English language by Penguin Books Ltd. Copyright norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Wil Immink Forsideillustrasjon: Katya Evdokimova / Arcangel Images ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 1 Sam sover. Jeg kan drepe ham nå. Ansiktet er vendt vekk fra meg det ville ikke være vanskelig. Kommer han til å røre på seg hvis jeg beveger meg? Forsøke å stoppe meg? Eller kommer han bare til å være glad for at dette marerittet er over? Jeg kan ikke tenke sånn. Jeg må prøve å huske hva som er virkelig, hva som er godt. Men når du er fange, virker dagene endeløse, og håpet er det første som dør. Jeg leter som en gal etter gode minner som kan holde de mørke tankene unna, men de er vanskeligere og vanskeligere å fremkalle. Vi har bare vært her i ti dager (eller er det elleve?), og like fullt virker et vanlig liv allerede som et fjernt minne. Vi haiket hjem fra en konsert i London da det skjedde. Regnet øste ned, og en lang rekke biler hadde allerede kjørt forbi uten at noen så to ganger på oss. Vi var gjennomvåte og skulle til å snu da det omsider var en varebil som stanset. Inne i bilen var det varmt og tørt. Vi fikk kaffe fra termos. Lukten alene var nok til å gjøre oss i bedre humør. Smaken var enda bedre. Vi visste ikke at det skulle bli siste gang vi smakte frihet. Da jeg kom til meg selv, dunket det i hodet. Munnen var full av blod.

5 Jeg var ikke i den varme varebilen lenger. Jeg var et kaldt, mørkt sted. Drømte jeg? Jeg skvatt til av en lyd bak meg. Men det var bare Sam som vaklende kom seg på beina. Vi var blitt ranet. Ranet og dumpet et sted. Jeg kravlet fremover, klorte på veggene som omga oss. Kalde, harde fliser. Jeg støtte borti Sam, og et kort øyeblikk holdt jeg i ham, pustet inn lukten jeg er så glad i. Så var øyeblikket over, og det grusomme i situasjonen gikk opp for oss. Vi var i et stupebasseng som ikke lenger var i bruk. Det var i ferd med å forfalle, ingen brydde seg om det lenger, og stupebrettene, skiltene, til og med stigene var fjernet. Alt som kunne reddes, var blitt reddet. Igjen sto en glatt, dyp tank det var umulig å klatre opp av. Hørte den onde jævelen på skrikene våre? Antagelig. For da vi omsider sluttet, skjedde det. Vi hørte en mobiltelefon ringe, og et kort, vidunderlig øyeblikk trodde vi noen kom for å redde oss. Men da så vi displayet på telefonen lyse på bassengbunnen ved siden av oss. Sam rørte seg ikke, så jeg løp. Hvorfor måtte det være meg? Hvorfor må det alltid være meg? «Hallo, Amy.» Stemmen i den andre enden var forvrengt, umenneskelig. Jeg ville trygle om nåde, forklare at dette var et fryktelig feilgrep, men det at vedkommende visste hva jeg het, tok på et vis all overbevisning fra meg. Jeg sa ingenting, så stemmen fortsatte, nådeløs og lidenskapsløs: «Vil du leve?» «Hvem er du? Hva har du gjort med o» «Vil du leve?» Et øyeblikk kan jeg ikke svare. Tungen nekter å bevege seg. Men så:

6 «Ja.» «På gulvet ved siden av telefonen finner du en revolver. Den har én kule. Til Sam eller til deg. Det er prisen for frihet. Du må drepe for å få leve. Vil du leve, Amy?» Jeg kan ikke snakke. Jeg vil kaste opp. «Nå, vil du det?» Og så blir det dødt i telefonen. Og det er da Sam spør: «Hva ble sagt?» Sam sover ved siden av meg. Jeg kan gjøre det nå.

7 2 Kvinnen skrek ut i smerte. Og ble stille igjen. Blålige streker var i ferd med å danne seg over ryggen hennes. Jake hevet ridepisken igjen og førte den ned med et smell. Kvinnen rykket til, skrek, og sa: «En gang til.» Det var sjelden hun sa noe annet. Hun var ikke av den pratsomme typen. Ikke som andre av klientene hans. Lederne, regnskapsførerne og funksjonærene som levde i forhold uten sex, hadde et desperat behov for å snakke et desperat behov for at mannen som slo dem for penger, skulle like dem. Hun var annerledes en lukket bok. Hun sa aldri noe om hvordan hun hadde funnet ham. Eller hvorfor hun kom. Hun utstedte sine instrukser sine behov klart og konsist, og så ba hun ham sette i gang. De startet alltid med å feste håndleddene hennes. To lærremmer med nagler ble strammet slik at armene var tjoret til veggen. Fotlenker av jern festet føttene til gulvet. Klærne hennes lå pent plassert på stolen som var satt frem, og så sto hun der i undertøyet, lenket fast, og ventet på straffen. Det var ikke noe rollespill. Ikke noe «Vær så snill, pappa, ikke slå meg» eller «Jeg har vært slem, slem pike». Hun ville bare at han skulle

