GREGG HURWITZ DU ER NESTE. Oversatt av Kurt Hanssen

Transkript

1

2 GREGG HURWITZ DU ER NESTE Oversatt av Kurt Hanssen

3 Originaltittel: You re next Copyright originalutgave 2011 Gregg Hurwitz All Rights Reserved Copyright norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2012 Utgitt etter avtale med Lennart Sane Agency AB Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsideillustrasjon: Anita Myhrvold, Bolt Design ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til: Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Tlf.: Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 Til Rosie, som presenterte meg for mitt voksne jeg. Og til Natalie, som fikk alt til å virke fornuftig.

5 I won t be the lonely one. Glasvegas, Daddy s Gone

6 PROLOG Den fire år gamle gutten rører på seg i baksetet på stasjonsvognen, han er bare en liten hump under teppet noen har lagt over ham, han har vondt i hoften der spennen på setebeltet har gnagd. Han setter seg opp, gnir seg i øynene mot morgenlyset og ser seg forvirret rundt. Bilen har svingt inn til en fortauskant ved et nettinggjerde, den går på tomgang. Faren holder så hardt rundt rattet at armene skjelver. Svetten renner nedover den røde nakkehuden. Gutten svelger for å fukte den tørre strupen. «Hvor hvor er mamma?» Det piper når faren trekker pusten, han snur seg halvveis. Han har mørke skjeggstubber på kinnet. «Hun er ikke Hun kan ikke Hun er ikke her.» Så bøyer han hodet og begynner å gråte. Det rykker og gisper i ham, han gråter som en som ikke er vant til å gråte. Bak gjerdet løper noen unger rundt på sprukken asfalt og stiller seg i kø for å få sitte på en rusten huske. Et skilt er festet til gjerdet med streng, det proklamerer Det er morgen igjen i Amerika: Ronald Reagan som president. Gutten er glovarm. Han ser på seg selv. Han er iført jeans og en langermet T-skjorte, ikke pyjamasen han la seg i. Han forsøker å skjønne hva faren sier, den ukjente gaten, teppet som ligger sammenkrøllet i fanget, men han klarer ikke å konsentrere seg om annet enn den innhule

7 følelsen i magen og susingen i ørene. «Det er ikke din skyld, kompis.» Farens stemme er høy og sprukken. «Forstår du? Hvis du skal huske en ting da må du huske på at ingenting av det som skjedde, var din feil.» Han skifter grep rundt rattet, klemmer så hardt at hendene blir hvite. Det er en svart flekk på skjortemansjetten. Lyden av latter når bort til dem; ungene henger i klatrestativet og kravler rundt på en mørbanket hengebro. «Hva har jeg gjort?» spør gutten. «Moren din og jeg, vi er veldig glad i deg. Mer enn noe.» Farens hender flytter seg rundt på rattet. Løft, klem. Løft, klem. Solskinnet treffer skjortemansjetten, og gutten ser at flekken ikke er svart likevel. Den er blodrød. Faren krøker seg sammen, skuldrene rister, men det kommer ingen lyd. Og så, med en tydelig anstrengelse, retter han seg opp igjen. «Gå og lek.» Gutten kikker ut av vinduet, på den ukjente lekeplassen hvor de fremmede ungene løper rundt og hyler. «Hvor er jeg?» «Jeg kommer tilbake om noen timer.» «Lover du det?» Faren snur seg fortsatt ikke, men han løfter øynene mot bakspeilet og møter guttens blikk for første gang. Munnen i speilbildet er stram, en rett linje, de bleke, blå øynene er faste og klare. «Det lover jeg,» sier han. Gutten blir bare sittende der. Pusten til faren blir rar. «Gå,» sier han, «lek.» Gutten skyver seg bortover setet og går ut. Han går inn gjennom porten, og når han stopper for å se seg tilbake, er stasjonsvognen borte. Ungene humper opp og ned og sklir nedover brannmannsstangen. Det virker som de har full kontroll.

8 En av ungene kommer løpende bort og klasker til gutten på armen. «Du har n!» breker han. Gutten leker sisten med de andre. Han klatrer på hengebroen og krabber gjennom den gule plasttunellen, de største ungene dytter ham og han dytter tilbake så godt han kan. En klokke ringer i bygningen ved siden av, og ungene hopper ned fra lekeapparatene og forsvinner inn. Gutten klatrer ut av tunellen og blir stående på lekeplassen, alene. Det begynner å blåse, det døde løvet skraper som negler langs asfalten. Han vet ikke hva han skal gjøre, så han setter seg på en benk for å vente på faren. En sky legger seg foran sola. Han har ingen jakke. Han sparker i løvet som ligger i en haug ved foten av benken. Flere skyer samler seg på himmelen. Han sitter så lenge at han får vondt i baken. Til slutt kommer en kvinne med gråbrunt hår ut av dobbeltdøren. Hun går bort til ham, legger hendene på knærne. «Heisan.» Han stirrer ned i fanget. «Greit,» sier hun. «Ok.» Hun kikker rundt på den forlatte lekeplassen, ut gjennom nettinggjerdet, studerer de tomme parkeringsplassene langs fortauskanten. Hun sier: «Kan du si meg hvem du tilhører?»

9 NÅ

10 KAPITTEL 1 Mike lå i mørket med blikket festet på babymonitoren på nattbordet. Han måtte opp om tre timer, men det var ikke lettere å få sove enn ellers. En spyflue sirklet rundt i soverommet med ujevne mellomrom, som for å forsikre seg om at han var kontinuerlig på vakt. Moren hans pleide å si at en spyflue i huset betydde at noe ondt holdt øye med familien en av de få tingene han husket med henne. Han tok seg tid til å gå igjennom noen mindre morbide minner fra barndommen. De få bildene han hadde bevart, var ikke stort mer enn små sanselige glimt. Lukten av salvie-røkelse i kjøkkenet med de gule flisene. Moren som badet ham. At huden hennes alltid var brun. Lukten hennes, som kanel. De røde stripene på babymonitoren lyste opp. Det spraket litt. Eller var det Kat som hostet? Han skrudde ned lyden for ikke å vekke Annabel, men hun flyttet seg under teppet og sa med hes stemme: «Det er en grunn til at de kaller det babymonitor, kjære.» «Jeg vet det. Unnskyld. Jeg syntes jeg hørte noe.» «Hun er åtte år. Og mer moden enn noen av oss. Hvis hun trenger noe, kommer hun til å marsjere inn hit og si det.» Det var en gammel diskusjon, og Annabel hadde rett, derfor skrudde han av lyden og ble liggende og stirre dystert på dingsen, men han fikk seg ikke til å slå den helt av. En liten plastgjenstand som rommet foreldrenes verste frykt. Kvelning. Sykdom. Inntrengere.