INGRID MELFALD HAFREDAL. Omveier. roman FORLAGET OKTOBER 2013

Transkript

1

2 INGRID MELFALD HAFREDAL Omveier roman FORLAGET OKTOBER 2013

3 INGRID MELFALD HAFREDAL Omveier Forlaget Oktober AS, Oslo 2013 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok: eboknorden as ISBN ISBN (trykk)

4 (riktige dager) På riktige dager blir allting tydelig: Hvorfor Anders sover i min seng og hvorfor jeg steller gamle mennesker til de dør. De dagene flytter trærne seg i skogen, munnen min er full av smak, og blikket er fylt av ting som gror.

5 Sensommer

6 Anders har pakket med pølser på termos og kalde øl i en kjølebag, vi sykler langsmed jordene og tar av på en kjerrevei som fortsetter innover i skogen. Sollyset skvetter mellom fjellene og lager flimringer på veien. Det er svalt og skyggefullt under trærne, vi parkerer syklene under hver sin eik og følger en sti inn til et lite tjern. Oppe på en fjellknabb bretter vi ut teppet, vi fisker opp pølser med fingrene og drikker oss brisne på lunkent øl. Mens vi spiser, forteller Anders om en kollega som var i en ulykke, historien er kronglete og henger ikke riktig sammen. Jeg lytter med et halvt øre mens jeg stryker ham over magen og kjenner på varmen fra steinen under oss, skogen er nesten uten lyd. Senere bader vi nakne og kappsvømmer under vann. Anders vinner begge veier, alt jeg kan se er de hvite fotsålene som lyser mot meg i det grumsete halvmørket. Vi bryter overflaten på likt og Anders trekker meg til seg, han puster ned i håret mitt og sier det var han som vant. Den mudrete bunnen kjennes myk og kjølig mellom tærne og jeg tenker at rolig er fint, rolig er nok.

7 Det blåser den dagen Julia lander. Vi har avtalt at jeg skal hente henne på flyplassen, Anders spør om jeg er nervøs. Han sier at jeg går rundt i huset som et rastløst lite barn, kanskje mest som et dyr, sier han, men det blir ikke mer ryddig enn det er her nå. Hvorfor skulle jeg være nervøs, spør jeg, det er bare Julia. Skogen er en grønn tunnel, trærne bøyer seg mot frontruta. Anders ringer meg underveis, han ber meg kjøre forsiktig. På radioen snakker de om sterk vind, sier han. Jeg kjører alltid forsiktig, sier jeg. Anders ler. Er du spent, spør han. Jeg nikker enda jeg vet at han ikke kan se meg. Du treffer henne snart, sier han og ber meg følge med på veien. Kanskje vi går forbi hverandre, sier jeg og girer om. Julia har vært hjemme bare én gang siden hun dro, og det er flere år siden. Den første tiden snakket vi ofte på telefonen, jeg visste hvem hun gikk ut med og hva hun tok seg til i helgene. De siste årene har samtalene vært sjeldnere, hun sier at arbeidet på galleriet tar mye tid. Ute på sletta flater veien seg ut. Bortsett fra vinden er dagen nydelig, himmelen er skarpt blå. Jeg tenker på Julia og alle middagene vi skal lage, turene vi skal gå, kveldene vi skal sitte sent oppe på kjøkkenet og bare snakke. Jeg senker farten rett før jeg kjører inn på parkeringsplassen, Anders pleier å si at man aldri kan vite hvor det er kontroll. Flyplassen er liten, hit kommer for det meste innenlandsfly. Jeg går frem og tilbake i ankomsthallen, jeg får det for meg at om jeg setter meg ned, kan jeg gå glipp av henne. Jeg kjøper enda en kopp med kaffe og synes jeg ser Julia rett som det er, i køen i aviskiosken eller blant dem som kommer gående fra ankomsthallen. Jeg vet ikke hva slags frisyre hun har, eller om hun har gjort noe radikalt med klesstilen, jeg vet ikke om vi vil gjenkjenne hverandre. Anders ringer meg en gang til og spør om jeg har kommet vel frem. Hadde du trodd noe annet, spør jeg.

8 Lykke til, da, sier han. Jeg sitter bare her og venter, sier jeg.

9 Julias skritt gir gjenlyd i den store hallen, det er som om veggene kappes om å komme henne i møte. Jeg leser i en avis og ser opp rett før hun sier navnet mitt, jeg møter blikket hennes idet hun sier Sara. Det var lenge siden, sier jeg og tar imot omfavnelsen, klemmer tilbake og sier noe om været der ute, Julia lukter søtt og krydret og er tynnere enn jeg kan huske. Hun har en brun skinnveske over skulderen, den dingler frem som et dødt dyr da hun bøyer seg og tar et nytt tak i kofferten. Er det alt du har med deg, spør jeg. Er det ikke nok, sier Julia og ler. Jeg skal hjelpe deg, sier jeg og saumfarer gulvet etter noe å bære. Bare vis vei til bilen, du, sier Julia, for du har vel bil. På vei over parkeringsplassen øker vinden. Den trekker i Julias koffert og uler i de spede trærne som står spredt rundt flyplassen. Slikt vær er vel ikke du vant til, sier jeg og låser opp bildøra på hennes side. Jeg rasker unna noen gamle brev og slenger dem i baksetet, bilen virker både mindre og skitnere enn da jeg forlot den. Det finnes dårlig vær i Roma også, sier Julia. Men det blir jo uansett ikke som her. Nei, sier jeg og forsøker å stille på radioen, den spraker og skurrer mens dødt løv skeiner over frontruta, det hekter seg fast i vindusviskerne og gjør at jeg må myse for å se klart. La meg, sier Julia og skyver hånden min bort fra radioen. Det er vel rart å være tilbake, sier jeg og konsentrerer meg om å se på veien. Det var tid for det nå, sier hun. Her er det meste som det alltid har vært, sier jeg. Julia stirrer ut av vinduet på sin side og virker tankefull.

10 Ti år, sier hun og ler litt stramt, det er ti år siden jeg bodde i Norge. Tiden flyr, sier jeg og øker farten. Det er ikke gitt at vi har mye å snakke om bare fordi vi er søstre.