8 gi henne smerte. På en måte var det en lettelse. Alle jobber blir rutine etter en stund, og det var av og til fint å slippe å lefle for fantasiene til tragiske mennesker som ønsket å være ofre. Samtidig var det frustrerende at hun nektet å ha et ordentlig forhold til ham. Det aller viktigste i all SM-samhandling er tillit. Den som underkaster seg, må vite at han eller hun er i trygge hender, at den som dominerer, kjenner hans eller hennes personlighet og behov og kan gi en tilfredsstillende opplevelse på betingelser begge parter føler seg vel med. Hvis dette mangler, blir det raskt legemsfornærmelse eller til og med misbruk og det var så absolutt ikke Jakes greie. Så han hakket seg inn et spørsmål her, en kommentar der. Og etter hvert hadde han gjettet seg til det grunnleggende: at hun ikke opprinnelig var fra Southampton, at hun ikke hadde familie, at hun nærmet seg førti og ikke brydde seg om det. Timene deres hadde også fortalt ham at det var smerte som var hennes greie. Sex var ikke inne i bildet. Hun ville ikke pirres eller hisses opp. Hun ville straffes. Han gikk aldri for langt når han slo henne, men var hard og uopphørlig. Hun hadde kropp til å ta det hun var høy, muskuløs og veltrent, og tegn til gamle arr antydet at SM ikke var noe nytt for henne. Og like fullt, til tross for all sondering, alle omhyggelig formulerte spørsmål, var det bare én ting Jake visste helt sikkert om henne. En gang, mens hun kledde på seg, falt identitetskortet med bilde ut av jakkelommen og ned på gulvet. Hun snappet det til seg på et blunk trodde han ikke hadde sett det, men det hadde han. Han hadde trodd han visste litt om mennesker, men dette hadde overrasket ham. Hvis han ikke hadde sett ID-kortet hennes, ville han aldri ha gjettet at hun var i politiet.

9 3 Amy sitter på huk litt unna meg. Ingenting er pinlig nå, og hun tisser på gulvet uten å være flau. Jeg ser på mens den tynne strålen av piss treffer flisene, og små dråper spretter opp igjen og fester seg på de skitne trusene. For noen uker siden ville synet ha fått meg til å snu meg vekk, men ikke nå. Urinen bukter seg sakte nedover hellingen til den stillestående dammen av skyller som har bygget seg opp i den dypeste enden. Jeg er som limt fast av forløpet, men til slutt forsvinner den siste dråpen, og underholdningen er over. Hun trekker seg tilbake til sitt hjørne. Ingen unnskyldende ord, ikke noe tegn til at hun vet jeg er der. Vi er blitt dyr likegyldige overfor oss selv og hverandre. Det har ikke vært sånn hele tiden. I begynnelsen var vi rasende, trassige. Vi var fast bestemt på at vi ikke skulle dø her, at vi skulle overleve sammen. Amy sto på skuldrene mine, og neglene sprakk mens hun klorte på flisene, strakte seg for å nå bassengkanten. Da det ikke fungerte, forsøkte hun å hoppe opp fra skuldrene mine. Men bassenget er fire og en halv meter dypt, kanskje mer, og det er som om redningen for bestandig er akkurat like utenfor rekkevidde. Vi forsøkte telefonen, men den var låst med PIN-kode, og etter at vi

10 hadde forsøkt noen tallkombinasjoner, gikk den tom for batteri. Vi ropte og skrek til det verket i halsen. Det eneste vi hørte til svar, var vårt eget ekko som hånet oss. Av og til føles det som om vi er på en annen planet, uten et annet menneske i mils omkrets. Det nærmer seg jul, det må være folk som leter etter oss, men det er vanskelig å tro det her, omgitt av denne forferdelige, evigvarende stillheten. Flukt er ikke noe alternativ, så nå overlever vi bare. Vi bet negler til fingrene blødde, og så sugde vi blodet grådig i oss. Vi slikket duggen fra flisene ved daggry, men magen verket fremdeles. Vi snakket om å spise klærne våre men ombestemte oss. Det er iskaldt om natten, og det eneste som forhindrer at vi fryser i hjel, er det lille vi har av klær, og varmen vi samler fra hverandre. Er det bare noe jeg innbiller meg, eller er omfavnelsene blitt mindre varme? Mindre trygge? Siden det skjedde, har vi klamret oss til hverandre natt og dag, villet at den andre skulle overleve, kjent et desperat behov for ikke å bli igjen alene på dette forferdelige stedet. Vi driver med leker for å få tiden til å gå, forestiller oss hva vi skal gjøre etter at redningsmannskapene har kommet hva vi skal spise, hva vi skal si til familiene våre, hva vi skal få til jul. Men leken har sakte blitt borte etter hvert som det har gått opp for oss at det var en grunn til at vi ble ført hit og at det ikke blir noen lykkelig slutt for oss. «Amy?» Stillhet. «Amy, si noe, vær så snill.» Hun ser ikke på meg. Hun snakker ikke til meg. Har jeg mistet henne for godt? Jeg forsøker å forestille meg hva hun tenker, men greier det ikke.