Alex Schulman. Glem meg. Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Transkript

1

2 Alex Schulman Glem meg Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

3 Til mine brødre Calle og Niklas, med respekt for at dette er min historie og at deres kan være en annen.

4 18. JULI 2013

5 Jeg kjører på en vei jeg kjenner godt. Det er en grusvei som støver og spytter stein mot grøftene til høyre og venstre, og som hele tiden vil overraske med uventede svinger. Men meg overrasker den ikke. Jeg kan alt om denne veien. Jeg kjører opp den siste bakken, den som alltid har vært så krevende i kveldssolen i juli, der pappa alltid senket farten og konsentrert dro ned solskjermen i frontruta. Om bare noen hundre meter er jeg framme ved familiens torp i Värmland. Ved siden av meg i bilen sitter broren min Calle. Vi har sittet sånn mange ganger før, i en varm bil som pløyer gjennom sommeren, det siste stykket mot hytta. Det er så mye av feriens første dag over denne strekningen. Vi er åtte ni år, drikker varm brus i baksetet og har potetgullsmuler mellom lårene. Vinden i håret til pappa foran, når mamma ruller ned ruta for å røyke. Solen mellom bjørkene. Noen av oss klager: «Når er vi framme?» Og noen foran svarer: «Nå er det bare det siste stykket igjen, den siste bakken, så er vi der!» Men denne gangen er det annerledes. På begynnelsen av turen hørte vi på høy musikk, Calle trommet med hendene på knærne. Men jo nærmere vi kommer torpet, desto mindre snakker vi med hverandre. Vi kjører over den lille bekken der vi pleide å padle kano da vi var barn. Nå er det stille i bilen. Vi vet ikke så mye. Vi vet at mamma har stengt seg inne på soverommet på torpet. Og at hun har sittet der og

6 drukket i flere dager nå. Vi vet at det skjedde noe for tre dager siden. Broren vår, Niklas, var der med barna sine. Mamma drakk og oppførte seg dårlig og låste seg inne på rommet. Niklas tok med seg ungene og dro. Etter det har vi ikke fått kontakt med mamma. Vi må hente henne hjem. Begge innser at hun kommer til å drikke seg i hjel hvis vi ikke gjør det. Vi kjører ned den steinete bilstien mot torpet, og jeg skjønner at dette er finalen. Dette er slutten på en reise som begynte for over tretti år siden og som fortsatte gjennom barndommen og ungdommen og mitt voksne liv, alle disse årene som har gått, og alt som skjedde. Det er som å se en tragedie på teatret, siste scene, slutten på alt. Og det er så tvers igjennom uforståelig at dette skal skje her, på dette stedet. Dette er ground zero. Alt i livet mitt springer ut fra dette torpet. Trehuset tårner seg opp mellom bjørkene. Den røde malingen har blitt brent og mørknet av solen i årenes løp. Vannet ligger stille der nede. Det er sommerens vakreste dag. Vi kjører helt fram til huset og går ut av bilen. Det er så stille at det nesten er som å holde for ørene. Jeg ser ingen tegn til mamma. «Hun er vel oppe på soverommet,» sier jeg. «Ja,» sier Calle. «Det er kanskje best at jeg går opp, og du blir her utenfor.» «Det er nok best,» sier jeg. Calle går inn i entreen. «Mamma?»

7 Han roper opp i trappa, blir stående en stund og vente med blikket mot gulvet. Han roper igjen. Ikke noe svar. Han går opp. Jeg blir stående og se ut over vannet, lytter til alle de velkjente lydene. Vannpumpen i toalettet som rauter. En mygg som nærmer seg og forsvinner. Svaler som skraper klørne mot treverket når de klatrer inn og ut av reiret under takskjegget. Jeg hører skrittene til Calle i trappa. Det lille smellet fra soveromsdøra når man trykker ned håndtaket. Jeg hører at de snakker med hverandre, en dempet mumling der oppe fra. Det er så vidt hørbart, men jeg registrerer at stemmene er rolige. Ingen utbrudd. Snart hører jeg at de kommer ned trappa. Calle kommer først ut. Vi veksler blikk. Jeg klarer ikke å tyde hva blikkene betyr. Mamma kommer i morgenkåpe, med håret til alle kanter. Hun myser mot sollyset. Så ser hun meg og vender umiddelbart blikket bort. «Hva gjør han her?» sier hun og går mot uteplassen. Ustøtt. Hun slår seg ned i en av plaststolene med ryggen mot meg. «Vi er her fordi vi er bekymret for deg,» sier Calle. «Jaså,» sier mamma. Hun tenner en sigarett og ser ut over vannet. Hun mangler uttrykk. Hun er helt tom. Luften står stille på uteplassen, ingenting beveger seg, sigarettrøyken blir liggende over bordet. Myggen henger som i usynlige tråder fra himmelen. Ingen sier noe. «Kom du nå?» sier mamma til Calle. «Ja. Fra Stockholm.»

8 «Så hyggelig.» Mamma smiler mildt og skraper av sigarettgloen mot husfasaden. Kaster et blikk på Svenska Dagbladet, som ligger åpent på bordet. Ser ut over vannet igjen. «Vil du ha noe? Jeg tror det er noen pølser i kjøleskapet,» sier mamma. «Nei, det går bra,» sier Calle. «Vi har prøvd å ringe deg som gale i flere dager.» «Jaså. Jeg vet ikke hvor jeg har lagt telefonen.» «Hva skjedde med Niklas?» spør Calle. «Hva som skjedde med Niklas?» «Han dro herfra og sa at dere hadde kranglet.» «Jaså. Jeg gjorde vel noe galt, som vanlig.» «Han sa at du hadde vært dum mot barna.» Mamma trekker på skuldrene og ler litt. «Antagelig.» Det blir stille igjen. En mamma som ser ut over vannet, og to sønner med bøyd nakke. Det er som det alltid har vært. Vi er tretti år gamle, vi er fem år gamle. «Kan vi snakke om problemene dine?» spør Calle. «Nei, faktisk ikke.» «Hvorfor ikke?» «Jeg skjønner ikke hva dere skulle ha med det å gjøre.» «Vi bryr oss om deg, mamma.» «Jaså,» sier mamma. «Så snilt.» Calle sukker lydløst. «Mamma. Jeg syns vi skal dra hjem nå.» «Nei.» Hun ser ut over vannet, strekker seg etter

9 hånden til Calle. Han tar hånden hennes over bordet. «Vil du ikke ha noen pølser?» sier mamma. «Kvelden er jo så fin.» Jeg tar noen skritt mot bordet, veksler blikk med Calle igjen, før jeg setter meg rett overfor mamma. Hun stumper røyken på en tallerken, omhyggelig, nesten rituelt, banker stumpen mot det som gløder, presser og dreier stumpen igjen og igjen. Jeg fingrer med en hvit dukklemme i plast. Drar den av bordplata og setter den på igjen. Om og om igjen. «Mamma, du kan ikke bli her,» sier jeg. «Det går ikke. Nå går vi opp og pakker kofferten din, og så drar vi.» Mamma ser opp på meg. Blikkene våre møtes for første gang. «Deg snakker jeg ikke med,» sier hun.

10 ÅTTE MÅNEDER TIDLIGERE